Jump to content

Trouble Every Day (2001)


KAH
 Share

Recommended Posts

Trouble Every Day

(spoilere vil forekomme)

 

Trøbbel hver dag. Over et flysete observerer vi i en av filmens første scener et intimt øyeblikk mellom Shane (Vincent Gallo), filmens ene hovedperson, og hans kone. De er gift, og tydelig forelsket, på bryllupsreise. De tar på hverandre, opplever en trygghet i nærheten slik bare oppriktig forelskede par gjør. Shane kysser sin kones arm. Blikket hennes er ikke til å bli klok på, er hun fascinert over hans hengivenhet, eller er det usikkerhet vi ser i øynene? I neste scene sitter Shane sammenkrøket på flytoalettet, og vi får innblikk i vår protagonists fantasi: Hans kone, innsmurt i eget blod – nærbilder av hennes hud, rødmalt. Forstyrret går han tilbake, med behov for å holde omkring henne. Assosiasjoner til vampyrmyten kan allerede ha blitt etablert hos den oppvakte seer, men Denis har ikke laget en sjangerfilm. Shane opplever kanskje en klaustrofobisk følelse forårsaket av det å måtte stenge inn et uutgrunnelig sterkt begjær, og dytter opp flyvinduets forheng for å slippe inn sollyset. Samtidig avliver han mistanken: Trouble Every Day er ikke en film om vampyrer, det er en film om mennesker. Om seksualitetens janusansikt.

 

http://i46.tinypic.com/2iw28uu.png

 

Er det begjæret etter sin kones kropp som skremmer Shane? Er fantasien vi blir vitne til en billedgjøring av skammen han føler over å ha objektivisert sin kjære, over å ha opplevd at lysten nok en gang kjentes sterkere enn kjærligheten? De grafiske scenene tilfører filmen et skrekkelement som kan gjøre det fristende å avfeie en lesning som knytter filmens eventuelle tematikk til menneskenaturen, og i stedet tolke det vampyriske aspektet bokstavelig, og dermed som noe overnaturlig. Men Denis viser, gjennom intim og emosjonell avbildning av nærheten, og kanskje også gjennom parodieringen av kjente skrekkfilmmotiver, at hun heller er opptatt av noe høyst naturlig og menneskelig. Shane står på et tidspunkt i filmen og imiterer Nosferatu for sin utvalgte, i et kjærlig og ubekymret øyeblikk. Han ser ikke på seg selv som et monster, den tanken er fjern for ham, hvordan kunne han ellers ha spøkefullt etterlignet vampyrlegenden, all den tid hans begjær oppleves så pinefullt?

 

Filmens andre hovedperson, Coré (Béatrice Dalle), er en vakker kvinne som vi først blir introdusert for da hun i filmens åpningsminutter blir plukket opp av en lastebilsjåfør, som hun senere fortærer på makabert vis. Hun har en minst like sterk blodtørst -dette universets libido- som Shane, men hun virker i motsetning til ham, som hele tiden forsøker å undertrykke sitt begjær, å ha akseptert sin tilstand, ja, hun nyter til og med sine forsterkede drifter, jakten på neste offer. Hennes mann er også legen som er ansvarlig for det medisinske eksperimentet som spant ut av kontroll og gjorde Shane og Coré til seksuelle rovdyr, later det til, og han holder Coré innesperret. Hun kommer seg dog ut, finner nok et offer, og avslører etterpå mennesket gjemt inni den lystdrevne kroppen i det mannen er i ferd med å vaske av henne blodet fra hennes siste bytte: «Jeg vil dø», sier hun. Tilfredsstillelsen og forløsningen har gitt henne en pustepause og brakt henne et øyeblikks klarhet.

