The Intruder

[feskinger 0]

No kort skravel om en film jeg knapt så en gang, fordi jeg lovte.

 

http://img24.imageshack.us/img24/7833/16333209.jpg

 

The Intruder

 

Inntrengeren handler om å krysse grenser. For slik åpner den, på grensen. En mann blir stoppet, hunden snuser frem en kartong, godt synlig på dashbordet og får ros av den kvinnelige føreren. Allerde her, mangelen på kreativitet, reaksjonene. Det klippes over til et barnehjem, en mann maler taket. Vi vet at det er mannen til hundeføreren, den søte jenta. De passer sammen. Denis gjør dette bedre en alle, finner mennesker som passer sammen. Møtet mellom dem må være et nøkkeløyeblikk, det som fører dem sammen, det som skiller dem. Mennesklig kontakt, mellomrommet mellom.

 

Så ut i naturen, en naken mannesikkelse og to nydelige hunder under en romantikkens palett, men ikke uten motstand. Noen observerer, er det oss? Det begynner å slå sprekker i formen, vi vet ikke hva vi skal forvente, øynene sluker den fortsatt rå, men hodet følger ikke med, hva tenker vi? Et våpen, et skudd. Så et drap. Kvinne møter hundemannen, vi tror på det, føflekkene smelter sammen. Men hva skjedde?

 

Igjen føles det som om vi befinner oss på grensen, tryggheten hadde kanskje ikke satt seg helt, men vi forventet den, ikke dette marerittet. Tåkelagte skoger, mennekser som løper. Om dagen jakt, noe som ligner mangard, menn i grønt som saumfarer skogen, løfter sine våpen og skyter ut i tommheten.

 

Det var alltid noe galt med småkonfliktene som etablerte seg i tilsynelatende god dramaånd. Hvis vi går tilbake finner vi igjen den samme motstanden, en slags selvsentrert egoisme, apotekeren som belærer sin ansatte for å være for sein etter sin egen forsinkelse, moren som forteller barnefarens far at ungen er oppkalt etter han, og ber om penger, følelsen av at noe ikke stemmer.

 

Så et vendepunkt. Louis Trebor (Michel Subor), hundemannen forlater det vi er blitt introdusert for, sønn, dame, dyr, og legger ut på en reise inn i menneskets natur, følelsene og motivene som driver oss. Det kan komme som en overaskelse, transformeringen fra det ideelle naturmennesket til forettningsmann kommer brått på, men er samtidig tilfredstillende. Vi lærer at det er et resultat av dødsangst, Trebors feilende hjerte skal byttes ut, erstattes av et undgommelig og hardslående fra genrasjonen som skulle avløse han, penger er ungdommens kilde.

 

Hele veien undrer vi oss over vår rolle som seer, ofte forsøker jeg å finne sammenhengen, ofte gir jeg opp. Jeg ser mange kaller dette subjektiv filmskaping, fantasiappell som aktiviserer seeren, krever at vi skaper våre egne historier, hullfylling. Og som jeg kanskje så vidt svingte innom til å begynne med, ikke bare for vår egen del, fordi det gjør det lettere for oss å forstå bildene som flyter over skjermen, fusjoner av virkelighet og drømmer, men også fordi filmen provoserer frem konflikter. Hvert sekund tvinger filmen deg til å tenke nytt, ikke bare utfordrer den kreativiteten din, den styrer deg, du burde vite bedre.

 

Kanskje er det såre enkelt, eller; jeg vil at det skal være det. Tittelskjermen gir sikkert svaret jeg leter etter, en glød som lyser opp fragmenter av filmens navn, dør sakte ut, men får nytt liv igjen. Gang etter gang. Det åpenbare blir sortlagt, og lyses tidvis opp, av nysjerrighet leser vi. Hva gjemmer seg egentlig bak mørket?

 

Inntrengeren.

 

Å utforske, å trenge seg inn. Forhold mellom far og sønn, mellom forskjellige mennesker. Hva skylder vi hverandre hvis vi bare tenker på oss selv? Hundene dine er like gale som deg/

 

Og resten av veien må dere gå selv, for jeg faller av, oppslukt i egne tanker og ideer, i min egen trøtthet og frykt. Det måtte bli kort, for dette er den lengste filmen jeg har sett på lenge. Det er ofte sånn med Denis, filmene hennes varer gjerne evig.

[Engangsgrill 16]

No kort skravel om en film jeg knapt så en gang, fordi jeg lovte.

Spennende film, spennende tekst. Mer trenger jeg ikke si... Men det stopper meg selvfølgelig ikke.

