Jump to content

Cineasten Scorsese


Angeleno
 Share

Recommended Posts

"Now more than ever we need to talk to each other, to listen to each other and understand how we see the world, and cinema is the best medium for doing this."

Martin Scorsese

 

Han vil først og fremst bli husket for sine ikoniske og tidsdefinerende filmer som regissør, men det er få andre i samme yrke som har utvist den samme kjærligheten og evige facinasjonen for mediet uten hemninger. Scorsese er en filmelsker i ordets rette forstand, og et månedstema uten en tråd om Scorseses forhold til film er et uverdig månedstema om Martin Scorsese. Det er bare å liste opp Scorseses egne hjertebarn på filmfronten, hvor han tar idéene fra, hans arbeide i World Cinema Foundation, enkeltscener som homage, hans filmer som mulig pastisj, og alt som faller deg inn.

 

Scorseses uttalte favorittfilm er The Red Shoes (1948, Powell & Pressburger). Den skal jeg prøve å se denne måneden.

 

Han er en stor beundrer av Abbas Kiarostami, som ifølge ham "represents the highest level of artistry in the cinema". Det er ganske spot on. Tror ikke så mange vil si seg uenige i det utsagnet!

 

Wes Anderson har mye å takke Marty for. Blant annet sin påfølgende suksesskarriere etter Bottle Rocket, som fikk voldsom ros av den erfarne regissøren.

 

Lister:

 

Top 11 Scariest Horror Movies Ever Made by Martin Scorsese

 

10 Best Movies of the 90s by Martin Scorsese

 

Mannen kan sine 90-tallsfilmer! Har noen sett første- eller tredjeplassen?

Kom gjerne med eget materiale rundt Scorseses forhold til film... det er interessant og litt på kanten av det som vanligvis diskuteres her inne. Blant annet er jeg interessert i å vite hvor han tar mye av inspirasjonen sin fra. Dette tror jeg pretender har en del peiling på? Tar han mye fra amerikansk gullalder? Låner han noe fra europeisk 60-tallsfilm?

Link to comment
Share on other sites

 

Han er ialle fall inspirert av Akira Kurosawa, The Archers, Stanley Kubrick, Buster Keaton, Hitchcock, John Ford, De Sica, Bergman, Elia Kazan og sist men ikke minst Cecil B. DeMille. Det sa han selv på Golden Globe 2010. Men dette visste du sikkert før.

 

Interessant emne uansett. Han kan mye om film virker det som.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Dette er kanskje Zann bedre til å snakke om enn meg, men noen må starte å nevne dette.

 

Martin Scorsese var en av de regissørene på 70-tallet i Hollywood som snudde litt på rollene mellom produsent og regissør, og det gikk i det vi referer til som gullalderen i Hollywood(selv om det regnes å være en tidligere på 30-tallet). Før blockbusteren og bransjefolkene fikk kontroll igjen, og det meste egentlig handlet om kunstneriske visjoner og substans. En veldig interessant periode. Coppola var en av de andre sentrale i denne perioden. Mener det var tre stykk som var spesielt sentrale, hvem var den tredje?

 

Uansett så var dette en periode da auteurteorien til franskmennene begynte å få litt fotfeste i USA. Scorsese og Coppola og han tredje jeg glemte hvem var igjen var alle tunge cineaster. Ikke bare lagde de mange av mesterverkene sine i denne perioden, men de var også aktiv i å resturere og redde kopier av gamle klassikere, deriblant en av mine favoritter Saragossa Manuscript av Woichech Has. Tror også de hadde mye med å presentere mange europeiske filmer for det amerikanske publikummet også.

 

Det er en veldig spesiell periode i amerikansk film som var veldig unik. Mange har spekulert i hvordan perioden forsvant, men det var trolig litt at forretningsmenn gjerne frontet av filmene til Spielberg og Lucas ble så store at blockbusteren virkelig ble satt på bordet. Kapitalismen tok litt over bransjen igjen. Noen mener også at perioden også ble rammet av ambisiøse kunstneriske prosjekter som floppet økonomisk, og at det er derfor produsentene satt ned foten og krevde kontroll igjen.

 

Det er kanskje i dette lys jeg synes Scorsese er mest interessant da, og mulig jeg vil bruke denne perioden å forstå alt dette bedre.

