Jump to content

Kosmorama 2010


Recommended Posts

Dette såg eg på opningsdagen:

 

Kanikôsen – Grei nok om arbeidarar på ein krabbefiskebåt som gjer mytteri. Veldig skitten atmosfære. Filmen greier derimot ikkje heilt balansegangen mellom humor og alvor, noko som er pussig ettersom regissøren heiter Sabu.

 

R – Veldig realistisk og spennande fengselsfilm. Heilomvendinga i siste del er veldig modig, overraskande og kul.

 

Wu (Fog) – Fekk lite ut av dette. Sjølv om filmen var pen å sjå på, heldt eg meg ganske likegyldig til heile greia.

 

My Name Is Khan – Bollywood-film som eigentleg kunne gått under namnet ”Forrest Gump 2”. Eg vart ganske underheldt der og da, til tross for fleire stygge klisjear og overdrivingar, men etter å ha grunna litt over filmen i ettertid, fann eg ut at eg eigentleg ikkje likte honom så godt. Veldig søt og klissete (på ein negativ måte).

 

En helt vanlig dag på jobben – Tam, repeterande og beint fram film om eit tema me kjenner altfor godt til frå før. At historia er velkjend er sjølvsagt greitt, men når eg ikkje lærer noko nytt om sladrepressen, som eg trur er intensjonen med filmen, vart dette veldig uinteressant. Men det er jo litt morosamt å sjå Bjørn Sundquist som Sputnik da.

 

The Shock Doctrine – Dokumentar som tek føre seg marknadsøkonomi og ei rekkje fæle tullingar, sånn som Pinochet, Thatcher og Bush jr. Ganske god film, men tykte tempoet vart veldig oppjaga i lengda.

Link to comment
Share on other sites

 

Klarte du sju, Kiddo?

 

Sorry, må skuffe, fikk bare med meg fem. Fra best til verst (skal prøve å skrive mer utfyllende etterhvert/når festivalen er ferdig):

 

Katalin Varga (Strickland, 2009) - Poetisk rape&revenge. Goood shit!

R (Lindholm, Noer, 2010) - Den danske Un Prophet. Dritbra.

Eastern Plays (kalev, 2009) - Helt OK.

Jalainur (Ye Zhao, 2008) - Jeg synes også denne ble "jålete". Ikke særlig bra, men det er noen få bilder som gjør inntrykk.

The Day God Walked Away (Van Leeuw, 2009) - Å herregud, så dårlig... Apan med statisk kamera. :lol:

 

Edit: Pleier ikke å være SÅ enig med Zann. Får se åssen det fortsetter utover i festivalen.

Link to comment
Share on other sites

 

Dette er status: Kom akkurat hjem fra jobb, legger meg nå og akter å stå opp kl. 15. Nesten 7 timer søvn, det bør holde. Spiser litt, dusjer, tar på deodorant og tar så trikken inn til byen for å gå på festival. Blir tre filmer på meg. Kl. 17, 19 og 21, før jeg igjen begynner på jobb kl. 23. Det er derfor viktig at siste film ikke er for lang.

 

17: White Material. Avgjort.

19: Heller mot "R" etter rosende omtale her. Åpen for innspill.

21: ??? Etter å ha sett fort igjennom omtalene later det til å kun være politisk ræl og viktige filmer om viktige ting. Ikke si at jeg må gå dithen og se Aberdeen?

 

Når jeg står opp kl. 15 ønsker jeg meninger om hvilken av 21-filmene det er verdt å se.

 

Sees på festival!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Klokken er 15:15 og jeg er våken, on time!

 

Fikk melding av Kiddo med den kontroversielle (men utrolig gode) idéen å eliminere hele siste film-problematikken ved å se sør-koreanske Café Noir istedenfor R kl. 19. Den varer i 3 timer og 17 minutter og strekker seg derfor over sendeskjema for to filmer! Og istedenfor White Material skulle jeg se There. OK Kiddo, den er grei!

Link to comment
Share on other sites

 
Da har jeg akkurat fått nok en film ødelagt av at tekstingen forsvinner eller blir fucked up når de streamer den med egen prosjektor. Hvert år prøver de seg på dette på et par filmer, men hver eneste gang har jeg til slutt gitt opp og forlat salen. Så ta dette med i betraktningen dersom noen vurderer å se sør-koreanske Paju!
Link to comment
Share on other sites

 

Sorry, må skuffe, fikk bare med meg fem.

 

Ja, det er synd på deg Kiddo som blir holdt tilbake av to karer som heller vil spise kebab og sove etter fem filmer :). Hermer jeg, fra best til verst, selv om det ikke er veldig mye som skiller flere av disse- ingen store opplevelser og ingen direkte dårlige filmer.

 

Jalainur (Ye Zhao 2008) - Fy dere, ikke "jålete" (hva det nå enn betyr); søt, poetisk, vakker og flott.

Katalin Varga (Strickland 2009) - Rå og poetisk film der første del var litt slitsom og den andre var enorm.

R (Lindholm & Noer 2010) - Nok en gang en todelsopplevelse, men en kul nok film full av testosteron.

Mary and Max (Elliot 2009) - Jajaja, fin og søt og diverse, men whatever. Helt OK.

Eastern Plays (Kalev 2009) - Et par flotte enkeltsekvenser, mye pjatt og "viktige" budskap. Middels film.

Link to comment
Share on other sites

 

Syns det var veldig mye typisk festivalfilm på programmet i år og ikke så veldig mye jeg føler at jeg ikke kan gå glipp av.