 

http://i50.tinypic.com/2z5j95k.png

 

http://i45.tinypic.com/fa3be9.png

 

Imidlertid har sulten senere på nytt satt inn og gjort henne til en umettelig femme fatale, i det en av filmens med rette mest omtalte og horrible scener rulles opp. Denne gangen er det offeret som oppsøker henne, da to nabogutter bryter seg inn i huset der hun holder til. Den ene av dem holder vakt, den andre begir seg opp i andre etasje, vel vitende om at Coré befinner seg der og antagelig også om hennes seksuelle utstråling. På hver sin side av en døråpning som er provisorisk sperret av Corés mann står hun, vampyrinnen, og den unge mannen, like dyriske og opphissede i opptreden. En scene som frembrakte gåsehud på kroppen til undertegnede, og hvis påfølgende sexakt er noe av det mest fryktinngytende jeg har sett festet på film.

 

Lenge trodde jeg det var utbruddet av volden i en ellers stillferdig film som utløste vemmelsen i meg, men jeg tror kanskje det er tvert i mot, det er nettopp det at de groteske scenene vies akkurat samme type oppmerksomhet som de mer sensuelle, som gjør de så vanskelige å bivåne. Dèt, og noen forferdelige skrik. Denis er nærgående, dveler ved hud, fører kameraet langsomt over kroppene, det er en nærmest varsom sensibilitet også i de vonde scenene. Kanskje nok et tegn på at hun ønsker å si noe om seksualitet og besettelse, snarere enn å tegne opp uhyrer vi ikke kan identifisere oss med på noe plan. De grufulle øyeblikkene utgjør ikke noen utslag i filmens tone, skaper ingen disharmoni annen enn den som vekkes i seeren. Pulsen er taktfast. Men det er trøbbel hver dag.

 

http://i50.tinypic.com/vf9t94.png

 

http://i46.tinypic.com/34g2b2x.png

 

Shane vet om Coré siden de, frivillig eller ei, det får vi aldri vite, har blitt utsatt for det samme eksperimentet, og han får gjennom en samtale med ei bekjent han tilfeldigvis treffer på gata, kjennskap til hvor hun befinner seg. Shane oppsøker stedet, og iakttar Coré, innsmurt i blod, før han trer ut av skyggene. De omfavner hverandre, to av samme alen, begge kjenner den andres smerte. Men hun må dø, og kanskje ser Shane på henne som legemliggjørelsen av sine verste og mest fryktede sider slik hun fremstår, blodig og med en bunnløs lidelse i seg som bare han kan skjønne og se. Han dreper henne, liket går opp i flammer. Er katarsis oppnådd for Shane?

Det klippes til nok en sexscene, Shanes potensielle frigjøring er satt på prøve når han nå elsker med sin kone. Scenen er intim, dvelende, varer lenge, før den avbrytes av Shane og hans frykt for seg selv. Han går på badet, sørger for egen utløsning. Ingen renselse. Fortvilet kone.

 

http://i45.tinypic.com/alrrc5.png

 

Ei tjenestepike på hotellet de bor på har vært gjenstand for Shanes oppmerksomhet siden han først så henne. Igjen trer han frem fra skyggene, kaster seg over henne i garderoben der hun kler seg om. Hun er med. Shane blir voldsom, gir seg helt hen til sitt begjær. En scene hvis grafiske grufullhet ikke står tilbake for Corés eskapade med nabogutten tidligere i filmen, Shane spiser bokstavelig av kjønnet til sitt kvinnelige offer. Tilbake på hotellrommet dusjer Shane, kona går inn til ham. Han virker lykkelig, tilfreds, sier han vil reise hjem. De omfavner hverandre, blod renner fortsatt fra dusjforhenget. Filmens siste klipp viser konas blikk, som fokuserer på noe, kanskje er det blodet hun ser. Kanskje er blodet et symbol på frykten forbundet med det å kaste seg inn i en annens armer, overgi seg til kjærligheten og stole på noen, som man vet har like sterke drifter som en selv. Slik alle mennesker har. Rulletekst, og tittelsang: Trøbbel hver dag.

