Jump to content

Raw Deal ('48)


Kiddo
 Share

Recommended Posts

Raw Deal (Mann, '48)

 

http://i49.tinypic.com/igmgy1.png

http://i46.tinypic.com/2n0o3cy.png

http://i48.tinypic.com/nmiv89.png

 

 

Denne filmen er et av de tydeligste eksemplene på den formale egenart jeg forbinder med film noir. Lyssettinga i Raw Deal er altoverskyggende; når jeg tenker tilbake på filmen, husker jeg først og fremst skygger. Skygger og ansikt som lyser opp i mørket. Hovedpersonene er mesterparten av tida bokstavelig talt fanget i mørket. På flukt i natten. Den eksistensielle angsten virker etset fast i bildene; mørket brer seg konstant om karakterene. Og Anthony Manns (og ikke minst fotograf John Altons) artistiske sensibilitet gir bildene en grasiøs dunkelhet som er mer rørende enn kjærlighetshistorien som blir fortalt.

 

Sammen med en nervøs fortellerstemme og en merkverdig bruk av naturlige lyder som stemningsskapende virkemiddel (vind, bølger, lyden fra et tog osv.) skaper den affekterte lyssettinga en drømmeaktig, marerittaktig, mystisk stemning, og filmen blir til tider nesten transelignende i sin gromme, uavbrutte uttrykksfullhet. Rent plottmessig er den lite kompleks. I bunn og grunn ligger et trekantdrama: I tillegg til å være på flukt fra politiet etter å ha rømt fra fengselet, søker Joseph hevn over en drittsekk, men trekkes i forskjellige retninger av sin kjære (?) Pat og en yngre dame ved navn Ann, som begge viser sin kjærlighet på ulik måte; førstnevnte gjennom passiv/naiv omfavnelse, sistnevnte gjennom å opponere mot Josephs umoral.

 

Det er verdt å merke seg at det er den eldre kvinnen som har fortellerstemmen i filmen. Hun formidler sine inntrykk og utleverer sin sårbarhet der hun av og til dukker opp på lydsporet sammen med litt spøkelsesaktig musikk. Det gir filmen en eiendommelighet, både stemningsmessig (fortellerstemmen er spesiell i sin engstelighet og musikken fører tankene til skrekkfilm) og i forhold til dens identitet som film noir (det at kvinnen - og ikke den mannlige protagonisten - har fortellerstemmen, er ikke akkurat hverdagskost). Det bl.a. denne ukonvensjonelle fortellerstemmen viser, er at de to kvinnene, heller enn å bli tarvelige femme fataler, virker å bli like sentrale karakterer som antihelten Joseph. De bruker ikke sin seksualitet for å manipulere Joseph, men er selv rådville aktører i en dunkel tilværelse, i et svikefullt emosjonelt landskap.

 

 

http://i45.tinypic.com/15ydxqr.jpg

Av og til skulle man tro det var en (Universal) horrorfilm man satt og så på.

 

 

Mann samarbeidet med Alton i flere filmer. I den mer nøkterne og maskuline (men ikke noe særlig mindre lyriske av den grunn) noir’en Border Incident ('49) er også lyssettinga det mest slående; nattens mørke og de svette ansikta blir fanget opp av Altons nøye, ofte klaustrofobiske bildekomposisjoner og den ekspressive lyssettinga og spente stillheten på lydsporet gjør så plottet - i enkelte scener i alle fall – bare føles overflødig (f.eks. en helt utrolig sekvens på et jorde). Raw Deal har noe av den samme fortetta atmosfæren, den samme klaustrofobiske følelsen skapt gjennom intens lyssetting, nære bildeutsnitt og fravær av ikke-diegetisk lyd. Et godt eksempel har vi i en scene ganske tidlig i filmen der den famlende Pat venter i en bil rett før Joseph rømmer fra fengselet: Vi ser henne bak rattet i et halvnært bildeutsnitt (se bilde 1). Vinden uler høylydt på utsida. Plutselig høres lyden av et tog og Pat ser skremt opp; det klippes til et bilde bak skuldra hennes, som fanger øynene i bilspeilet og noe av toget reflektert i ruta (bilde 2). Mens lyden fra toget fortsetter, klippes det til et nærbilde av Pat (bilde 3). Toglydene blir forløst av en fengselsalarm.

 

 

http://i46.tinypic.com/rs4cqo.png

Bilde 1

 

http://i45.tinypic.com/j15xud.png

Bilde 2

 

http://i49.tinypic.com/2me7h9g.png

Bilde 3

 

 

En annen flott sekvens, som finner sin uttrykkelige ekspressivitet i en barokk sammensetting av lys og skygger og forhøyet diegetisk lyd, finner vi i en dramatisk scene i et strandhus ganske seint ut i filmen. En nevekamp blir her akkompagnert av (den forhøya) lyden av bølger som slår innover stranda på utsida. Det er en magisk scene, der de rigorøse bildekomposisjonene, den kontrastfylte lyssettinga, mise-en-scènens ordna uorden (et fiskegarn henger foran store deler av skjermen i et par av utsnitta, f.eks. (bilde 4)) og den besynderlige bruken av lyd gir noe i utgangspunktet ordinært en distinkt men ubestemmelig poetisk kvalitet.

