Jump to content

Visninger og rop, Runde 11: Teorema


Frenzy
 Share

Recommended Posts

Jeg har skrevet litt om dette lengre opp i tråden; men om du har BFI-utgaven er som sagt kommentatorsporet utrolig berikende. Det slår meg at Pasolinis filmspråk inneholder veldig mye, som kan sammenlignes med store malekunstnere. Mening kan trekkes av mise-en-scene, uttrykk og filmteknikker hele tiden.

 

Mest av alt er vel denne filmen en kritikk av den borgerlige familien hvor alle er blitt komfortable og late i sine tildelte roller; moren som undertrykker sin sydende seksualitet og er såkalt "religiøs" på borgerlig vis uten å mene så mye med den finner til slutt religion på "ekte"vis i en gammel landlig kirke, sønnen oppdager sin skjulte seksualitet og går igjennom en identitetskrise (sikkert litt autobiografisk dette) som fører til såpass problemer med "en selv" at han klarer bare å lage upersonlig kunst (til og med i blinde!), faren gir fra seg sine eiendeler og går tilbake til en primitiv tilstand (han tar et ærlig oppgjør mot seg selv som fører til et sammenbrudd), datteren (innestengt i det klaustrofobiske borgerlige huset, separat fra den virkelige verden) får også et sammenbrudd og prøver å gjenskape situasjoner fra fortiden for å fortrenge nåtiden (hun går rundt med målebånd, ser om og om igjen i bildealbum). Hushjelpen er en slags helgen her; hun er lavere klasse og blir erstattet av en lignende hushjelp med samme navn (som viser bare lite verdsatt hushjelper er, de er bare "hjelpen" og ikke en ekte person som lett kan byttes ut med en helt identisk erstatter) etter et mislykket selvmordsforsøk. Hun finner ut av helt spesielle evner. Til slutt lar hun seg begrave på en byggeplass hvor de skal sette opp et kapitalistisk bygg (og du kan se kommunisttegnet på en husvegg like ved) for å ofre seg, eller være en martyr. Hennes tårer fylles opp i en pytt, et slående bilde.

 

Fin analyse! Pasolinis innholdsrike filmspråk er meget interessant. Teorema, sammen med de fleste filmene hans egentlig, kan gi en seer veldig lite, men samtidig gi en annen veldig mye.

 

De autobiografiske trekkene man finner i skildringen av sønnen er interessante, og også noe man finner i Porcile, Edipo Re, til dels i Matteusevangeliet og sikkert flere av filmene hans. Jeg føler Pasonlini gir veldig mye av seg selv i hver film, slik en stor kunstner gjerne skal gjøre.

 

Vet ikke om jeg får tatt et gjensyn med denne før fristen, men jeg må få sett den med kommentatorspor om ikke lenge.

Link to comment
Share on other sites

 
Har faktisk BFI-utgåva, som er ganske flott. Har lest i bookleten, men å sjå filmar med kommentatorspor er faktisk noko eg aldri har teke meg tid til. Liker å sjå dokumentarar og slikt om dei aktuelle filmane, og bruker alltid å lese meg litt opp i eksterne kjelder, men det å sjå filmen om att med nytt lydspor, har eg aldri prioritert. Er dog ikkje i tvil om at det hadde vore lærerikt!
Link to comment
Share on other sites

 
Jeg synes dette er ganske typisk sekstitalls-modernisme - popintellektualisme, sexy estetikk med Morricone og det hele, radikal politikk. Jeg savner slike filmer i dag. Mye av det politiske føles kanskje litt datert, dette er VELDIG marxisme anno 1968, men på den andre siden er det noe av dette tidstypiske jeg liker så godt med filmer fra denne perioden.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...