 

http://i48.tinypic.com/309ow9v.png

Link to comment
Share on other sites

 
 
Takk for det, Badering. Synes selv at det var vanskelig å skrive om denne, selv om jeg liker den svært godt. Er vel ikke helt i skrivemodus for tida, men i dag tok jeg sats. For øvrig du som gjorde meg oppmerksom på denne filmen i utgangspunktet, med en omtale her inne for en tid tilbake. Til da hadde jeg nedprioritert den blant Denis' filmer.
Link to comment
Share on other sites

 

Virker spennende. Kjempebra, KAH! Er disse Denis-essayene skrevet uten spoilere og sånn? Kan man lese de, eller burde man vente til man har sett de? Jeg innrømmer jeg driver å sparer å lese de til jeg har sett de. (Tror flere tenker sånn) Men med mine hektiske dager og allerede ganske store filmbunke, så aner jeg jo ikke når dette blir.

 

Dette burde vi kanskje være mer obs og bevisst på på. Med Kubrick var jo alle sånn "Jadda, men klart man kan si hva som skjer. Alle har jo sett The Shining!". Vel, dette gjelder ihvertfall ikke med Denis.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, altså, denne bør man ikke lese hvis man er følsom for spoilere! Jeg har skrevet det i tittelbeskrivelsen, men det er kanskje ikke så synlig der? Skal legge det inn i teksten.

 

Edit: Tror dette kan sies om alle Denis-tekstene som er lagt ut, med unntak av Kiddo sin.

Link to comment
Share on other sites

 

Dette er en fantastisk og lidenskapelig tekst og jeg anbefaler virkelig alle å se denne filmen for så å lese denne artikkelen.

 

[...]De grufulle øyeblikkene utgjør ikke noen utslag i filmens tone, skaper ingen disharmoni annen enn den som vekkes i seeren.

Dette er så bra skrevet. Penissmashing og klitorisavklipping blir ingenting mot dette, Antichrist blir barnemat. Hvordan Denis dveler før, under og etter blodbadet, (særlig i scenen med Corè og innbrudstyven), hvordan det er en "varsom sensibilitet også i de vonde scenene"... Det gjør volden vond. Vond på en måte jeg aldri har opplevd før. Det er dette humane filmspråket til Denis - denne insisterende, utholdende sensibiliteten - som tvinger volden/skrekken til å bli sett i lys av noe menneskelig, og som dermed gjør den så vond, tror jeg.

 

Det du skriver om imiteringen av Nosferatu synes jeg også er utrolig bra skrevet (og observert):

 

De grafiske scenene tilfører filmen et skrekkelement som kan gjøre det fristende å avfeie en lesning som knytter filmens eventuelle tematikk til menneskenaturen, og i stedet tolke det vampyriske aspektet bokstavelig, og dermed som noe overnaturlig. Men Denis viser, gjennom intim og emosjonell avbildning av nærheten, og kanskje også gjennom parodieringen av kjente skrekkfilmmotiver, at hun heller er opptatt av noe høyst naturlig og menneskelig. Shane står på et tidspunkt i filmen og imiterer Nosferatu for sin utvalgte, i et kjærlig og ubekymret øyeblikk. Han ser ikke på seg selv som et monster, den tanken er fjern for ham, hvordan kunne han ellers ha spøkefullt etterlignet vampyrlegenden, all den tid hans begjær oppleves så pinefullt?

 

Jeg får jo skikkelig sympati for Shane. Selv om også Corès menneskelighet i noen få øyeblikk skinner gjennom det dyriske, er det hovedsakelig Shane jeg får sympati for. Corè virker jo, som du sier, å "ha akseptert sin tilstand", hun blir en blodtørstig "femme fatale" som bare av og til avdekker sin menneskelighet. Shane sliter som bare faen med seg selv, for å ikke gjøre noe jævlig, og scener som den du nevner, der han imiterer Nosferatu, er jævlig såre. Hans 'menneskelighet' er åpenbar, men skjør. Og han vet det selv.