 

Inntrengeren handler om å krysse grenser. For slik åpner den, på grensen. En mann blir stoppet, hunden snuser frem en kartong, godt synlig på dashbordet og får ros av den kvinnelige føreren. Allerde her, mangelen på kreativitet, reaksjonene. Det klippes over til et barnehjem, en mann maler taket. Vi vet at det er mannen til hundeføreren, den søte jenta. De passer sammen. Denis gjør dette bedre en alle, finner mennesker som passer sammen. Møtet mellom dem må være et nøkkeløyeblikk, det som fører dem sammen, det som skiller dem. Mennesklig kontakt, mellomrommet mellom.

Har tidligere skrytt av den impresjonistisk-naive stilen din. Du presenterer interessante og ofte rent estetiske symmetrier, som tvinger frem nye tanker om vanskelige filmer, de eneste filmene som betyr noe. Problematisk for dem som ikke har sett filmen, men det vekker fantasi, stimulerer. Atavisme kan like gjerne beskrive skrivestilen din som det kan beskrive det filmen forsøker å oppnå, og god kunst som kritikk vekker neglisjerte sensibiliteter. "Mellomrommet mellom" er nonsjalant, kan virke ureflektert om du ikke ser nøye etter, men omfavner samtidig språkets spennvidde, ordenes vingespenn.

 

Så ut i naturen, en naken mannesikkelse og to nydelige hunder under en romantikkens palett, men ikke uten motstand. Noen observerer, er det oss? Det begynner å slå sprekker i formen, vi vet ikke hva vi skal forvente, øynene sluker den fortsatt rå, men hodet følger ikke med, hva tenker vi? Et våpen, et skudd. Så et drap. Kvinne møter hundemannen, vi tror på det, føflekkene smelter sammen. Men hva skjedde?

Igjen vekker du det visuelle sanseapparatet, samtidig som du viser en teoretisk forankring. "Romantisk palett, men ikke uten motstand." Hva betyr det? Usikkerhet rundt subjekt og objekt, enhver god film forstår at den er akkurat det: en film. Suspension of disbelief. Problemet ligger i at du heller ikke her sier stort om filmen. Teksten din føles nesten som en sidetekst, en estetisk veiledning. Du søker ikke etter narrativ logikk, kanskje fordi den ikke eksisterer. Jeg snakket tidligere om å dechiffrere Denis' filmer, men kanskje de bare skal drømmes, sanses, oppleves. Levn logikkens fakulteter ved døren, du som entrer her.

 

Igjen føles det som om vi befinner oss på grensen, tryggheten hadde kanskje ikke satt seg helt, men vi forventet den, ikke dette marerittet. Tåkelagte skoger, mennekser som løper. Om dagen jakt, noe som ligner mangard, menn i grønt som saumfarer skogen, løfter sine våpen og skyter ut i tommheten.

Min opplevelse: L'Intrus eksisterer på grensen. Lynch for sanne intellektuelle, på grensen mellom det bevisste og det ubevisste, det realistiske og det surrealistiske, kropp og maskin, opprinnelse/opphav og versus kultur (eller ukultur). En pyskologisk gyser i ordets rette forstand, som hvisker ut grenser, landegrenser, fysiske grenser, psykologiske sperrer. Marerittaktig beskriver filmens flyt, havet som motiv, forlokkende og skremmende men samtidig livets vugge, opphavets rugekasse, brusete overflate der det stadig lekes med brytning, av lys og av overflate. Leviatan kommer!

 

 

Det var alltid noe galt med småkonfliktene som etablerte seg i tilsynelatende god dramaånd. Hvis vi går tilbake finner vi igjen den samme motstanden, en slags selvsentrert egoisme, apotekeren som belærer sin ansatte for å være for sein etter sin egen forsinkelse, moren som forteller barnefarens far at ungen er oppkalt etter han, og ber om penger, følelsen av at noe ikke stemmer.

Trouble Every Day. For meg viser Denis sårbarheten i (etablerte) institusjoner, hvor avhengige vi er av en menneskelig forankring i det vi driver med. Dobbeltmoral som et resultat av fremmedgjøring fra grunnleggende verdier, samtidig som vi også må forstå oss selv som priviligerte. Sivilisasjonens lodd.

 

Så et vendepunkt. Louis Trebor (Michel Subor), hundemannen forlater det vi er blitt introdusert for, sønn, dame, dyr, og legger ut på en reise inn i menneskets natur, følelsene og motivene som driver oss. Det kan komme som en overaskelse, transformeringen fra det ideelle naturmennesket til forettningsmann kommer brått på, men er samtidig tilfredstillende. Vi lærer at det er et resultat av dødsangst, Trebors feilende hjerte skal byttes ut, erstattes av et undgommelig og hardslående fra genrasjonen som skulle avløse han, penger er ungdommens kilde.