 

Skal uansett få med meg R, Airdoll og Katalin Varga. Og selvfølgelig andre bra ting dere anbefaler her i tråden.

Link to comment
Share on other sites

 

Kort oppsummert:

 

R: Fabelaktig! Nok en god fengselsfilm, har virkelig sansen for temaet.

Fog: Nja, forholdt meg egentlig ganske likegyldig til dette.

En Helt Vanlig Dag På Jobben: Var ikke storfan, men ble overbevist til å like den litt mer etter diverse fyllesamtaler. Elendig fest forresten, høydepunktet var å snike foran Giske i ølkø og å observere hvor grinete Erlend Loe ser ut.

Shifty: Likte denne jeg, til tross for litt ymse å sette fingeren på. Skulle veldig gjerne hatt tekst.

Samson & Delilah: Gikk inn i en slags søvnlignende transe, og følte egentlig at tiden sto stille. Allikevel sitter jeg igjen med et sterkt inntrykk av at jeg likte den veldig godt.

Soundtrack For A Revolution: Ræl. Intetsigende og en gedigen nedtur.

Aberdeen: Helt grei skuring. Utmerker seg ikke noe særlig, men funka greit som avslutning på en lang dag.

 

Skulle egentlig se en film kl 23 i dag også, men mye alkohol og lite søvn i natt gjorde at det ble uaktuelt. Satt meg på feil buss hjem også, så endte med å busse fra Dronningens til Nova. Makan.

Link to comment
Share on other sites

 

Andre dag:

 

Einaym Pkuhot (Med åpne øyne) – Litt svak film om homofili mellom to ortodokse jødar. Eg vart aldri særleg overbevist om at kjærleiken mellom dei var ekte, noko som blant anna kan komme av at det er berre så vidt filmskaparane gjev dei lov til å gje kvarandre ein klem.

Pranzo di ferragosto (Sensommerlønsj i Roma) – Triveleg og småkomisk.

Paju – Har allereie gløymt nesten alt av denne filmen. Hugsar at han var ganske grei.

Min Dit: The Children of Diyarbakir – Sterk film om ein liten søskenflokk som må klare seg på eiga hand i Kurdistan etter at foreldra deira vert drepne.

Im Sog der Nacht (Nattsug) – Fredrik Skagen på tysk. Her vart eg skikkeleg positivt overraska! Eg hadde sett føre meg ein dvask Detektime-greie, men der vart det bom. Filmen er jo faktisk god, med stort fokus på karakterane i staden for å fortelje ”den gode krimhistoria”.

Tin shui wai dik ye yu mo (Night and Fog) – Høgdepunktet i festivalen så langt! Innmari sterke saker om ein veldig dysfunksjonell familie i Hong Kong. At absolutt alle tilskodarane vart sitjande i seta sine under heile rulleteksten, er eit godt teikn.

Link to comment
Share on other sites

 

Kun én film idag på meg, men den var i alle fall på 3t og 17min da.

 

Café Noir. Den beste jeg har sett på festivalen så langt. Men jeg klarer egentlig ikke si så mye om den akkurat nå; det er for mye inntrykk og impulser som må bearbeides. Det eneste jeg vet er at jeg likte den, men jeg vet ikke helt om jeg liker den godt eller om jeg elsker den. Who knows? Godard kanskje?

Link to comment
Share on other sites

 
Heads up: London River inneholder en solid dose fransk dialog, som dessverre ikke er tekstet. Det kan jo hende det blir fikset til neste visning, men det ville jeg dobbeltsjekket.
Link to comment
Share on other sites

 

Tredje dag:

 

9 – Artig avveksling midt oppi alle dei politiske Midtausten-filmane og dei asiatiske skildringane av moderne familieliv. Litt mykje ståk og bråk, pluss ein del småtteri som grensar til klisjear, men det får ein tåle. Fornøyeleg film.

Orada (There) – Til å byrje med er filmen veldig pretensiøs og inneheld mykje overtydeleg symbolikk; det får da vere måte på kor mange gonger ein sluk skal vere metafor for dauden. Resten av filmen greidde heller ikkje å fengje meg noko særleg.

Café Noir – Sørkoreansk toaktar i den same stilen som dei nyare filmane åt Godard. Innmari fin å sjå på. Eg likte dei ikkje-narrative scenene best (delvis fordi eg har sett lite slikt under festivalen). Kanskje litt for lang.

Katalin Varga – No kjenner eg at eg byrjar å få nok film. Eg greier ikkje å halde meg innafor fiksjonsverder i 10 timar i fleire dagar i strekk. Eg trur det var fleire delar av handlinga som gjekk meg hus forbi på grunn av dette. Men eg fekk i alle fall med meg eit stort hav av smellvakre bilete, så eg likte denne veldig godt lell.

Shifty – Tøff og vellukka sosialrealisme frå London.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Fjerde dag:

 

Zhi tongzhi (Queer China, "Comrade" China) – Dokumentar om homofili i Kina, hovudsakeleg gjennom dei siste ti åra. Veldig oversiktleg og informativ. Det er dessutan alltid herleg å sjå ein dokumentarfilm som unngår å ty til oppjagande musikk og heseblesande klipping for å tvihalde på merksemda åt publikum gjennom heile filmen. Her går alt rolig føre seg, og filmen tek den tida han treng.

On the Way to School – Dokumentar forkledd som fiksjonsfilm. Ein tyrkisk småskulelærar, som ikkje på nokon måte passar til yrket sitt, freistar å halde styr på ein hop kurdiske skuleborn. Filmen skildrar korleis minoritetsspråk må vike for majoritetsspråket. Mange knallgode og morosame enkeltsituasjonar. Denne likte eg særs godt.

