Extended takes

[Kunstneren 0]

Noe av det beste med film er når det ut av intet kommer en orgasmisk lang tagning som får seeren til å sitte å måpe. Hva er dine favoritter? Legg gjerne ved youtube-klipp hvis det finnes.

 

Noen av de jeg kommer på i farta er

 

 

 

 

 

[blausen 12]

Soy Cuba

 

[KAH 3]

Gode valg, du trekker frem noen av mine favoritter her. Alle i klassen "pusttagende tagninger" (har dog ennå ikke sett Satantango, så de klippene sparer jeg). Tarkovskij og Tarr er selvskrevne i en slik tråd. Siste jeg kommer på som hadde en virkelig hypnotiserende effekt på meg var flere scener i Syndromes and a Century, kanskje særlig "røykavsugscenen".

 

Som regel er det lange tagninger med statisk (mener steady-cam/ IKKE HÅNDHOLDT!!%"##!) kamera som har denne effekten på meg, og for mye krumspring kan føre til at jeg blir revet ut av filmen og i stedet gjort oppmerksom på det tekniske. Men det er magisk i blant det og, samt enkelte ganger ganske sjarmerende, jeg kommer i hu en tagning i Tenebre der kameraet fyker opp og ned langs husvegger og stort sett stirrer inn i muren størsteparten av tiden, hehe. Ellers er åpningen av Altmans The Player fascinerende, og mye i De Palmas filmer er snacks for øyet, men det er altså de roligere, mer "besinnede" tagningene jeg virkelig faller for, og jeg får komme tilbake til tråden når jeg kommer på flere av de.

[Kunstneren 0]

Jepp, veldig enig, men fins vakre longshots uten steadycam og:

 

[Speik 1]

Dere må gjerne si om klippene spoiler filmen eller ikke.

[pretender 4]

Som regel er det lange tagninger med statisk kamera som har denne effekten på meg,

Helt statisk? Ingen av de tagningene som er postet/nevnt til nå er statiske. Heller ikke den i Syndromes... For lange tagninger med statisk kamera, kan du jo sjekke ut noen av Andy Warhols filmer. Men jeg vil ikke si det har den helt sammenlignbare effekten.

 

Jeg liker ikke å se slikt i youtube-kvalitet, anbefaler heller å se filmene.

 

Men nevner Miklos Jancso, og flere fantastiske tagninger i The Red and The White, og Red Psalm f.eks. Han er flink med koreografi av store ensembler på svære sletter.

 

Touch of Evil er en klassiker, tenker på åpningsshotet som vel satte standard for å utøve ekstremsport i en films åpningsshot. En annen eldre film med et imponerende åpningsshot så jeg her om dagen, Dr. Jekyll and Mr. Hyde fra '31, hvor kamera er hovedpersonens øyne. Tagningen inkluderer interessant interaksjon med et speil. Innen nyere amerikansk film har f.eks. Scorsese (i bla. Raging Bull og Goodfellas), Robert Altman (åpningsshotet i The Player) og PT Anderson (Boogie Nights) holdt tradisjonen ved like.

 

Theo Angelopoulos er glad i lange tagninger, men er egentlig ingen stor favoritt, da jeg synes det blir nesten kleint mye nasjonalsymbolikk av og til. The Travelling Players er dog å anbefale, om man har fire timer til overs.

[Kunstneren 0]

Professione:reporter, Children of Men og Offret inneholder spoilere, Satantango ikke.

 

Men det beste er vel uansett å ikke se klipp hvis man ikke har sett filmen, opplevelsen blir vel kanskje bedre når klippet kommer plutselig på, og det kommer i en sammenheng.

[Kunstneren 0]

Helt statisk? Ingen av de tagningene som er postet/nevnt til nå er statiske. Heller ikke den i Syndromes... For lange tagninger med statisk kamera, kan du jo sjekke ut noen av Andy Warhols filmer. Men jeg vil ikke si det har den helt sammenlignbare effekten.

 

 

Tror nok han mente steady-cam... (stødig kamera?)

[KAH 3]

Kremt ja, tekniske termer ass. "Ikke håndholdt" da, blir det riktig?

[Zann 8]

Det er en tagning i en Angelopoulos-film, lurer på om det er i Landskap i tåke eller i Evigheten og en dag, der han i løpet av en kjempelang sekvens går bakover i tid og tilbake igjen. Det er en hel masse folk og fe involvert, veldig imponerende.

[pretender 4]

Tror du tenker på Evigheten og en dag. Den med en elv og slik? Han blander forresten flashbacks inn i samme tagning i Travelling Players også.

 

Kremt ja, tekniske termer ass. "Ikke håndholdt" da, blir det riktig?

Tja. Regner med det. Det finnes jo statiske (Warhol) dolly (sacrifice) kran (syndromes, reporter), steadicam (satantango).

 

Må forresten nevne Max Ophüls, en foregangsmann på lange tagninger! I Le Plaisir er det en tagning av en selvmord som går fra objektivt til subjektivt kamera.

[Zann 8]

Ja, det stemmer, må være i Evigheten og en dag. En elv? Såvidt jeg husker var det på en strand, eller i hvertfall i nærheten av havet, men det er så lenge siden jeg så filmen at jeg sikkert tar feil.

[pretender 4]

Kan godt stemme det! Er kanskje ti år siden jeg så den selv.

