Jump to content

35 rhums (2008)


Angeleno
 Share

Recommended Posts

35 rhums / 35 Shots of Rum

2008, Claire Denis

 

http://www.fransefilms.nl/home/wp-content/uploads/35rhums.jpg

 

35 rhums - eller 35 Shots of Rum som den passelig har fått hete på engelsk, er den franske regissøren Claire Denis' siste verk. Denis, som står bak anerkjente filmer som L'intrus (The Intruder) og Beau travail (Good Work), er et velrennomert navn innenfor den europeiske filmbransjen, og høster stor respekt fra et nærmest unisont kritikerkorps. Hun har tidligere erfaring som medansvarlig for castingen på Andrei Tarkovskijs svanesang Offret, og assistent på filmer som den Gullpalmevinnende Paris, Texas av Wim Wenders og den amerikanske indieklassikeren Down By Law. 35 rhums fra i fjor er hennes nyeste, og har fått overveldende god kritikk blant annet hos New York Press og Times.

 

Filmen tar for seg alenefaren og metrosjåføren Lionel (Alex Descas, som Denis ofte benytter seg av) og hans datter Joséphine (Mati Diop), bosatt i et arbeiderklasseområde utenfor Paris. Vi møter også Grégoire Colin i rollen som Noé, en ung mann bosatt i samme leilighetskompleks, og en annen nabo og bekjent, Gabrielle, spilt av Nicole Dogue. Filmen tar for seg deres hverdagslige liv og hvordan den lille familien påvirkes av Noé. Filmen har en historie - men tyngden og drivkraften i 35 rhums ligger ikke i noen såkalt smart tvist eller dreining i historien; dette er et annerledes, karakterbasert drama.

 

Kameraføringen og cinematografien i 35 rhums er ikke rastløs. Den er svært rolig, men består ikke av mange lange tagninger. Regien og fotoet er passelig stramt, og balansert på en god måte. Denis har forstått at en film som denne ikke gagnes av hyperaktiv kameratilting, og samtidig som fotoet fortjener ros er det intet ekstraordinært over det. Det passer filmens profil ypperlig, da Kim-ki Duk-foto ville ha ført til en film alt for dvelende og treg, og Wong Kar-wai-foto til en cinematografi fullstendig upasselig satt i sammenheng med filmens nøkterne stil og hva den ønsker å fortelle oss.

 

Men ønsker den egentlig å fortelle så mye? 35 rhums er ikke innpakket i påtatt symbolikk og føles aldri påtrengende. Denis er svært så forsiktig, sjelden overtydelig og prøver aldri å prakke på seeren et budskap eller en klar moral. Dette er en enkel historie om familiebånd, separasjon og menneskelige relasjoner i det kontemporære Frankrike. At skuespillere av afrikansk opprinnelse besitter hovedrollene har heldigvis ikke ført til en film som skal virke "eksotisk" og "annerledes". Dette er mye takket være det empatiske blikket til Claire Denis. Hun plasserer ikke sympatien klart og tydelig hos en av rollene, men lar filmen utspille seg uten stor intervensjon. Selv om filmen er en helt annen kan dette minne om Louis Malles jobb i Au revoir, les enfants.

 

Det er flere positive sider å trekke frem i en så god film som 35 rhums. Som vanlig står det Nottingham-baserte bandet Tindersticks for soundtracket, og det kler filmens profil ypperlig. En film som denne hadde aldri fungert uten solide prestasjoner av ensemblet, men samtlige leverer varene. Spesielt Alex Descas som sier veldig mye bare med blikk og kroppsspråk. En annen, mindre rolle som sitter igjen lenge etter rulletekstene er Lionels venn og kollega som går inn i pensjonsalder i begynnelsen av filmen. Det meste her ligger også mellom linjene, og foruten Ozus Late Spring som Denis har nevnt som inspirasjonskilde, kan man merke noe av Jarmusch her. Det er langt unna hans underfundige stil, men styrken ligger i "det usagte".

 

Når det er sagt er ikke filmen feilfri. Den mangler den emosjonelle tyngden til å bli regnet blant de aller største, og noen ganger kan den føles i overkant tam. Større intensitet og spenning mellom karakterene hadde muligens eksistert om flere av temaene og forholdene som såvidt blir berørt, i større grad hadde latt seg utbrodere. På den annen side hadde det subtile filmspråket Denis nøster opp i 35 rhums kanskje tatt skade av å bli overlesset med tung tematikk, og desto mer jeg tenker på det, desto mer ser jeg at filmen nyter stort av å la ting forbli usagt uten de helt store toppene.