Blessed – Den beste eg har sett under festivalen til no! Kjempesterk og depressiv. Ein får nesten ikkje lyst til å sjå fleire festivalfilmar etter ei slik vond oppleving! Mektig musikk og briljante skodespelarar.

Lola – Enkel film frå Filipinane om to bestemødrer som står på kvar si side i ei drapssak. Alt byrjar veldig bra, med eit fint dokumentarisk strøk som får filmen til å verke pur og ekte, men eg mista taket på vegen. Truleg fordi filmen var altfor lang. (Hehe, på IMDb står det at filmen er regissert av ein amerikansk stuntmann.)

Francesca – Dette var ein film som eg ikkje fekk noko ut av og som eg allereie nesten har gløymt (har sett ein slik film nesten kvar dag no).

Lebanon – Tettpakka og klaustrofobisk krigsfilm som får deg til å puste tungt i den klamme lufta. Men eg kom ikkje heilt under huda på karakterane.

Link to comment
Share on other sites

 

Femte dag:

 

The Limits of Control – Langt frå det beste eg har sett av Jarmusch. Det er ein grei film, men stemninga (eller rettare sagt tilstanden han skildrar) verkar falsk og påteken. Men Christopher Doyle og Isaach De Bankolé leverer varene med stil!

Masterclass med Hans Petter Moland – Eg har ikkje vori på så mange slike føredrag før, men samanlikna med Sayles, Greenaway, Tarr og Koreeda (som er dei einaste eg har sett), var ikkje dette det heilt store. Eg trur ikkje Moland er den mest spennande regissøren å høyre på i slike samanhengar.

Kûki ningyô (Air Doll) – Eit snedig og søtt eventyr for vaksne. Eit stykke Koreeda-magi!

En ganske snill mann – Dette likte eg! Enkel historie om eit artig typegalleri. ”Trenger ikke være no’ geni for å koke torsk.

Der Knochenmann (The Bone Man) – Tidvis morosam og litt makaber, men diverre også keisam. Den liksom-snertne krimhistoria fengja ikkje meg.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Der var jammen festivalen slutt! Litt trist, men får bare begynne å se fram til Haugesundsfestivalen om 5 mnd. :-) Selv om det bare ble 6 filmer i dag, endte jeg på 41 til sammen (og 6 Burgerkingbesøk). Noen som slår meg?? ;-) Siste film jeg så var forresten Snøhulemannen; nesten litt flaut at vi bare var ca 6 stykker i Nova 1 når snøhulemannen selv var tilstede.
Link to comment
Share on other sites

 

Ja, da var festivalen over og selv om jeg ikke fikk med meg like mye som jeg hadde håpet ble det en fin festival på generell basis. Orker ikke skrive noe særlig om filmene nå (det har jeg gjort allerede og jeg føler meg utskrevet), men slenger ut en best til verst av de tolv filmene jeg fikk sett.

 

The Limits of Control. Ekstraordinær og soleklart den beste jeg så på festivalen. Dette er som en unik og genial drøm og samtidig en stilfest uten like. Det er nesten umulig å skildre den utrolige opplevelsen jeg fikk av denne filmen, men jeg kan slå fast at jeg elsket det.

 

Café Noir. Poetisk, original og ekstremt oppslukende film som jeg har lyst til å se igjen så kjapt jeg får muligheten.

 

White Material. Så vakker og varm, tragisk og forjævlig og så fantastisk formidlet. Min første Denis og jeg gleder meg til flere.

 

Night of the Hunter. Good shit. Digger det teatralske og ekspresjonistiske eventyruniverset og Mitchum er ikke mindre enn ikonisk.

 

Angel at Sea. En vond fortelling fortalt på en vakker og forsiktig måte. Deilig subjektiv realisme og rørende skuespill.

 

Jalainur. Flott minimalistisk hverdagspoesi. Bildene er vakre, menneskene søte og sympatiske og filmopplevelsen behagelig.

 

Katalin Varga. Ikke like fornøyd som Kiddo, men likte den. En rå og poetisk hevnfortelling som har sin store styrke i atmosfæren.

 

Air Doll. Om denne coiner jeg et nytt begrep; søtnosfilm. For den var fryktelig søt. Men ikke på nivå med Koreedas beste.

 

I Love You Phillip Morris. Fornøyelig og fin kjærlighetshistorie mellom to homofile menn. Jim Carrey er glimrende.

 

R. Bra nok. Dette gikk fra en fantastisk start til en middeldel der intensiteten datt litt og en flat og kjedelig sisteakt.

 

Mary and Max. Denne er søt og bra laget, men jeg blir aldri spesielt begeistret for animasjon egentlig. Det samme gjelder her.

 

Eastern Plays. Brukbar film med fine enkeltsekvenser, men som helhet blir dette bare midt på treet. Men helt OK.

Link to comment
Share on other sites

 
Phillip Morris fikk jeg fint lite ut av, for å være ærlig. Preget av mye dårlig humor som skal være morsomt ene og alene fordi det er to homofile menn. Selvfølgelig en morsom sekvens her og der, men alt i alt synes jeg det ble riktig så slitsomt og umorsomt. Jim Carrey klarer heller ikke å løfte en ellers middelmådig film, som han har gjort så mange ganger før.
Link to comment
Share on other sites

 

Selv om det bare ble 6 filmer i dag, endte jeg på 41 til sammen (og 6 Burgerkingbesøk).

Steike! Eg bøyer meg i støvet!

