Tiff 2010

[Svankmajer 21]

Hadewijch

 

Åssen var denne?

 

S,

[stoppushplay 0]

Jeg likte den veldig godt. Tydelig inspirert av bresson og på en måte minnet den meg også om rosetta av dardenne brødrene. Proppfull av religiøs symbolikk, men med et kaldt politisk bakteppe. Fantastisk hovedrolleinnehaver og suggererende som faen.

[Kiddo 0]

Skriver under på det stoppushplay skriver om Hadewijch. Du bør se den, Svankmajer, spent på hva du vil synes. Tankene mine gikk også til Mouchette og Rosetta (i mindre grad). Her er en ganske grei tekst om filmen som bruker mye tid på å koble den opp mot Bresson (anbefales dog ikke til folk som misliker spoilers). Som jeg allerede har skrevet, liker jeg veldig godt filmens renhet og enkelhet. Og det at den skrider ut i noe litt tåkete i andre halvdel... Jeg synes det er en litt vanskelig film å ta innover seg, samtidig som det er en film som er veldig lett å ta innover seg. Fascinerende greier som - på en lignende måte som Mouchette - er grasiøs i sin strenghet.

 

Er ellers spent på hva andre synes om denne. pretender, du har vel ikke fått sett den ennå?

 

(det var ikke så kaldt forresten, nei, helt sant)

[pretender 4]

Er ellers spent på hva andre synes om denne. pretender, du har vel ikke fått sett den ennå?

Nope. Aner ikke når det kommer til å skje heller. Ingen tegn til kinodistribusjon såklart, og DVD er nok et stykke unna. Er vel fortsatt bare et par måneder siden den kom på kino i Frankrike.

[Kiddo 0]

Bare sørg for å få sett den så fort du får muligheten. Helt unødvendig å si, men jeg sier det likevel.

[Nomansvally 0]

Her er min TIFF-erfaring 2010 PART 1:

 

Veldig hyggelig å henge med deg, Kiddo! :-) Takk for at du ville se kortfilmen min, og for hva du nevner om den. Setter pris på det. :-)

 

MITT LIV MED EN IDIOT - Aleksandr Rogozhkin, 1993

- Jeg må gi denne regissøren heder og ære for evnen han har for å blande det komiske med det groteske. 'Kona mi er død' er første replikk, en forfjamset russer med altfor stor skinnlue går rundt på markedsplassen og prøver å overbevise sine medborgere. Kona er ikke død når filmen kutter seg videre til han har kommet hjem, men er dette et flashforward? Tja.. Har sett en film av Rogozhkin før som heter 'Gjøken', den falt ikke stort i smak - lenge siden nå. Men den føles veldig fjern fra denne filmens hysteri og gjennomførte galskap. Hovedpersonen som ikke kommer overens med kona, kjøper seg en psykriatisk innlagt trangstrøyekledd sinnsyk mann for å krydre opp tilværelsen, et spennende premiss ja. Skuespillet i filmen tar kaka, stilen er kanskje litt teatralsk, lo mye av det, men passer jo litt til all galskapen. En venn av meg syntes filmen lignet for mye på 'Boudu saved from Drowning' av Renoir til at han fant den orginal, jeg ser paralellen, men er uenig når jeg tenker meg om. 'Boudou' handler om noe helt annet; klasseskille og determinisme, pluss har mer tragikomiske trekk mens denne filmen hvor også en karakter som kommer helt utenfor ramponerer relasjonene mellom mann og hustru ved å komme innenfor deres fire vegger, tar for seg ekteskap/skilsmisse blant annet. Forsåvidt enig med Kiddo at det er Zulawski vibber, er forresten hele filmen skutt med kun én vidvinkellinse mon tro?

