The Departed (2006)

[Angeleno 0]

http://www.annyas.com/screenshots/images/2006/departed-trailer-title-still-small.jpg

 

Martin Scorsese, 2006

 

Martin Scorseses katt-og-mus-thriller spør meg ikke hva jeg vil ha i kaffen. Men den er utmerket klar over at mine preferanser ikke ligger i en bekmørk americano. Den bryr seg ikke om hvordan hovedretten danderes, men den serverer med en stilsikker gest og selvfølgelig slik jeg liker det. Og før ingressen alene druknes i tynnslitte matmetaforer og psuedo-gonzo: The Departed har en ukonvensjonell konvensjonalisme, er et kompromissløst kompromiss. Og for å nedtone det svulstige språket og plante bena trygt på bakken: The Departed er enkelt og greit en film som ikke tråkker i ukjent terreng, men som likevel, på høyt plan, oppleves nyskapende fordi den stråler over av vitalitet og fortellerglede.

 

 

Martin Scorsese:

«This is the first movie I’ve done with a plot.»

 

Ikke at mannens øvrige filmografi består av eksperimentelle kunstfilmer uten narrativ. Det har alltid vært en klar rød tråd å spore, selv i de mer kunstneriske prosjektene, der Taxi Driver står sterkest frem. Det har vært noe av Scorseses styrke, å kombinere den kunstneriske kreativiteten han som visjonær har blitt tildelt med den nødvendige grunnrammen som skal tilfredsstille et kommersielt publikum. I hovedartikkelen om Stanley Kubrick i et av våre forrige månedstema ble nevnte regissørs filmer tildelt en treffende karakteristikk: arthousefilmer med blockbusterpretensjoner. Til en viss grad kan man betegne månedens regissørs filmer med noe av det samme. I The Departed ser vi mer en konsentrert Scorsese som beveger seg langs plottet og former filmen ut i fra historien. Det betyr heldigvis ikke at nyinnspillingen av Infernal Affairs baserer seg på rent overfladiske kvaliteter. Oscar-vinneren for beste film og regissør fra 2006 berører nemlig mye av Scorseses vante tematikk.

 

 

Frank Costello:

«When you decide to be something, you can be it. That’s what they don’t tell you in church. When I was your age they say we can become cops, or criminals. Today, what I’m saying to you is this: when you’re facing a loaded gun, what’s the difference?»

 

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å dyptpløyende beskrive filmens handlingsforløp eller samtlige som figurerer i ensemblet. I denne teksten forekommer ingen spoilere eller markant avslørende detaljer. I stedet tar vi det kort: The Departed kretser rundt dagens Boston, Massachusetts. Ferskingen Billy Costigan, portrettert av en Leonardo DiCaprio i storform, rekker knapt å få utdelt vitnemålet fra politihøyskolen før han blir bedt om å infiltrere den irske mafiaen i Boston, ledet av den uberegnelige Frank Costello — omhyggelig spilt av veteranen Jack Nicholson. Det går ikke lang tid før han ansettes i Massachusetts State Police. Samtidig planter Costello sin egen informant, eller «rat» som det så fint kalles i organisert kriminalitet, innad i politiet — Matt Damon i nok en bemerkelsesverdig prestasjon — på samme tidspunkt som krigen mot Costello trappes opp. Så langt, så vel. I løpet av filmens 151 minutter knyttes det intrikate nettet av falsk identitet, løgner og redselen for å bli avslørt, stadig tettere sammen, og slipper løs et hav av paranoia og frykt. Hvem avslører hvem først?