 

 

Sjette og siste dag:

 

Petropolis – Dokumentar om natur som er øydelagt av menneskeleg inngrep. Flott og skremmande. Liknar på ”Lektionen in Finsternis” av Herzog.

Sergio – Spennande dokumentar om SN-diplomaten Sergio Vieira de Mello.

El cuarto de Leo (Leo’s Room) – Ein fin og morosam film som handlar om ein ung fyr som vurderer å komme or skåpet. Veldig, veldig gode karakterskildringar.

Cendres et song (Ashes and Blood) – Stilig opningssekvens, men der seier det stopp. Var det berre meg, eller er denne filmen rett og slett dum? Handlinga verka beint fram barnsleg, men det kan godt hende at eg ikkje fekk med meg alt, for filmen greidde ikkje halde på merksemda mi. Eg vart aldri kjend med nokon av karakterane, så da gadd eg heller ikkje bry meg.

White Material – God krigsfilm av Claire Denis. Praktprestasjon av Huppert. Eg vart ikkje like oppglødd som eg hadde vona (forventingane var skyhøge), men Denis klarar likevel å skildre den kaotiske og usikre situasjonen utmerkt.

I Love You Phillip Morris – Anar ikkje kvifor eg hamna på denne filmen framfor ein av dei ordinære festivalfilmane. Men tja, til tider småartig film. Diverre ser det heile ut som ein tørr katalog over alle stereotypane og klisjeane som folk forbind med homofili, så spesielt interessant er det ikkje.

Los viajes del viento (Djevelens trekkspill) – Enkel, triveleg og artig reise med trekkspel på magen. Mykje flott folkemusikk, blant anna ein festleg trekkspelduell som varar i om lag eit kvarter.

 

 

Da var festivalen over. Det vart 34 filmar og éin masterclass på meg. Mykje var bra og mykje var middels, medan det var langt mellom dei kjempegode og dei dårlege titlane. Her er ei liste over filmane eg såg, prøver å rangere dei frå best til verst:

 

Blessed

Tin shui wai dik ye yu mo (Night and Fog)

Zhi tongzhi (Queer China, "Comrade" China)

En ganske snill mann

El cuarto de Leo (Leo’s Room)

R

On the Way to School

Kûki ningyô (Air Doll)

Katalin Varga

Petropolis

Sergio

Los viajes del viento (Djevelens trekkspill)

Im Sog der Nacht (Nattsug)

White Material

9

Lebanon

Shifty

Pranzo di ferragosto (Sensommerlønsj i Roma)

Café Noir

Min Dit: The Children of Diyarbakir

Kanikôsen

The Shock Doctrine

The Limits of Control

Paju

My Name Is Khan

Lola

Einaym Pkuhot (Med åpne øyne)

Wu (Fog)

I Love You Phillip Morris

Der Knochenmann (The Bone Man)

Francesca

Orada (There)

Cendres et song (Ashes and Blood)

En helt vanlig dag på jobben

 

 

Redigert: Kva likte du best, David?

Link to comment
Share on other sites

 

41 filmer, imponerende!

 

Endte med 18 selv. Nok for min del, kjente at festival fatiguen kom snikende på slutten.

 

Artig med quiz, selv om vi endte på en bitter tredjeplass!

Link to comment
Share on other sites

 

Her ble det 20. Går litt fort gjennom resten av det jeg så:

 

 

Dag 2:

 

Shifty (Creevy, 2008) - Kompetent I alle ledd… Men hvem vil ha "kompetent"? Synes ikke denne bruker filmmediet på noen spesiell måte.

 

Samson and Deliah (Thornton, 2009) - Tja, Melkor, kan ikke du skrive litt om den her? Jeg finner ikke noe spesielt å si.

 

Cafè Noir (Jung Sung-li, 2009) - En film mer opptatt av idèer enn historier, og en film som gjerne omfavner digresjoner. Både i struktur, tone og sjanger er denne omskiftelig: Her går det fra bysymfoni til absurd komedie til sårt kjærlighetsdrama på kort tid, selv om den bruker sin tid. Som Valuska allerede har vært inne på, minner dette om sein-Godard. Og det er dessuten en helt vanvittig kul dansescene her, som åpenbart minner om den i Bande a part. Men dette blir sjeldent det helt store – det blir som en Godard uten følelsene.

 

 

Dag 3:

 

Ghost Town (Fei cheng; Zhao Dayong, 2009) - Observasjonell dokumentar i tre kapitler: Voices, Recollections og Innocence. Fei cheng fanger ofte lyset på en nydelig måte – sollyset som gjør røyken fra en tekanne til et minneverdig syn, for eksempel, eller hvordan flammene fra et bål lyser opp en katt som ligger søvnig ved siden av. Dette er bilder som gjør inntrykk og dette er en film som finner stunder av poesi i sin betenksomme, stemningsfulle flue-på-veggen-estetikk. Man kan godt kalle den for lang (den er rundt tre timer), andre kapittel strekker kanskje litt ut og oppleves ikke like sterkt som de to andre, men stadig vekk, her og der, dukker det opp øyeblikk som føles vitale og friske i all sin ”hverdagslighet”, nærmest magiske i all sin tilsynelatende ubearbeida ”realisme”.

 

Kanikôsen (Sabu, 2009) - Først og fremst likte jeg teksturen og kostymene i denne. Det minner om et chiaroscuro-maleri. Vi er stort sett nedi en fiskebåt sammen med krabbefiskearbeiderne, som ikke har det så godt; de er omringet av mørke, bare noen lyskilder her og der kaster et mykt lys over ansiktene og kroppene. Dette er som en eventyraktig, tragikomisk (første halvdel av) Panserkrysseren Potemkin, med karikerte figurer, komiske tilbakeblikk og drømmebilder, og et litt sjøsykt kamera… Den beste sekvensen er nok før, under og etter et forsøk på kollektivt selvmord, som ledes av optimisten i gjengen – det er jo mange fine liv etter døden!