Er også interessert i koblinger mellom han og Kubrick, som vi hadde tema av tidligere.. da jeg forstår det er flere ting, uten at jeg umiddelbart ser de.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Referes ikke 70-tallsperioden til som New Hollywood? Er ikke gullalderen film noir?

 

Tenker du kanskje på De Palma med den tredje sentrale regissøren? Bogdanovich? Altman? Jeg har egentlig ikke den minste anelse, dette er navn jeg har plukket opp fra å tilfeldig lese om film.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
Jeg vet George Lucas var med på å finansiere Kagemusha i lag med Coppola ihvertfall. Du tenker ikke på movie brats da, fellesbetegnelsen for Spielberg, De Palma, Coppola, Scorsese og Cimino.
Link to comment
Share on other sites

 
Referes ikke 70-tallsperioden til som New Hollywood? Er ikke gullalderen film noir?

 

Tenker du kanskje på De Palma med den tredje sentrale regissøren? Bogdanovich? Altman? Jeg har egentlig ikke den minste anelse, dette er navn jeg har plukket opp fra å tilfeldig lese om film.

 

Ja, New Hollywood.. man kaller den for den andre gulllalderen i Hollywood. Har en mistanke om at det kan ha vært Altman. Kan ha vært flere... men tror det stemmer at det er det var Altman, Scorsese og Coppola som var de tre store gigacineastene "som tok over Hollywood en periode".

(Billedlig unyansert fortalt altså)

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Det er sant at en periode på 1970-tallet blir referert til som "New Hollywood", men det startet egentlig tidligere. Det var krise i Hollywood tidlig på 1960-tallet med dårlige publikumstall og "stagnasjon" om du vil, og derfor slapp de til nye impulser for å prøve å nå tak i den yngre generasjonen (som studier viste var de som heller så europeisk film enn amerikansk). Samtidig hadde New-York-Stilopene (ledet av Cassavetes) stor framgang og Richard Lester sine nyskapende Beatles-filmer var veldig populære. Alt dette ledet fram til at det ble åpnet opp for ukjente, "kunstneriske" regissører også i Hollywood, så det er nok et stort sammensurum av saker som kan kalles årsaker til en viss grad.

 

Anyways, tidlige frontrunners var blant annet filmer som The Graduate, Bonnie and Clyde og Easy Rider. Men selve begrepet "New Hollywood", siden disse jeg nå nevnte var uavhengige produksjoner, refererer til generasjonen som kom inn i studiovarmen på 1970-tallet og "kopierte" det Godard og andre gjorde i Europa tidligere med stor refleksivitet, stor kunnskap og villighet til å leke med filmhistorien og teknikker fra europeisk... ja hva skal jeg kalle det... kunstfilm. Viktige navn innenfor dette er blant annet Altman, Allen, Coppola, Lucas, Spielberg, Malick, DePalma og Scorsese, men også delvis Lynch, Carpenter, Demme osv. litt utover tror jeg.

 

Når det gjelder hvorfor det "plutselig" sa stopp er nok den mest generelle forståelsen at det var disse unge regissørenes suksess som faktisk førte Hollywood tilbake til gamle synder. Tenker da spesielt på Gudfaren-filmene, American Graffiti, Jaws, og ikke minst Star Wars. Når i tillegg noen av de "nye" regissørene ble for eksperimentelle og det igjen var penger i kassa til studioene ble villigheten til å satse på mer kunstneriske impulser redusert igjen fra slutten av 1970-tallet (selv om det kom et par etter dette også). Derfor "flyktet" de unge gutta (med unntak av Spielberg og Lucas) tilbake til utkanten, s.t.s, og det var "blockbusters a-front".

 

Men, og her kommer jeg endelig tilbake til poenget, Martin Scorsese var kanskje den eneste som fortsatt kunne jobbe innenfor systemet og kombinere klassisk filmfortelling med mer kunstneriske innslag. Jeg synes også jeg husker at Bordwell skryter hemningsløst av Scorsese fordi han ikke ga opp prosjektet "New Hollywood" og kjørte ut film på film som nektet kompromiss, og tror også han beskriver Taxi Driver som prakteksemplet for denne perioden. Det er alt jeg veit, hehe, og jeg har sikkert glemt massevis også.

