Jump to content

35 rhums


Engangsgrill
 Share

Recommended Posts

http://img23.imageshack.us/img23/2476/vlcsnap2010012716h38m53.png

Byens metafysikk, dens nervetråder, vener, arterier og kapillarer, bygd opp av ørsmå celler som alle tjener en felles sak. Disse nettverkene kan virke verdiløse hver for seg, men sammen danner de en organisme der det vakre møter det heslige, det basale det høyverdige; om du tar det forbehold at du lar bevisstheten stå for observasjonene.

 

Claire Denis gjør i 35 Rhums lignende observasjoner, men uten den pompøse bismaken enhver analyse av stor kunst må leve med. Prosessen føles naturlig idet bildene ruller i gang og du tas med på en ferd i en av disse ferdselsårene, Paris’ togskinner. Karakterene uteblir foreløpig, men både det visuelle og det auditive sanseapparatet stimuleres på en måte som gjør det tydelig at Denis ikke ønsker å male med brede strøk, at subtile forandringer i rytme og dynamikker settes på dagsorden som et forsiktig remedie, heller enn Hanekes hestekurer, mot Hollywoodfilmens sansebombardement.

 

Lionel (Alex Descas) introduseres røykende og omgitt av skinneganger. Først senere forstår man at han jobber som lokfører. Allerede her utstråler han en varme som gjør det lett å forstå hvorfor humanisten Denis bruker ham i filmene sine. Det korte hvitnede skjegget og det intense blikket gir ham en naturlig panasj som gjør at du trekkes mot ham, gir han en ubestemmelig kvalitet og naturlig autoritet som lar ham gli inn i de fleste roller og bakgrunner, en bestefaraktig strenghet.

 

Langs skinnene blir dag til kveld mens mørket brer seg på lokførernes stier. Joséphine (Mati Dioup) befinner seg på et av disse tråkkene. Heller ikke hun får enda noe navn, men måten kameraet veksler mellom Lionel og Jo på insinuerer tydelig at de befinner seg i det narrative førersetet.

 

Jo gjør et innkjøp, før hun drar hjem til en frugal leilighet. Litt senere er også Lionel der. Smilet som lyser opp Jos ansikt når hun hører at mannen vi nå forstår må være faren hennes komme hjem skaper umiddelbare frysninger. Disse små detaljene som Denis får ut av skuespillerne sine understøtter virkelighetsfølelsen på en måte som er de færreste regissører forunt.

 

De to omfavner hverandre.

 

”Du lukter sigaretter.”

”Jeg røkte igjen.”

http://img22.imageshack.us/img22/9634/vlcsnap2010012716h42m19.png

I en tid der røyking har blitt marginalisert er det befriende å se en regissør som Denis vise oss hvor skapet skal stå. Hennes karakterer har laster som folk flest og, enda bedre, de har ingen hang til å skjule dem. De nyter livet i små porsjoner, forsøker å løsrive seg fra kravene samfunnet stiller slik at de kan leve et verdig liv. Lionel presenterer Jo for sin nyeste anskaffelse, en riskoker, og Jo utbryter: ”Du husket det!” Hva Lionel husket blir aldri gjort eksplisitt. Etterpå spiser de sammen.

 

Deretter skaper Denis en visuell mosaikk, et lappeteppe av byens pulseringer idet først Noé (Grégoire Colin), en ung, vakker mann, entrer den skitne leiligheten sin, og så den tilårskomne Gabrielle (Nicole Dogues) for første gang dukker opp på skjermen, også hun røykende, men her aner vi en mye mer sårbar, nesten nevrotisk handling. Ulike laster betyr ulike ting for ulike personer, og en kjederøykende Gabrielle, nå hengende ut av leilighetsvinduet, blir etterhvert et gjennomgangsmotiv for 35 Rhums. Kameraet flyttes over på togskinnene, så over på leilighetskomplekset der disse navnløse individene hører hjemme, en implisitt hyllest til mangfoldet, men samtidig også likhetene oss imellom som invokerer Kieślowskis Dekalog; hvordan historien i 35 Rhums tilhører alle og ingen.

