Hva leste du ista

[Kiddo 0]

Myten om Sisyfos (Albert Camus, 1942 -- oversatt av Bernt Vestre)

 

Camus vil forstå en verden som ikke lar seg forstå, men egentlig vil han vel bare smile et smil som rynker seg til døden? Et smil uten grunn, bare den grunnen føttene hviler på, mens bevisstheten omfavner de blodårer som koker av den dødelige evigheten den kjenner til og aksepterer og forakter uten å surmule. Et sta smil, som trosser uten å ville overvinne steinen som skal bli dets grav.

 

Gjorde ikke like inntrykk som Fuglane, men så er jo dette en ganske annerledes tekst, er vel egentlig et langt essay som oppglødd går i dialog med romanen. Camus vil være fornuftig, men samtidig vil han være Vesaas. Skinner vel hovedsakelig i setninger, i avsnitt. Bøker. Hvorfor trenger man film?

Kødder.

 

Faktisk kan Camus' tekst være et argument for filmens... ja, skulle vi ty til ordet skaperkraft? Som nok en bevissthet, nok noen øyne -- et øye utenfor øyet, for å bruke Jean Epsteins ord -- kan filmen være nok et opprør mot det slumpliv det er gitt, en annen bevissthet som tar sin makt over verden og på sin måte undersøker (ved å skape) det Camus ser som det absurde: uoverenstemmelsen mellom mennesket som roper og vil vite og verden som er "ufornuftig taus".

[Angeleno 0]

Faktisk kan Camus' tekst være et argument for filmens... ja, skulle vi ty til ordet skaperkraft? Som nok en bevissthet, nok noen øyne -- et øye utenfor øyet, for å bruke Jean Epsteins ord -- kan filmen være nok et opprør mot det slumpliv det er gitt, en annen bevissthet som tar sin makt over verden og på sin måte undersøker (ved å skape) det Camus ser som det absurde: uoverenstemmelsen mellom mennesket som roper og vil vite og verden som er "ufornuftig taus".

Likte dette.

 

Har du sett Viscontis filmadapsjon av Den fremmede? Er litt nysgjerrig på den, som SELVFØLGELIG er med Marcelo Mastroianni og Anna Karina.

[Kiddo 0]

Hehe. Nei, den har jeg ikke sett. Har bare sett Rocco og brødrene hans av Visconti, det er vanskelig å se for seg åssen Den fremmede kan bli behandla av de svulma henda. Den filmen kan ikke ha musikk, hører jeg for meg idet jeg tenker på boka. Filmen har sikkert musikk.

 

Jeg kom på, tenk deg Melville. Der har vi vel temperamentet som kunne passe. Jeg så Army of shadows ganske nylig. Virkelig glimrende. En spesielt minneverdig scene: fluktscenen fra fengselet/massakren. I bilen: en hånd oppå en annen. Null musikk, der mange ville brukt det, bare stillhet og hender etter stormen.

[Engangsgrill 16]

Hva: Erindringens bok

 

Hvem: Peter Nadas

 

Hva jeg syntes:

 