 

@Svank: ganske sikker på at den tredje du tenker på er Brian De Palma, for Scorsese-De Palma-Coppola kalles ofte for "trekløveret" i denne sammenhengen. Altman er det nok ikke... han og Woody Allen regnes ofte som litt eldre regissører som hang med litt og hoppet ut igjen fordi de ville gjøre sin heilt egen greie.

 

On a different note; når det gjelder Scorsese og gjenutgiving av filmer har han gjort meg glad med flere filmer, men først og fremst elsker jeg ham fordi han kom med Belle de Jour midt på 1990-tallet eller noe. Jeg griner av å tenke på at den perlen kunne vært borte for oss!

Link to comment
Share on other sites

 
Når det gjelder hvorfor det "plutselig" sa stopp er nok den mest generelle forståelsen at det var disse unge regissørenes suksess som faktisk førte Hollywood tilbake til gamle synder. Tenker da spesielt på Gudfaren-filmene, American Graffiti, Jaws, og ikke minst Star Wars. Når i tillegg noen av de "nye" regissørene ble for eksperimentelle og det igjen var penger i kassa til studioene ble villigheten til å satse på mer kunstneriske impulser redusert igjen fra slutten av 1970-tallet (selv om det kom et par etter dette også). Derfor "flyktet" de unge gutta (med unntak av Spielberg og Lucas) tilbake til utkanten, s.t.s, og det var "blockbusters a-front".

 

Var ikke det også pga stormannsgalskap (Coppola spolerte det med Apocalypse Nå og så videre med One from the Heart som gjorde at Coppola måtte være Hollywoods nikkedukke i flere år for å tjene inn igjen pengene han tapte og Cimino spolerte det med den monumentale Heaven's Gate)? Scorsese måtte også inngå kompromisser (en kommersiell mot et personlig prosjekt. Cape Fear for Temptation of Christ etc). Scorsese gjorde ingen store tabber og ble nok sett på som mer safe enn for eks Coppola. Derfor fikk han goodwill innimellom og greide derfor å holde på sin kunstneriske integritet.

Link to comment
Share on other sites

 

Muuulig det var De Palma ja. Jeg synes ikke intiutivt det høres riktig ut.. men jeg ser at de tre blir referert i lag gjennom litt googling, så kanskje.

 

Veldig annerledes versjon av det som skjedde enn den jeg er vant med, Guido. Hva er egentlig referansene dine på dette? Bare nysgjerrig.

 

Litt uvant å høre Lucas og Spielberg som endel av denne bølgen. Versjonen jeg har blitt opplært(gjennom filmhistoriske seminarer og slikt hovedsaklig) så er særlig disse to nærmest skildret som fiendene til bølgen... og man tenker effekten av Star Wars, ET, Jaws og det som starten på blockbusteren.

Klart, de kan vel ha vært begge deler. Jeg vet at det er veldig splittete oppfattelser i dette og mye kontrovers i både hvordan det startet og sluttet, så jeg vil helst studere det litt før jeg sier noe bastant. Ser jo lett at det er mye agenda i det og. Kunstfilmelskere vil vel gjerne ha perioden så svart/hvit som mulig og skylder på blockbusteren og den greia, mens Hollywood-elskerne mener det var regissørenes ego som ødela for dem selv da disse jo støtter en mye mer marketsstyrt filmproduksjon.

 

Men jeg sier ikke mot noe av det du sier altså Guido. Sier bare at det er veldig mange versjoner av dette ute å går.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Lucas og Spielberg var definitivt en del av New Hollywood, i hvertfall i begynnelsen av karrierene sine. Men de var aldri i den innerste sirkelen sammen med gutta boys, og slik som Biskind beskriver det i Easy Riders and Raging Bulls ble de sett på som litt av keitete nerder av de andre regissørene, særlig Lucas.

 

De Palma er en stor cineast og passer i beskrivelsen din som tredjemann, det gjør også Peter Bogdanovich som de siste 30 årene faktisk har vært mer kjent som selverklært filmnerd og han som hadde Orson Welles boende hos seg i en periode, enn som faktisk filmskaper. Jeg tror ikke noen har gjort flere DVD-introduksjoner enn Bogdanovich.

