Jump to content

White Material (2009)


Kiddo
 Share

Recommended Posts

White Material

 

Claire Denis, 2009

 

http://i47.tinypic.com/m8fx9e.jpg

 

Jeg så denne samme dag som jeg så Denis’ Chocolat fra 1988, under det nylige retrospektivet på TIFF. Filmene har en lignende setting og tematikk men en helt ulik tone. White Material dirrer av urolighet, Chocolat har en utpreget ro over seg. De varsomme bildekomposisjonene, mise-èn-scènens markerte ryddighet, den påfallende stillheten på lydsporet og den relativt langsomme klippinga i sistnevnte film kontrasterer drastisk med White Materials formale oppbrakthet; hvileløse bilder (mye bruk av håndholdt kamera), raskt klippetempo (i alle fall til Denis å være) og litt narrativ ørske (hun opererer her med en mer uklar flashbackstruktur enn i Chocolat) sørger for en sterk nervøsitet, nærmest en følelse av dommedag, som hviler over filmen helt fra den forvirrende åpninga til den voldsomme slutten. White Material er en urolig film.

 

Denis’ siste verk etterspør kanskje en lesning som ser filmen i en historisk kontekst, men på grunn av undertegnedes manglende historiske kunnskap, vil denne tekstens fokus ligge andre steder. Gjennom en særlig vektlegging av filmens formale kvaliteter og narrative struktur, vil jeg se den i sammenheng med andre filmer av Denis og antyde hva som kjennetegner dama.

 

Handlinga er ukomplisert: Maria Vial (Huppert, hun spiller veldig bra) eier en kaffeplantasje i et (uidentifisert) Afrikansk land og lever der med sin ”hvite” familie. Borgerkrig skaper uroligheter og familien bør flykte fort som bare faen. Men Vial er sta. Vi følger hovedsakelig familien, en gjeng barnesoldater og en rebell som har fått tilnavnet ”Bokseren” i noen veldig få døgn. Fokuset er konsentrert rundt Vial, og Denis forteller i en flashbackstruktur som kan virke noe desorienterende; filmen åpner med Vial på flukt, for så å gå tilbake i tid. Noen sidehistorier og litt videre hopp fram og tilbake i tid hører med. Vi er inne i en urolig film, der uhyggen stadig eskaleres og volden virker presserende, uunngåelig og samtidig så unødvendig. Den narrative strukturens (bevisst) desorienterende virkning skaper - sammen med Yves Capes temperamentsfulle kamera – en steds- og tidsmessig tåke som lader filmen med en påtakelig beklemthet.

 

Filmen er ikke så (åpenbart) mystisk og subtil som andre (nyere) Denis-filmer. Der Beau Travail (1999) skrider fram som et dypsindig dikt, Trouble Every Day (2001) som en hemmelighetsfull (dog periodevis drøyt eksplisitt) horrorfilm, og 35 Rhums (2008) som en film for de døve (og dette mener jeg utelukkende positivt, hvis det skulle være noen tvil), er White Material mer tydelig, rastløs og høylydt i uttrykket. Den undertrykte sorgen i Chocolat virker å få sine groteske, opprivende bilder her. Både konflikten og formidlingen av konflikten er mer øyensynlig oppskakende i Denis’ nyere film. Nå kan sammenligningen mellom disse to filmene bli dratt for langt; Chocolat avbilder minnene til en ung (uskyldig) kvinne i relativt avslappede omgivelser – både i nåtid og fortid –, White Material viser oss en aldrende (ikke uskyldig) kvinne i kaotiske omgivelser. Men jeg tror ikke sammenligningen kun er overfladisk. Det er en sterk smerte som ligger i Chocolats besindighet, en smerte som bobler over i White Material, og som virker å gro ut av noe mer grunnleggende og omfattende enn de konkrete historiene som blir fortalt.

