Cobra Verde (1987)

[paah 4]

Cobra Verde

Cobra Verde er kanskje ikke kjent for å være det beste resultatet av et Herzog-Kinski-samarbeid, men den ble stående som duoens femte og siste film. Kinski døde fire år etter utgivelsen, og filminteresserte må nok belage seg på lang ventetid før det dukker opp en ny skuespiller som kan sies å være like unik og full av galskap. Kinskis vanvidd har omtrent aldri vært tydeligere enn i Cobra Verde. Hans ville blikk og ansikt er i filmen nok til å få en slave til å avbryte sin flukt fra slaveriets elendighet og de veldige smertene fra piskeslag. Hvem ville ikke krympet seg hvis de hadde stått fjes til fjes med Kinski? Mannen fremkaller redsel og frysninger selv blant trygge seere, og vreden hans er så livaktig at man nærmest venter på at nevene hans skal komme farende ut av skjermen. Ja, for det er nok kanskje nettopp Kinskis prestasjoner denne filmen er mest kjent for. I denne artikkelen vil jeg forsøke å få frem hvorfor Cobra Verde har blitt en av mine favoritter, for det er vitterlig mer enn det Kinski foretar seg som er top notch her.

 

http://img705.imageshack.us/img705/9798/vlcsnap2009121512h54m09.png

 

Det er panikk i gatene når den fryktede banditten Cobra Verde (Kinski) dukker opp. Den eneste innbyggeren som ikke tar bena fatt er den krøplete bartenderen Euclides. Allerede her kommer Cobra Verdes, eller Francisco Manoel da Silva som han egentlig heter, sympati for outsidere frem, i tillegg til den menneskelige feigheten og svakheten som resten av beboerne viser. «You stand straighter than anyone in this town.», sier han til den krokryggete bartenderen. Kort tid etter skremmer da Silva en slave tilbake til sin plass, noe som imponerer den velstående eieren av en sukkerplantasje nok til at han blir ansatt for å vokte over slavene.

 

Etter å ha satt barn på flesteparten av sukkerbaronens mulattdøtre, og baronen samtidig oppdager at mannen han har ansatt er den beryktede banditten Cobra Verde, velger han å sende da Silva til Afrika der han får i oppdrag å skaffe slaver. Baronen vet at han med dette sender da Silva i døden. I Afrika venter den fryktede Kong Bossa Ahadee av Dahomey. Likevel lykkes da Silva i å komme til enighet med kongen, og får mot alle odds leve et lengre liv enn sukkerbaronen hadde tenkt seg.

 

Det er ikke dermed sagt at da Silva får et problemfritt opphold i Afrikas hete. Etter å ha kommet til enighet med kongen og jaget bort den korrupte presten, støter han på problemer av den psykiske sorten. Den ensomheten som det å være den eneste hvite i området fører med seg, gjør at galskapen i han vokser. Den ustoppelige heten gjør heller ikke situasjonen noe bedre. «The heat here is mean and inescapable. It courses through the bodies of the people like a fever--and yet my heart grows colder and colder.»

På toppen av det hele velger Kong Bossa å dømme da Silva til døden for en rekke lovbrudd han ikke står ansvarlig for. Heller ikke denne gang lar da Silva seg pelle på nesen. Han slår seg sammen med en opprørsk prins, og leder en hær av toppløse kvinner til seier. «Aren't you afraid? Aren't you afraid of dying? », blir da Silva spurt om på et punkt i filmen. «I haven't tried it yet.»

 

http://img35.imageshack.us/img35/3913/vlcsnap2009121513h56m52.png

 

Så hvem er denne Francisco Manoel da Silva, foruten å være en av filmhistoriens tøffeste tough guys? En villstyring som bare bringer elendighet med seg, eller en antihelt i et samfunn som har gått på trynet? Det vil nok være naturlig å sikte seg inn mot det siste. En kriminell larger than life-karakter som på ingen måte skiller seg ut som en versting i et samfunn bestående av korrupsjon, slaveri, urett og elendighet.

 

Werner Herzog er en filmskaper som ikke sjeldent tar ting til det ekstreme, noe man kan finne flere tilfeller av også i denne filmen. Koloniene vi stifter bekjentskap med er ikke stort mer enn en grotesk parodi av det siviliserte samfunn og slaveriet i seg selv. I den minneverdige sluttscenen forsøker da Silva å dra med seg en båt fra stranden for å komme seg unna hans fortid og døden som venter. Et umulig prosjekt som tar fra han de siste kreftene. Kan vi se på dette som en kommentar til samfunnet og slaveriet? Jo hardere vi prøver å ta kontroll over vår egen skjebne og tilværelse, desto mer elendighet og ødeleggelse vil det føre med seg.