 

Alt i alt er 35 rhums av Claire Denis en sober, annerledes og varm dramafilm og en ypperlig inngangsport for de som ikke har slengt seg på Denis-bølgen, undertegnede inkludert.

 

4/5

 

Note: Dette er min første "omtale", så konstruktiv kritikk er selvfølgelig behjelpelig!

Link to comment
Share on other sites

 

Modig gjort å gjøre denne filmen til gjenstand for din første omtale i hvert fall, jeg tør nok ikke skrive så mye om denne her. Synes du skriver bra om den uten å egentlig berøre noe av hva jeg oppfatter som kjernen, hehe, men min lesning av den er (som vanlig) kanskje noget spesiell. Du berører også mye av det spesielle med Denis' filmspråk synes jeg. Ellers er jeg enig i halvparten av det avsnittet som begynner med "når det er sagt er ikke filmen feilfri", som du runder fint av med å sette fingeren på noe av det som er så bra med filmen og egentlig avfeie ditt ønske om mer "spenning" ;)

 

Jeg leser denne litt som en filmatisering av det sosiologen Ulrich Beck sier om hvordan mennesket tenker i det første modernes baner, mens vi nå er inne i den andre modernitet, noe som sikkert høres ultrapretensiøst ut (her er det lov å bruke ordet), men som grovt sett, til tross for at det er store forskjeller på definisjonene her, dreier det seg om tradisjon vs. postmodernitet. Synes det er mye i filmen som vitner om usikkerheten forbundet med det å leve i den moderne vestlige verden, og den berører både arbeidet og familiens viktighet, begge holdepunkter som kan sies å ha endret betydning de siste tiårene. Noen kjappe eksempler på hva jeg oppfatter som nesten overtydelige scener i den sammenheng:

Faren som drømmer at datteren, som er i ferd med å få sitt eget liv, sitter på med ham på en hest. Hesten blir et symbol på en tryggere fortid. Og selve utgangspunktet for filmens tittel, historien om de 35 shotsene, er jo også en historie som "ikke passer nå", som de sier. Mot slutten er det vel et bryllup, kommer vel ikke klart frem hva det er, og da gjennomfører de jo denne "akten", i tråd med det tradisjonelle, som også et bryllup må sies å være.

Kort sagt: Mye av det vi har etablert som verdier og holdepunkter har vi gjort av en grunn, og disses fragmentering og endrede betydning, og hvordan mennesket forholder seg til det, er en dynamikk som jeg synes filmen på fremragende vis utforsker uten å preke.

 

Jizzus, typisk meg å skrive "tør nok ikke skrive så mye om denne her" for deretter å kverne ut masse svada. Anyways, kult at det skrives omtaler, flere burde kaste seg utpå.

Link to comment
Share on other sites

 
Kort sagt: Mye av det vi har etablert som verdier og holdepunkter har vi gjort av en grunn, og disses fragmentering og endrede betydning, og hvordan mennesket forholder seg til det, er en dynamikk som jeg synes filmen på fremragende vis utforsker uten å preke.

Skal ikke påberope meg ekspertstatus på sosiologi, men Ulrich Beck kjenner jeg til, og det er vel dette han kaller refleksiv modernisering? I så måte er jeg enig i at filmen tar opp disse temaene.

 

Alltid interessant å lese nye perspektiv på en film, og jeg ser gjerne mer av det du kaller svada. Må innrømme at jeg ikke leser så mye utover menneskelige relasjoner ut av filmen, men det er fordi jeg aldri har fordypet meg i sosiologi, men som jeg skriver: "Dette er en enkel historie om familiebånd, separasjon og menneskelige relasjoner i det kontemporære Frankrike.". Det ligger vel litt i "menneskelige relasjoner i det kontemporære Frankrike", for Ulrich Becks teorier berører nettopp som du skriver såkalte verdier og holdepunkter, som igjen kan knyttes opp mot "menneskelige relasjoner"?

 

Eller er jeg på dypt vann nå?