 

The Night of the Hunter (Laughton, 1955) - Denne skal jeg se med mitt eget soundtrack en gang.

 

 

Dag 4:

 

Orada AKA There (Kurtulus/Saraqoglu, 2009) - Veldig Bergman. Jeg liker første del best – da stillheten rår. Når de undertrykte følelsene eksploderer blir det liksom ikke… det sitter ikke helt. Det blir ikke Bergman. Men denne har mye bra i seg, synes jeg, blant annet en fin scene der bror og søster steller seg på badet sammen. Og flere visuelle løsninger fører tankene til Kieslowski (som avbildninga av en tekopp). OK, eller kanskje bra, bare ikke veldig.

 

Angel at Sea (Frèdèric Dumont, 2009) - Denne filmen vibrerer. Og den har noe av den samme uttrykksfullheten og intimiteten som en film som The Spirit of the Beehive. Åpningen er helt fantastisk. En scene der far forteller den ene sønnen sin en ”hemmelighet”, at han skal ta livet av seg samme kveld, er spesielt kraftfull. Hele resten av filmen ses gjennom denne sønnens øyne.

 

 

Dag 5:

 

Lebanon (Maoz, 2009) - Verdt å se for åpnings- og avslutningsbildet alene. Denne sammenligninga kommer alle med, men det er uunngåelig: Das Boot. Vi sitter fanga i en tanks sammen med fire soldater (og etter hvert en fange) gjennom hele filmen. Vi tilbringer mye tid med skytteren; verdenen på utsiden ser vi gjennom siktet, et siktet som stadig zoomer inn og ut av ansikt, biler og bygninger. Knirkinga og lydene fra dette siktet blir etter hvert plagsomt, og kulene som treffer tanksen kjennes. Hvert bilde, hver lyd, kommer med en enorm intensitet og presisjon, og dette er så bra, så bra, så bra! Herregud, så bra!

 

The Limits of Control (Jarmusch, 2009) - Le Samourai, Point Blank. Mutthet. To cappucino. Tøffe fyrstikkesker. Tai chi. Alt er subjektivt. Alt er stil. Alt er FETT.

 

Air Doll (Koreeda, 2009) - Koreeda er kanskje overraskende platt her (”Alle sjeler i storbyen er tomme”), men dette er fantasifullt og morsomt om ikke veldig kraftfullt. Den enkle, morsomme historien (en sexdukke kommer til live og finner et hjerte) er avbilda med varme. Det stadig glidende kameraet blir nesten litt for sukkersøtt, og selv om varmen og humoren trues med å bli bryti opp av en grotesk avslutning, forblir dette, ja, morsomt og lunt, og aldri veldig, veldig bra.

 

 

Dag 6:

 

Sergio (Barker, 2009) - Typisk tv-dokumentar, sentimental med mye klipping mellom arkivbilder og intervjuobjekter som sitter og snakker og gråter. For all del, ikke dårlig, men dette trenger jeg ikke å se i en kinosal.

 

Im Sog der Nacht AKA Night Rush AKA Nattsug (Welter, 2009) - NEI. Et godt eksempel på film som ikke er min tekopp. Denne filmen SUGDE.

 

Ordinary People (Perisic, 2009) - Tankene går til Jancsos The Red and the White; denne får fram den samme ”kjølige” brutaliteten i avbildninga av en massakre. Men der Jancsos kamera danser, er Perisics kamera stillestående. Det beste jeg så under festivalen.

 

The House of the Devil (Ti West, 2009) - Det eneste som røper at denne ikke er laga på 80-tallet er et cgi-ansikt, Tom Noonan og en frekk innzooming som lukter av litt nyere dato. Lurer på om de har casta heltinna på bakgrunn av rumpa. Nydelig rumpe i alle fall. En film for fans av amerikansk 70- og 80-tallsskrekk.

 

 

For de som er interessert i en fra best-til-verst-liste (de to øverste er musts):

 

Ordinary People

Lebanon

Katalin Varga

R

The Limits of Control

Ghost Town

 

Angel at Sea

Kanikôsen

Air Doll

Cafè Noir

Orada

Samson and Deliah

The House of the Devil

 

Eastern Plays

Shifty

Jalainur

Sergio

The Day God Walked Away

Im Sog der Nacht

 

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Litt på etterskudd dette her, men skal prøve å grave litt i de små grå og se om jeg finner igjen noe tilknyttet årets festival.

 

Først og fremst, som Boba nevner, Kosmorama taper seg. Nå var det riktignok en del gode filmer der i fjor, men årets festival var hovedsakelig skuffende. Moland-opplegget er temmelig uinteressant. Beklager, men jeg anser det som bortkastet tid å fokusere på noe så tilgjengelig som filmene til Moland. Er det først festival, så ser jeg selvsagt det som er nytt, spennende, og som jeg antageligvis ikke ville ha fått med meg ellers (egentlig er dette en langt mindre ryddig skala enn jeg gir inntrykk av (beviselig ved mine valg av film), men forhåpentligvis klarer jeg å formidle følelsen av hvor ubrukelig Moland sine filmer er i en slik setting).