 

Lionel og Joséphine sameksisterer i en slags symbiose, en familiær edens hage der de kan søke tilflukt fra hverdagens kjas og mas. Forholdet deres virker så «perfekt» at du et øyeblikk mistenker et incestmotiv, varmen dem imellom får deg til å revurdere dine egne familiære arr som i beste fall unyttige, i verste fall perverse øvelser i selvskading.

 

Jo studerer antropologi ved et lokalt universitet, og vi møter henne igjen når hun leder klassen sin i en diskusjon om fattigdom og gjeld. Med sin immigrantbakgrunn (de fleste av hennes medstudenter er også mørkhudede) forstår vi at dette må være et sårt tema, men lærenen insisterer på at fattigdom skal kunne diskuteres uten følelser, at de er der for å utvikle sine analytiske evner, retoriske ferdigheter, analytiske rammeverk, konseptualisere ideer. Jo oppsumerer: ”Gjeld kan diskuteres uten at man blir følelsesmessig involvert. Det bør diskuteres presist, rigorøst, teknisk.” En annen student er uenig og kommenterer: ”Som Franz Fanon sier: Når vi gjør opprør er det ikke for en spesiell kultur.Vi gjør ganske enkelt opprør fordi vi, av mange årsaker, ikke kan puste lenger.” Denis viser her at selv om 35 Rhums er en ytterst lokal film, er hun en global tenker. Globaliseringen har ført til at vi må ta stilling til spørsmål som fattigdom fordi de fattige nå også befinner seg i vår egen bakgård. Mantraet tenk globalt, handl lokalt er kanskje en klisjé, men som en kjent forfatter en gang sa: Det er sant at et godt litterært verk forstås globalt, men jeg tviler på om det hadde fungert uten også en en lokal forankring.

http://img22.imageshack.us/img22/5395/vlcsnap2010012712h37m13.png

På avslutningsfesten til Lionels kollega, René, viser Lionel seg fra sin mest humane side idet han forteller sin venn og kollega: ”Du kan ikke bryte sammen, ikke foran alle de andre.” Her viser han (og Denis) en sart forståelse for hvor viktig arbeid er og har blitt for identiteten, hvor truende en livssituasjon i forandring kan virke. René tar seg sammen, mottar presanger fra kvinnelige såvel som mannlige kolleger, før de drar til stampuben sin. Lionel nevner de 35 dramglassene med rom, men han vil ikke drikke dem i kveld. 35 glass drikkes bare én gang.

 

Gabrielle kjører drosje, og blir dermed en del av transportmetaforen. Men til forskjell fra Lionel har hun ingen ting som holder henne på plass, hun har ingen sjef, noe hun konstaterer med en viss stolthet, men heller ingen familie. Hun er friere enn Lionel, men ikke nødvendigvis lykkeligere. Avhengigheten hun føler til de andre tre hovedpersonene understrekes av det nesten innpåslitne forholdet hun har til Jo og Lionel, hvordan hun hele tiden søker kontakt med dem uten at hun får de svarene hun ønsker. Hun inviterer Jo inn til seg, men får et høflig nei. Svaret? ”Det var mye enklere da du var barn.”

 

Morgenen etter. Lionel ligger i senga med Jo knelende ved siden av seg.

 

”Jeg vil at du skal tenke på deg selv.”

”Du vil kvitte deg med meg. Du elsker meg ikke lenger... Ikke vær trist. Jeg elsker deg.”

”Bare føl deg fri.”