Link to comment
Share on other sites

 
Det ligger vel litt i "menneskelige relasjoner i det kontemporære Frankrike", for Ulrich Becks teorier berører nettopp som du skriver såkalte verdier og holdepunkter, som igjen kan knyttes opp mot "menneskelige relasjoner"?

 

Eller er jeg på dypt vann nå?

 

Nei, det synes jeg ikke. Menneskelige relasjoner er jo en del av det, skjønt, hva er nå ikke menneskelige relasjoner en del av i samfunnet, hehe, men ja, hvordan relasjonene er endret i det moderne samfunnet er helt klart noe av det jeg synes filmen berører. Oi, for en god setning. Jeg synes dog det er viktigere hvordan filmen forsøker å formidle måten individet, særlig Lionel, opplever denne eventuelle endringen.

Link to comment
Share on other sites

 

Og han opplever den igjen gjennom relasjonene til datteren. Så det er ganske sammensatt dette her, hehe. Det Ulrich Beck kaller den andre modernitet, har jeg lest, dreier seg vel også om at for mye intervensjon på vegne av individet ikke lar seg gjennomføre da man ikke kan ta fullstendig kontroll over religion, politikk, vitenskap og så videre - her havner vel alt av underbegrep som globalisering, og man må tilpasse seg moderniseringen. Herav uttrykket refleksiv modernisering. Tror jeg. Ble litt usikker. Dette kan man se i kontekst med Lionel og hvordan han ønsker å bevare det opprinnelige i form av datteren, hvordan René sliter med å tilpasse seg pensjonisttilværelsen, Gabrielle som ønsker å tviholde på det vennskapelige forholdet til Joséphine fra tidligere av and so on.

 

Må si at jeg får flere nye perspektiv på filmen nå. Og den virker jo allerede bedre. Tanken på hvor mye mer man kan få ut av hver enkelt film om man vinkler det slik er nesten skremmende.

Link to comment
Share on other sites

 
Må si at jeg får flere nye perspektiv på filmen nå. Og den virker jo allerede bedre. Tanken på hvor mye mer man kan få ut av hver enkelt film om man vinkler det slik er nesten skremmende.

 

Hehe ja, jeg blir aldri enig med meg selv om hvorvidt dette er en god eller dårlig ting, tror i hvert fall det kan være lurt å ha litt kustus på seg selv og være oppmerksom på hvor filmen slutter og hvor de uendelige tankerekkene begynner.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Fin omtale, Angeleno. :) Jeg får veldig lyst til å se den etter å ha lest hva du skrev. 35 Rhums finnes jo allerede på dvd på amazon og play, så kun et spørsmål om tid for min del. Jeg liker godt L'intrus av Denis, men følte meg ikke så engasjert gjennom Trouble Every Day som jeg etterhvert likegodt kunne slått av. Lurer på når eller om White Material kommer til Norge på kino til neste år... Vet du om Tindersticks soundtracket er gitt ut?
Link to comment
Share on other sites

 
 
 
  • 2 weeks later...

Jeg så denne for noen dager siden, og dyttet den inn på 2000-lista.

 

Jeg falt veldig for Claire Denis da Cinemateket satte opp alle filmene hennes i forbindelse med Beau Travail for snart ti år siden (filmen kom litt seint til Norge... tror egentlig den bare ble vist på Cinemateket, mulig jeg tar feil. Film man burde prøve å få sett på lerret iallefall. Og nå byr jo sjansen seg snart igjen)

 

De filmene hun lagde etter har jeg sett med lange mellomrom, og de har stort sett ikke innfridd på samme måte som 90-tallsfilmene gjorde da. Jeg har likt de, falt for den temmelig ekstraordinære l'Intrus (The Intruder), og også Vendredi Soir (Friday Night), som var i andre enden av skalaen, et varmt lite kjærlighetseventyr i et vått trafikkaos. Den mer ekstreme Trouble Every Day syntes jeg var litt ujevn, fra det gysende, hintende (en slags moderne Dreyersk Vampyrstemning.. hvordan regissøren aktivt samarbeider med publikum om å bygge horror... - ofte med klimaks utenfor bildet. Jeg nevner dog først og fremst Dreyer fordi Dreyer og Denis begge setter atmosfære i høysetet) til ting man må ha sterk mage og riktig stemning for å bære. For dette er en film som på grunn av sine mer eksplisitte scener ble satt i bås sammen med "de andre franske gærningene" (med skrekkeksempler som Baise Moi, en film ingen har godt av å havne i bås med) Gleder meg uansett til å se denne og andre igjen snart!