 

http://i49.tinypic.com/2nr0ufm.jpg

 

De filmene jeg har sett av Denis’ er alle triste og vonde, men snarere ambivalente enn pessimistiske. Som Jonathan Rosenbaum skriver i en tekst om Beau Travail: ”Denis […] show very dark, pessimistic, and even despairing views of humanity in [her] films, but [her] love of people and of life is no less constant.” Om kanskje ikke like øyensynlig som i visse andre av dama, takket være en formal rastløshet og en ca. total mangel på konvensjonelt sympatiske karakterer (det blir vanskelig og uinteressant å skille mellom protagonister og antagonister – alle er skyldige), gjelder dette også for White Material.

 

Men alt virker håpløst i denne filmen. Alt virker håpløst. Situasjonen Denis gjør oss kjent med – nei, sorry, kaster oss inn i (her får vi ikke så mye tid til å tenke, mest føle) – er håpløs og kaotisk. I Trouble Every Day tegner hun ikke akkurat et hyggelig bilde av verden, men den filmens emosjonelle klima er prega av sterke vekslinger der White Material konstant dirrer i spenning, der farene ikke bare truer rundt hver sving, men der faren skriker ut av hvert bilde. Denis viser mennesket som dyr, men likevel, hehe, som menneske.

 

Jeg tror noe av dette kommer av hvordan hun forteller med bilder. Hun forteller hovedsakelig med bilder og ikke ord. Denis briljerer ikke med dialog, hun briljerer i sparsommeligheten av dialog. Og selv om hun i White Material beveger seg noe vekk fra den formale rigiditeten og besindigheten i tidligere verk, og ting i større grad enn i f.eks. 35 Rhums blir verbalt artikulert, er det gjennom bildene og klipperytmen Denis snakker. Og da – selv om mennesket blir framstilt som dyr – snakker bildene om mennesket som menneske. Denis tegner bildet av en inhuman verden med et humant filmspråk. Og intimt avbilder hun lengselen etter intimitet. Selv i de rastløse bildene i spenningsfilmen White Material hviler det en rigid humanitet. Denis' kamera antyder håp i det håpløse.

Link to comment
Share on other sites

 

Var denne jeg ventet på. Selv om dette kanskje var en tekst om dynamikken i Denis' regissørskap heller enn en omtale av filmen. Hehe.

 

Det narrative fenger meg veldig og jeg gleder meg til å se hvordan det er utført i denne filmen. Best er det når man får følelsen av en slags indre logikk, man forstår hva man ser, men ikke nødvendigvis hva som skjedde først og sist i et mer klassisk narrativt skjema. Virker ikke som om Denis er så opptatt av tidslinjen. Det er muligens derfor det er vanskelig å skrive konkret om hennes filmer, forklare til utenforstående. Det er noe som bare må erfares selv.

 

Opptur at det er Isabelle Huppert som har hovedrollen, liker henne godt.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, jeg synes det var veldig vanskelig å skrive om denne filmen. Denis generelt. Som du sier, Papi: "vanskelig å skrive konkret om hennes filmer, forklare til utenforstående. Det er noe som bare må erfares selv." Alt ligger i bildene, flyten.. Vanskelig å gripe det. Lett å føle.

 

Så dette ble nok mer en tekst om Denis enn om hennes siste film, ja, hehe, enig der.

 

White Material ligger forresten tettere opp til et klassisk narrativt skjema enn f.eks. Beau Travail, men det at hun ikke er så opptatt av tidslinjen, ja, det kommer tydelig fram i denne og.

Link to comment
Share on other sites

 
Spent på denne. Til tross for, eller kanskje på grunn av, at du gjør en levende beskrivelse av filmen, så ser jeg for meg at jeg kanskje ikke vil like den så godt som Denis' øvrige filmer. Idiotisk ting å si dog, for selv om den virker mer, hva skal man si, hissig, så kan det jo absolutt hende den faller i smak. Du er som vanlig god til å ta for deg det formale, noe jeg personlig er forholdsvis elendig på. Det slo meg jo etter at du hadde tatt på deg dette oppdraget at du måtte skrive om den basert på kun en visning, uten mulighet til å se opp igjen scener og slik. Så med det i mente synes jeg du har gjort en kjempebra jobb her, Kiddo. Lurer på om jeg kommer til å finne håpet og humaniteten i håpløsheten, slik du har gjort, jeg får liksom inntrykk av at alt er helsvart helt frem til siste avsnitt, hehe.
Link to comment
Share on other sites

