Jump to content

Stroszek. Eller: Balladen om Bruno Stroszek (1977)


Z.Marcas
 Share

Recommended Posts

Som en kort introduksjon kan jeg begynne med at jeg har sett filmen for noen år siden, mest trolig på Cinemateket, jeg husker den som en varm film, og jeg var derfor spent på gjensynet. Et minne: Jeg husket det nordiske landskapet fra de amerikanske skogene. Jeg innbilte meg at scenen stammet fra begynnelsen av filmen, en scene som symboliserte reisen som tema, det skulle imidlertid vise seg at denne scenen virkelig finner sted langt ute filmen, og snarere symboliserer begynnelsen på slutten. Jeg lånte filmen på biblioteket, en diffus utgave der filmen av en eller annen grunn heter Balladen om Bruno Stroszek, og inneholder en mildt sagt merkelig tekst på coveret, "...en av de mest bizarre [sic!] slutter i filmhistorien", det fortelles videre om Herzogs øvrige filmografi, herunder Jakten på El Dorado [skrik!]

 

Når jeg skriver om filmer synes jeg det er vanskelig å balansere mellom handlingsreferat og mine egne innfall (jeg synes Uruloki løste den balansegangen forebilledelig i artikkelen om 2001 – en subjektivistisk rett på holdning). Så hva holdt meg unna et prosjekt som kunne involvert et par vinflasker og ville, spredte notater i en krøllete kladdebok for denne artikkelen, spør jeg meg selv. Kanskje det har noe med formatet å gjøre, Herzogs 1,5 timer, omtrent som Solstads 200-siders romaner, inviterer liksom ikke til fyll og rør. Det er noe edruelig og saklig over Herzogs verk. Galskapen er autistisk og har intet behov for ytre stimulans.

 

Når jeg skriver autistisk, mener jeg ikke i den diagnostiserende meningen, jeg har ingen interesse av å psykologisere Herzog (eller filmene hans, i denne sammenhengen), jeg får heller fortelle hva jeg forbinder med det autistiske: en nøkternhet i viljen, en kompromissløs rett frem holdning, en hang til å tenke logisk 2+2 = 4 + den raskeste veien mellom A og B er en rett linje (men logikken er ikke nødvendigivs normal), i det hele tatt egenskaper som jeg assosierer med karakteren Bruno S i denne balladen.

 

Jaja, faen heller

 

Man fornemmer en form for skepsis til sivilisasjon i Herzogs filmer, noe jeg tror kan spores tilbake til stemningen i etterkrigstidens Tyskland. Menneskelige avvik er i hans filmer, om ikke det normale, så kanskje et slags balanserende element til det sunne og det friske? Jeg tenker på Kaspar Hausers alternative logikk som ikke passer det beståendes lære, på samarbeidet med Klaus Kinski, dokumentarfilmene som porteretter outsideren. Det handler om dverger, skihoppere, folk som skiller seg ut. Nazismen fryktet avviket og dyrket det renlinjede. Herzog gjør det motsatte.

 

Karakteren Bruno S er den typiske herzogske outsider. Når Bruno i starten slippes fri fra fengselet er myndighetene belemret med meningsløse formaliteter, påfallende nidkjær behandling av detaljer, og generell pedantisk oppførsel. Ideologier som er spik spenna gærne oppretter gjerne omfattende arkiver som inneholder merkverdige og skrudde detaljer. Jeg jobber selv i arkiv og vet dermed hvordan en slik galskap kan manifiseres. Det spesielle med arkiv er at det er en systematisk samling av dokumenter man (menneskene) for hvilke som helst grunner finner bevaringsverdige. Dogmatiske ideologier samler inn materiale for å kontinuerlig verfisiere (legitimere) sine teorier, og for å samle informasjon om sine omgivelser for kontroll. Innsamling av materiale for å verifisere allerede vedtatte teorier er pseudo-vitenskap i dag, men slik har det ikke alltid vært. Sosialdemokratiet bruker også vitenskapelige metoder for å normere folks oppførsel, men teoriene er åpne for forandringer og kritikk, de er ikke evige sannheter som materialet må tilpasses. Nazismen og kommunismen er to eksempler på ideologier som bygger en samfunnsteori på en dogmatisk vitenskapelig metodikk.