 

Filmen knytter seg i all hovedsak opp mot dette plottet. Handlingsforløpet er selve triggeren til mesteparten av filmens spenningselementer, og her passerer Scorseses regi med glans. I den seneste tiden har jeg sjelden latt meg overrumple av vendinger i historien, såkalte surprise turns på tampen, det er og blir noe som hører fortiden og et mindre erfarent filmsyn til, men The Departed, en film full av overraskelser, klarer stadig å imponere meg gang på gang. At historien er elegant konstruert er ikke alene nok. Derimot gjør utførelsen alt. Scorseses regigrep passer perfekt inn i en film som fort kunne ha blitt opplevd som rotete og ukonkret; her veves tilstrekkelig karakterutvikling, underliggende tematikk og alt som hører substansen i filmen til, inn. Og i The Departed, der plottet og dets dynamikk er i fokus, er heldigvis andre elementer enn det rent overfladiske innlemmet på en smart og kompleks måte. Det er frenetisk, med høy puls, men behersket regimessig. Igjen kombinerer Scorsese kunstnerisk filmkvalitet for cineasten med kommersiell appell.

 

 

Sean Dignam:

«Yup. You have different accents? You did, didn't you? You little fuckin' snake. You were like different people.»

 

Mark Wahlberg, i en overrumplende god rolletolkning av sersjant Sean Dignam, ytrer disse ordene til Billy Costigan i en samtale i politihuset. Costigan kommer fra et liv splittet mellom to familier i Boston, og er dermed, i Dignam og hans overordnede Charles Queenans syn, godt egnet som undercoveragent i Frank Costellos nett av organisert kriminalitet. Dette er noe av tematikken The Departed berører, noe Roger Ebert påpeker i sin anmeldelse av filmen: «[...] men trying to realize their inner image of themselves». Menn som ikke har funnet sin plass i samfunnet, som ikke vet hvem de er — dette er et kjennetegn i Scorseses øvrige filmer og et gjennomgangstema i The Departed. Dette utbroderes og understrekes av usikkerheten og den stadig voksende paranoiaen ved å tiltre i et annet persona, å late som man er et annet menneske enn det man i utgangspunktet er. Spesielt merker Billy Costigan dette på kroppen — kan hans handlinger som kriminell rettferdiggjøres av det faktum at han tar del i en dekkoperasjon? Nok en gang fletter Martin Scorsese en universell tematikk inn i en i utgangspunktet fremmed nok setting for de fleste av oss — og det er her regissørens kvaliteter utenfor det filmtekniske gjør seg bemerket.

 

 

Jack Mathews:

«After a pair of flawed Oscar-hunting epics, Martin Scorsese has returned to the gritty, violent mob drama that has always been his strong suit, and the result -- The Departed -- is his best film since 1990's Goodfellas.»

 

Dette oppsummeres anmeldelsen av den anerkjente filmkritikeren for New York Daily News med på Rotten Tomatoes, og det er på mange måter sant om man luker bort de første ordene. The Departed er en underholdningsmessig tour-de-force, som ovennevnt, også fungerer på et dypere plan. Fra valgene av musikk — I’m Shipping Up To Boston av Dropkick Murpheys har for meg nesten blitt ikonisk og et symbol på filmen — til den bunnsolide kinematografien — til de strålende skuespillerprestasjonene — til filmen som popcornfilm og utforsking av identitetsmessige problemer — dette er en av 2000-tallets sterkeste krimdrama og viser hvor god en regissør Martin Scorsese fremdeles makter å være, 38 år etter hans debutfilm. En regissør som nødvendigvis ikke må revitalisere sjangeren, men som heller perfeksjonerer den.

 

 

Note: Jeg synes det er vanskelig å skrive om denne typen film. Det er ikke så lett å pakke inn språket i store, fine, svevende ord og løssluppen svada.

[CypheroN 10]

Dette var jo bra Føler selv at det ikke er så mye å skrive om når det gjelder Departed, så da er det kult du fikk såpass mye ned på papiret. Men setninger som dette

Og før ingressen alene druknes i tynnslitte matmetaforer og psuedo-gonzo: The Departed har en ukonvensjonell konvensjonalisme, er et kompromissløst kompromiss.

synes jeg lite om.

