The Enigma of Kaspar Hauser (1974)

[Kiddo 0]

Jeder für sich und Gott gegen alle

 

The Enigma of Kaspar Hauser/Every Man For Himself and God Against All. Werner Herzog. 1974.

 

Disclaimer: Her er ingen spoilere, handlingsreferat eller fornuft.

 

--

 

http://i46.tinypic.com/2hzsr9h.pnghttp://i47.tinypic.com/24wyfsp.png

 

Det er alltid vanskelig å skrive om favorittfilmene sine, de filmene som i sine drøyeste stunder bare stilner tiden og sprenger deg innvendig, sprenger deg sånn at du bare sitter der og kjenner på noe ubestemmelig. Av og til kommer man over filmer, scener, øyeblikk - kanskje et bilde eller en kjøring, sammen med noen lyder eller et fravær av lyd – som bare hamrer seg inn i deg som en jævel. Mange har sikkert opplevd det med Tarkovsky, Renoir, Olmi, Bresson, Dreyer, Cassavetes, eller kanskje Ron Howard.

Spoiler-bilde:

http://i48.tinypic.com/afistw.png

The Enigma of Kaspar Hauser er en sånn film for meg. Og nå skal jeg faktisk prøve å skrive litt om den. Og det er med smertefull eufori jeg gjør det. For det er gøy, men samtidig jævlig kjipt. For dette er kaffe for sjelen, og jeg har ikke peiling på hvordan man skriver om kaffe for sjelen.

 

Godard snakker om kulturen som regelen og kunsten som unntaket i kortfilmen Je vous salue, Sarajevo (Godard, 1993). Stig Sæterbakken skriver, i en artikkel om litteratur: ”å skrive er å uttrykke som forbrytelse det som ble innsatt som lov”. Det er bare å bytte ut "å skrive" med "å filme" - The Enigma of Kaspar Hauser adresserer dette jævlig eksplisitt. Det er en film som veldig tydelig går rett i strupen på regelen, en film som - gravalvorlig og humoristisk - stiller spørsmål ved det etablerte. ”Alt kunne vært annerledes”, skriver Sæterbakken i samme tekst, og det er det The Enigma of Kaspar Hauser uttrykker; Herzog filmer unntaket og uttrykker som forbrytelse det som ble innsatt som lov.

 

Hvor merkverdig og uforderva er ikke landskapsavbildninga relativt tidlig i filmen, der bilder av grass, trær og hustak framtrer så uuttrykkelig uforsømt, nærmest som noe vi får inntrykk av å se for første gang? Alt som er i mise-en-scène’n har vi sett før, det er kjente ting, vi har sett en del trær og hustak opp gjennom åra, men kameraet ser det for første gang her, Herzogs kamera virker å ha rullet ut av livmoren rett før tagning, vitebegjærlig, klar til å se verden med friske øyne. Dette landskapet er kameraets – så vel som Kaspars - første møte med verden. Det er noe så uforsømt og følsomt og tåkete ved denne avbildningen av (for oss) helt naturlige, hverdagslige ting, og det vi ser i disse avbildningene virker å uttrykke Kaspars umiddelbare opplevelse av omgivelser han har vært skjermet for hele livet og nå opplever for første gang. Bildene har også - eller får dermed, kan man kanskje heller si – en underlig lyrikk og mild mystikk. Herzogs ukonvensjonelle avbildning, det søkende blikket og den sakrale musikken gjør så disse kjente greiene nesten blir noe rørende og antyder tidlig at Herzogs hjerte banker med Kaspars, han ser gjennom Kaspar, denne fyr’n som nettopp har kommet ut av en hule og møter verden for første gang, naturen og kulturen.

 

http://i48.tinypic.com/68efwo.pnghttp://i45.tinypic.com/10qzy1e.png

 

”Kasper's extraordinary face, his eyes strained wide to see better, his whole posture suggesting a man trying to swallow, trying to grasp a world of strangeness, is the film's central image.”

 

Dette skriver Richard Eder i en anmeldelse av filmen fra 1975. Når Kaspar ser en baby for første gang og får holde den, ja, så gråter han, og kameraet studerer med overbærenhet. Kaspar trenger tid på seg, for å takle inntrykka, og kameraet iakttar med medfølende undring, klippinga føyer seg med den tålmodighet og overbærenhet som virker å overensstemme med Kaspars tilstand. Kasper har her helt klart denne posituren som ”antyder en mann som forsøker å svelge, å begripe, en fremmedartet verden”. Vi ser et nærbilde av Kasper: Han ser ikke ned på babyen som ligger i hans armer, men stirrer av målløs, intens forundring ut i rommet, rett framfor seg, øynene vidåpne i spent aktpågivenhet. Han gråter i sin stillhet og virker å sprenge innvendig, i en slags smertelig ekstase. Han er jo en jævla baby, så det er jo ikke så rart. Som han selv sier, mens han holder denne babyen, i dette nærbildet: "Mother, I am so far away from everything."