 

Nå lever ikke Herzogs helter i nazistiske eller kommunistiske regmier, men de har til felles at de blir underlagt normerende kontrollregmier som ønsker å styre outsiderenes oppførsel og tenkemåte. I motsetning til de avindividualiserende kontrollinstansenes formaninger, ser vi Bruno ta et følelsesladet farvel med medfangene sine i cellen. En gir ham verdens minste båt, en annen slipper en bombe (fjert), Bruno sier at han ikke vil slippes fri. Herzogs interesse for avviket markerer veien mot en alternativ form for humanitet etter sivilisasjonssammenbruddet. (Nazismens forfølgelser og massemord betegnes gjerne som sivilisasjonssammenbrudd).

 

Et apropos: Grunnen til at jeg skriver så mye piss om dette, er at Bruno S for meg, er bærer av en ypperste form for humanitet. Dette manifisteres også gjennom hans mystiske venn Herr Scheitzer. Bruno spiller folkemusikk i Berlins bakgater, Scheitzer spiller klassisk på piano. Bøllene som driver dem begge vekk fra Berlin er bokstavelig talt umusikalske.

 

Bruno gjenforenes med sin Eva (skjønt jeg ikke synes deres relasjon tegnes med entydig penn), men de får problemer med hallikene hennes. Han snakker med en lege (en slags sjelesørger) om problemene sine i en merkelig scene. Jeg aner ikke hva den skal bety, men jeg vil nevne den likevel, den peker på en måte frem mot:

 

Amerika

 

Enkelte har visstnok tatt Herzogs visjon av livet i Amerika som en kritikk av den amerikanske drømmen. Det er nemlig en del motsetninger som kommer til syne, Amerika er dynamisk. Det består av biler, motorveier, enorme traktorer, godstog, lastebiler, og over alt er det strukket kabler (kommunikasjonslinjer), Bruno får jobb som mekaniker og jobber med motorer, maskiner, kjettinger og verktøy. Det meste er automatisert, de får øl fra en automat, farge-tven koster ikke så rent lite i forhold til huset etc. Tyskland er annerledes: Sjelesørgeren som viser frem et for tidlig født barn til Bruno sier "hvem vet, kanskje han en dag blir rikskansler", men slik er det ikke i virkelighetens Tyskland fremholder Herzog, i Herzog on Herzog, hvor han forteller at han fascineres av Amerikas åpenhet, av kulturen for å gi alle en sjanse, han mener Tyskland er en mye mer konservativ kultur med en del arvede privilegier. Herr Scheitzer vil på sin side ikke fly, fordi han mener "de er konstruert feil".

 

Det er ganske mye å si om denne delen av filmen, faktisk så mye at det er vanskelig å begynne. Det føles egentlig dumt å ramse opp en masse stikkord, uten å gå noe dypere inn på dem, men: Eva faller tilbake til gamle, negative sirkler, den amerikanske livsstilen er materialistisk og deprimerer Bruno "spirituelt", Herr Scheitzers begynnende galskap manifesteres tydeligere og tydeligere. Jeg oppfatter egentlig ikke avslutningen som tragisk, den går ikke inn på meg, det er vanskelig å beskrive.

 

Herr Scheitzer er litt av en type. Man aner ingenting om ham. I USA rammes han av et slags anfall, tror jeg, kanskje en alvorlig form for nostalgi. Han fremviser hvertfall sitt ypperste tyske jeg ved å sitere Schopenhauer og å spekulere på okkult vis om "dyrisk magnetisme". Intellektuelt går han tilbake til tysk storhetstid, forestiller jeg meg. Etter hvert står han i spissen for tidenes mest absurde bankran.

 

...

 

Jeg får inntrykket av at filmen er et hasteverksarbeid. Det understrekes av filmens manglende sammenheng. Blandt annet skildres ikke den lange overfarten over Atlanterhavet. Den må jo ha vart flere dager! Amerika kommer brått og plutselig på, som en uventet oppdagelse. Herzog forteller at scenene fra New York ble filmet uten løyve, og at samme politipatrulje stoppet de to ganger i løpet av dagen. Det er jo litt morsomt. Scenene er flotte og estetiske... og får meg til å tenke på at Herzog nettopp droppet å skildre overfarten (som kunne vært utgangspunktet for enda flottere scener, tenk bare på Titanic-myten). Jeg regner med at det var praktiske hensyn bak, eller en vilje til å eksperimentere med tidsfølelsen. Jeg nekter i hvertfall å tro at den ikke fant sted.