[Engangsgrill 16]

Martin Scorseses katt-og-mus-thriller spør meg ikke hva jeg vil ha i kaffen. Men den er utmerket klar over at mine preferanser ikke ligger i en bekmørk americano. Den bryr seg ikke om hvordan hovedretten danderes, men den serverer med en stilsikker gest og selvfølgelig slik jeg liker det. Og før ingressen alene druknes i tynnslitte matmetaforer og psuedo-gonzo: The Departed har en ukonvensjonell konvensjonalisme, er et kompromissløst kompromiss. Og for å nedtone det svulstige språket og plante bena trygt på bakken: The Departed er enkelt og greit en film som ikke tråkker i ukjent terreng, men som likevel, på høyt plan, oppleves nyskapende fordi den stråler over av vitalitet og fortellerglede.

Jeg forstår ikke hva du mener. Det virker som om du sjangler mellom to stoler der den ene representerer "cineasten" og den andre en mer guttural, dyrisk, taktil, kinetisk glede som ligger gjemt under gamle tepper med håndtverk i kråa som virker hakket brunere enn resten av lokalet, iallfall så lenge du befinner deg der selv. Som jeg vel har gjort klart i andre sammenhenger foretrekker jeg at dette kunstlige skillet ikke opprettholdes, men utlignes ved at det blandes politikk inn i lesningen av filmen. Hvilke verdier kanaliserer den kinetiske kontra kunstfilmen, kan de tilpasses samme begrepskart og leses på lik linje?

 

 

Martin Scorsese:

«This is the first movie I’ve done with a plot.»

Bra. Her plukker du ut et sitat med en viss substans og med teoretisk potensiale. Hvis du ønsker å leke akademiker er dette veien å gå!

 

Ikke at mannens øvrige filmografi består av eksperimentelle kunstfilmer uten narrativ. Det har alltid vært en klar rød tråd å spore, selv i de mer kunstneriske prosjektene, der Taxi Driver står sterkest frem. Det har vært noe av Scorseses styrke, å kombinere den kunstneriske kreativiteten han som visjonær har blitt tildelt med den nødvendige grunnrammen som skal tilfredsstille et kommersielt publikum. I hovedartikkelen om Stanley Kubrick i et av våre forrige månedstema ble nevnte regissørs filmer tildelt en treffende karakteristikk: arthousefilmer med blockbusterpretensjoner. Til en viss grad kan man betegne månedens regissørs filmer med noe av det samme. I The Departed ser vi mer en konsentrert Scorsese som beveger seg langs plottet og former filmen ut i fra historien. Det betyr heldigvis ikke at nyinnspillingen av Infernal Affairs baserer seg på rent overfladiske kvaliteter. Oscar-vinneren for beste film og regissør fra 2006 berører nemlig mye av Scorseses vante tematikk.

Har ikke sett så mye Scorsese, så hva består denne røde tråden av? Er det rent overfladisk mafialefling? Og hvordan har denne røde tråden slunget seg med Scorseses modning som filmskaper? Hvilke kunstneriske kvaliteter har Scorseses filmer? Hvorfor fremstiller du tilfredsstilling av et kommersielt publikum som noe problematisk? Hva skiller "overfladiske" fra "dypere" kvaliteter? Muligheten til refleksjon og erkjennelse?

 

Frank Costello:

«When you decide to be something, you can be it. That’s what they don’t tell you in church. When I was your age they say we can become cops, or criminals. Today, what I’m saying to you is this: when you’re facing a loaded gun, what’s the difference?»

Godt sitat igjen! Åpner for mange spennende lesninger som passer godt med min begrensede kunnskap om Scorsese. Den amerikanske drømmen kontra den katolske bakgrunnen. Amerikansk fatalisme/nihilisme.

 

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å dyptpløyende beskrive filmens handlingsforløp eller samtlige som figurerer i ensemblet. I denne teksten forekommer ingen spoilere eller markant avslørende detaljer. I stedet tar vi det kort: The Departed kretser rundt dagens Boston, Massachusetts. Ferskingen Billy Costigan, portrettert av en Leonardo DiCaprio i storform, rekker knapt å få utdelt vitnemålet fra politihøyskolen før han blir bedt om å infiltrere den irske mafiaen i Boston, ledet av den uberegnelige Frank Costello — omhyggelig spilt av veteranen Jack Nicholson. Det går ikke lang tid før han ansettes i Massachusetts State Police. Samtidig planter Costello sin egen informant, eller «rat» som det så fint kalles i organisert kriminalitet, innad i politiet — Matt Damon i nok en bemerkelsesverdig prestasjon — på samme tidspunkt som krigen mot Costello trappes opp. Så langt, så vel. I løpet av filmens 151 minutter knyttes det intrikate nettet av falsk identitet, løgner og redselen for å bli avslørt, stadig tettere sammen, og slipper løs et hav av paranoia og frykt. Hvem avslører hvem først?