 

 

http://i45.tinypic.com/1e3szn.png

Bilde 4

 

Mann og Alton innreder sin mise-en-scène på flere spennende måter. Et eksempel er hvordan de gjentatte ganger plasser en liggende karakter foran i bildet. Det skaper en følelse av uro, og en interessant dybde i bildet (se bildene under).

 

 

http://i48.tinypic.com/28kpk06.png

http://i46.tinypic.com/2uhrcbt.jpg

http://i49.tinypic.com/2rf7cjo.png

 

 

Det samme kan vi se i allerede nevnte Border Incident:

 

 

http://i49.tinypic.com/2ces1g.png

 

 

En annen ting som går igjen i begge filmene og gir dem en barsk poetisk kvalitet, er plasseringen av et hode og/eller kropp langt framme i bildet, litt til høyre eller venstre (nesten "ubehagelig" langt framme). Det ligner veldig på det allerede nevnte valget av de liggende karakterene framme i bildet.

 

 

http://i48.tinypic.com/29yftkg.png http://i46.tinypic.com/2d7bu6q.png

Border Incident

 

http://i45.tinypic.com/vffkw9.png http://i46.tinypic.com/2hzu17b.png

Raw Deal

 

 

Raw Deal er drømmeaktig som ingen annen film jeg har sett. Dens formale eiendommelighet gir det i utgangspunktet forslitte plottet styrke og gir filmen en konsentrert stemning av eksistensiell angst. En overraskende "myk" noir i hjertet, kanskje, men det nådeløse mørket som brer seg om karakterene og som Mann og Alton utnytter til det fulle, gir filmen en (skjebnebestemt?) dysterhet, fører tankene til deilig Universal-horror og plasserer den som noe av det mest egenarta og vakreste jeg har sett av noir.

 

 

http://i46.tinypic.com/26110t0.png

http://i48.tinypic.com/elcxtz.png

http://i48.tinypic.com/2r7trg0.jpg

Link to comment
Share on other sites

 

Interessant tekst om en film jeg ikke har sett. Men jeg kjenner igjen stilbeskrivelsene fra den Mann-noiren jeg har sett, T-Men. Det var noe av den mest ekstreme skyggebruken jeg kan huske. Det er ikke uvanlig i noir at fortellingens kraft kommer til uttrykk i fortettet atmosfære, og at det stiliseres på alle bauer og kanter av et kanskje mer tradisjonelt enkelt plot. På den annen side har man jo også de ekstremt fortettede plotene, som hos en del Raymond Chandler-historier. Men med litt av det samme resultatet, en mørk mosaikk av spenning og atmosfære.

 

Spennende at dette er "det mest drømmeaktige" du har sett, snakker vi surrealistiske tendenser? Eller tenker du mer i en romantiserte, ekspresjonistiske baner (siden du referer til Universal horror).

 

Fikk lyst til å se denne (og mer annen noir). Vi må bestemt ha noir-kåring!

Link to comment
Share on other sites

 

Du skriver veldig bra, og denne teksten er ikke noe unntak. Men jeg synes setninger som "[...] artistiske sensibilitet gir bildene en grasiøs dunkelhet" blir i overkant, jeg skjønner hvor du vil hen, og hyppig adjektivbruk er de fleste her inne kjent med, jeg er sikkert en synder jeg og, men jeg tror du vil tjene på å tone det noe ned, eller å være hakket mer tydelig på å forklare nettopp hva som menes med grasiøs dunkelhet. Det kommer senere i teksten, men kanskje for subtilt forklart? Ikke at det er noe galt med mindre tilgjengelige tekster, jeg synes som sagt dette er good shit, altså.

 

Ellers, igjen, flott og detaljert arbeid, og jeg fikk lyst til å se Raw Deal og andre Anthony Mann-filmer. Noir generelt, faktisk. Har sett stusselige én klassisk film noir, The Third Man.

Link to comment
Share on other sites

 

Dette

Det bl.a. denne ukonvensjonelle fortellerstemmen viser, er at de to kvinnene, heller enn å bli tarvelige femme fataler, virker å bli like sentrale karakterer som antihelten Joseph. De bruker ikke sin seksualitet for å manipulere Joseph, men er selv rådville aktører i en dunkel tilværelse, i et svikefullt emosjonelt landskap.
er pur poesi.

 

Synes at abstrakte språklige bilder fungerer godt når de knyttes opp mot konkrete observasjoner som i utsnittet ovenfor, og lar meg stadig fascinere av spenstig og uvanlig adjektivbruk, som jeg selv ikke får helt til. Du er en fryd å lese, Kiddo.

Link to comment
Share on other sites

 
Interessant tekst om en film jeg ikke har sett. Men jeg kjenner igjen stilbeskrivelsene fra den Mann-noiren jeg har sett, T-Men. Det var noe av den mest ekstreme skyggebruken jeg kan huske. Det er ikke uvanlig i noir at fortellingens kraft kommer til uttrykk i fortettet atmosfære, og at det stiliseres på alle bauer og kanter av et kanskje mer tradisjonelt enkelt plot. På den annen side har man jo også de ekstremt fortettede plotene, som hos en del Raymond Chandler-historier. Men med litt av det samme resultatet, en mørk mosaikk av spenning og atmosfære.