 

Jeg så ikke mange filmer som virkelig gav inntrykk. Katalin Varga er nok om mulig den eneste jeg klarer å plassere i samme selskap som andre gode filmer jeg har sett på Kosmorama i årene før dette. Nå kan Kosmorama 2010 selvsagt ikke felles på dette grunnlaget alene, jeg kan ha valgt helt feil filmer. Det er en god håndfull andre filmer jeg hadde lyst til å se, men ikke fikk tid til. Kanskje jeg bare hadde uflaks i år, slikt skjer.

 

Jeg må også nevne at jeg ikke kommer til å følge noen strenge regler angående å ikke avdekke handling i beskrivelsene, så det kommer til å være noen avsløringer, men jeg skal prøve å la de ligge så mye som mulig.

 

Jeg må nok innrømme at jeg ble litt skuffet av R, som «alle» tilsynelatende har et godt forhold til. Av krisemomentene så vil jeg blant annet nevne siste innstilling (den mest banale innstillingen i hele festivalen), og også musikken. Dårlig bruk av, og av temmelig laber kvalitet. Jeg synes virkelig det er en slags mangel på timing i bruken, og at den er litt enkel. Videre så er den ovennevnte vrien litt sen. Jeg synes ikke de gjør noe særlig ut av den og den er der litt for seg selv. Kunne de ikke ha gjort noe mer med den? Den siste delen virker nesten bare som en unnskyldning for at vrien skal stå bedre frem, bare som vri. Likevel, intens film, det er helt sikkert. Heller ingen dårlig film, på ingen måte. Bare ikke fantastisk, eller like god som hypen.

 

Un ange à la mer (Angel at Sea) var veldig interessant i hvordan den bygget opp avvikende sympatistrukturer alt ettersom hvilket synspunkt man så historien i fra. Det er veldig fristende å la seg irritere over f.eks. moren til hovedpersonen, men filmen gir likevel noen mindre subjektive glimt utenfor Louis sitt synsfelt, så selv om faren helt klart kommer veldig godt ut, så finner man nok å henge seg opp i til at det blir en gledelig jobb å prøve å finne ut mer av hvordan karakterene henger sammen. Rent utover dette er ikke filmen voldsomt interessant, men mellom Nissen, Gourmet og Dumont (de to mest sentrale skuespillerne og regissøren), så er det et eller annet som klaffer relativt bra. Skuespillet til lille Gourmet er kanskje mest imponerende. Sjeldent godt barneskuespill.

 

Sham moh (At the End of Daybreak) hadde jeg relativt store forhåpninger til. Jeg ble ikke overveldet på noen som helst måte, men jeg sitter igjen med følelsen av at flere av forhåpningene burde ha blitt innfridd, materialet jeg så på trodde jeg egentlig var i min gate; men det skjedde liksom ikke noe, kun vage inntrykk ble prentet. Jeg bruker ikke å ha problemer med å forme empatiske forbindelser med karakterer fra vidt forskjellige kulturer fra min egen, men her skjedde det ikke stort. Det var en hel del scener som fungerte, men det ble litt lite å ta tak i, og den mer umiddelbare delen, det taktile i lyd og bilde, var både pent og passende ufokusert (jeg likte ganske godt de mer monotone delene mot slutten), men det ble for lite av det interessante til at filmen som helhet ble minneverdig.

 

Café Noir, en film jeg egentlig ikke vet om jeg har lyst til å virkelig begynne å tolke noe videre. Det involverer å lese et par litterære tungvektere, å pusse opp bibelkunnskapene, og å finkjemme alt av interessante film-franskmenn fra 59 og utover. Ikke at filmen er uinteressant uten å gjøre det ovennevnte, men man får nok enda mer å snakke om, om dét skulle være nødvendig. Jeg ble litt opphengt av det tekniske i filmen da jeg så den, spesielt i den siste halvdelen (hvor det går over til svart-hvitt, og man prøver å emulere diverse fra bl.a. Godard og Resnais). Det ser ut til at de har brukt et Red-kamera hele veien, og det fungerer feiende flott om man har nok tilgang til lys og ikke er redd for å få litt nymotens video-look på ting (selv om man godt kan få en mindre digital schwung over det hele, om man går inn for det). Det var et eller annet her som skurra. Man var i et litt rart blandingsunivers som jeg ikke helt er sikker på om fungerte som tiltenkt. Var det meningen at scenene skulle være blottet for den opprinnelige optimismen for mediet fra 60-tallet? Det er jo ikke fullstendig usannsynlig. Filmen var, på et underlig vis, så veldig trist i svart-hvitt. Mer trist enn jeg trodde, nå som jeg tenker tilbake på det. Uansett hvordan man tolker det, filmen er verdt å se, kanskje mye på grunn av at den gir grobunn for slike tanker. Om ikke annet, så man kan ta en kaffe etterpå og snakke om hva man så. Alt fra de merkelige screening-tekst-plakatene i starten (som proklamerer at det følgende er en lydtest) (noen vil sikkert stusse på å deretter få se og høre ei jente spise en hamburger i ti minutter også), til de tre vise menn, og de divergerende filosofiske punktene om jesu oppstandelse. Bruk av farger, tempo, rytmeforandringer, ulike filmatiske og narrative stilretninger, symbolikk og musikk. Filmen er så mye, at noen av oss som så den sammen hadde litt problemer med å forstå hvor regissøren skal gå etter dette. Umulig å forholde seg fullstendig likegyldig til, vil jeg i alle fall påstå at den er.