Link to comment
Share on other sites

 

Nei, må nesten ha vært DePalma isåfall da. Var en jeg kjente litt til. Bogdanovich kan jeg ikke si å ha det største kjennskapet til.

 

Burde kanskje lese den boka en dag.

Inntil da så finnes den i dokumentarform også for de som er interessert.

 

Pluss enda en som heter A Decade Under the Influence (2003)

 

Fint geeketema igrunn...

 

Ellers er det viktig å få med seg at Martin Scorsese er en stor bluesfrontmann. Det finnes utallige "Martin Scorsese presents [en eller annen bluesmusiker]" i butikkene. De fungerer vel som veiledninger igjennom artister sin karriere, f.eks. Jimi Hendrix, Eric Clapton og flere.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Muuulig det var De Palma ja. Jeg synes ikke intiutivt det høres riktig ut.. men jeg ser at de tre blir referert i lag gjennom litt googling, så kanskje.

 

Veldig annerledes versjon av det som skjedde enn den jeg er vant med, Guido. Hva er egentlig referansene dine på dette? Bare nysgjerrig.

 

Litt uvant å høre Lucas og Spielberg som endel av denne bølgen. Versjonen jeg har blitt opplært(gjennom filmhistoriske seminarer og slikt hovedsaklig) så er særlig disse to nærmest skildret som fiendene til bølgen... og man tenker effekten av Star Wars, ET, Jaws og det som starten på blockbusteren.

Klart, de kan vel ha vært begge deler. Jeg vet at det er veldig splittete oppfattelser i dette og mye kontrovers i både hvordan det startet og sluttet, så jeg vil helst studere det litt før jeg sier noe bastant. Ser jo lett at det er mye agenda i det og. Kunstfilmelskere vil vel gjerne ha perioden så svart/hvit som mulig og skylder på blockbusteren og den greia, mens Hollywood-elskerne mener det var regissørenes ego som ødela for dem selv da disse jo støtter en mye mer marketsstyrt filmproduksjon.

 

Joda, det kan godt hende. Det jeg plottet ned var en veldig forenklet og minnekomprimert versjon fra en oppgave jeg skrev; ikke om dette temaet spesielt, men som var innom både uavhengig film, New Hollywood og amerikansk auterisme. Jeg brukte jo mange kilder og husker ikke alle sammen, men Bordwells Film History pluss en rekke artikler fra diverse seriøse filmsider covrer vel ganske godt. Men Lucas og Spielberg var utvilsomt en del av "New Hollywood", det kan jeg med stor sikkerhet, men det trenger ikke bety at de var en del av "gjengen" s.t.s. Samtidig veit jeg ikke heilt hvilken bølge du snakker om; den amerikanske auteurbølge e.l. blir jo fort en annen sak fordi det ikke snevrer seg til NH el. teller alle som var med der. Når det gjelder effekten av Star Wars osv. som du skriver, så ja, det var jo det jeg skreiv tidligere også- disse var starten på blockbustertiden og tilbakeføringen mot det konservativ-klassiske Hollywood (men Lucas og Spielberg f.eks var like fullt blant de unge og uprøvde regissørene som fikk sjansen som følge av krisen i Hollywood i like stor grad som andre, men de beskrives nok litt som "sellouts" her og der).

 

Men enig med deg om at det finnes mange nyanser i dette og sikkert en rekke versjoner om hvordan det var. Vi må jo huske at begrepet "New Hollywood" er lagt på av filmhistorikere i ettertid for å prøve å få litt oversikt og klassifisering av saker og ting. Det er jo ingen fasit. Det er ingen sannhet. And so on and so on. Hehe, overtrøtthet er en utspekulert fiende ser jeg :).

Link to comment
Share on other sites

 

Nevnt noen ganger nå, men Lucas og Spielberg var definitivt en del av New Hollywood. Lucas & Coppola startet til og med American Zoetrope sammen. At Lucas & Spielberg aldri var del av "gutta boys", har vel med at de var mer opptatt av film enn kokain. Scorsese tryna solid med kokainverket New York, New York, og brukte lang tid på å få en fot inn i studiosystemet igjen. Men han og Spielberg har vel alltid hatt god kontakt, Scorsese gjorde bl.a. en Amazing Stories episode og de stepper jevnlig opp for hverandre. Sammen med Lucas bevarer de vel film sammen?