Det er ikke enkelt å analysere en bok som forsøker å ta temperaturen på en hel epoke. Nadas bruker Stalinismen som utgangspunkt for sine utgravninger, en navnløs jeg-person står i sentrum for fortellingen, og hans erfaringer, på tre tidsplan, utgjør et dyptloddende psykologisk portrett av en utslagsgivende bit historie. Dette er hva de vil at du skal tro. Erindringens bok kan riktignok leses overfladisk, som en kantete bildungsroman, men den store tilfredsstillelsen uteblir. Til tider erotisk, men aldri eksplisitt sådann, tar vi del i en identitets skapelse. Nadas' bok har ingen kronologisk misjon, men handler ganske enkelt om møtet mellom følelser på ulike tidspunkt, hvordan den emosjonelle symmetrien går på kryss og tvers av den rette linjen vi kaller våre liv. De ekstremt følsomme observasjonene sender tanken til Proust, det de til sammen utgjør minner mer om Thomas Mann, men Nadas' identitet som forfatter er fullt og helt hans egen. Bipersonene er mesterlig realisert gjennom hovedpersonens sarte sansing, selv den minste samtale tar form som et forhør i maktspill, og de stadige digresjonene reflekterer et sinn som ikke bare er uhyre intelligent, men også så assosiasjonsrikt at det virker fullstendig ydmykende. Underveis behandles spesielt seksualitet, men også politikk som noe dynamisk, noe som reflekteres på makro- og mikronivå. Personene du møter er ikke erketyper fordi de symboliserer en tidsånd, men fordi tidsånden symboliserer dem. Erindringens bok virker livsbejaende, til tross for at det først og fremst er en tragedie. Det er et speil opp mot en virkelighet de fleste av oss ikke en gang har forestilt seg, og derfor er det også en viktig bok. Nadas' stemme er dypt original der den bygger videre på noen av det 20. århundres mest mesterlige romaner. Anbefales.

 

P.S. Nadas brukte elleve år på å skrive boken. Jeg brukte tre uker på å lese den.

[Frenzy 5]

Las nettopp Stig Sæterbakkens siste roman "Gjennom Natten", en mørk og gripende skildring om selvmord, skyld og bearbeidelse av sorg. Boken tar utgangspunkt i en ektemann og far til to som forlater familien til fordel for en elskerinne og som bebreider seg selv for sønnens selvmord. Sæterbakken skriver godt om individets ensomhet, selv i møte med mennesker man er vokst opp og levd i mange år med. Distansen mellom mennesker av samme kjøtt og blod, den grusomme oppdagelsen av at man ikke kjenner hverandre lenger, står sentralt i en beretning som virker til å være et frampek til Sæterbakkens egne tragiske skjebne. Hvordan kan en person som har et så reflektert syn på selvmord, sorg og som klarer så presist å skildre følelsen av å være etterlatt ta sitt eget liv? Men som han skriver;

 

Far var så sint på broren min etter at han gjorde det. Kalte ham all verdens fæle ting. Svekling. Egoist. Mor også, hun var ikke like sint, men hun klandret ham for det samme. Akkurat som de trodde han gjorde av mangel på omtanke. For dem. For oss.

 

Det er ikke nødvendigvis fordi man ikke forstår sorgen til de etterlatte at man tar selvmord. Boken kan leses som en trøstende, "ikke bebreid deg selv, det er ikke noe du kunne eller burde gjort annerledes"-beskjed til de som står alene tilbake.

 

Noen ganger blir kjærlighetsforholdene skildret litt for stereotypisk, men i det store og hele er dette en god bok med mange godt formulerte originale betraktninger og med et godt driv som gjør at man ikke klarer å legge den fra seg. Nå har jeg ikke lest noe annet av Sæterbakken, men denne gav mersmak.

[Houseman 5]

Kan anbefale Besøket og Ikke forlat meg også.

[Frenzy 5]

Kan anbefale Besøket og Ikke forlat meg også.

 

Takker! Kjøpte nettopp Besøket. Vet du om S-trilogien er bra? Har hørt lovord om Sauermugg.

[Houseman 5]

Har bare lest Selvbeherskelse av de tre, men den var solid nok. Besøket er nok den beste jeg har lest av ham.

[Peru 6]

Leste gjennom Middlemarch av George Eliot raskere enn jeg noen gang har lest en 900-siders bauta. I et par dager var jeg fullstendig oppslukt og følte jeg hadde funnet page-turneren over alle page-turners. I etterkant har jeg googlet meg vei til et inntrykk av at denne regnes som en tung utfordring, at det er "døden" for en leseklubb, at den ikke må introduseres for skoleelever, og så videre, noe jeg ikke forstår noe av! Så mange følelser i et så presist språk! Så ofte hysterisk morsom! Så medrivende et nettverk av karakterer! Jeg tror ikke jeg har lest en forfatter som for meg fremstår så intelligent, smart, vis som Eliot, og kanskje det er det folk sliter med, og hun bruker ganske mange ord, men hun skriver så godt at det tross alt er veldig lettlest hele veien.