 

Det morsomme (eller er det egentlig det?) er at en av de vondeste og mest skremmende filmene jeg har sett er stort sett et lavmælt kjærlighetsdrama, hehe.

 

Nei, fy faen dette er bra KAH.

Link to comment
Share on other sites

 
Takk for gode ord, Kiddo, vet ikke om teksten fortjener så rosende ordlag, men det er hyggelig at noen kjenner seg igjen i opplevelsen min av filmen! Kjærlighetsdrama ja, vurderte å flette den beskrivelsen inn i teksten, for det er jo det dèt er, på en måte. Det er vel kanskje denne blandingen av grafiske scener/skrekk og lavmælt "kunstfilm" som har gjort at denne i mine øyne er svært undervurdert, faller kanskje mellom to stoler for mange.
Link to comment
Share on other sites

 

Enig i at denne teksten har veldig mye for seg. Du foregriper handlinger (med det mener jeg at man ikke trenger å ha sett filmen for å ha utbytte av teksten din, at den vekker fantasien og skaper forventninger), perspektiverer dem, viser skarp innsikt i menneskelig psykologi, men gjør samtidig en glimrende jobb med å la bildene tale for seg!

Trøbbel hver dag. Over et flysete observerer vi i en av filmens første scener et intimt øyeblikk mellom Shane (Vincent Gallo), filmens ene hovedperson, og hans kone. De er gift, og tydelig forelsket, på bryllupsreise. De tar på hverandre, opplever en trygghet i nærheten slik bare oppriktig forelskede par gjør. Shane kysser sin kones arm. Blikket hennes er ikke til å bli klok på, er hun fascinert over hans hengivenhet, eller er det usikkerhet vi ser i øynene? I neste scene sitter Shane sammenkrøket på flytoalettet, og vi får innblikk i vår protagonists fantasi: Hans kone, innsmurt i eget blod – nærbilder av hennes hud, rødmalt. Forstyrret går han tilbake, med behov for å holde omkring henne. Assosiasjoner til vampyrmyten kan allerede ha blitt etablert hos den oppvakte seer, men Denis har ikke laget en sjangerfilm. Shane opplever kanskje en klaustrofobisk følelse forårsaket av det å måtte stenge inn et uutgrunnelig sterkt begjær, og dytter opp flyvinduets forheng for å slippe inn sollyset. Samtidig avliver han mistanken: Trouble Every Day er ikke en film om vampyrer, det er en film om mennesker. Om seksualitetens janusansikt.

"Opplever en trygghet i nærheten" kan skrives i stein. Uten pretensjoner, rett fram og knyttet opp mot konkrete observasjoner. Ord som ikke bare komplementerer bildene, men også setter fantasien i sving. "Seksualitetens janusansikt" er også veldig bra. Vet ikke om du har det fra et annet sted, men i en mytologisk sammenheng passer det utmerket. Jeg forbeholder meg retten til å skrive om Seksualitetens damoklessverd. :P

 

Er dog usikker på om man bør snakke om protagonister i Denis' filmer, spesielt i sammenheng med et ord som "vår". Det føles kunstig oppstyltet, berøver karakterer for menneskelighet gjennom en slags forherligelse og, som Zann smart observerte i en annen diskusjon, går ut fra at man må heie på noen. Denne forståelsen virker på mange måter førrromantisk, knyttet opp mot klassisk epikk der jeg ser for meg Denis som en utpreget moderne filmskaper, en av våre skarpeste kulturelle kritikere, altså en førsteklasses kunstner.