 
Synes som KAH at du har gjort en flott jobb i å beskrive de rent formale kvalitetene i White Material, som jeg og synes gir et godt bilde og inntrykk både av hvordan du opplever den, og hvordan filmen fremstår. Det er en veldig god, inngående beskrivelse, og jeg har lite problemer med å se for meg hvordan White Material er etter å ha lest denne. Pleier selv å synes det er hakket vanskeligere å skrive om filmer der det jeg skriver i størst grad peker på formale kvaliteter. Kudos! Vet du om White Material får norsk kinorelease? Har absolutt ikke lyst til å vente på en eventuell DVD-release.
Link to comment
Share on other sites

 

Takk for tilbakemelding, Angeleno og KAH.

 

Skulle gjerne gått nærmere inn på enkeltøyeblikk og enkeltscener for å vise til eksempler på de ”formale kvalitetene” jeg beskriver, men bra å høre at dere klarer å danne dere et visst inntrykk likevel. Det er egentlig en ganske tørr artikkel som skummer veldig på overflaten, og som etter hvert bare skrider ut i å snakke om Denis generelt (som papi påpeker).

 

Men ja, dette med form og sånn da. Leste faktisk Sontags Against Interpretation igjen i går. Koselig lesning. Jeg merker egentlig at for hver dag som går, ser jeg det som mer og mer uinteressant å skrive om en films ”innhold” uten å snakke om dens formale kvaliteter, dens stilistiske framtoning og egenart. Og gjerne, da, utheve det formale, vektlegge en films "stil", for så å - gjennom en beskrivelse av det formale, stilen - naturlig snakke om "innholdet" og antyde noe av den distinkte stemningen, de distinkte følelsene de bestemte stilmessige valgene skaper/vekker. Å se hvordan en verden – en regissørens virkelighet/kreativitet/”visjon” - er speilet i bildene og rytmen bildene opptrer i osv.; å kjenne filmen gjennom et blikk på valg av bildeutsnitt, klipperytme, lydbruk og så videre... Det ser jeg på som viktig/interessant. Og et sånt syn møter ikke akkurat motstand i Sontags appell. Det var gøy og bekreftende å lese hennes tekst igjen nå, etter at jeg har blitt mer og mer bevisst på disse tinga. Men mitt forsøk på å skrive om film ut i fra dette perspektivet er kanskje mer synlig i teksten om Raw Deal enn denne. Så nå har jo dette blitt til en hissig digresjon, ikke et svar til dere, hvis dere i det hele tatt etterspurte et svar, hehe.

 

Vet ikke om White Material får norsk kinorealese, tviler vel på det dessverre, de tidligere filmene hennes har vel ikke vært satt opp?

Link to comment
Share on other sites

 

"What is important now is to recover our senses. We must learn to see more, to hear more, to feel more."

 

Faen så nydelige greier. Jeg føler dette er en fantastisk tilnærming til all film, men spesielt til mine storfavoritter. Burde vel kanskje også stått som ledetekst til Lynch og Bunuel sine filmer :P. Jeg er veldig enig med deg Kiddo, selv om jeg ikke synes at det ene utelukker det andre. Stil er le shit.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Men ja, dette med form og sånn da. Leste faktisk Sontags Against Interpretation igjen i går. Koselig lesning. Jeg merker egentlig at for hver dag som går, ser jeg det som mer og mer uinteressant å skrive om en films ”innhold” uten å snakke om dens formale kvaliteter, dens stilistiske framtoning og egenart. Og gjerne, da, utheve det formale, vektlegge en films "stil", for så å - gjennom en beskrivelse av det formale, stilen - naturlig snakke om "innholdet" og antyde noe av den distinkte stemningen, de distinkte følelsene de bestemte stilmessige valgene skaper/vekker. Å se hvordan en verden – en regissørens virkelighet/kreativitet/”visjon” - er speilet i bildene og rytmen bildene opptrer i osv.; å kjenne filmen gjennom et blikk på valg av bildeutsnitt, klipperytme, lydbruk og så videre... Det ser jeg på som viktig/interessant. Og et sånt syn møter ikke akkurat motstand i Sontags appell. Det var gøy og bekreftende å lese hennes tekst igjen nå, etter at jeg har blitt mer og mer bevisst på disse tinga.