 

http://img44.imageshack.us/img44/6749/vlcsnap2009121514h38m41.png

 

Det er kanskje først og fremst sekvenser som den på bildet over som gjør Cobra Verde til en av mine favorittfilmer. De mange øyeblikkene som aldri vil gå i glemmeboka. Møtet med krøplingen i starten som har en herlig spaghetti western-feel over seg, når da Silva leder kvinnene i kamp, de syngende nonnene, oppholdet hos sukkerbaronen… Og heten, den ustoppelige heten som er til å ta og føle på. Man føler man blir drevet til vanvidd sammen med da Silva. Herzog er på ingen måte redd for å ta noe til det ekstreme her, og har i tillegg smurt på med masse sort humor, uforglemmelige replikker og flere sekvenser man med rette kan beskrive som surrealistiske.

 

Cobra Verde kan kanskje føles noe ujevn, og det er helt klart ikke alt som er like bra her. Men når flertallet av sekvenser er så forbanna bra og magiske, får dette for min del liten betydning. Det er så mange uforglemmelige øyeblikk i denne filmen at den nok alltid vil være å finne blant mine favoritter.

 

 

http://img191.imageshack.us/img191/1465/vlcsnap2009121515h59m01.png

The slaves will sell their masters and grow wings...

[paah 4]

Litt vanskeligere å skrive om denne filmen enn jeg hadde trodd. Artikkelen ble derfor ikke så veldig lang.

 

EDIT: Artiklene skal kanskje leveres inn til sjekk før de publiseres?

[KAH 3]

Har vel vært vanlig prosedyre det, men denne ser jo grei ut den. Du er inne på det som gjør at jeg liker denne godt, disse magiske sekvensene som drar opp en ellers noe ujevn film, må nevne et til, for et av mine favorittøyeblikk inntreffer tidlig i filmen, da han møter ei kvinne ved en ved en vei eller noe. En corny, men magisk kjærlighetsscene, slik jeg husker den, hehe. Godt jobba!

[Svankmajer 21]

Synes du får frem kvalitetene med Cobra Verde veldig bra, Infenso. Gjennomført, godt skrevet og interessant, selv om den kanskje kunne vært hakket lengre som du sier.

 

Alltid sett på den som Aguirre og Fitzcarraldos litt ufortjent oversette lillebror. Herzog beskrev at Kinski var vanskeligst å jobbe med i denne filmen, og at han visste at dette ble deres siste. Heten på settet var visst også nesten uoverkommelig. Man kunne ikke gå ut flere av dagene på grunn av varmen.

 

EDIT: Artiklene skal kanskje leveres inn til sjekk før de publiseres?

 

Hadde vært fint om du kunne sendt den til Melkor ja. Han er vår korrektur-mester. Men mulig han kan gjøre det før publiseringen også.

 

S,

[paah 4]

Takk for tilbakemeldinger! Skal legge mer arbeid i det neste gang jeg tar på meg å skrive artikkel. Litt dårlig med tid nå i den travle førjulstiden.

 

Kom gjerne med kritikk, slik at jeg vet hva jeg må forbedre til neste gang. Denne artikkelen ble kanskje preget av litt for mye handlingsreferat.

[marlowe 0]

Bra tekst dette, men som du sei sjølv, kanskje litt for mykje handlingsreferatpreg. Følte også at den blei litt kort, litt keisamt å måtte stoppe å lese nærast med ein gong ein har starta.

 

Må innrømme at dette er det den filmen eg likar minst av Herzog og Kinski sine samarbeid. Den er ujamn, som fleire har vore inne på her. Samtidig inneheld den kanskje den sterkaste scena laga av dei to, nemleg da Silva sitt endelikt. Herzog sine kommentarar om at dei no hadde gått så langt dei kunne gå, er treffande.

 

Elles har vel også denne filmen det sedvanlege Herzog-preget med blanding av fiksjon og fakta, for betre å få fram den såkalla sanninga. Filmen (og boka til Bruce Chatwin) er lausleg baserte på livet til den brasilianske slavehandlaren Francisco Felix de Sousa.