Jeg tror ikke på spoilere. En film må i utgangspunktet være ganske makabert dårlig hvis den risikerer å bli ødelagt av enkeltopplysninger eller ikke tåler å oppleves på nok nivåer enn det rent overfladiske umiddelbare. Igjen bommer du imidlertid litt i hvordan du forteller istedenfor å vise. Hva gjør at du mener at DiCaprio spiller godt. Hadde det ikke vært bedre å knytte prestasjonen hans opp til en konkret scene i filmen slik at vi kan forestille oss denne Costigan som noe annet enn en klisjé ("storform" levner lite rom for fantasien).

 

Istedenfor å snakke om frykt og paranoia kunne du kanskje forklare hvor filmen tapper denne cinematiske dunkelheten fra. 9/11 og den påfølgende krigen mot terror? Kulturelle/rasemotsetninger? De iboende motsigelsene i den amerikanske drømmen?

 

"Hvem avslører hvem først?" Veldig overfladisk, og for meg det som gjør filmens avslutningsscene så uspiselig. Scorsese burde vite bedre enn å avslutte filmen med noe som levner en så ekkel bismak, en meta-cum-infantil vits som ikke lar seg bortforklare.

 

Filmen knytter seg i all hovedsak opp mot dette plottet. Handlingsforløpet er selve triggeren til mesteparten av filmens spenningselementer, og her passerer Scorseses regi med glans. I den seneste tiden har jeg sjelden latt meg overrumple av vendinger i historien, såkalte surprise turns på tampen, det er og blir noe som hører fortiden og et mindre erfarent filmsyn til, men The Departed, en film full av overraskelser, klarer stadig å imponere meg gang på gang. At historien er elegant konstruert er ikke alene nok. Derimot gjør utførelsen alt. Scorseses regigrep passer perfekt inn i en film som fort kunne ha blitt opplevd som rotete og ukonkret; her veves tilstrekkelig karakterutvikling, underliggende tematikk og alt som hører substansen i filmen til, inn. Og i The Departed, der plottet og dets dynamikk er i fokus, er heldigvis andre elementer enn det rent overfladiske innlemmet på en smart og kompleks måte. Det er frenetisk, med høy puls, men behersket regimessig. Igjen kombinerer Scorsese kunstnerisk filmkvalitet for cineasten med kommersiell appell.

Igjen forklarer du med generaliseringer der du burde bruke eksempler. Stadig gang på gang blir smør på flesk. Liker adjektivbruken din i dette avsnittet, "frenetisk med høy puls, behersket" høres fint ut selv om det føles som et oksymoron. Dualiteten i kinetisk film, kanskje? Mer problematisk er imidlertid at du virker veldig opptatt av å plassere deg selv i cineast-leiren, kanskje mer opptatt av det enn å levere en god analyse. Se på smaken min, se på ordforrådet mitt, type. Det trenger ikke være så anstrengt.

 

Sean Dignam:

«Yup. You have different accents? You did, didn't you? You little fuckin' snake. You were like different people.»

God jobb igjen. Den åpenbare malmåren: Hovedpersonenes dobbeltrolle satt i perspektiv gjennom noen av de potensielle temaene jeg har nevnt lenger opp.