 

Kunstpausen rommer mer enn tusen ord. Det subtile samspillet, berøringene mellom Descas og Dioup, henriver og bedårer.

http://img407.imageshack.us/img407/3730/vlcsnap2010012716h50m09.png

Noé og Gabrielle blir elementene som både utfordrer og setter familieidyllen på prøve. Det hintes om at Gabrielle og Lionel tidligere har hatt et forhold, mens attraksjonen mellom Jo og Noé vibrerer som en støtutsatt vaier. Når de morgenen etter legger ut på joggetur langs elvebredden sammen stuper Noé uten forvarsel ut i det isende kalde vannet, noe som gjør det umulig å ikke tenke på Jules et Jim, hvor Cathrine begår akkurat den samme handlingen. I Truffauts store film handler det om maktbalansen i trekantdramaet, Catherines oppmerksomhetsbehov, og også i 35 Rhums viser det kompleksiteten i mellommennskelige forhold. Noé har kanskje ikke den farlige tiltrekningskraften til Jeanne Moreaus Catherine, men for Jo er han like viktig.

 

Senere på lokførernes standpub: Gabrielle ankommer i drosjen sin, og like etterpå dukker Lionel opp. Han introduserer Gabrielle for den nypensjonerte René.

 

”Husker du Gabrielle?”

”Jeg glemmer aldri en vakker kvinne.”

(...)

”Jeg trodde du hadde forlatt byen.”

”Hvor skulle jeg dra?”

”Jeg vet ikke... Til et sted langt borte.”

 

Gabrielle er kanskje fortsatt vakker, men skjønnheten har falmet. Det enkle scenarioet rommer uendelig mye mer enn man skulle tro – Gabrielles usikkerhet rundt egen tiltrekningskraft, Renés ukomfortable nye livssituasjon. Det finnes ikke enkle mennesker.

 

Firkløveret Gabrielle, Lionel, Jo og Noé er på vei til en konsert når drosjen til Gabrielle bryter sammen. De ender opp på en lokal kafé, og mye av energien (for ikke å si synergien) som har ligget og sydet og ulmet under overflaten kommer frem idet rytmer og vansmektende følelser får sitt utløp på dansegulvet. Når Noé og Jo danser kan man se sjalusien lyse i Lionels øyne, han har tidligere ymtet frampå om at Noé ikke er god nok for Jo, og det blir ikke bedre av at dansen avsluttes med et hett kyss. Pinlig stillhet avløser det sublime øyeblikket, undertrykkede følelser kommer til overflaten for så å presses til side av sivilisasjonens rammer, god takt og tone. Lionels reaksjon er å sjekke opp kaféeieren.

 

De tre andre drar hjem, og samles i Noés leilighet for å drikke kaffe. Der finner de Noés katt som har dødd mens de var borte. "17 år." Han reagerer pragmatisk og flytter katta over i en søppelsekk, før han lakonisk forteller Jo og Gabrielle at han planlegger å flytte til Gabon ”nå som katta er død”. Du kan sanse at kjæledyrets død påvirker ham mer enn han gir uttrykk for, at han befinner seg i en ubalansert tilstand, men det er Jo som får den ytre reaksjonen. Hun begir seg ut på et ryddesjau i sinne og frustrasjon, går pertentlig gjennom leiligheten med støvklut og støvsuger, kaster memorabiliaene hun har spart på siden barndommen. Handlingen virker klisjéaktige, men følelsene er ekte. Når Lionel irritert spør henne hva hun egentlig driver med, svarer hun oppriktig: Noé skal flytte til Kongo eller noe sånt! Men det visste du sikkert allerede.” Klanderen i stemmen hennes føyer seg inn i rekken av små detaljer som gjør at familieidyllen slår sprekker. Selv om Denis idealiserer far-datter-forholdet, viser hun oss at begge to er sårbare individer som kanskje trenger noe mer enn det proteksjonistiske forholdet dem i mellom har å by på. Pastoraliet kan ikke vare evig, og i den følsomme samtalen på senga mellom far og datter, forstår vi at de også forstår det. De lever på lånt tid, og som Gabrielle så treffende sa det: Alt var enklere da Jo enda var barn.

http://img707.imageshack.us/img707/889/vlcsnap2010012716h53m59.png

René og Lionel sammen i førerhuset på t-banen han er lokfører for:

 

”Jeg trodde ikke jeg ville savne det.”

”Kom innom når det passer deg. Det er bare hyggelig.”

”Når det er slutt er det slutt. Du må forlate det. Et rent kutt, det er bedre.”

(...)