Jeg synes dette er vanskelig. Både et vanskelig spørsmål, skal man legge vekt på det formale eller ei, og, dersom man skal gjøre det, en vanskelig øvelse. Jeg har selv lettest for å forsøke å skrive om det som gir filmen kulturell verdi og betydning, og jeg liker å tro at hvordan jeg oppfatter at filmen i så måte lykkes med det jeg føler den måtte prøve på, i aller høyeste grad er avhengig av dens formale kvaliteter, selv om dette ikke nødvendigvis skinner gjennom i det jeg skriver om verket. Mulig dette ble en ekstremt kronglete setning. Samtidig merker jeg at jeg setter stadig større pris på "stil", med alt hva dette håpløse begrepet innebærer. Men hvordan beskrive noe som man nettopp er avhengig av å på et eller annet vis føle, oppleve med sansene? For meg er det utrolig besværlig, for ikke å snakke om nytteløst, med mindre man i et heldig øyeblikk klarer å beskrive hvordan det formale fremhever noe annet. Og fortolker vi dessuten ikke hele tiden? Ser vi et bilde, reagerer vi på klipperytme, på smart lydbruk, osv, så skjer det jo uendelig masse i topplokket. For min del er mange av tankene som oppstår noe jeg føler gir filmen en verdi i forhold til å si noe om mennesket, samfunnet, kultur.. und zu weiter. Vel, dette var en kjapp tankestrøm, synes dette er spennende, selv om jeg gjerne skulle vært mer skolert. Kunstfortolkning for lekmannen! Havner vel på at jeg synes disse to tilnærmingene, dersom man skal gjøre et skille, best fungerer sammmen i en symbiose.

Link to comment
Share on other sites

 

Hehe, Sontag skriver bra i den du linket til, Kiddo: "The function of criticism should be to show how it is what it is, even that it is what it is, rather than to show what it means."

 

Takk for teksten forresten, tilgjengelig lesning og samtidig bra 'food for thought'!

 

Angående det formale er jeg ganske enig, og selv om dette sikkert påfølges av en kraftig facepalm og er veldig på kanten: Jeg opplever også, med de filmopplevelsene som står sterkest i minnet, at jeg ikke lengre klarer å skille såkalt stil og substans, noe jeg fåfengt prøvde på før. De avhenger helt og holdent av hverandre, og jeg finner jeg det nok en gang nødvendig å trekke inn Lost in Translation: som aldri med sin underliggende (underliggende og underliggende, det er ganske tydelig hva den vil ha frem, noe jeg kommer tilbake til) mening eller det jeg tolker ut av den, kunne ha fungert som film uten de formale kvalitetene som treffer sansene mine på en helt utrolig måte. Ouch. Ok, det jeg prøver å si er at det ikke er det substansielle Sofia Coppola sier til seeren som treffer, selv om det også gjør det, det er hvordan atmosfæren føles, hvordan denne så direkte snakker til seeren, i dette tilfellet meg - "bildenes språk"?

 

(Ta dette med en stor klype salt).

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg synes dette er vanskelig. Både et vanskelig spørsmål, skal man legge vekt på det formale eller ei, og, dersom man skal gjøre det, en vanskelig øvelse. Jeg har selv lettest for å forsøke å skrive om det som gir filmen kulturell verdi og betydning, og jeg liker å tro at hvordan jeg oppfatter at filmen i så måte lykkes med det jeg føler den måtte prøve på, i aller høyeste grad er avhengig av dens formale kvaliteter, selv om dette ikke nødvendigvis skinner gjennom i det jeg skriver om verket. Mulig dette ble en ekstremt kronglete setning. Samtidig merker jeg at jeg setter stadig større pris på "stil", med alt hva dette håpløse begrepet innebærer.