 

Slutten på boka:

 

 

“Her finely touched spirit had still its fine issues, though they were not widely visible. Her full nature, like that river of which Cyrus broke the strength, spent itself in channels which had no great name on the earth. But the effect of her being on those around her was incalculably diffusive: for the growing good of the world is partly dependent on unhistoric acts; and that things are not so ill with you and me as they might have been, is half owing to the number who lived faithfully a hidden life, and rest in unvisited tombs.”

 

Dette er vakkert isolert sett, men med bokens skjebner som bakgrunn, og spesielt Dorothea i tankene, er det nesten smertefullt. Jeg ble overveldet, og har tenkt på den slutten og de refleksjonene som blir gjort siden.

 

Siden har jeg lest Eliot-essays, og "Silly Novels by Lady Novelists" fra 1856, før hun ga ut sin første roman, som visstnok har møtt en del kritikk fra feministisk hold, er heelt hysterisk, og selv om det som hun beskriver i dag vel regnes som kiosklitteratur og ikke er så originalt å kritisere, er dette likevel gull. Teksten leses her: http://webscript.pri...illynovels.html

 

The colloquial style of these novels is often marked by much ingenious inversion, and a careful avoidance of such cheap phraseology as can be heard every day. Angry young gentlemen exclaim–"'Tis ever thus, methinks;" and in the half-hour before dinner a young lady informs her next neighbour that the first day she read Shakspeare she "stole away into the park, and beneath the shadow of the greenwood tree, devoured with rapture the inspired page of the great magician."

 

og etter en utgreiing om hvordan disse bøkene nærmest overgår filosofer og store tenkere i intellekt:

 

There is, doubtless, a class of readers to whom these remarks appear peculiarly pointed and pungent; for we often find them doubly and trebly scored with the pencil, and delicate hands giving in their determined adhesion to these hardly novelties by a distinct très vrai, emphasized by many notes of exclamation.

 

minnet ihvertfall meg, i disse Twitter-tider, på Coelho-skolen, de som finner stor visdom i nonsens store ord, og gjerne retweeter de fra twitter-kontoer som spesialiserer seg på disse, eller eventuelt fra Dalai Lamas egen konto.

[Engangsgrill 16]

Haha. Middlemarch har jeg enda ikke fullført, enda jeg har prøvd to ganger. Det er ikke det at jeg ikke liker den, den er bare så forbanna stor! Jeg klarer ikke å absorbere den enda.

 

Fun fact: Bokmerket mitt har et Eliot-sitat: "It is never too late to be what you might have been." Vakkert!

[Frenzy 5]

Elsker Middlemarch og synes den gikk veldig kjapt og greit. Jeg ble ihvertfall så oppslukt at sidene raste forbi. Har også lest The Mill on the Floss som ikke når Middlemarch til kanten av dens viktorianske kjole engang.

 

Virginia Woolf uttalte at Middlemarch var en av de få viktorianske romanene som var skrevet for voksne; en tydelig kritikk av den overfladiske britiske epoken.

[Fredrick 0]

Fullførte nylig A Bigger Message: Conversations with David Hockney av Martin Gayford, og kan anbefale dem til alle som er over middels i kunst(litteratur). Den kjente kunstkritikeren prater med Hockney om det å male, om fotografiet (og dets begrensninger), om gamle mestere og en hel del om kunsten å se på trær. Boken dedikerer et helt kapittel til bilder Hockney lager på sin iPhone og iPad. Fint. Hockney er en klok og morsom fyr. Rik på illustrasjoner og relativt lettlest er den også - pløya gjennom den på én dag - sjelden kost for meg.

 

Begynte akkurat på Man with a Blue Scarf: On Sitting for a Portrait by Lucian Freud av samme fyr nå. Lover bra.

[Angeleno 0]

Hvordan virker Lucian Freud-boka? Bra saker?