”Når jeg før mørke tanker tenker jeg på datteren min.”

 

Denis kutter til bildet av Lionel og Jo ridende på en hest langs de samme skinnene Lionel daglig befarer. Dette må tolkes symbolsk. Det ristende kameraet, kroppskontakten, minner om en tidligere scene der de to kjører motorsykkel sammen, men satt i perspektiv av samtalen mellom Lionel og René forstår man at far-datter-forholdet har fungert som en slags beskyttelse for Lionel, han har noe annet å støtte seg til der René nå driver linedansing over en avgrunn, har hodet plassert på en giljotine. Kritikken av det moderne samfunnet som grunnleggende sjelløst, hvordan vi ikke lenger tar vare på hverandre utenfor den droneaktige jobbtilværelsen der alt handler om produktivitet, savnet etter å ha mennesker som bryr seg om oss, en familie, selv en «forkrøplet» variant som det morløse forholdet mellom Lionel og Jo, der Gabrielle ønsker å fylle morsrollen, men ikke helt får lov til å slippe til.

 

Lionel som t-banefører. Han oppdager en livløs kropp på skinnene foran seg, gir beskjed om en teknisk feil til passasjerene sine, forlater førerhuset og går ut på skinnene. Skinnene har hatt sin egen melodi som nå dras ut til det jamrende. Den livløse kroppen, blodet på skinnene: ”Faen, René.” Et rent kutt, det er bedre.

 

Ut på veien. Lionel og Jo sammen igjen, bare de to. Hva som har utløst den hodeløse flukten inn i deres egen fortid, to flyktninger som krysser sine spor, blir aldri gjort klart. Noés avgjørelse om å forlate landet? Renés tragiske endelikt? Ferden går til Tyskland, til det vi forstår må være Jos mors søster. Jos mor har ikke vært et tema hittil i filmen, men hennes (Jo) lyse hud og et bilde hun kastet i et forsøk på å utslette sin egen fortid gjør at man kan trekke trådene. I Denis’ filmatiske univers blir du vant til det; å trekke tråder, mener jeg.

http://img682.imageshack.us/img682/9145/vlcsnap2010012716h09m56.png

Vi vet det ikke enda, men denne siste utflukten markerer en overgangsrite for Jo og Lionel, en siste reise sammen før de går hver sin vei. Jo oppover, Lionel nedover, men du enser at han har styrken René manglet, at han kan skape seg en ny eksistens. De besøker graven til moren til Jo. Overnatter ute på ei forblåst sandstrand med havet i bakgrunnen. Kanskje et symbol for tidens gang, kanskje for maktforholdet mellom de to som elsker hverandre så inderlig, men vet at de snart skal skilles. Syngende barn som bærer på papirlykter på vei gjennom det høye gresset, rødlig himmel. Kanskje et siste tilbakeblikk til den gang Jo fortsatt var et barn, til den tilknytningen hun hele tiden har følt til faren, gjort sterkere av en mor som forsvant så alt for tidlig.

http://img203.imageshack.us/img203/7011/vlcsnap2010012716h08m52.png

Tilbake i Paris. Endelig forstår vi signifikansen til denne siste pilgrimsferden. Blomster, hansker, Jo kledt i hvit skrud, Gabrielle som så gjerne vil ordne håret hennes, men også her møter motstanden hun nesten forventer, har lært seg å leve med. Lionel som i sin fineste dress finner fram morens kjede og legger det varsomt om datterens hals, ”Vakkert er det ikke?”, Noé som nervøst står utenfor og venter på sin tilkomne. Ikke alt artikuleres, men du forstår. Det viktigste.

http://img707.imageshack.us/img707/1099/vlcsnap2010012716h59m03.png

Diegetiske pianotoner tar oss tilbake til Lionels stampub.

 

”28... 29....”

”Det er på vei.”

”Dette irriterer meg. Disse 35 dramglassene med rom, var det du som fant det på?”

”Kanskje.”

”31. 32.”

”Et øyeblikk som dette skjer bare én gang. Så i natt, 35 glass.”