 

Amerika II

 

Noe som slår meg ved Amerika-scenene, er språkløsheten som inntreffer. Det er som om det ikke finnes samtaler lenger, ordene sveipes avgårde med vinden over uendelige strekker av sletter (prærien), amerikanerne taler med tomme og utslitte fraser, spesielt om penger og kvinnfolk. Auksjonisten eksemplifiserer dette. Aldri har noen snakket så raskt og samtidig så meningsløst på film. Bruno skjønner ingenting, han snakker jo bare sitt musikalske tysk.

 

Det finnes mange bra diskusjoner om slutten på imdbs diskusjonsforum. Jeg synes de fleste trådene oppsummeres der, både når det gjelder symbolene og Brunos skjebne. Jeg får heller skrive om en slags opplevelse av denne slutten. Først og fremst forekommer den meg rimelig ensom. Det forlatte vintersportsstedet (muligens) kledd i sine grønne høstfarger uten antydning til liv eller dynamikk. De dansende dyrene er absolutt forlatt liv. Fratatt sin opprinnelige mening, plassert inn i en menneskelig kontekst av tankeløs underholdning. Jeg regner med at dyrevernsaktivister reagerer. Et grandiost og muntert symbol på menneskehetens håpløsthet og (dyrenes idioti).

 

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes filmens avslutning er en lettvint løsning på en stor utfordring, eller uttrykk for en passende, outret kunsnterisk utførelse. Kanskje litt av hvert. I denne filmen fremstår 70-tallet som et mørkt tiår.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
Dette gir meg eit kjempestort spark til å sjå filmen, som eg har hatt på vent lenge. Skal lese artikkelen etter det. Etter å så vidt ha kika på dette ser det veldig bra ut. Gler meg til å lese!
Link to comment
Share on other sites

 
 
Bilete må til, meiner eg. Har som sagt ikkje lest teksten endå, men om der er spesifikke scener o.l. du skriv om, så gjer det seg godt med eit bilete.
Link to comment
Share on other sites

 
Fine greier Z. Marcas! Du har en personlig og egen uttrykksmåte som jeg liker veldig godt, skulle gjerne sett mer av det faktisk, jeg får litt følelsen av en Marcas som sitter og holder seg selv i skinnet for å ikke skli altfor langt ut språklig sett, men du behersker jo også det, så ikke noe problem, hehe. Du var kanskje edru da du skrev dette? Uansett, likte denne godt, du treffer også spikeren på hodet i forhold til mye av det jeg selv tenker på som essensen ved filmen. Håper vi får se mer fra deg i fremtidige månedstemaer.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg liker dette. Men du elsker ikke filmen nok.

 

Dette med "en form for skepsis til sivilisasjon", og hvordan du knytter dette opp mot etterkrigstidens Tyskland og ideologier og skriver "Herzog gjør det motsatte", er veldig interessant.

 

Har aldri tenkt noe særlig over dette med båtreisen som ikke finner sted. Eksperimentering med tidsfølelsen? Hmm, er det ikke bare et fravær av en narrativ konvensjon? (jeg skjønner ingenting av "tenk bare på Titanic-myten"). Han velger jo egentlig bare å ikke vise reisen. Det har blitt gjort før.

 

Det som slår meg spesielt med denne filmen, og som jeg ble mer bevisst på nå, etter å ha lest artikkelen, er denne språkløsheten. Språkløsheten gjennomsyrer hele filmen. For Bruno virker kommunikasjonen brutal.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg leste denne noen dager etter den ble postet, men jeg fikk ikke kommentert. Dette er bra skrevet, og det er egentlig akkurat sånn tanken om disse personlige essayene skulle være. Det virker veldig naturlig for deg denne skriveformen, synes jeg. Du skriver jo også godt, og er en av de få som klarer å levere noe av degselv i teksten samtidig. Du kan skrive, og derfor er jeg veldig glad du har deltatt.