 

T-Men har jeg ikke sett! Men ja, dette er jo noe av grunnen til at jeg elsker noir. Jeg liker jo enkle plott. Jeg liker kjepphøy stilisering. Har ikke så mye kjennskap til Chandler, men har f.eks. ikke så sansen for The Big Sleep, synes faktisk det er en av Hawks kjipeste. Her er jo handlinga veldig (bevisst) innvikla, og f.eks. leken med skygger ikke så utprega og hyppig (som jeg husker).

 

Spennende at dette er "det mest drømmeaktige" du har sett, snakker vi surrealistiske tendenser? Eller tenker du mer i en romantiserte, ekspresjonistiske baner (siden du referer til Universal horror).

 

Jeg tenker mest i ekspresjonistiske baner. Opplever den som veldig svermerisk i all sitt mørke. Jeg vet forresten ikke om dette er "det mest drømmeaktige" jeg har sett, men den er, som jeg skrev, drømmeaktig som ingen annen film. Den er drømmeaktig på sin helt egne måte, det er som om hele filmen er et mareritt.

 

[...]jeg synes setninger som "[...] artistiske sensibilitet gir bildene en grasiøs dunkelhet" blir i overkant, jeg skjønner hvor du vil hen, og hyppig adjektivbruk er de fleste her inne kjent med, jeg er sikkert en synder jeg og, men jeg tror du vil tjene på å tone det noe ned, eller å være hakket mer tydelig på å forklare nettopp hva som menes med grasiøs dunkelhet. Det kommer senere i teksten, men kanskje for subtilt forklart? Ikke at det er noe galt med mindre tilgjengelige tekster, jeg synes som sagt dette er good shit, altså.

 

Jeg er veldig klar over dette. At jeg av og til drar det litt langt når jeg skriver, at jeg har en tendens til å "overdrive" i mine språklige formuleringer. Men jeg vet ikke om jeg kan "tone det ned", Angeleno, jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg vet jeg ofte framstår som en tulling her, men jeg driter i det, jeg må drite i det. Jeg prøver liksom å formidle mest mulig presist entusiasmen jeg kjenner i møte med film. Da blir det ofte mye facepalm, av og til et smil om munnen.

 

Jeg føler selv jeg ikke forklarer så veldig "subtilt" her, men hvis du sier det så. Det jeg mener med "grasiøs dunkelhet" er hvordan bildene er utrolig elegante i all sitt mørke, at avbildningen av en uklar, gåtefull, marerittaktig verden er veldig elegant, gjennomført og "fornem" i sin kunstighet... Du må bare spørre når du er usikker, vettu! Skal prøve å svare så bra jeg kan.

 

 

Tusen takk for hyggelige ord, Engangsgrill.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg ordla meg nok feil med subtil, heller mindre tilgjengelig. For det er den jo. Men som jeg påpekte, jeg synes dette er veldig bra, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg ofte søker opp hva andre har skrevet om filmer jeg nylig har sett her inne av nysgjerrighet, og ser jeg en kort tekst du har forfattet pleier det ofte å være treffende på en måte jeg ikke hadde kunne tenkt meg til. Enkelte av formuleringene som før jeg har sett en film virker uhåndgripelige, virker med ett helt perfekte i samsvar med filmen. Og slik blir det nok når jeg har sett Raw Deal. Beklager om jeg virket negativ i stad!

 

For å trekke frem noen eksempler: Kaspar Hauser-teksten din, We Own The Night etc.

 

Videre virker det som om det er stemning for en noir-kåring her på forumet, det må jo bli bra. Etter litt tenking kom jeg frem til at Rififi også er en noir, så da har jeg to!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg har ikke lyst å lese dette før jeg har sett filmen (eller burde jeg det?), men jeg setter stor pris på initiativet, Kiddo! Skal gi tilbakemelding når jeg får sett filmen (noe som kan kanskje ta en stund).

 

Ellers så vil jeg si at du utpeker deg som diskuterfilms store romantiker, noe som alltid vises i din skrivestil. Det er veldig positivt, spør du meg. Du skriver alltid interessante essay og du har din distinkte stemme og smak.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg røper ikke noe plott-messig iallefall (og hvis det er noen tvil, så er han fyren som blir skutt på de siste tre bildene bare en bitteliten biperson), så jeg tror ikke det gjør noe å lese teksten før du ser filmen. Jeg skrev jo denne teksten litt for å gjøre folk oppmerksomme på den. For jeg synes nemlig - som jeg sikkert gjør ganske klart i teksten, hehe - at det er en veldig unik film. Og jeg ser den ikke omtalt så ofte, noe sted. Og du, Frenzy, er nok en av de jeg tror vil ha mye glede av denne.

 

"diskuterfilms store romantiker", haha, faen, håper ikke noen moderatorer fanger opp denne og fucker opp min brusmaskin.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...