 

Uansett, et bilde sier mer enn tusen ord.

http://images.artnet.com/artwork_images_113308_124759_annie-leibovitz.jpg

 

Angående Easy Riders and Raging Bulls så har jeg ikke lest den selv, men den har fått kritikk for å være vel tabloid. Hva sier Zann om den saken?

 

 

 

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg vil forøvrig anbefale Martin Scorsese- A personal journey through American movies. Veldig flott og personlig innføring i Amerikansk film opp til 70-tallet.
Link to comment
Share on other sites

 
 
Raging Bulls and Easy Riders er kjempetabloid, masse saftig sladder og skitkasting. Det er det som gjør den så underholdende!

 

New Hollywood Cinema av Geoff King anbefales, litt mer seriøs vil jeg tro. Men Raging Bulls and Easy Riders høres artig ut.

Link to comment
Share on other sites

 

Raging Bulls... er en seriøs bok, det er ikke det. Den er basert på et enormt antall intervjuer med de involverte. Men det er ikke en akademisk bok, og Biskind lar sine egne meninger skinne gjennom. Han blir ofte kritisert for å være pessimistisk og kynisk, han sier ganske rett ut at alt har gått til helvete i Hollywood etter denne perioden, samtidig som han også er ganske krass mot de fleste 70-tallsheltene.

 

Og det med kokainen er et godt poeng. Den store forskjellen mellom Lucas/Spielberg og de andre store 70-tallsgutta kan kanskje oppsummeres med deres manglende innlevelse i 70-talls motkultur og rock'n'roll-livsførsel. Akkurat når det gjelder kokainen er er det vel like greit, men kanskje verre når det kommer til Spielbergs evige kjernefamilie-hang up.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Det skyldes vel at filmen fikk amerikansk distribusjon på 90-tallet?

 

Easy Riders Raging Bulls anbefales herfra også. Man skjønner vel underveis at man det er greit å ha saltet tilgjengelig. Kommentarer fra noan av de portretterte vitner også om dette. Coppola bla. var litt kvass med Biskind i et intervju. Har sett dokumentaren også, den blir litt småtørr i forhold. Men grei som supplement.

 

Ellers har Frenzy nevnt A Personal Journey, så denne posten fortsetter egentlig bare å være oppgulp av det som er skrevet allerede. Men den filmen er en grei portal til å forstå hva som inspirerte og formet filmskaperen Scorsese. Dens italienske motstykke har jeg ikke sett, men om man ser filmer av Rosseliini, eller f.eks. Viscontis Rocco and his Brothers ser man hvor mye kommer fra.

 

Ellers må det nevnes at Scorsese har gjort mye for bevaring av eldre film. Blant annet var han involvert i oppdagelsen av den lengre versjonen av Andrei Rublev (som Criterion har gitt ut), og smuglet den selv ut av Russland (om vi skal tro alt vi hører).

 

Pluss at han bragte Powell og Pressburger ut av mørket igjen (et mørke som var en konsekvens av kontroversen rundt Peeping Tom).

Link to comment
Share on other sites

 
Det skyldes vel at filmen fikk amerikansk distibusjon på 90-tallet?

 

Det var min umiddelbare tanke, men i følge IMDB hadde den amerikansk premiere i 1988. Men det vil vel ikke være første gang IMDB tar feil, kan jo f.eks. være at den ble første gang festivalvist i 1988. Uansett litt pussig.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Selv om Easy Riders, Raging Bulls er en knakende interessant bok, så blir den ikke bedre enn da den smører på tjukt med damehistoriene til Nicholson og Beatty. Jeg synes det er helt legitimt å ha noen som Biskind til å skrive om denne perioden. Selv om han kanskje går over styr her og der, så skriver han også utrolig detaljrikt og inngående. Er man interessert i perioden er det en jævlig fjong bok å lese.

 

Jeg klarte dog aldri å komme meg igjennom Down and Dirty Pictures. Tror jeg kom meg til de glossy sidene med bilder. Synes ikke den hadde like mye driv, selv om perioden, folkene og filmene involvert er mer enn interessante nok.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...