 

Jeg synes det skinner igjennom i teksten om Trouble Every Day i alle fall. Selv om du ikke eksplisitt nevner orda ”formal”, ”stil” osv. så jævlig mye (som jeg sikkert har en lei tendens til å gjøre), snakker du jo mye om det (/viser en bevissthet rundt det) i skildringene dine. Med ting som "Denis er nærgående, dveler ved hud, fører kameraet langsomt over kroppene, det er en nærmest varsom sensibilitet også i de vonde scenene", viser du at du snakker ut ifra din opplevelse av filmens "formale kvaliteter" (hvis jeg får lov å bruke de orda en gang til) og ikke bare ut i fra, for eksempel, hva karakterene, skuespillerne, gjør og sier (som det virker som mye skriverier om film gjør).

 

Et spørsmål angående en films "kulturelle verdi og betydning" forresten: Hva mener du egentlig med "kulturell verdi og betydning"? Og: Kan en films "kulturelle verdi" sees i bildene, rytmen, strukturen, alene? Eller må man fortolke (og da snakker jeg ikke om den fortolkninga man gjør seg "automatisk", hele tida, men den som går ut på å dele opp filmen (i for eksempel innhold og stil?)) før man gir den "kulturell verdi"? Kan en films "kulturelle verdi" skrike ut av en enkel kjøring i en Dreyer-film?

 

Men hvordan beskrive noe som man nettopp er avhengig av å på et eller annet vis føle, oppleve med sansene? For meg er det utrolig besværlig, for ikke å snakke om nytteløst, med mindre man i et heldig øyeblikk klarer å beskrive hvordan det formale fremhever noe annet.

 

Ja, det første der er et godt spørsmål og en jævlig, jævlig stor utfordring. Men må man jo bare innse at en beskrivelse aldri kan være bra nok. Slå det fast med en gang. Den kan aldri bli bra nok. Aldri bra nok. Men den kan være interessant, og den kan illustrere noe.

 

"Hvordan det formale framhever noe annet" er en problematisk setning, synes jeg, men jeg tror jeg skjønner hva du mener, hvor du vil. Hvis en beskrivelse av det formale får deg til å se noe du egentlig så, men ikke , eller får deg til å føle noe nytt, eller føle ekstra sterkt noe du allerede følte, da, ja, da… er ikke det fett? Hvis en beskrivelse av det formale framhever noe ved det formale, som da automatisk(?)/naturlig(?) framhever ”noe annet”.. Ja, da.. Holder ikke det? Holder det? Skjønner du hva jeg mener? Sitatet som Angeleno trekker fram passer seg jo her: "The function of criticism should be to show how it is what it is, even that it is what it is, rather than to show what it means."

 

Jeg tror jeg har tatt for mange kaffekopper, men jeg tror fortsatt det skal være noe der oppe jeg mener og som er litt forståelig (jeg har ikke begynt å snakke med katter, jfr chat tidligere i kveld).

 

Og fortolker vi dessuten ikke hele tiden? Ser vi et bilde, reagerer vi på klipperytme, på smart lydbruk, osv, så skjer det jo uendelig masse i topplokket. For min del er mange av tankene som oppstår noe jeg føler gir filmen en verdi i forhold til å si noe om mennesket, samfunnet, kultur.. und zu weiter.

 

Det er ikke snakk om å ikke tolke. Leser du Sontags tekst, vil du se at hun snakker om forskjellig grader/nivåer av tolkning, og at hun i tittelen refererer til "tolkning" som "a conscious act of the mind which illustrates a certain code, certain “rules” of interpretation […] Of course, I don’t mean interpretation in the broadest sense, the sense in which Nietzsche (rightly) says, “There are no facts, only interpretations.” […] Directed to art, interpretation means plucking a set of elements (the X, the Y, the Z, and so forth) from the whole work. The task of interpretation is virtually one of translation. The interpreter says, Look, don’t you see that X is really - or, really means - A? That Y is really B? That Z is really C?"