 

Uansett tror jeg Denis tjener på at man ser flere av henne tett på hverandre, siden språket hennes er såpass unikt (her bør vel også hennes faste fotograf Agnes Godard trekkes frem som særdeles medskyldig), og kan være litt vrient å trenge igjennom ved et første møte. Særlig om man prøver seg med mer omfattende, klart eksperimentelle saker som l'Intrus... da er 35 Shots of Rum langt enklere, med et veldig simpelt drama i kjernen. Denis vender tilbake til disse med jevne mellomrom.

 

SPOILERS, sikkert

Fillmen har, som vel Angeleno nevnte i den andre tråden, spesielt en scene på en bar som gjør et enormt inntrykk. Scenen forteller igrunnen alt i denne filmen, på rendyrket filmatisk vis, uten replikker, men, tonesatt av en jukebox, med blikk, bevegelse, valg og handling, og står som et klart bevist på hvordan Denis og A. Godard behersker språket til fulle (De må sies å ha et utrolig drag på i varierte former å bruke dans på film - se f.eks. US Go Home eller Beau Travail)

For meg er det først og fremst historien om bruddet mellom far og datter, som er uunngåelig (denne delen av filmen er basert på Denis egen historie, da hun levde med sin enslige far flere år), men som begge parter prøver å løse med kjærlighet (riskokerscenene er forresten Denis' typisk geniale grep for å formidle dette). Denis har også trukket frem Ozu og spesielt Late Spring under intervjuer (en annen film med "lavmælt poesi" og et far-datterforhold i sentrum). Samtidig får du skisseringen av det moderne, franske flerkulturelle samfunnet (de større linjene tegnes opp utenfor denne scenen, og underbygges med scener hvor transport og kommunikasjon er sentralt). Denis behandler også fransk/afrikansk intervensjon i Chocolat og Beau Travail. Det siste elementet, arbeidet og viktigheten av dette er dere vel masse inne på i tråden allerede.

 

Kanskje synes jeg ikke like mye om scenen i Tyskland, hvor møtet med tanten tippet "litt over"... (Ingrid Cava hadde mer dreis på skuespillet under Fassbinder på 70-tallet). Jeg leste at dette nok kom til mest fordi filmen var en samproduksjon med Tyskland. Men dette var den ene scenen jeg ikke likte godt i filmen, og når filmen har nevnte barscene, som fikk meg til å "føle film" på et sjeldent nivå, så er det klart tilgitt.

 

Ulrich Beck har jeg ikke noe videre greie på, iallefall ikke før jeg leste om han her, men jeg ser jo hvordan han kan trekkes inn i bildet. Det er mulig det undergraver den sentrale kjærlighetshistorien (som er vanskelig å komme utenom i denne filmen), men kan sikkert være til hjelp med forståelsen av dette igrunnen uendelig komplekse samfunnsbildet. Bra namedropping!

Link to comment
Share on other sites

 
Fint innlegg pretender. Barscenen er fantastisk ja, sitter brent fast på netthinna. En scene som demonstrerer Agnes Godard (må alltid ha med fornavnet når man skriver dette navnet, kjipt) og Denis' unike evne til å formidle sensualitet, fysikk, bevegelse. Dans og sexscener er de gode på. Ellers enig i at det nok er lurt å se flere filmer, og gjerne litt tett på hverandre, for å trenge gjennom og lære språket å kjenne, som du sier. Også enig i at det tross alt er kjærlighetshistorien som står sentralt her, men synes det er veldig mye i filmen som bærer bud om at den vil si noe om tidsånden og. De forsøker å tviholde på det sterke far-datter-forholdet, men selv de holder på å måtte gi tapt mot tidens strømninger, der individualitet er viktigere enn familie, og med bittesmå hint avtegner Denis et større samfunnsbilde uten å ty til forklaringer, bare konstanterer at vi er maktesløse overfor den uoversiktlige og voldsomme påvirkningen fra samfunnet som fører til at vi utvikler nye sosiale mønstre.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...