”33.”

”Gabrielle, du kommer ikke til å gråte?”

”34...”

 

Lionel drikker kanskje for å glemme, men det ligger en dypere sannhet i de 35 glassene, en sannhet Denis ikke trenger å forklare oss. Symboler betyr det vi legger i dem, intet mer, intet mindre, og for Lionel markerer de 35 glassene en begynnelse like mye som en slutt. Han må løsrive seg fra datteren. Han har kanskje ikke så lenge igjen som yrkesaktiv, men han er et menneske og som menneske har han også muligheter. Et rituale markerer aldri en slutt, det markerer en fortsettelse. Denis' fiksjon lever i oss lenge etter at rulleteksten bryter med virkelighetsillusjonen.

 

Til slutt: Hender pakker ut innkjøpet Jo gjorde helt i starten av filmen. Enda en riskoker. Denne hvit. Den røde og hvite riskokeren ved siden av hverandre. Lionels hender. Kanskje ikke slutten på film, men forbanna nært.

http://img407.imageshack.us/img407/9126/vlcsnap2010012717h00m47.png

35 Rhums er den type film der hver minste detalj bidrar til å skape et selvstendig univers, der du tvinges til å delta aktivt og å følge med fra første sekund til siste bilde, der innuendo er like viktig som handling. Den glir mellom lys og mørke, med noe av de mest suggererende eksemplene på sistnevnte som så langt har blitt fanget på fargefilm. En rekke temaer berøres før Denis elegant glir videre, hun dveler, men kommer sjeldent tilbake til besøkt tematikk. Motiv heller en tema holder filmen sammen, en røykende Gabrielle, vannkokeren, Noé som stadig må fortelle at han ikke har melk til kaffen (filmens eneste komiske trykkletter), og til bunns ligger et sjeldent tandert portrett av et far-datterforhold der man må vokse fra hverandre, ikke fordi kjærligheten mangler, men fordi kjærligheten er for sterk til at man vil se hverandre visne, fordi det å bli voksen handler om å løsrive seg fra et slektsledd slik at man kan knytte bånd med det neste. Det er ikke enkelt, ikke for Lionel og ikke for Jo, men det er ugjendrivelig.

 

Selv om Denis forstår hvor avhengige vi er av strukturer og nettverk, både på makro- og mikronivå, er hun ikke deterministisk. Hun mangler kanskje tro på systemet og dets akademikere, men tar det igjen med en stor og varm tro på individets hjerterom. Karakterene hennes kan finne friheten til å utrykke seg i fragmenter, i korte øyeblikk, men vi får aldri vite når virkeligheten vil finne det for godt å kalle dem tilbake. Enhver seier mot maskineriet og tidens tann er temporær. Det finnes ikke rom til å hvile på laurbærene, og hun ber oss heller om å gripe de små øyeblikkene, se verdien av dem, og ta dem med oss videre i en hverdag som kan virke hard, men som allikevel er det eneste vi har.

 

Denis forstår.

Link to comment
Share on other sites

 
Vil bare si at jeg ser veldig frem til å lese dette, engangsgrill. Jeg føler dog jeg må se filmen først, men etter det du har skrevet på dette forumet før så er jeg 100 % sikker på at denne artikkelen er både innsiktsfull og meget godt skrevet! Bra det skjer litt mer rundt månedstemaet også.
Link to comment
Share on other sites

 
Veldig grom tekst, Engangsgrill, virkelig. Liker særlig hvordan du klarer å fremheve viktigheten av detaljene i denne filmen, og sågar beskrive de godt. Det hadde jeg garantert slitt med. Skal komme tilbake til denne når jeg ikke er beruset.
Link to comment
Share on other sites

 

En årvåken gjennomgang. En elegant måte å skrive om den på, og en hyllest til filmen.

 

Mye av det du skriver her bekrefter tanker jeg hadde under denne. Kanskje den beste filmen dette året. Cinè-dance, leste jeg en som skrev om den i Sight&Sound, hehe.