 

Eastern Plays. Filmens store styrke er Christov, skuespilleren som (jeg mistenker) tolker en versjon av seg selv. Såpass stor at jeg synes bedre om filmen enn f.eks. Kiddo og Guido (som jeg tilbrakte store deler av festivalen sammen med). Neida, filmen er ikke noe stort kunststykke, den har ingen utpregede elementer som stikker seg ut som så fjonge at de må nevnes; men den har skuespillet til Christov, og en ganske så magisk «på hjem fra rangel»-sekvens, som jeg nok ikke har sett gjort bedre (slik er smått surrealistiske historier fra de små timer). På samme måte synes jeg den er veldig flink til å utbrodere Itso-karakteren, scenen med psykologen (dialogen her er veldig bra), og hele det kunstneriske prosjektet hans (for ikke å snakke om portrettet av sove-på-madrass-på-golvet-type-kollektiv). Ellers har den dessverre ikke så veldig mye annet udelt positivt å sette fingeren på. Det verste er kanskje et par unødvendig banale greier om korrupte politikere og voldelige dataspill (jeg blir rent oppgitt av slikt påslengt tull). Egentlig er det synd at Itso-karakteren (og skuespillet til Christov) blir ødslet bort i en film som i bunn og grunn ender opp som litt kjedelig og uinteressant. De fortjener bedre.

 

Voy a explotar (I'm Gonna Explode). Av en eller annen grunn husker jeg denne som langt mer fornøyelig enn jeg husker at jeg opplevde den. Gir det mening? Sikkert ikke, men det er i alle fall slik det forholder seg. Hormoner, radikalisme og grensespregning mellom et par tenåringer som synes ting står dårlig til. Jeg lurer på om den egentlig har nok energi til å virkelig klare prosjektet. Jeg har en snikende mistanke om at den ikke har det, men jeg husker den som både fornøyelig, men også som en mangel på energien til de to hovedpersonene, kanskje en litt for forsiktig fremtoning. Likevel har den en ganske tilstedeværende spenning, en slentring som gjør det hele interessant å se på. Hvor enn det bærer er ikke så viktig, man vet det vanskelig kan bli feil sted med utgangspunktet tatt i betraktning.

 

Jalainur. Tja, hva skal en si om denne? Jeg sov store deler av den. Jeg fikk med meg en hel del uheldig fotografi før jeg sovna, om det var noe feil i komprimeringen eller tiltenkt støy, «banding» og krass kontrastbruk (store flater med ingenting) vet jeg ikke, men jeg synes ikke det fungerte spesielt bra. Våkna opp litt her og der, husker det var noe sykling som ikke så så dumt ut, litt togbilder med damp (de var fine). Det var nok muligens et forhold mellom en ung og en gammel lokfører som sto i sentrum, men jeg fikk ikke med meg nok til at jeg forsto hva som var greia (rent utenom at de krangla en del). Vel, slik går det om man legger seg for sent og står opp for tidlig, særlig i en hektisk festivaltid.

 

Mary and Max. Desto mer jeg tenker over denne filmen, desto mer irritert blir jeg. Av en eller annen grunn er dette nødt til å bli filmen som er analog med dråpen som får begeret til å renne over. Liksom-depressive univers: er det veldig nødvendig med disse? Jeg blir helt svett av enkelte aspekter ved Woody Allen, og denne filmen lager et univers som egentlig bare får meg til å kjede meg. Det er ikke tyngende mørkt, det er tyngende kjedelig. Allen klarer i det minste å lage en slags egenhet ved disse, universene hans er i bunn og grunn muntre. Her befinner man seg, av en eller annen grunn, i en verden i mangel på farger. Den har en del svart humor og voksne morsomheter å støtte seg på, men i det store og det hele mangler den en givende synsvinkel. Spesielt synes jeg New York bekledd i grått, sett gjennom øynene til en autist, er spesielt dørgende uinspirerende. Nei, jeg gidder ikke å skrive mer om denne. Ikke uten morsomheter, men uten noen form for interessant innhold. Jepp. Litt som en Bjørneboe-lesende sekstenåring som tror han har forstått et eller annet om at verden er kjip (lissom). Ikke mye som det, men litt.

 

Ordinary People. Denne likte jeg. Dronende lyder av sommervind mot løvverk (sammen med vodka) overdøver bestialske sannheter om relativt moderne krigføring. Uheldige jobber skal gjøres, og det er ingen humane måter å gjøre de på. Resultatet må bli en ujålete og ordinær film som langt fra oppleves ordinær, kanskje på grunn av at man har valgt ukompliserte løsninger. Anbefales.

 

Samson and Delilah. Gruelig flott bruk av musikk og søt og svart humor for å bygge opp et feilaktig forhold til australske innfødte, før historien blir langt mindre minimalistisk og surrealistisk, og glir over i hard realisme, før man igjen snur det hele tilbake til en mer lettbent avslutning med en country-western-vri som spiller tilbake på musikken brukt i starten av filmen. En av de bedre filmene jeg så på festivalen, først og fremst fordi den leker med tilskueren på en måte som viser at man ikke trenger å gjøre mye for å få eurosentriske vestlige til å le av karakterer som både er oppriktig morsomme, og oppriktig triste, på samme tid. At de også lager en slags tolkning av amerikana i hvordan det hele slutter er rett og slett hysterisk.

 

Sergio var ingen stor film, og nærmest slitsomt sentimental. Jeg har litt problemer med å forstå hvorfor den bruker så enormt lang tid på å forklare hva som skjedde i tiden etter at bomben som endte opp med å drepe Sergio, gikk av. Selvsagt er det til tider gripende (det hadde vel vært problematisk om en ikke hadde fått noen empatiske reaksjoner om man så triste ansikter), men etter kort tid blir det slitsomt. Er det hvor trist det var at Sergio gikk med som virkelig er det grunnleggende poenget med dokumentaren? All ære til folk som lager dokumentarer om FN, organisasjonen har jo fått ubegripelig mye ufortjent hard medfart de siste årene, men dokumentaren har ikke noe egentlig tema. Ingen fokuspunkter i livet og arbeidet til Sergio, bare en kjapp oppramsing, og en overfladisk titt på hva han har oppnådd. Med så få ord som mulig: uinteressant.