 

 

 

 

Takker for svar, begge to!

Link to comment
Share on other sites

 

 

Et spørsmål angående en films "kulturelle verdi og betydning" forresten: Hva mener du egentlig med "kulturell verdi og betydning"? Og: Kan en films "kulturelle verdi" sees i bildene, rytmen, strukturen, alene? Eller må man fortolke (og da snakker jeg ikke om den fortolkninga man gjør seg "automatisk", hele tida, men den som går ut på å dele opp filmen (i for eksempel innhold og stil?)) før man gir den "kulturell verdi"? Kan en films "kulturelle verdi" skrike ut av en enkel kjøring i en Dreyer-film?

 

Ja, vil jeg si, noe nølende. Dette er svært problematiske begreper, håpløse. Det er vel så enkelt som at dersom jeg føler en film har kulturell verdi i form av å belyse et eller annet konkret som jeg tror jeg kan sette fingeren på, så er det om ikke annet mye enklere å skrive om. Ikke dermed sagt at en Anger- eller Brakhage-film ikke kan ha og har kulturell verdi, langt i fra, men det er bare så fordømt vanskelig å sette ord på hvorfor de har det. "Kulturell verdi" var egentlig bare brukt som en pekepinn på hva som for meg er lettest å sette ord på i møtet med en film, og det gjør det, for en som har begrenset evne i forhold til å skrive om formale kvaliteter, mye lettere å skrive om filmer som f.eks har en politisk brodd. Dog sjelden like interessant fordi man da sikkert vil repetere noe som er sagt et uendelig antall ganger tidligere, så da er vi like langt. Men urk, jeg skal muligens aldri bruke begrepet igjen. Hva faen er nå kultur uansett, hehe.

 

 

 

 

 

Hvis en beskrivelse av det formale får deg til å se noe du egentlig så, men ikke , eller får deg til å føle noe nytt, eller føle ekstra sterkt noe du allerede følte, da, ja, da… er ikke det fett? Hvis en beskrivelse av det formale framhever noe ved det formale, som da automatisk(?)/naturlig(?) framhever ”noe annet”.. Ja, da.. Holder ikke det? Holder det? Skjønner du hva jeg mener? Sitatet som Angeleno trekker fram passer seg jo her: "The function of criticism should be to show how it is what it is, even that it is what it is, rather than to show what it means."

 

Ja, det er jo dette jeg mener. Igjen snakker jeg om hvordan jeg personlig nærmer meg det å skrive om film, hverken mer eller mindre.

 

 

 

Det er ikke snakk om å ikke tolke. Leser du Sontags tekst, vil du se at hun snakker om forskjellig grader/nivåer av tolkning, og at hun i tittelen refererer til "tolkning" som "a conscious act of the mind which illustrates a certain code, certain “rules” of interpretation […] Of course, I don’t mean interpretation in the broadest sense, the sense in which Nietzsche (rightly) says, “There are no facts, only interpretations.” […] Directed to art, interpretation means plucking a set of elements (the X, the Y, the Z, and so forth) from the whole work. The task of interpretation is virtually one of translation. The interpreter says, Look, don’t you see that X is really - or, really means - A? That Y is really B? That Z is really C?"

 

Her er vi enige. Kjedelig. Dog skal det sies at jeg ikke har noen motforestillinger i forhold til det å "oversette" eller "overfortolke", da jeg mener alt som oppstår i det enkelte sinn i møtet med kunst kan være potensielt interessant. Jeg tror ikke det på noen måte trenger å bety at man overser dens "rene" kvaliteter, akkurat det man ser, akkurat det dèt er.

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg tror vi egentlig står ganske likt her (og), KAH.