Link to comment
Share on other sites

 
Takk for gode ord! Føler ikke at jeg blir ferdig med denne teksten, like lite som jeg blir ferdig med filmen; hver minste detalj avslører nye lag, bringer oss nærmere kjernen i de mange viktige spørsmålene som filmen tar opp. Dette er sentrallyrikk kledt opp som samfunnsanalyse, ispedd en solid dose filmhistorie (Denis sier jo selv at hun gjendikter Ozus Late Spring).
Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

Da fikk jeg endelig sett denne, og teksten din er jo kjempebra. Du berører veldig mye viktig, men kanskje litt for grundig faktisk. Det blir nesten som å lese hele filmen i tekstformat dette her, bare med dine ord, noe som av og til er veldig innsiktsfullt, men som også virker litt unødvendig om man har sett filmen med et våkent blikk. Uansett, enormt bra arbeid du har lagt ned i dette, er bare å ta av seg hatten.

 

Du toucher så vidt inn på forholdet mellom far og datter her, og jeg vil absolutt beskrive det som et tydelig tilfelle av Oedipus-kompleks. Berøringene, sjalusien (etter kvelden på puben hvor far danser med innehaveren), og blikkene virker til å ha klare seksuelle referanser. En utrolig rik film det her, hvor mye foregår mellom linjene og i detaljene som du skriver.

Link to comment
Share on other sites

 

Har faktisk ikke fått lest denne teksten enda, men skal gjøre det. 35 rhums er tross alt en av mine favorittfilmer fra 2009.

 

Jeg vet ikke hvor enig jeg er i at at forholdet mellom far og datter er et tydelig tilfelle av Oedipus-kompleks. Som jeg skrev i en liten anmeldelse av filmen for en stund siden - denne er mye mindre grundig enn denne artikkelen, fokuset ligger på formale kvaliteter - handler det om relasjonene mellom faren og datteren, men jeg ser ikke så mye av den seksuelle tilnærmingen som blir nevnt. Jeg synes heller Denis setter forholdet deres opp mot det KAH i den andre tråden nevnte om den andre modernitet og Ulrich Becks teorier. Det dreier seg mer om hvordan tiden er i stadig endring, og hvordan man ikke kan tviholde på selv de næreste relasjonene. Kanskje kommer det til uttrykk i form av sjalusi, men er den virkelig så seksuelt ladet, Frenzy?

 

Poster noen ord jeg skrev.

 

Og han opplever den igjen gjennom relasjonene til datteren. Så det er ganske sammensatt dette her, hehe. Det Ulrich Beck kaller den andre modernitet, har jeg lest, dreier seg vel også om at for mye intervensjon på vegne av individet ikke lar seg gjennomføre da man ikke kan ta fullstendig kontroll over religion, politikk, vitenskap og så videre - her havner vel alt av underbegrep som globalisering, og man må tilpasse seg moderniseringen. Herav uttrykket refleksiv modernisering. Tror jeg. Ble litt usikker. Dette kan man se i kontekst med Lionel og hvordan han ønsker å bevare det opprinnelige i form av datteren, hvordan René sliter med å tilpasse seg pensjonisttilværelsen, Gabrielle som ønsker å tviholde på det vennskapelige forholdet til Joséphine fra tidligere av and so on.

 

Må si at jeg får flere nye perspektiv på filmen nå. Og den virker jo allerede bedre. Tanken på hvor mye mer man kan få ut av hver enkelt film om man vinkler det slik er nesten skremmende.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg tolker det utifra flere faktorer: Hun er ikke interessert i å søke kontakt med de to andre mennene i hennes liv, begge er tydelig interessert i henne. Det virker dog som hun er interessert i Noe, men nekter seg selv å bli sammen med ham. Husk scenen hvor hun danser med ham. Noe kysser henne, hun lar ham gjøre det, så trekker seg vekk. Dette blir observert av hennes far som tyr straks til å flørte og danse med innehaveren. Dagen etter er Josephine forbannet på ham.