 

SYMBOL - Hitoshi Matsumoto, 2009

- Ble forbannet over at jeg brukte tid på denne filmen som jeg ikke vil kalle film engang. Har ingenting positivt å si om noensomhelst side av filmen, bortsett fra at alt den prøver på mislykkes totalt og motsier seg selv. Må si jeg satt gjennom filmen og konstant ristet på hodet over at dette dritet har fått pengestøtte. Og jeg klarte ikke å sove heller. Ikke se filmen hvis du har mulighet. Utropstegn.

 

WHITE MATERIAL - Claire Denis, 2009

- Med en gang denne filmen var over, tenkte jeg - den må jeg se på nytt! En av tiårets mest spennende filmer, og jeg så den to ganger på festivalen noe jeg ikke har gjort før med noen film etter tre år på TIFF. Den uroen som filmen trigger iløpet av åpningssekvensen sitter og våker helt til slutten av filmrullen. Før dette gjensynet med Claire Denis, hadde jeg kun sett 'L'intrus' og 'Trouble Every Day', den førstnevnte likte jeg egentlig godt selv om den har så mange spørsmålstegn på rad og rekke - noe jeg beundrer mer som regigrep og fortellerkunst enn jeg får noe emosjonelt ut av dessverre. 'Trouble Every Day' kommer jeg tilbake til. Før TIFF i år var Denis for meg ambivalens, nå liker jeg henne mye bedre. Sånn generelt i film, gjør filmer om familie noe ekstra med meg. Denne filmen handler om en mor spilt av Huppert, hun strever med å holde familien sammen - grovt sagt. Selv om jeg ikke har skilte foreldre, blir jeg så vanvittig fort og lett engasjert av å se i fiksjon at kjernen i en familie brytes opp og hvordan det går ut over partene, denne faren for brudd eller tematikken om du vil kalle det - handler nettopp et par tre stykker av mine favorittfilmer om har jeg funnet ut - derfor er 'White Material' min nummer én favoritt av Claire Denis. Okey, det er et fengslende bakteppe i filmen også; et slags opprør og borgerkrig som ikke gjør filmens setting et godt sted for hvite i denne biten av Afrika i befinne seg i. Hva jeg tror Denis vil frem med dette syntes jeg er ikke spennende å ta opp her selv om den løfter filmen opp opp opp (les Kiddos artikkel, enig med mange av hans tolkninger). Jeg digger filmen for at den går på menneskelige relasjoner først og fremst, men også på menneskelige instinkter som morsinstinktet og frykt for livet - primal fear er vel et instinkt tror jeg? Satt og tenkte mye på Rambo - First Blood den andre gangen jeg så filmen. Følelsen av å bli jaktet på og faren som kan ligge i buskene rundt. Jeg elsker å se stae personligheter på film, noe veldig rørende ved dette i filmen og Maria Vial (Huppert) er jeg helt på lag med. Hennes kamp fører til en avslutning som gir meg assosiasjoner til klassisk gresk tragedie i sin symbolikk og da vil jeg si at jeg ikke spoiler filmen med denne påstanden, eller på noen måte indikerer at Maria karakteren selv ikke lever på slutten. Ellers digger jeg det formelle med filmens produksjon, måten den er skutt på osv. Håper på at denne distribueres i Norge senere i år. Klar for tredje omgang allerede. Jeg føler jeg bør skrive mer om filmen, men ikke nå.

 

HELSINKI, FOREVER - Peter von Bagh , 2008

- Hadde store forventninger av en eller annen grunn, uten å vite noenting om denne filmen kun at Rosenbaum var fan. Han introduserte filmen og fikk meg veldig nysgjerrig, synd for meg at det viste seg å bli en forglemmelig affære.