 

Mark Wahlberg, i en overrumplende god rolletolkning av sersjant Sean Dignam, ytrer disse ordene til Billy Costigan i en samtale i politihuset. Costigan kommer fra et liv splittet mellom to familier i Boston, og er dermed, i Dignam og hans overordnede Charles Queenans syn, godt egnet som undercoveragent i Frank Costellos nett av organisert kriminalitet. Dette er noe av tematikken The Departed berører, noe Roger Ebert påpeker i sin anmeldelse av filmen: «[...] men trying to realize their inner image of themselves». Menn som ikke har funnet sin plass i samfunnet, som ikke vet hvem de er — dette er et kjennetegn i Scorseses øvrige filmer og et gjennomgangstema i The Departed. Dette utbroderes og understrekes av usikkerheten og den stadig voksende paranoiaen ved å tiltre i et annet persona, å late som man er et annet menneske enn det man i utgangspunktet er. Spesielt merker Billy Costigan dette på kroppen — kan hans handlinger som kriminell rettferdiggjøres av det faktum at han tar del i en dekkoperasjon? Nok en gang fletter Martin Scorsese en universell tematikk inn i en i utgangspunktet fremmed nok setting for de fleste av oss — og det er her regissørens kvaliteter utenfor det filmtekniske gjør seg bemerket.

 

Spennende adjektivbruk. Overrumplende overrumpler med sin innsikt. Fint at du trekker inn andre anmeldere/kritikere, men jeg skulle gjerne ha sett at du valgte noe med mer substans, og da tenker jeg både på person og sitatvalg. Her kommer du så nært som du kommer en kritikk/analyse av The Departed, så her skulle du ha fortsatt utforskningen. Jeg aner bare en silhuett, en overvektig skjelettløs masse, men du forblir på overflaten.

 

Jack Mathews:

«After a pair of flawed Oscar-hunting epics, Martin Scorsese has returned to the gritty, violent mob drama that has always been his strong suit, and the result -- The Departed -- is his best film since 1990's Goodfellas.»

Dette minner om det jeg kritiserte deg for i MBN-diskusjonen, du namedropper uten å tilføre noe nytt. Jeg kjenner ikke denne Mathews, han kan være filmkritikkens hellige gral for alt jeg vet, men jeg ser ikke at du ikke kunne ha sagt dette like godt selv. Du slipper å argumentere fordi du siterer noen med høyere status, eventuelle angrep reflekteres over på den mer meritterte personens argumenter.

 

Dette oppsummeres anmeldelsen av den anerkjente filmkritikeren for New York Daily News med på Rotten Tomatoes, og det er på mange måter sant om man luker bort de første ordene. The Departed er en underholdningsmessig tour-de-force, som ovennevnt, også fungerer på et dypere plan. Fra valgene av musikk — I’m Shipping Up To Boston av Dropkick Murpheys har for meg nesten blitt ikonisk og et symbol på filmen — til den bunnsolide kinematografien — til de strålende skuespillerprestasjonene — til filmen som popcornfilm og utforsking av identitetsmessige problemer — dette er en av 2000-tallets sterkeste krimdrama og viser hvor god en regissør Martin Scorsese fremdeles makter å være, 38 år etter hans debutfilm. En regissør som nødvendigvis ikke må revitalisere sjangeren, men som heller perfeksjonerer den.

Igjen. Eksempler. Vet at språket ikke alltid strekker til målt opp mot visuelle beskrivelser, men ingen skam i å forsøke. Bilder, som jo som kjent sier mer enn tusen ord, ord, ord, kan også hjelpe. Det du sier om musikken er i og for seg interessant, men igjen dreper du diskursen akkurat når den er i ferd med å bli spennende.

 

 

Note: Jeg synes det er vanskelig å skrive om denne typen film. Det er ikke så lett å pakke inn språket i store, fine, svevende ord og løssluppen svada.

Så du velger å ikke forsøke? Nice try, Pilate.

 

Neida. Mye fint her, du behersker språket godt og ordlegger deg tidvis spenstig, men jeg hadde likt å sett større ambisjoner. Jeg er sikker på at du har mer enn dette inne om du bare tør satse.

