Jump to content

Hva leste du ista


Billy Behranu
 Share

Recommended Posts

Njæh, ikke helt enig nei. Strukturen i A Feast for Crows er jo litt rar siden det bare er halve historien, og flere av de mest spennende historielinjene er utelatt, men ellers synes jeg ikke den ligger så langt etter de andre bøkene. Martin er veldig god på shades of grey-greia, "skurkene" blir etterhvert de mest spennende karakterene og all moral og skiller mellom det gode og onde rotes sammen i en herlig lapskaus. Det er vel det som først og fremst gjør ham moderne i forhold til f.eks. Tolkien.
Link to comment
Share on other sites

 

Grill: Cersei er bra hun, kanskje mer klassisk enn en del av de andre. Synes Daenerys forholdt seg spennende og uforutsigbar gjennom boka, og det er jo noe funky med hvordan hun balanserer mellom usikkerhet og fandenivoldskhet. Trår forsiktig men tar lett fram pisken.

 

Apropos shades of grey-greia så er det fint at det faktisk er en lapskaus, og ikke bare enkle twister som egentlig settes i et binært rammeverk. Denne Tyrion, for eksempel, er det jo fortsatt umulig å bli klok på.

 

Vel, nå er boka lest ferdig ihvertfall, og fem dager tok det. Må ha en liten fantasy-pause før neste. Kanskje lese Slow Man. Jeg er midt i Moby Dick, også, men falt litt av.

Link to comment
Share on other sites

 

Hvor sjokkert ble du av det siste avgjørende twist-

dødsfallet?

 

 

Jeg holdt på å ramle ut av stolen, husker jeg. Ganske friskt å

drepe hovedkarakteren på den måten.

 

Link to comment
Share on other sites

 

Heh,

 

 

 

Det var uventet. Jeg hadde jo sett for meg at Sean Bean skulle være trekkplaster i alle sesongene av tv-serien, for eksempel. Og jeg var allerede opptatt med å forestille meg eventyrene han ville komme utfor oppe ved Veggen, så overraskelsen når drittungen kutta av han hodet var like reell for meg som for publikum i King's Landing.

 

Jeg hadde hørt på forhånd at folk ville dø i serien, viktige karakterer, sympatiske karakterer. Det er vel og bra men ikke noe stort poeng i seg selv. Riktig bra er det at de dør som de dør -- kongen på villsvinjakt, hovedkarakteren på patetisk vis etter å ha erklært seg som forræder. Viktige dødsfall som ikke blir gudommelige øyeblikk med store ord... lite pompøst, friskt. Blir dog forbanna om dragedronningen dør...

 

Tyrion er en jeg ser for meg vil overleve det meste, men nå har jeg blitt overrasket èn gang. Bedre comic relief enn Gimli er han ihvertfall .

 

Link to comment
Share on other sites

 
Ferdig med The Wind-up Bird Chronicle (som gikk veldig tregt) og startet på Norwegian Wood (som går UNNA, 250 sider siden fredag). Ligger ann til å bli en favoritt. Så mange vakre scener, med en stemning som er til å ta og føle på. Der oppe med Kafka on the shore.
Link to comment
Share on other sites

 

Endelig kom jeg meg gjennom The Wild Boys. Jeg har slitt meg gjennom boka i over tre måneder nå, og jeg kan konkludere med at den ikke på noen måte er nybegynnermateriale for de som har lyst til å lese Burroughs. Det begynner veldig bra med disse groteske karakterene som velter seg rundt i er slumsamfunn, der de tar ut frustrasjonene sine på hverandre. Også er det gutten som blir innlemmet i samfunnet til "The Wild Boys". En slags militant gruppe av yngre gutter som praktiserer en form for selvdestruktiv sex. Her er Burroughs i sitt ess. Men sånn halvveis i boka blir det vanskeligere å komme seg igjennom den. Det føles ut som om jeg leser det samme kapittelet om og om igjen. Det begynner som regel med en ung gutt som kommer opp til en annen for å så ha sex med ham. Og så vil de samme setningene og ordene jeg allerede har lest, blande seg inn med de nye. Så det blir en slags repetitiv tankestrøm rundt det samme konseptet. Ganske slitsomt å komme seg igjennom.

 

Selv ser jeg på boka som en satire over hvordan den eldre generasjonen ser den yngre. Som en styrke som kommer til å ødelegge den gode moralen og samfunnet slik vi kjenner det. Ideen er bra, men jeg er litt usikker på gjennomførelsen. Savner det mer konsise språket i Naked Lunch (så rart som det høres ut). Wild Boys er mer fragmentert og preget av tankestrømmer. Dessuten er deler av den enda mer motbydelig enn Naked Lunch. God men ujevn. Skulle ikke forundre meg om boka ville vokse ved et senere gjensyn dog.