 

Men jeg merker jeg fortsatt er litt usikker på hva du mener med "kulturell verdi". For meg høres det negativt/ikke nødvendigvis positivt ut at en film har "kulturell verdi". For da tenker jeg at filmen har "verdi" for kulturen. Og med "kulturen" tenker jeg da på (fra ordboka) "holdninger, verdier og normer som er rådende hos en viss gruppe mennesker" og "resultatene av en periodes, et samfunns, en gruppes samlede åndelige og materielle virksomhet (på et visst trinn)". Og er ikke noe av filmens/kunstens "oppgave" å vise finger'n til kulturen?

 

Du problematiserer jo din egen bruk av "kulturen" her, hehe, og jeg tror jeg vet svaret ditt på dette, men jeg spør likevel.

Link to comment
Share on other sites

 

Spraaak.

 

"Hva er den lyden?"

 

"Akk, det er bare KAH som har glemt å sjekke istykkelsen. Igjen"

 

La oss glemme kulturell verdi. Det er noe der, men det er vanskelig. Kanskje lettere i forhold til litteratur, ved å sammenligne en god roman med disse odelsjenta- eller jordmora-føljetongene jeg i blant får første bok av i posten, da kan man peke og si "den har kulturell verdi, den har det ikke", og lett argumentere for hvorfor det er slik. Kanskje. Sikkert ei og annen fastgrodd husmor som har gjennomgått en revolusjon i sitt sinn som følge av å lese disse, så hvem er jeg da til å si at det er verdiløs lesning. Og ei bok er naturligvis også langt mer enn sitt "innhold", du kan skrive om odelsjenter og føre et flott språk, være fornyende på den måten, si noe som er sagt før, men på en annen måte. Noe som også kan overføres til film, naturligvis, og som kan gi verket kulturell verdi, begrepet vi har blitt enige om å drite i.

 

Men om kunst kan/skal stå utenfor kulturen, vise fingeren til den, joa. Jeg liker definisjonen av kultur som sier at det er det som gjør kommunikasjon mulig, som man lett kan si er akkurat den samme som den definisjonen du trekker frem, bare sagt på en annen måte. I forhold til din definisjon er det vel dog lettere å si hvorfor kunst kan stå dels utenfor disse rammene. Jeg er selv fan av å peke og le litt av alt av menneskeskapte ritualer, skikker, konvensjoner. De er skjøre, mange av dem. Men det er mye bra som har oppstått og, moral f.eks, er good shit, mye av det. Så kunsten bør kanskje veie sine mål med omhu, for ikke å bikke over i det destruktive. Hmm, jeg har blitt skummelt moralsk de siste årene når det gjelder dette. Igjen er det fristende å trekke frem Denis, som jeg er så opphengt i nå at jeg sikkert tillegger filmene hennes alskens egenskaper og kvaliteter uten å egentlig ha belegg for det. Jeg synes hun makter å peke på kulturelle konvensjoner samtidig som hun setter det i en ganske tidløs kontekst i kraft av å være, slik jeg leser henne, en menneskekjenner, og hun er var og forsiktig, ikke polemisk og provoserende. Hun sier "er ikke dette rart", i stedet for "herregud, så tåpelig". Haha, nå må jeg gi meg. Tåpelig tankestrøm på rappen - slutt.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, men man kan vise finger’n med varsomhet. Jeg snakker ikke nødvendigvis om å vise kulturen finger’n ved å være provoserende. Men som Tarkovsky sa en gang: Kunst ville ikke eksistert i en perfekt verden (noe alà dette i alle fall). Med andre ord: det er noe galt med verden. Med samfunnet. Eller kanskje ikke noe galt, men vi trenger noe mer. Vi søker noe mer. Kanskje. Selv om ikke kunst er provoserende, kan den vise kultur'n finger’n – kanskje ved å rett og slett være noe annet. Ved å si: Sånn kan verden være. Sånn kan verden ses. Jeg er selvfølgelig enig i at det er mye bra som har oppstått i en kultur, hehe, det er ikke det at ”ritualer, skikker og konvensjoner” bare er noe dritt, at moral (/moralske retningslinjer) er en dum ting… At kulturen er en antagonist Men jeg synes kunst kan/bør utfordre det etablerte (må ikke, selvfølgelig, men kan gjerne), og da synes jeg det å f.eks. utfordre etablert ”god moral” hører med. Jeg har ikke noe problem med at kunst kan være ”destruktiv”. Ikke når vi møter den sånn vi møter den.