 

Hva mener du med uutgrunnelig sterkt begjær? Jeg opplever det som at Denis ønsker å komme estetisert sex (dvs. porno) til livs, det sterile uttrykket der kjønnsorganer barberes, knulling gjøres til et upersonlig orgasmania uten rytme eller identitet, der hvilken som helst symmetrisk kvinnekropp gjør jobben før den sprutes opp med sæd. Man sier at hjernen er det fremste seksuelle organet, er det ikke så? Denis viser oss en mer grunnleggende seksualitet, sex som vold, ja, men der offer og gjerningsmann avhenger av individuelle preferanser, den farlige tiltrekningen som eksisterer side om side med romantikkens rammer, den basale viljens triumf over det objektiviserte samfunnets krav. Skulle gjerne sett at du utforsket denne "seksualitetens janusansikt" mer eksplisitt, selv om du er inne på mye viktig.

 

 

Er det begjæret etter sin kones kropp som skremmer Shane? Er fantasien vi blir vitne til en billedgjøring av skammen han føler over å ha objektivisert sin kjære, over å ha opplevd at lysten nok en gang kjentes sterkere enn kjærligheten? De grafiske scenene tilfører filmen et skrekkelement som kan gjøre det fristende å avfeie en lesning som knytter filmens eventuelle tematikk til menneskenaturen, og i stedet tolke det vampyriske aspektet bokstavelig, og dermed som noe overnaturlig. Men Denis viser, gjennom intim og emosjonell avbildning av nærheten, og kanskje også gjennom parodieringen av kjente skrekkfilmmotiver, at hun heller er opptatt av noe høyst naturlig og menneskelig. Shane står på et tidspunkt i filmen og imiterer Nosferatu for sin utvalgte, i et kjærlig og ubekymret øyeblikk. Han ser ikke på seg selv som et monster, den tanken er fjern for ham, hvordan kunne han ellers ha spøkefullt etterlignet vampyrlegenden, all den tid hans begjær oppleves så pinefullt?

Bra igjen. Du viser at du forstår dikotomiet sex-kjærlighet, hvordan de to tangerer, men aldri utfyller hverandre. Ikke enig med deg i at det vampyriske aspektet kan tolkes bokstavelig. For meg er narrativer politikk, det skremmende aldri 100% irrasjonelt. Men ser seg selv som monstre, hvem føler at handlingene sine ikke kan rettferdiggjøres?

 

Filmens andre hovedperson, Coré (Béatrice Dalle), er en vakker kvinne som vi først blir introdusert for da hun i filmens åpningsminutter blir plukket opp av en lastebilsjåfør, som hun senere fortærer på makabert vis. Hun har en minst like sterk blodtørst -dette universets libido- som Shane, men hun virker i motsetning til ham, som hele tiden forsøker å undertrykke sitt begjær, å ha akseptert sin tilstand, ja, hun nyter til og med sine forsterkede drifter, jakten på neste offer. Hennes mann er også legen som er ansvarlig for det medisinske eksperimentet som spant ut av kontroll og gjorde Shane og Coré til seksuelle rovdyr, later det til, og han holder Coré innesperret. Hun kommer seg dog ut, finner nok et offer, og avslører etterpå mennesket gjemt inni den lystdrevne kroppen i det mannen er i ferd med å vaske av henne blodet fra hennes siste bytte: «Jeg vil dø», sier hun. Tilfredsstillelsen og forløsningen har gitt henne en pustepause og brakt henne et øyeblikks klarhet.

Her kunne du gjerne knyttet "vakker" opp mot noe mer konkret. Ønsker du å si at fortæringen blir mer makaber fordi hun er vakker? Libido kontra dødsangst, blod som livets eliksir. Jeg tror du ikke ser dypt nok i vampyrmyten. Hvorfor innbefatter det å ville dø klarhet? For meg virker det som at ekstreme voldshandlinger ofte blir utført for å rettferdiggjøre det å bryte ut av livets forferdelighet. Selvmedlidelse på sitt mest patetiske. Vi er dem vi er, og det Denis ønsker er at vi skal akseptere våre bestialske røtter slik at vi kan bli enda mer empatiske, at fornektelse bare resulterer i krampetrekninger som før eller siden vil utløse den virkelige demonen. Lær deg å nyte det fulle spekteret av menneskelige følelser, men med måte. Alltid med måte.