[Zann 8]

Jeg nekter forøvrig å lete etter klippet på Youtube. En plass må grensen gå, og å se Angelopoulos på Youtube er definitivt forbi denne.

[Melkor 0]

Helt statisk? Ingen av de tagningene som er postet/nevnt til nå er statiske. Heller ikke den i Syndromes... For lange tagninger med statisk kamera, kan du jo sjekke ut noen av Andy Warhols filmer. Men jeg vil ikke si det har den helt sammenlignbare effekten.

 

Finnes vel flere, litt mer interessante, eksempler, kanskje. Haneke f.eks.

[Angeleno 0]

Kiarostamis Ten har mange lange tagninger. Den består av ti lange tagninger, gjør den ikke? Tenk å kunne si så mye ved hjelp av så sparsomt kameraarbeid. Det er en litt forbigått film, synes jeg!

 

Lange tagninger: Samtalen mellom Bobby Sands og presten i Hunger topper.

 

Statisk kamera: Haneke, Revanche av Spielmann?

[pretender 4]

Finnes vel flere, litt mer interessante, eksempler, kanskje. Haneke f.eks.

Det gjør det, det finnes tonnevis. Tok det første jeg kom på, som vel må sies å være statisk i ordets rette betydning. Vi har jo snakket om Empire før her inne. Men f.eks. en film som Vinyl er vel også bare et kamera på stativ med noen rullbytter underveis.

 

Men Haneke og det fra Hunger som Angeleno nevner (tror det er statisk) er kanskje mer interessant ja. Hvilke(t) Haneke-take(s) tenker du på? I Bennys video er det et (statisk) jeg kommer på i farten.

 

Ten har lange tagninger ja! Men, det blir jo et godt stykke unna Tarkovskij og Antonini i estetiske eskapader og effekt. Vil si tagningene har en litt annen hensikt i den filmen.

 

Sokurov har vi glemt (?), Russian Ark, der er det en ganske lang tagning.

[Angeleno 0]

Ten har lange tagninger ja! Men, det blir jo et godt stykke unna Tarkovskij og Antonini i estetiske eskapader og effekt. Vil si tagningene har en litt annen hensikt i den filmen.

Ja, selvsagt. Det er ikke suggerende, det er en annen form for filmmagi. Men effektfullt er det, spesielt når man ser på hvor nydelig sluttsekvensen blir. Tenk å beherske filmmediet sånn.

 

Samtalescenen i Hunger er statisk.

[Melkor 0]

Klart, Benny's Video inneholder jo et ganske sterkt et, men det virker som Haneke bruker dette grepet ofte i forbindelse med vold. I den mest voldelige scenen i Caché mener jeg det er et helt statisk, lengre, utsnitt; Funny Games er jeg litt usikker på (ikke sett på lenge), men det skulle ikke forundre meg om det var et temmelig langt et i sofaen der.

 

Ellers finnes det jo utallige eksempler på andre regissører, egentlig, en må bare komme på de.

[Kosmonaut 11]

Legger sjelden merke til lange tagninger, men her er et klipp fra Death Line -- en veldig positiv overraskelse mellom mye kjipe horror-filmer jeg har sett den siste tiden:

 

Youtube gjør selvsagt ikke ære på klippet, men det får være.

[Kiddo 0]

Stephen Dwoskin har noen drøye long-takes; nærbilder (håndholdt kamera) av ansikt, gjerne med øyne som stirrer rett inn i kamera. Se f.eks. Death and Devil ('73) eller Behindert ('74).

 

Også har vi jo denne da:

 

[Kubrick 0]

Denne er vill:

 

 

De Palmas Blow Out har også en rå scene der kameraet snur seg rundt og rundt i et rom i cirka 3 min.

 

 

Og selfølgelig:

[Valuska 1]

Det er en tagning i en Angelopoulos-film, lurer på om det er i Landskap i tåke eller i Evigheten og en dag, der han i løpet av en kjempelang sekvens går bakover i tid og tilbake igjen. Det er en hel masse folk og fe involvert, veldig imponerende.

Forresten har Angelopoulos fleire døme på hopping i tid innafor den same innstillinga. Om eg hugsar rett, er det eit par slike sekvensar i ”O thiasos” (”Skuespillernes reise”) og ”To vlemma tou Odyssea” (”Odyssevs’ blikk”) òg. Ei av favorittinnstillingane mine er henta frå sistnemnde og tek føre seg nokre nyttårsfeiringar på 1940-talet:

 

Men no må eg for all del ikkje gløyme den beste scena som nokon gong er festa på film (liten spoiler):

[Uruloki 15]

Dette er en tråd jeg kan like. Sånn ca. det film handler om.

 

Er ganske enig i tittelen på denne videoen.

 

 

Husker jeg var voldsomt imponert av denne for et par år siden. Og er det vel enda.

 

 

Ellers kan vel egentlig hele Sátántangó nevnes. Og egentlig alt av Tarr. Og Tarkovskij. Gliding gjennom korridorene i Last Year In Marienbad. Sistescena i Professione: reporter er ikke så verst den heller akkurat.

 

Men dette er trolig det jeg er mest enig i i hele tråden:

 

Men no må eg for all del ikkje gløyme den beste scena som nokon gong er festa på film (liten spoiler):

[CypheroN 10]

Min favoritt.

 

Zerkalo-shottet er også sinnsykt tøft.