Åpningsekvensen med en isbryterbåt - footage skutt p 20-tallet tror jeg, var veldig stemningsfult og mye spennende materialet var å kikke på videre i filmen, klipp fra masse finske filmer som viste forskjellige sider av Helsinki, men så ble jeg så trøtt at jeg sovnet-våknet-sovnet-våknet. Ante ikke helt hva Peter von Bagh ville frem til med filmen da slutten kom plutselig. MEN helt enig med Rosenbaums utsagn om at de mest interessange filmene er nettopp de som føles så autentisk at du ikke vet forskjell på hva om kunne vært dokumetar og fiksjon. Dessuten var det jo litt gøy å se en storbysymfoni film anno 2008, selv om Terence Davis' 'Of Time And The City' og Guy Maddins 'My Winnipeg' tar rotta på 'Helsinki, Forever' til de grader!!!

 

BALANTA - Lucian Pintilie, 1992

- Må si anslaget i denne filmen er noe av det råeste jeg har sett, resten av filmen klarte dessverre ikke å måle seg i innhold eller form. Anslaget er som en helt fantastisk selvstendig kortfilm i seg selv. Grovt fortalt tar åpningscenen for seg en ung dame som våkner ved siden av faren sin som har nettopp dødd - sovd inn i leiligheten hennes mens de har sett på svart/hvitt 8mm opptak på veggen av en jul hvor hun som jente ikke liker dukkene hun får, men får tak i en lekepistol av nissen som de sammen går rundt og skyter alle gjestene på julefesten, som spiller med og faller om. Kryssklippingen er herlig. Deretter ringer søsteren hennes på døren (de har et skakkskjørt forhold) hun lyver masse til henne og slipper henne ikke inn, hovedpersonen tar helt av i denne leiligheten, hun er spilt av Maja Morgenstern som jeg visste at jeg hadde sett før - jo i 'Passion of The Christ' for søren! Her er hun yngre da og sprudler med liv, senere i filmen møter hun en karismatisk doktor som minst er like spontan som henne. Dette er en svart komedie på mange plan, men huff av og til minnet filmen meg om Fellini på sitt værste mest parodiske, groteske og voldsomme...

 

35 SHOTS OF RHUM - Claire Denis, 2008

- En flott opplevelse. Danse-sekvensen er det første jeg tenker på når jeg nå kommer over filmens tittel eller tenker på den. Igjen så må jeg beundre Denis for at hun stoler på at handlinger sier mer enn ord.

Hadde jeg sett denne filmen for 3 år siden så hadde jeg nok gjespet, men denne gangen var det en stor fornøyelse selv om filmen egentlig er skikkelig trist, men en 20 pluss år gammel jentes vanskeligheter med å løsrive seg (stole på seg selv/være selvstendig/ta en risk for en gang skyld) fra faren sin er jo på en måte også veldig vakkert. Så fint de har det sammen. Men Gregoire Colin's karakter - nabogutten er den mest engasjerende personligheten i filmen, jeg sympatiserer deluxe med ham, syntes i noen scener oppriktig synd på ham. Kan ikke dattera til togsjåføren åpne øynene og ta noen hint. Satt litt forbannet også, mens filmen danset meg deg, her og der følte jeg at - nå skal hun der Claire Denis nok en gang ha sine karkakterer til holder kjeft for meg. Men jeg liker veldig godt stemningen her da, og for i filmen har vi eksempler på Denis på sitt beste; hennes bruk av point-of-view er som i 'Trouble Every Day' og 'White Material' mesterlig benyttet og bærer alltid noe mer. Pluss når hun altså klarer å få meg veldig godt kjent med karakterene uten ordvekslinger - som i f.eks åpningsekvensen. Jeg har kun hatt dårlige erfaringer med Ozu, jeg fatter ikke hypen eller de erkjennelsene folk kommer med etter at de har sett Ozu filmer, som liksom skal være Guds gave til filmen eller noe sånt. Pussig at Claire Denis nevnte Ozu som så sterk ingrediens i 35 Rhums på Filmbadet under TIFF, hadde jeg aldri trodd. jaja. Uansett, denne filmen var veldig behagelig, i mine øyne Denis' mest komfortable film å se på.