[pretender 4]

Har ikke sett så mye Scorsese, så hva består denne røde tråden av? Er det rent overfladisk mafialefling? Og hvordan har denne røde tråden slunget seg med Scorseses modning som filmskaper? Hvilke kunstneriske kvaliteter har Scorseses filmer? Hvorfor fremstiller du tilfredsstilling av et kommersielt publikum som noe problematisk? Hva skiller "overfladiske" fra "dypere" kvaliteter? Muligheten til refleksjon og erkjennelse?

Mulig det er jeg som har misforstått, men jeg leste det slik at Angeleno beskriver at han ser en rød tråd i hver enkelt film, på et narrativt plan, og ikke her sier noe om en tråd som går gjennom karrieren.

[Engangsgrill 16]

Du har sikkert rett. Vi kan vel ikke gjøre annet enn å vente på... eh, Angeleno.

[Angeleno 0]

pretender har rett her.

 

Jeg setter stor pris på konstruktiv kritikk, men tror ikke jeg skal ta for meg innlegget ditt bit for bit og forsøke å besvare det. Slik det ser ut har du en helt annen, kanskje mer utviklet, sannsynligvis preget av filmstudier, tilnærming til filmkritikk enn meg. Prøver ikke å unnskylde meg, men når jeg skal skrive en artikkel av mindre lengde er det ikke vanskelig å favne over for bredt. Denne teksten har slik jeg ser det kanskje en lei tendens til namedropping og forhastet adjektivbruk for å beskrive noe av det jeg liker ved The Departed? Jeg prøvde egentlig å få med så mye som overhodet mulig uten å være for overfladisk. Det er lett å være etterpåklok, og jeg burde kanskje ha valgt et annet utgangspunkt. En artikkel som mer inngående prøver å analysere The Departed, noe av det jeg forsøkte på med en liten tekst om Lost in Translation og hvordan den tar pulsen på tidsånden. Det ville i så fall ha sett langt mer ambisiøst ut enn denne?

 

Men igjen, konstruktiv kritikk er finfint, det er bare noe av den som går over hodet på meg, hehe.

[Engangsgrill 16]

Fint at du ser kritikken min som konstruktiv. Vet at jeg kan være unødvendig streng på en måte som ikke alltid sømmer seg på noe så intimt som et (lite) internettforum, og hvis det er noe du tror jeg kan forklare bedre må du bare spørre. Har i hovedsak litterær/språkbakgrunn, men litt filmkritikk og teori har jeg da lest.

[CypheroN 10]

Gruer meg til jeg skal publisere min, Engangsrill.

[Fubarino 4]

Gruer meg til jeg skal publisere min, Engangsrill.

 

Ja, hva tror du jeg gjør?!! Hvertfall hvis grillen skal gå så hardt til verks hver gang, hehe

[Frenzy 5]

Neiss, man må jo ta det som konstruktiv kritikk, ikke som et angrep. Dessuten, dere skal jo ikke tilfredsstille Engangsgrills kriterium, han er jo bare en av mange brukere her inne. Og han gir jo kritikk til stort sett alle, da han er grundig og det er sjelden man skrive noe som er perfekt.

[morty 8]

Leste denne tidligere, men har desverre ikke sett filmen, så jeg har ingenting forunftig å komme med. Men tommelen opp for skriveriet!

[Frenzy 5]

Dette er noe av tematikken The Departed berører, noe Roger Ebert påpeker i sin anmeldelse av filmen: «[...] men trying to realize their inner image of themselves». Menn som ikke har funnet sin plass i samfunnet, som ikke vet hvem de er — dette er et kjennetegn i Scorseses øvrige filmer og et gjennomgangstema i The Departed.

 

Artig at du bemerker dette, da jeg gjør det samme i min artikkel om Alice doesn't live here anymore. Den er (overraskende nok) fortalt fra et kvinnelig perspektiv, som fikk meg til å reflektere over Scorseses oppheng i mannen og denne selvrealiseringen som Ebert og du nevner. Er Scorsese litt for opptatt av menn som realiserer seg selv? Er dette kritikkverdig? Kanskje fordi det er lite spennende og et velbrukt tema, så byr det meg litt imot. Noen som har meninger rundt dette?

 

Ellers, flott artikkel Angeleno!