[Fredrick 0]

Liker den godt så langt. Interessant å få høre om hans tilnærming til sine motiver og hvilke valg han gjør i sine portretteringer. Og høre ham lange ut mot 'vedtatte mestere' som Rafael og Da Vinci ("Someone should write a book about what a bad painter Leonardo da Vinci was").

[Bennettstopscrewingaround 0]

Opplevde et mindre panikkanfall når jeg skjønte at alle Fantomet og Donald pocketene var sporløst forsvunnet fra venteværelset hos tannlegen og alt jeg satt igjen med var Hjemmet, KK og Allers.

Men heldigvis fikk jeg meg i allefall et lite lyspunkt da jeg kom over en splitter ny Donald Duck pocket liggende på dass, og grunnet store forsinkelser kunne jeg med god samvittighet fordype meg i et par historier om Spøkelsesklædden og Peder den sorte mot Mikke Mus og Langbein.

[Engangsgrill 16]

På tide med en liten oppsummering.

 

Darling River av Sara Stridsberg

Bra saker! Stilistisk velfundert og tematisk spennende "flettverksroman" om kvinner og deres skjebner med utgangspunkt i Nabokovs Lolita-skikkelse. Forfall og død og en tegnende apekatt.

 

The Passage av Justin Cronin

Kunne med fordel vært kuttet ned til 1/3. Grei underholdning, men kommer seg aldri ut av skyggen til Shakespeare-sitatene som danderer hver del.

 

If on a Winter Night a Traveller av Italo Calvino

Stor litteratur. Borges-aktig lek med fortellere og fortelleren, men atskillig mer tilgjengelig. En kjærlighetserklæring til litteraturen som står støtt i den modernistiske tradisjonen, dens evne til å forene og skape rom for ettertanke. Komposisjonen sprenger alle grenser idet Calvino tar oss med på en reise gjennom verden sett gjennom litteraturens forgreininger. Aforistisk, morsom, treffende og fullendt.

 

Gaupehjerte av Cindy Haug

Typisk norsk samtidspoesi. Noen slående bilder som drukner i plattheter og liksomeksperimenter. Føles som om poesien har degenerert til punchlines med seksuelle provokasjoner. Ikke så forskjellig fra mye annet, med andre ord.

 

Solaris av Stanislaw Lem

Sci-fi av høy klasse. Paradoksal, velutgrunnet, vakker og tankevekkende.

 

Lanark av Alasdair Gray

Et mesterverk. Litt Kafka, litt Portrett av kunstneren som ung mann, litt metaroman, men Gray mestrer det aller meste. Fiffig komponert, følsom og uhyre morsom skildring av verden vi lever i og hvor den kanskje er på vei tar den opp arven fra forfattere som Swift, Beckett, O'Brien og Huxley. Pastisj med identitet.

 

Laughter in the Dark av Vladimir Nabokov

Ganske middelmådig, egentlig. En slags Nabokoviansk farse som ikke når høydene eller dybdene til Lolita eller Pale Fire, men som lar seg lese uten større problemer.

 

Flaubert's Parrot av Julian Barnes

Velgjort, men en smule selvtilfreds metalek med forfatteren som muligens var starten på modernismen. Grei innfallsport til Flaubert, men ikke så mye mer. Kilden er bedre enn bekken.

 

Sex, Art and American Culture av Camille Paglia

Crazy cat lady.

 

Og ja, jeg er klar over at dette er så generisk som det blir.

[Angeleno 0]

Dette var jo litt søtt: http://www.theparisreview.org/blog/2012/11/13/in-which-philip-roth-gave-me-life-advice/

[Papillon 3]

http://www.stoutbooks.com/stout/images/items/04628.jpg

 

Invisible Cities, Italo Calvino.