 

Imidlertid har sulten senere på nytt satt inn og gjort henne til en umettelig femme fatale, i det en av filmens med rette mest omtalte og horrible scener rulles opp. Denne gangen er det offeret som oppsøker henne, da to nabogutter bryter seg inn i huset der hun holder til. Den ene av dem holder vakt, den andre begir seg opp i andre etasje, vel vitende om at Coré befinner seg der og antagelig også om hennes seksuelle utstråling. På hver sin side av en døråpning som er provisorisk sperret av Corés mann står hun, vampyrinnen, og den unge mannen, like dyriske og opphissede i opptreden. En scene som frembrakte gåsehud på kroppen til undertegnede, og hvis påfølgende sexakt er noe av det mest fryktinngytende jeg har sett festet på film.

Vampyrmyten tilfører femme fatale-rollen virkelig noe nytt, ja! Du får en helt annen fatalisme, en skjebnebestemt og uutslettelig motivasjon til å forføre, et libido som virkelig lever der den tradisjonelle femme fatalen bare handler om usikkerhet rundt den maskuline seksualiteten. Igjen kommer vi inn på dette kvinneperspektivet, hvordan myter eller til og med klisjeer blir møysommelig renovert, ekstremt forvandlet.

 

Lenge trodde jeg det var utbruddet av volden i en ellers stillferdig film som utløste vemmelsen i meg, men jeg tror kanskje det er tvert i mot, det er nettopp det at de groteske scenene vies akkurat samme type oppmerksomhet som de mer sensuelle, som gjør de så vanskelige å bivåne. Dèt, og noen forferdelige skrik. Denis er nærgående, dveler ved hud, fører kameraet langsomt over kroppene, det er en nærmest varsom sensibilitet også i de vonde scenene. Kanskje nok et tegn på at hun ønsker å si noe om seksualitet og besettelse, snarere enn å tegne opp uhyrer vi ikke kan identifisere oss med på noe plan. De grufulle øyeblikkene utgjør ikke noen utslag i filmens tone, skaper ingen disharmoni annen enn den som vekkes i seeren. Pulsen er taktfast. Men det er trøbbel hver dag.

Det groteske hos Denis utløser ingen vemmelse hos meg. Det føles kanskje ekstremt som isolerte hendelser, men det fungerer alltid innenfor universene hennes. Nytelsen utløses gjennom et dvelende engasjement, seksualiteten hun selger i Trouble Every Day føles mye mer autentisk enn pornografi, den gjennomstrømmes av emosjonell oppriktighet. Nytelse som noe ytterst subjektivt. Også her betyr symbolene alt og ingenting.Å identifisere seg med "vampyrene" føles like naturlig som det å svømme er for en baby.

 

Shane vet om Coré siden de, frivillig eller ei, det får vi aldri vite, har blitt utsatt for det samme eksperimentet, og han får gjennom en samtale med ei bekjent han tilfeldigvis treffer på gata, kjennskap til hvor hun befinner seg. Shane oppsøker stedet, og iakttar Coré, innsmurt i blod, før han trer ut av skyggene. De omfavner hverandre, to av samme alen, begge kjenner den andres smerte. Men hun må dø, og kanskje ser Shane på henne som legemliggjørelsen av sine verste og mest fryktede sider slik hun fremstår, blodig og med en bunnløs lidelse i seg som bare han kan skjønne og se. Han dreper henne, liket går opp i flammer. Er katarsis oppnådd for Shane?

Det klippes til nok en sexscene, Shanes potensielle frigjøring er satt på prøve når han nå elsker med sin kone. Scenen er intim, dvelende, varer lenge, før den avbrytes av Shane og hans frykt for seg selv. Han går på badet, sørger for egen utløsning. Ingen renselse. Fortvilet kone.