Vel abstrakt. Selv ser jeg en patriark i ubalanse, det Frenzy ville kalt et feministisk perspektiv. Alfahannen som forsvant, eller kanskje burde forsvinne? Er dødsangsten et substitutt, en ersatz for Trebors tilkortkommenhet som far? Hvorfor vil han ha et pikehjerte? Penger som ungdommens kilde har interessante konnotasjoner, men det har også pengers utilstrekkelighet. Trebor kan ikke kjøpe seg sønnens respekt, bare utviske grensen dem i mellom i noen øyeblikk. Tiden går, for Denis et alltid tydelig symbol. Sår leges, men de levner som regel arr. Selv med et nytt hjerte trenger Trebor en sønn, det finnes ingen nye begynnelser.

 

Hele veien undrer vi oss over vår rolle som seer, ofte forsøker jeg å finne sammenhengen, ofte gir jeg opp. Jeg ser mange kaller dette subjektiv filmskaping, fantasiappell som aktiviserer seeren, krever at vi skaper våre egne historier, hullfylling. Og som jeg kanskje så vidt svingte innom til å begynne med, ikke bare for vår egen del, fordi det gjør det lettere for oss å forstå bildene som flyter over skjermen, fusjoner av virkelighet og drømmer, men også fordi filmen provoserer frem konflikter. Hvert sekund tvinger filmen deg til å tenke nytt, ikke bare utfordrer den kreativiteten din, den styrer deg, du burde vite bedre.

Subjektiv filmskapning liker vi! For meg koker det hele ned til en enkel fabel, Pinocchio møter ungdommens kilde, kompleksiteten som griper rundt den som en klam hånd, pulsen som gir filmen de marerittaktige vibrasjonene reflekterer kompleksiteten i hvordan samfunnet er bygd opp. Laissez-faire kapitalisme, postkolonialisme, sivilisasjonens øk, den vestlige samvittigheten. Denis tenker globalt og skaper komplikasjoner. Arrvev er vår samvittighet.

 

Kanskje er det såre enkelt, eller; jeg vil at det skal være det. Tittelskjermen gir sikkert svaret jeg leter etter, en glød som lyser opp fragmenter av filmens navn, dør sakte ut, men får nytt liv igjen. Gang etter gang. Det åpenbare blir sortlagt, og lyses tidvis opp, av nysjerrighet leser vi. Hva gjemmer seg egentlig bak mørket?

Fikk meg til å tenke på Los Bastardos, men her fungerer det! Hva gjemmer seg bak mørket? Seeren, så definitivt, men også vår kulturelle horisont, våre fordommer, våre tilkortkommenheter. Denis leker med oss, som en panterkatt, dødsseriøs.

 

 

Inntrengeren.

Her tripper jeg nesten. Hvem er inntrengeren? Svaret ligger ikke bare i spørsmålet, det er spørsmålet. Ord blir forkrøplede, forkuller seg, Denis' filmer brenner!

 

Å utforske, å trenge seg inn. Forhold mellom far og sønn, mellom forskjellige mennesker. Hva skylder vi hverandre hvis vi bare tenker på oss selv? Hundene dine er like gale som deg/

Uenig i den siste påstanden. Hundene representerer det estetiske, det ubevisst tiltrekkende, et skalkesjul eller en frihavn der vi kan eksistere på våre egne premisser, kanskje til og med som "dyr". Hvor ingenting trenger seg på. Hvor vi er innstinktene våre. Selvfølgelig kan det ikke vare, men for Denis betyr øyeblikkene alt. Ofte ordløse, ofte knyttet til korporlige funksjoner, til seksualdrift, til foreldrerollen, til måltider. Vi gjemmer oss bak ritualer, men vi kan ikke flykte fra vår natur. Sivilisasjonen regjerer, globaliseringen er dens general, men trusselen er konstant. Og forlokkende, akk så forlokkende. Lar det seg kombinere?

 

Og resten av veien må dere gå selv, for jeg faller av, oppslukt i egne tanker og ideer, i min egen trøtthet og frykt. Det måtte bli kort, for dette er den lengste filmen jeg har sett på lenge. Det er ofte sånn med Denis, filmene hennes varer gjerne evig.

Den føltes lang, ja! Noen som har forslag til lesninger av filmen? Hvordan man kan bli kvitt Denis før hun kryper under huden som en aggressiv skarabé, hvordan man tar livet av henne når hun først slipper inn. Denis: Inntrengeren!