 

Det med fastgrodde husmødre og odelsjenter synes jeg er litt vanskelig, jeg skjønner ikke HELT hvor du vil.

Link to comment
Share on other sites

 

Nå er vi på det punktet hvor vi er i ferd med å konvergere, nikke gjenkjennende til det den andre skriver, fordi at forskjellige måter å ordlegge dette på har ført til en forsinket forståelse av hva den andre mener. Jeg tror vi nærmer oss noe, for jeg er helt enig i alt du skriver. Med forbehold om akkurat det med å utfordre etablert god moral, der jeg har begynt å vakle litt. Spørs akkurat hva man utfordrer. I blant danner jeg enkle kausalitetsforklaringer i hodet mitt der et avslappet og ukritisk forhold til grafisk, umotivert og uproblematisert vold og den slags er med på å føre til at soldater sier "lekkert" til hverandre da de treffer et mål på terroristjakt i Aghanistan (jfr debatten den siste tiden). Selvsagt helt banalt, men poenget er at man skal kanskje være dette litt bevisst. Spørsmålet om hvem som møter den destruktive kunsten gjør det mer komplisert. Ikke at jeg mener man skal ta så mye stilling til det, type "Å nei, dette kan ikke skjøre og uopplyste mennesker flest se". Dessuten er vel ikke akkurat vold som underholdning utenfor kulturens rammer, snarere midt i gryta, sånn det har blitt. Så det faller utenfor den kunsten hvis målsetting, bevisst eller ei, er å være kritisk til det etablerte. Der står vel snarere heller filmer som viser volden for det stygge den er, og det blir noe ganske annet, kan kanskje tjene en hensikt. Så ja, jeg er egentlig enig på dette punktet og. Irreversible er kanskje en destruktiv film, men den glorifiserer ikke destruktivitet, akkurat, for å ta et eksempel.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med odelsjentene. Jeg synes bare det er søppel, irriterer meg at det sløses med papir for å sende det i posten til meg.

 

 

Link to comment
Share on other sites

 
 
Hehe. Eneste grunnen til at hverken Kiddo eller jeg har trukket frem den er vel at vi ikke vil gjenta den til det kjedsommelige. Sitatet har ruvet som en mammut i bakgrunnen her, kan man vel si. En linje som provoserer frem tanker, og som jeg personlig falt for, men som trenger å problematiseres og diskuteres. Fort gjort å bli kulturradikal bare for å være det. Men kunsten som noe "annet", som et alternativ, er passe romslig. Der er det plass til det radikale og det som ganske enkelt er annerledes.
Link to comment
Share on other sites

 
Jeg vet ikke helt hva jeg ville med odelsjentene. Jeg synes bare det er søppel, irriterer meg at det sløses med papir for å sende det i posten til meg.

 

Ok, hehe, skjønner plutselig litt mer. Og trekker enda mer på smilebåndet.

 

Nå bryter jeg sikkert inn uten mål og mening!

 

Tja...

 

Stusser bare litt på hvordan du siterer meg egentlig, "At kulturen er en antagonist". Jeg skriver det, men jeg skriver jo ikke det.

 

Men til Kiddos innlegg er det vel ikke så mye som passer bedre enn Godards "For there's a rule and an exception. Culture is the rule and art is the exception".

 

Ikke mye som passer bedre, eneste grunnen til at hverken KAH eller jeg har trukket fram den er vel at vi ikke vil gjenta den til det kjedsommelige. Sitatet har ruvet som en mammut i bakgrunnen her, kan man vel si.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...