 

Shifty var en relativt kjedelig film. Veldig rett frem, og med en litt snodig og unødvendig sluttsekvens som ikke var videre smart i forhold til resten av filmen. Jeg mistenker Guy Ritchie har vært script-doctor, og lurt inn et par avsnitt. Ikke en dårlig film, men lite som stikker seg ut. Den er også veldig hyggelig. Selv om den handler om diverse kriminalitet, knivstikking, desperate kokainhuer og slibrige mellommenn, så er det en fin kompishistorie i sentrum, og en hyggelig stemning, som på et eller annet vis gjør at det som eventuelt måtte være mørkt må vike unna. I alle fall for min del. Jeg synes det hele var en opplevelse som jeg på ingen måte følte på kroppen, enda den antageligvis burde det, i alle fall med enkelte aspekter av historien (et vennskap som har gått skeis, en uhyggelig og fortrengt hendelse som bobler opp her og der, etc.).

 

The Shock Doctrine. Tja. Jeg får egentlig bare lyst til å lese boka av å se filmen. Klein har bedt om å fått navnet sitt fjernet fra filmen, presumptivt fordi filmen nok tar vel lange steg mellom oasene med opptak av Kleins forelesninger, og har et litt mindre nøktern forhold til oppbygning av argumenter og kausalitetsforhold. Det blir mer et agitverk enn en popvitenskapelig (men for all del, seriøs) og rivende film, som den burde være. Selvsagt bra at Klein blir filmatisert, men filmen gjør ikke så mye ut av eller utover materialet. Den later til å være mer en slags kjapp og litt uvøren oppsummering av boka, som det for all del går an å se, men som kanskje ikke igangsetter de helt store tankene; den er mer rettet mot lillehjernen.

 

The House of the Devil begynner som en fantastisk kul og tilsynelatende trashy skrekk-throwback, men etter hvert blir den faktisk nesten for seriøs for sitt eget beste. Selv om den perfeksjonerer scenografi, klipp og foto fra starten av åttitallet, så går den over i en langt mindre tidsriktig periode. Årsaken er ikke at formen ikke er tidsriktig, men at regissøren leker litt i overkant mye med følelsen av at det burde komme noe skummelt snart, uten å gi noen form for belønning. Etter en stund blir det til at man ikke helt gidder å være med på leken. Det er ikke at det nødvendigvis er dårlig håndtverk, men er man oppspilt etter å ha sett starten, som er et jævlig knall forspill, så forventer man noe mer saftig. Også minus for en litt amatørmessig bruk av lys ved en trapp i denne sekvensen. Pluss for sprengt hode. Minus for mangel på pupp(er), noe jeg synes virkelig hører hjemme i denne filmen. Slutten drar også litt ned, mest fordi den bare blir for sær og over-the-top etter den mer rolige midt-sekvensen. Alt i alt temmelig fornøyelig opplevelse likevel, men er ikke virkelig god på noe annet enn det rent overfladiske. Den første halvtimen er dog glimrende.

 

Katalin Varga var, som allerede nevnt, en virkelig bra film. I perioder var stemningen til å ta og føle på. Og for noen enkeltinnstillinger og kjøringer! De mørke dansebildene med de beksvarte øynene; den siste kjøringen inn mot bakhodene til hovedpersonene; den mystiske kjøringen inn mot skogen, treet og den merkelige figuren; kjøringen gjennom åkeren; runddansen i båten i kombinasjon med den fantastiske historien fortalt av Varga; de nydelige og suggererende skogskuddene, med tilsvarende musikk. Slik kan en fortsette. Alle har de egenskapen at de blander en slags rural realisme med en overnaturlighet i både skikkelsen Varga og i den urovekkende naturen. Det transylvanske gammeldagse, og Varga sin standhaftige kjerrebaserte hevnaksjon, sameksisterer med småjenter med mobiltelefoner og hevngjerrige slektninger med bil, men alt er innhyllet i en overnaturlig tilstedeværelse som enkelte ganger blir nærmest overveldende (spesielt i kombinasjon med tankene voldtektshistorien innstiller — for en implisitt beskrivelse av naturen! Herzog må fryde seg). I bunn ligger det selvfølgelig en historie om kvinnelig heltemot, en særdeles sterk skikkelse som trosser forstemmende omgivelser for å rette på en ugjerning, og selv om karakteren Varga innfrir forventningene, så er det bildene og lyden av den transylvanske landsbygda som gjør filmen til noe virkelig spesielt. Katalin og Orbán som vaser gjennom gress og geiter, noen ganger glir tankene til idylliske filmatiseringer av Heidi, andre ganger til illevarslende panteistiske stemninger som får det til å gå kaldt nedover ryggen, men samtidig på en måte som ikke bare er illevarslende, men som også bygger opp et større univers som litt etter litt vokser, helt til det rives ned, og alt som står igjen er sterke og utiltalende mennesker, og en natur som ikke på noen måte er panteistisk, men som har lurt deg til å føle et ambivalent nærvær — som du aldri klarer å bli kvitt eller kan separere fra menneskene, selv om du aldri så mye er sikker på at naturbeskrivelsene ytret i båten bare er fantasi.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...