Dette er problematisk, og da tenker jeg nødvendigvis ikke på hvordan du ordlegger deg. Skal Corés undergang tolkes som en slags hybris, eller er hun et offer for hvordan et patriarkalskt samfunn har undertrykket kvinnelig seksualitet og orgasme som noe illegitimt? Blir Shanes drapshandling en selvoppfyllende profeti, eller er det en nødvendig handling for at han skal kunne løsrive seg fra sine dyriske instinkter, eller kanskje bli dem? Dette er Antichrist gjort riktig!

 

Ei tjenestepike på hotellet de bor på har vært gjenstand for Shanes oppmerksomhet siden han først så henne. Igjen trer han frem fra skyggene, kaster seg over henne i garderoben der hun kler seg om. Hun er med. Shane blir voldsom, gir seg helt hen til sitt begjær. En scene hvis grafiske grufullhet ikke står tilbake for Corés eskapade med nabogutten tidligere i filmen, Shane spiser bokstavelig av kjønnet til sitt kvinnelige offer. Tilbake på hotellrommet dusjer Shane, kona går inn til ham. Han virker lykkelig, tilfreds, sier han vil reise hjem. De omfavner hverandre, blod renner fortsatt fra dusjforhenget. Filmens siste klipp viser konas blikk, som fokuserer på noe, kanskje er det blodet hun ser. Kanskje er blodet et symbol på frykten forbundet med det å kaste seg inn i en annens armer, overgi seg til kjærligheten og stole på noen, som man vet har like sterke drifter som en selv. Slik alle mennesker har. Rulletekst, og tittelsang: Trøbbel hver dag.

Spennende!

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for tilbakemelding, er jo storveies at du tar deg tid!

 

Er dog usikker på om man bør snakke om protagonister i Denis' filmer, spesielt i sammenheng med et ord som "vår". Det føles kunstig oppstyltet, berøver karakterer for menneskelighet gjennom en slags forherligelse og, som Zann smart observerte i en annen diskusjon, går ut fra at man må heie på noen.

 

 

Enig i dette, bruken skyldes vel ganske enkelt at protagonist for meg ganske enkelt kan bety hovedrolle og ikke minst at jeg nødig ville skrive hovedperson to ganger i samme avsnitt. Men jeg ser problemet forbundet med begrepet i denne sammenhengen. Ordet "vår" er helt klart på trynet å bruke her, hehe.

 

Hva mener du med uutgrunnelig sterkt begjær? Jeg opplever det som at Denis ønsker å komme estetisert sex (dvs. porno) til livs, det sterile uttrykket der kjønnsorganer barberes, knulling gjøres til et upersonlig orgasmania uten rytme eller identitet, der hvilken som helst symmetrisk kvinnekropp gjør jobben før den sprutes opp med sæd. Man sier at hjernen er det fremste seksuelle organet, er det ikke så? Denis viser oss en mer grunnleggende seksualitet, sex som vold, ja, men der offer og gjerningsmann avhenger av individuelle preferanser, den farlige tiltrekningen som eksisterer side om side med romantikkens rammer, den basale viljens triumf over det objektiviserte samfunnets krav. Skulle gjerne sett at du utforsket denne "seksualitetens janusansikt" mer eksplisitt, selv om du er inne på mye viktig.

 

 

 

Jeg tror jeg henger med også her. Med uutgrunnelig sterkt begjær så er det ikke et mystisk, overnaturlig begjær jeg sikter til, da jeg som sagt leser filmen som en utforsking av menneskelig seksualitet, men snarere nettopp denne, hva skal man si, moderne seksualiteten som jeg ikke alltid har like mye til overs for eller kjenner meg igjen i, der opphavet til lysten og dens art ofte virker å være ukjent og av mindre interesse for de som føyer seg etter "kravene". Dersom dette gir mening, det tviler jeg i grunn på. I hvert fall: Jeg vurderte lenge mer fargerike og språklig eksplisitte betraktninger omkring dette, men feiget ut, dels fordi jeg følte det ikke passet tekstens tone, dels fordi jeg ville la nok være igjen til fantasien.