 

Til teksten i segselv har jeg ikke så mye å kommentere tror jeg, antar det er en bra ting, men samtidig føles det som man likevel burde finne noe å kommentere eller diskutere for å virkelig vise at man liker teksten.

Stroszek skal jeg innrømme jeg ikke klarte å se ferdig i min tid. På grunnlag at jeg fant den noe deprimerende. Blitt trist lite filmtitting i julen, men jeg blir nok å fortsette å se litt Herzog utover Januar, så kanskje jeg ser Stroszek og kommer tilbake hit.

 

På sikt vet jeg forresten ikke om personlige essays og refleksjoner over filmene er det beste, eller om vi burde prøve å gå mer i en retning med research på valgte og gjerne litt spennende temaer(F.eks Kiddo skriver om Herzog og Ekstatisk Sannhet, Pretender skriver om bruk av musikk i filmene til Herzog osv). Jeg kan se fordeler med begge. Sistnevnte har et problem at oppgavene kan bli litt vel ambisiøse kanskje. Det er jo nesten mastergrad-oppgaver.

 

Disse essayene er jo ment litt som en forlengelse av hva man ellers skriver i "Hva Slags Film Så Du Sist", selv om enkelte har vært litt ambisiøse, som TmwtP som har sammenlignet to filmer.

 

Oppfordrer forresten flere å lese og kommentere disse artiklene! Hvis man ønsker at disse månedstema-greiene skal overleve. Er det ingen som kommenterer så mistenker jeg at dette vil dø ut etterhvert.

 

Litt synd at noen forsvinner litt ned i månedstema-forumet og folk ikke merker de dessuten. Man burde kanskje hatt en link til de i en marg på forumet eller noe. F.eks i Kubrick-måneden så ble både Pretender og Zann sine artikler postet omtrent samme dagen, men siden Zann sin lå øverst i forumet så virket det ikke som så mange merket Pretender sin.

 

Uansett, takk for bidrag Z.Marcas!

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Interessant og personlig tekst det her. For meg er dette en av filmene der enkeltscener gjorde mer inntrykk enn helheten, men den har jo tydelig mye å komme med. Få filmer har fått meg til å sitte måpende gjennom rulleteksten som denne.
Link to comment
Share on other sites

 

Kiddo: er enig i at det er et fravær av narrativ konvensjon. Et klassisk hull i historiefortellingen. Men det er kanskje et slikt hull som gjør at jeg føler at filmen bærer preg av å være et hasteverksarbeide. Samtidig så vil Herzog gjøre et poeng ut av at de ikke flyr; de ankommer med båt. Kanskje det har noe med å tegne en forbindelseslinje til Amerika som et immigrasjonskontinent, Bruno, Eva og Scheitzer ankommer jo den klassiske havna i NY.

 

Når det gjelder Titanic-myten hadde jeg lyst til å slenge den inn i en parentes for å se om noen reagerte. Til tross for den barnlige provokasjonen, så lå det en liten tanke bak det også, jeg tror Titanic har formet en del av den europeiske/moderne bevisstheten. Det har noe med overfartshistorien og fremskrittsoptimismen å gjøre. Når skipet som ikke kunne synke, faktisk sank, så var det mer enn en tragedie for de som var ombord, det var et bilde på skjørheten i det vi som moderne mennesker omgir oss med. Slik er det kanskje med alle flyulykker også. Jeg tror jeg på en måte vil frem til at det å krysse et verdenshav ikke er uproblematisk, og er beheftet med en del mentale såvel som fysiske barrierer.

 

Svankmajer: Takk for hyggelige ord. Jeg er enig i at det kunne være morsomt med artikler av den typen du nevner.

 

Kubrick: Noen spesielle enkeltscener som stakk seg spesielt ut for deg?