 

Og så har jeg lest Our Man In Havana ved siden av, og jeg må konkludere med at dette er good shit. Jeg liker hvor økonomisk språket til Greene er. Overflødige detaljer og beskrivelser er helt luket bort. Sjelelivet til karakterene er ikke så viktig. Greene er så klar i beskrivelsene av hovedpersonen at et dypere innblikk i tankene hans er unødvendig. Dessuten er boka veldig morsom. Kanskje noe av det morsomste jeg har lest. Historien om støvsugerselgeren som blir hemmelig agent mot sin vilje er et bra konsept, samtidig som utførelsen verken føles billig eller påtatt.

Link to comment
Share on other sites

 

Noen som har lest bøker av Robert Charles Wilson? Bestemte at det ver tid for litt lettlest sci-fi, og A Bridge of Years var bedre enn jeg hadde forventet. Godt språk og god historie gjorde til at det ble en fornøyelig opplevelse. En av de bedre bøkene som omhandler tidsreise jeg har lest.

 

Ellers har jeg lest Diary of a Bad Year av Coetzee. Likte best å lese novellene. Var definitivt best å lese essayene før jeg leste novellene. Interessant opplagt bok, men når jeg får lest mer Coetzee, så kommer den nok langt ned på lista av hans beste.

 

Mine lister i Bokelskere

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Lest gjennom Clash of Kings nå.

 

 

Holy moly, for et oppspark til tredje bok! Virker jo som alt skal gå down. Og Arya omforvandlet til blodtørstig kriger er fabelaktig, hun hadde flere av mine favoritt-kapittel i serien i denne boken (opptelling av fiender på sengekanten - perfekt). Hvis ikke neste bok blir blodbad vet ikke jeg... Jon på lag med gærningene mot veggen!

 

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Hehe. Hadde ingen problemer med den selv.

 

Leser Mannen uten egenskaper av Robert Musil, en modernismemurstein på vel 1100 sider som glimter til fra tid til annen, men ikke kan sammenlignes med Joyces Ulysses eller Prousts På sporet av den tapte tid.

Link to comment
Share on other sites

 

Leser Huxleys Brave New World. Mannen har et utrolig estetisert og vanskelig språk, tror nesten jeg bør begynne på nytt med en norsk oversettelse.

 

Jeg bet meg tidvis fast i det samme selv. Men det var aldri et så stort problem at jeg vurderte å gå for en oversettelse.

 

Har lest ca 300 sider av Pamuks "The Museum of Innocence", høyst middelmådige greier. Ingenting som kjeder meg rent tematisk, og det dukker opp innsikter her og der som er fine, som man kan kjenne seg igjen i, men det er fryktelig repetivt og sett over ett lite givende. Har vurdert å bare slutte, men når jeg har lest over halve boka føles det så bortkastet (en teit holdning, siden man tross alt bare har tid til å lese et minimum av den gode litteraturen i løpet av livet sitt).

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 
 
 

Driver å leser meg opp på et norsk samtidslitteratur-prosjekt jeg fant ut jeg kunne trenge. Pløyer meg gjennom restene av bøkene man bør lese av Solstad (Genanse og Verdighet, ferdig, veldig bra, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, samt en samling med essay og artikler)

 

Hvem andre kan passe i et slikt prosjekt? Askildsen, Fosse... Ellers kan jeg så jævla lite om dette her, tenkte post-andre verdenskrig litteratur. Noen idéer, dere O' store litteraturvitere?

Link to comment
Share on other sites

 

Har det siste året vært flink til å kjøpe bøker, men aldri vært så flink til å lese dem, noe jeg ønsker å gjøre noe med. Fullførte nettopp to av Christopher Isherwood, Goodbye to Berlin og A Single Man. Fremragende! Førstnevnte veldig nøktern og observerende, hvor Isherwood beskriver sine møter med ulike mennesker i mellomkrigstidens Berlin (forøvrig en veldig spennende setting). A Single Man likte jeg nok enda bedre (filmen er en av mine favoritter), mørkere og drøyere enn Tom Fords adapsjon, og med mye syrlig humor. Uten at jeg skal drive å sammenligne på tvers av medium, så hadde godeste Ford endret overraskende mye på enkelte ting. Men både film og bok fungerer utmerket på sitt vis. Liker stream of consciousness-måten Isherwood skriver på.

 

Usikker på hva jeg skal begi meg utpå nå. Murakamis Norwegian Wood, kanskje?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Hvordan går det med Martin, Peru?

 

Har kommet i gang med Steven Erikssons The Crippled God selv, og jeg merker at interessen for fantasy er på hell. Jeje.

 

Er i gang med Feast for Crows nå, og den har nesten favorittåpningen blant de fire! Bare knappe 200 sider inn i boka, riktignok.. men det hjelper nok å vite at jeg vil få den andre halven av historia like etter at jeg er ferdig å lese. Liker godt å bli kjent med denne nye landsdelen i sør.

 

Selv om jeg digger GRRRM frister ikke de andre store fantasy-navnene noe mer enn før, egentlig. Bladd litt i bokhandelen og.. nææ.

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 2 weeks later...
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...