 

 

Her kunne du gjerne knyttet "vakker" opp mot noe mer konkret. Ønsker du å si at fortæringen blir mer makaber fordi hun er vakker? Libido kontra dødsangst, blod som livets eliksir. Jeg tror du ikke ser dypt nok i vampyrmyten. Hvorfor innbefatter det å ville dø klarhet? For meg virker det som at ekstreme voldshandlinger ofte blir utført for å rettferdiggjøre det å bryte ut av livets forferdelighet. Selvmedlidelse på sitt mest patetiske. Vi er dem vi er, og det Denis ønsker er at vi skal akseptere våre bestialske røtter slik at vi kan bli enda mer empatiske, at fornektelse bare resulterer i krampetrekninger som før eller siden vil utløse den virkelige demonen. Lær deg å nyte det fulle spekteret av menneskelige følelser, men med måte. Alltid med måte.

 

Vakker er helt overflødig adjektivbruk, og jeg hadde ærlig talt ingen baktanke med det, så den tar jeg på min kappe. Det er ikke dødsønsket i seg selv som er et uttrykk for klarhet, men det at Corè for et øyeblikk ser forbi sitt eget begjær og hvor destruktivt det er, da orgasmen/tilfredsstillelsen er oppnådd. At det for henne innebærer et ønske om å dø er ikke så viktig, hun kunne kanskje like gjerne sagt: "Jeg ønsker ikke å drives av lyst lenger".

 

"Vi er dem vi er.. osv", dette er godt sagt av deg og akkurat slik jeg opplever Denis. Skulle gjerne flettet det inn i teksten.

 

 

 

Det groteske hos Denis utløser ingen vemmelse hos meg. Det føles kanskje ekstremt som isolerte hendelser, men det fungerer alltid innenfor universene hennes. Nytelsen utløses gjennom et dvelende engasjement, seksualiteten hun selger i Trouble Every Day føles mye mer autentisk enn pornografi, den gjennomstrømmes av emosjonell oppriktighet. Nytelse som noe ytterst subjektivt. Også her betyr symbolene alt og ingenting.Å identifisere seg med "vampyrene" føles like naturlig som det å svømme er for en baby.

 

 

Vemmelse er muligens feil ord, jeg vender meg ikke bort fra skjermen, men det er vondt å se på, og det er nok nettopp fordi det er noe oppriktig og menneskelig over scenene, som man kan kjenne seg igjen i.

 

Dette er problematisk, og da tenker jeg nødvendigvis ikke på hvordan du ordlegger deg. Skal Corés undergang tolkes som en slags hybris, eller er hun et offer for hvordan et patriarkalskt samfunn har undertrykket kvinnelig seksualitet og orgasme som noe illegitimt? Blir Shanes draphandling en selvoppfyllende profeti, eller er det en nødvendig handling for at han skal kunne løsrive seg fra sine dyriske instinkter, eller kanskje bli dem? Dette er Antichrist gjort riktig!

 

Jeg synes Corès undergang i filmen er problematisk selv, da jeg ikke vet hvordan jeg skal tolke den. Jeg heller mest mot at det er Shane som trenger å gjøre dette, og antyder vel i teksten at hun representerer det han hele tiden har forsøkt å undertrykke, og at han drives mot den endelige tilfredsstillelsen først da han innser at det å ha drept henne ikke har forandret noe som helst. Men også det skurrer litt. Hva legger du i at handlingen kan være en selvoppfyllende profeti?

 

Vel, det var i hvert fall noen punkter. Du setter her fingeren på ting som gjør at man kan bli minnet på å alltid ha hjernen med seg ved en senere anledning, hehe.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...