 

AROUND A SMALL MOUNTAIN - Jacques Rivette, 2009

- Jeg er veldig glad i Rivette, og den anelsen av hva jeg skulle møte da jeg satt meg i salen for å kikke på denne filmen gikk som forventet - iallefall litt. Det er først og fremst håndtverket og skuespillerkunsten som får meg nygsjerrig ved denne filmen, som i og for seg handler om å oppdre eller ikke å oppdre i livet og på scenen - det foran og bak fasaden/scenen/kamera. Jeg liker godt italieneren i filmen, som kommer uten fra og inn på et tett lite miljø av sirkusartister - lignende gjenger har jeg sett altfor lite representert på film, kun Bergman (da tenker jeg på 'Gjøglernes Aften') har brydd seg virker det som etter hva jeg har sett. Italieneren er mystisk, men også komisk og jeg er aldri redd for at han skal gjøre noe vondt eller at noe grusomt skal skje, men merket godt under visningen at Rivette spiller veldig på vår rolle som tilskuere, flere sekvenser tar for seg sirkustriks og aktørene henvender seg direkte til oss - noe jeg kunne ønske ble gjort enda mer regelmessig i filmens overraskende korte spilletid. Har Rivette noensinne lagt en så kort film? Liker munterheten og solskinnet i filmen, men den ga meg ikke så stort inntrykk som jeg hadde håpet på. Sjarmerende film, satt og smilte mye selv om det ikke ble mange latterkuler!

 

HADEWIJCH - Bruno Dumont, 2009

- Tankevekkende film, diskuterte denne endel på festivalen. Har kun sett Menneskeheten' av Dumont, som jeg beundrer mer enn jeg liker. Denne filmen kranser sin handling rundt religiøs og dypt troende ungdom i moderne tider. Dette elsker jeg med filmen. Den utfordrer fundamentalisme på kristent og muslimsk plan. Debatten om hvor langt man vil gå for sin religion, sidestilt med martyrdom og selvstraffing eller hva det heter er viktige ting filmen kommer med og sånn som jeg følte under Menneskeheten stoler jeg aldri ett sekund på noen av birollenes intensjoner. Hvorfor sitter jeg og forventer at det værste skal skje bak hver sving i filmen. Jeg frykter for ting mer enn at jeg setter pris på ting som hovedpersonen opplever langs veien. Dramturgisk sett er denne utfordrenen og føler Dumont ikke klarer helt å bestemme seg for hvor han vil ha min oppmerksomhet, følte til tider at jeg gikk meg vill. Hvorfor sitter jeg og ser dette og dette? Husker ikke helt eksempler her, men jeg tilgir filmen for noen av disse momentene, sluttsekvensen ble en snakkis blant deg på TIFF som jeg kjenner. Bilder sitter godt igjen i hukommelsen etterpå. Modig gjort film, føler jeg trenger å se den på nytt, ikke nødvendigvis for å forstå den, men for å utforske hovedpersonen som lik jenta i 'Mouchette' av Bresson, alltid søker seg ut av hennes lille verden. Når jeg tenker meg over er er denne filmen en av de store opplevelsene på TIFF.

 

.... to be continued...

[Angeleno 0]

Kult å se festivalrapporter! Hadewijch ser spennende ut, men jeg tror jeg skal satse på L'humanité før jeg ser den.

 

35 rhums er så bra, og White Material får ikke vente lenge.

[Kiddo 0]

Dette med Denis og Ozu må vel kun handle om tematikk? Dette far-datter-forholdet, familieforhold, det å (måtte) gli fra hverandre... Ellers er det vel ikke mange likheter mellom de to. Denis skyter og klipper som en danser, Ozu er en stiv og støl gammal gubbe.

 

Hadewijch... For hver dag som går blir den mer og mer sterk. Bilder, øyeblikk (som på slutten, i vannet) og lange sekvenser nekter å gi slipp. Vanvittig. Jeg tror det er den største opplevelsen under TIFF for meg, selv om jeg ikke visste det når jeg så den.

 

Gleder meg til Part 2!