 

En annen faktor er at de bor sammen, som et ektepar. I en scene ligger han på sengen og hun ligger ved siden av den. Hun kysser ham ofte, holder hardt rundt ham når de kjører motorsykkel (Denis fokuserer på dette). Samtidig holder hun moren bevisst utenfor, uten at Denis hinter til noe problem mellom dem.

 

Og husk; farens øyner er fokuset når Josephine omgås Noe eller han andre mannen. De virker for meg som et tydelig hint om sjalusi.

Link to comment
Share on other sites

 
Eventuelt er det Denis som retter blikket mot oss og hvordan vi tolker denne nærheten i retning av noe seksuelt med en gang. Noe jeg personlig ikke gjorde et sekund, så jeg stiller meg også litt undrende til denne ødipus-lesningen.
Link to comment
Share on other sites

 

Da fikk jeg endelig sett denne, og teksten din er jo kjempebra. Du berører veldig mye viktig, men kanskje litt for grundig faktisk. Det blir nesten som å lese hele filmen i tekstformat dette her, bare med dine ord, noe som av og til er veldig innsiktsfullt, men som også virker litt unødvendig om man har sett filmen med et våkent blikk. Uansett, enormt bra arbeid du har lagt ned i dette, er bare å ta av seg hatten.

Veldig enig med deg i dette, og jeg må nesten beklage at det ble slik. Noe av grunnen er at jeg først så 35 Rhums på Cinemateket uten å få så veldig mye ut av den, jeg syntes det var en fin film, bevares, men for meg bleknet den litt i forhold til den "åpenbaringen" jeg hadde da jeg så Beau Travail. Etter et gjensyn på PC-en måtte jeg imidlertid innse at jeg ikke hadde vært åpen nok for filmens kvaliteter, at oppmerksomheten min hadde hatt en aldri så liten lapsus, for andre gjennomsyn avslørte en skapning som ånder Denis, søker blikkontakt med filmhistorien, omfavner menneskeligheten. Jeg gravde meg virkelig ned i alle disse små detaljene, og resultatet ble mer analytisk enn reflektert. Skjønner spesielt at man rett etter å ha sett 35 rhums (jeg har ekstremt dårlig visuelt minne så for meg minner den pertentlige gjennomgangen av dialog og handling meg om hva jeg opplevde mens jeg så filmen, skaper et nettverk der emosjoner og affekter kan interagere relativt fritt) kan føle at denne teksten blir for jorndær, at man skulle ønske seg noe mer eterisk som ikke lener seg så tungt på filmens konkrete handling.

 

Du toucher så vidt inn på forholdet mellom far og datter her, og jeg vil absolutt beskrive det som et tydelig tilfelle av Oedipus-kompleks. Berøringene, sjalusien (etter kvelden på puben hvor far danser med innehaveren), og blikkene virker til å ha klare seksuelle referanser. En utrolig rik film det her, hvor mye foregår mellom linjene og i detaljene som du skriver.

Den korrekte termen for far/datter-forhold er Elektra-kompleks hvis du tillater din psykoanalyse å ispes litt Jung.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 months later...

Så denne i går. Syns den var veldig fin. Følte på sett og vis at den var en slektning av amerikansk indiefilm. Altså disse lavmælte, fine indiene som Wendy & Lucy, Junebug etc, ikke quirkykomedier med Zooey. Filmspråket var ihvertfall veldig likt. Den manglet kanskje helt den store emosjonelle punchen underveis, men merker den har mye i seg som man tenker på i etterkant. Ting som ikke blir forklart, og karakterer som tydeligvis har mye på hjertet, men istedet for å uttrykke det gjennom dialog, fremføres det med uttrykk og små fakter.

 

Ellers interessant debatt om far/datter forholdet. Det ble veldig mye berøringer og blikk man ikke er vant med, og jeg kjente at jeg satte meg litt i pinlighetsmodus og forventet kanskje et overtråkk på den biten. Samtidig ble alt litt mer klart mot slutten, da man innser at pappaen mest sannsynlig har båret foreldreansvaret helt alene. Slikt skaper garantert sterkere bånd mellom far og datter, det er bare uvant å se en film som skildrer det så nært.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...