Link to comment
Share on other sites

 
Is this me? Flott artikkel. Kunne tenkt meg å lest enda mer om avviket som stereotyp i herzog sine filmer. Dette synes jeg er veldig interessant. Klaus kinski sine roller i herzog sine filmer er jo også en type avvikere. Bare tenkt på nosferatu. Dette er vel den eneste dracula filmatiseringen hvor en synes synd på dracula og føler empati ovenfor vampyren og tyrannen. Bruno S er en mer klassisk avviker. Et mobbeoffer som finner glede i andre ting en den "typiske" mannen i Tyskland. Språket i denne filmen eller mangelen på språk er interessant. Dette blir nærmest karikert i auksjonsscenen og nærmest sentimentalisert i scenen med spedbarna. Synes også den scenen hvor han amerikanske fyren trekker tanna si er et flott uttrykk for desperasjon gjennom kroppsspråk. Måten Herzog jobber med språk på, særlig i denne filmen, even dwarves.. og kanskje land of silence and darkness kan settes inn i en diskusjon rundt semiotikk og kritikk rundt språket som undertrykkende makthaver. Her er herzog på sitt mest radikale og i mine øyne mest interessante. "flukten" til amerika blir like mye en kritikk av det bestående som en kritikk av tyskland.
Link to comment
Share on other sites

 

Skal ikke legge skjul på at Stroszek er den filmen av Herzog som har gjort desidert minst inntrykk så langt. I likhet med Kubrick synes jeg det først og fremst er enkeltscener som stikker seg ut; fødselsklinikken, spesielt. Jeg skreiv vel back in the days at jeg synes det var en slags retningsløshet i regien, at den bar litt for mye preg av å være hastverksarbeid, i tillegg til at jeg ikke lot meg sjarmere noe særlig av Brunos amatørspill. VEL, jeg tror kanskje dagsformen hadde litt å si, som så mange andre ganger. Nå som jeg har fått sett Kaspar Hauser, og virkelig elsket den, har jeg vel begynt å tvile litt på om jeg egentlig misliker Stroszek. Kanskje den bare trengte litt innkjøring, å ha sett mer av Herzog, et par år til på ræva, noe sånn.

 

I hvert fall, i motsetning til filmen, traff teksten din meg veldig. Godt at du slår et slag for Herzog som antinazist, etter årtusenets mest flåsete kommentar her på forumet om det motsatte. Jeg liker den, ja, man kan kanskje si samfunnsrettede vinklingen, som blandes godt med den småberusede essayraljeringen (kult å høre at du likte 2001-skribleriene mine, du bærer arven ypperlig videre), gir det litt brodd, noe å tenke over, nye synspunkter.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Då fekk eg endeleg sett denne, og dermed lest teksten.

 

Flott tekst, som tek opp mykje interessant. Noko av det som slo meg med filmen var korleis den tek føre seg innfødte, som igjen representerer dei små gruppene i samfunnet som står utanfor (som Bruno S. er ein del av). Eg tenkjer då spesielt på dei amerikanske indianarane. Første møtet med filmen var jo coveret, der det på begge mine utgåver av filmen er det ein indianar som prydar det. Riktignok i ei moderne utgåve.

 

http://1.bp.blogspot.com/_szA7LlYqWKo/R-wvbXmFD-I/AAAAAAAAAGc/TwIXww2PFHw/s400/stroszek.jpg

 

Noko av det som gjer dette spesielt, er jo at denne personen knapt er i filmen. Når han først er det, er det som ein slags tenar som skal hente øl til dei andre. Elles gjer han lite ut av seg, han gjer den lavtlønna jobben sin, og det er stort sett det. Likevel er det hans figur som prydar framsida. Framsida les eg ganske ironisk, då han står med eit lite amerikansk flagg i handa, samt at eit stort eitt prydar bakgrunnen. Eg meiner at Herzog igjen kritiserer det amerikanske, landet av draumar, bygd på utreinsking av dei som allereie var der.

 

Indianaren dukkar opp igjen på slutten av filmen, som tilskodar til delar av Bruno S. sitt endelikt. Han står der, som ein parodi på kva hans stamfedre ein gong var. Ikkje lenger ein stolt høvding, men no berre ein kropp på utstilling (som alle dyra i bura). I dei siste rutene i filmen ser vi han står der, nedst nede i hjørnet med fjærpryden på hovudet, medan Stroszek fær opp og ned på skiheisa.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 8 months later...

Språket i denne filmen eller mangelen på språk er interessant. Dette blir nærmest karikert i auksjonsscenen og nærmest sentimentalisert i scenen med spedbarna. Synes også den scenen hvor han amerikanske fyren trekker tanna si er et flott uttrykk for desperasjon gjennom kroppsspråk.

 

Vidunderlig formulert og observert!

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...