 

Skjønner på en måte de konservative og kristne folka jeg feiret Thanksgiving hos i Fresno som ikke kunne fatte hvordan jeg kunne synes det var interessant å lese om byer. Som ikke finnes. Usynlige byer! Skulle ikke tro det var noe gøy, men det var faktisk overraskende vakkert og også medrivende. Beskrivelsene av de ulike byene begynner forholdsvis nøkternt, det vil si de er beskrevet fantastisk, men ikke helt usannsynlig. Uansett, det eskalerer fort nok. Surrealismen tar fullstendig overhånd og vi sitter igjen med byer kun bestående av sanitæranlegget med sitt fletteverk av rørledninger og badekar fem meter over bakken der kvinner tar morgenbadet og titter blygt ned på den tilreisende mens de kniser og ser bort, byer som ser ut som et skip dersom man ankommer fra land og som ser ut som en kamel dersom man ankommer sjøveien, byer uten utstrekning som aldri slutter og heller aldri begynner men som likevel er der, byer man aldri kan nå, byer det er umulig å forlate.

 

Dette er en bok jeg skulle gitt alt for å ha skrevet selv. Originalt og fikst konsept utført på en utrolig vellykket måte. Ei venninne så at jeg hadde den stående i bokhylla og kjøpte If on a winter's night a traveler til meg i førjulspresang. Da ble jeg jævla glad. Ser Engangsgrill applauderte den rett over her.

[Engangsgrill 16]

Ja, du har noe å glede deg til. Skal få lest Invisible Cities og, har bare så mye å lese for tiden!

 

A Season in Hell av Arthur Rimbaud

Leste den på engelsk denne gangen. Morsom, provoserende, tankevekkende og fortsatt føles den eksperimentell.

 

Just Kids av Patti Smith

Overraskende vellykket. Grunnideen er at kunstnere aldri blir voksne, og med det som utgangspunkt males et intenst bilde av vennskap og kjærlighet. Litt mye name-dropping.

 

The Loser av Thomas Bernhard

Bernhard griper meg som lite annet, og det er vel tredje gangen jeg leser denne. Glenn Goulds geni settes opp mot fiktive personers mangel på sådan. Et skarpt skudd mot alle dem som tror at det er nok å være flink for å drive med kunst, og man skulle selvsagt ønske at visse norske kulturpersonligheter forstod Bernhard.

[Engangsgrill 16]

Witold Gombrowizcs dagbøker. Anbefales for de som liker Uroens bok, for jeg tror det er det beste jeg har lest siden, ja, nettopp, Uroens bok.

[Billy Behranu 3]

Synd den ikke finnes i norsk pocket.

[Angeleno 0]

Er det noen som har lest George Saunders? All den positive omtalen han har fått vekker jo en viss nysgjerrighet.

[Papillon 3]

Pastoralia er meget bra, In Persuation Nation er sånn passe. Skal prøve meg på Tenth of December som ble sluppet tidligere denne måneden.

[Angeleno 0]

Tenth of December fikk jo en skikkelig panegyrisk anmeldelse i New York Times, som kanskje har ført til at anmeldelsen er bedre kjent enn boka. Ane Farsethås er litt mer nøktern, men skryter ellers. Skal sjekke ut noen av novellene hans i New Yorker. Hvis jeg liker det kan vi til og med lese Tenth of December PÅ LIKT

[marlowe 0]

Akkurat lest ferdig Anthony Burgess si bok A Clockwork Orange. Filmen til Kubrick er sjølvsagt ein favoritt frå før, men å lese nadsat i bokform var også ei fin oppleving. Det kling fantastisk og skapar ei heilt eiga rytme. Den største skilnaden mellom verka er at Kubrick baserte filmen sin på den amerikanske utgåva av boka, og den har ikkje med det siste kapitlet i Burgess si bok. Dei endar på ulike måtar, med den engelske versjonen som langt meir oppløftande. I ekte bildungsromanånd veks hovudpersonen opp til slutt, og tek avstand frå livet han tidlegare har vore ein del av. Som den pessimistiske personen eg sjølv er, føretrekk eg ironiske "I was cured - all right" som avslutningsorda.

 

Neste leseprosjekt blir biografien til anten Miles Davis eller Pete Townsend.