 

Det er flere slike scener der Kaspar møter mennesker og ting for første gang og det blir klargjort hvor ”langt vekk fra alt” han føler seg. Eder skriver: “Scholars come to question him: he baffles and holds them off. He is trying to understand life, not the rules of life.” Som når han argumenterer for at et eplet har følelser, at det gjemmer seg i grasset, at det hopper over den ene fyrens fot. ”Smart apple”, sier Kaspar. ”Smart apple”. Eller som når han tar innersvingen på logikken, fornøyd med sitt eget svar på en gåte med ett (logisk) svar. Han føler seg langt unna regelen. Ofte er det morsomt og vondt på samme tid. Og Herzogs kamera virker, som sagt, så overbærende, det er som om kamera kom til denne verdenen sammen med Kaspar. Og når han drømmer: Disse drømmene, disse bildene, de skjærer seg inn og virker å uttrykke en overveldende trist, ja, men samtidig blomstrende, vigorøs lengsel, eller noe i den gata. Kraftfulle saker. Kraftfulle saker som skjærer seg inn og forblir. Nytrakta kaffe!

 

The Enigma of Kaspar Hauser er en film om skjørheten i det bestående, skjørheten i kulturen, skjørheten i mennesket. Skjørheten i alt. Alt kunne vært annerledes, for faen. Filmer som dette lar oss ikke glemme det.

 

http://i49.tinypic.com/15yxk0i.jpghttp://i48.tinypic.com/2wf4bx2.png

[KAH 3]

Se her ja, først ute! Gleder meg til lese dette etter litt søvn og en kaffekopp!

[Kiddo 0]

Hehe, ja, var faktisk overraska over hvor fort inspirasjonen til å skrive om denne kom. Har ikke holdt på lenge med denne teksten, og den er jo ikke så lang, jeg kunne nok skrevet mer, men det er eksamensperiode nå og greier så tenkte det var greit å gjøre seg ferdig og bare poste. Og jeg har ikke sett den på ganske lenge (tok bare et gjensyn med de få scenene jeg går litt inn på (men det gjorde jeg etter jeg hadde skrevet om de, hehe, bare for å sjekke at jeg ikke huska helt feil)), så ta dette som du hadde tatt historien til en fyllik mimrende tilbake til barndommen.

[Svankmajer 21]

Hah. Jeg så akkurat ferdig filmen, fordi jeg ikke fikk sove denne natten, og så møter jeg en artikkel om den her etterpå.

Veldig fin artikkel syntes jeg og Kiddo. Nå er det kanskje ikke lurt å kommentere en film før jeg har latt den synke mer inn. Er en sånn type film som burde synke litt inn antar jeg...

 

Men jeg er fascinert over hvor naturlig alt virker i Herzog sine filmer, uansett hvor sprøtt det som skjer er. Jeg aner ikke om Kaspar Hauser er en korrekt beskrivelse av et menneske som har vært isolert hele livet, men det virker veldig troverdig.

 

S,

[KAH 3]

Herlig artikkel Kiddo, liker spesielt godt det du skriver om landskapsavbildningen i åpningen, der tror jeg du treffer noe av det som gjør Kaspars første møte med verden så magisk også for oss. Herlige bildevalg, og ja, disse drømmene er fantastiske. Får lyst på nok et gjensyn nå, og nei, jeg kan nesten ikke tro at noen har hatt samme opplevelse av en Ron Howard-film som du har hatt med denne, hehe. Flotte greier, en artikkel som føles akkurat passe lang for denne filmen, og som fint formidler hvorfor dette for deg er kaffe for sjelen.

[Angeleno 0]

NB! Spoilers:

 

Elsker filmen óg. Helt nydelige saker. Uten et snev av tvil en av de bedre filmene jeg har sett, for å si det på den måten. For meg handler den også om det å bryte med det det etablerte, ikke bare gjennom Kaspars skikkelse, men filmen i seg selv. Herzog stiller så mange spørsmål og er søkende gjennom både karakteren og filmen i form. Ikke akkurat den mest oppløftende filmen der ute heller. Entydig negativ er den ikke, spesielt visjonene til Kaspar står i kontrast, men Herzog er kanskje ikke spesielt optimistisk på vegne av mennesket i det store og hele. Synes filmen er litt misantropisk og pessimistisk, faktisk, og den tyske originaltittelen - Every Man For Himself and God Against All - bekrefter dette der tungen på vektskålen er lagt på religion som også får sin andel i løpet av filmen.

 

Så har man sirkusdirektøren. For en jævel...

 

Noen innspill på dette? Vil spesielt høre hva dere mener om drømmene?

 

Nå ble det mye svada! Good shit, Kiddo, får lyst å ta et gjensyn selv, og det gjør jeg sjelden - og å skrive en filmartikkel selv.

[Kiddo 0]

Svankmajer:

Om det er en ”korrekt beskrivelse av et menneske som har vært isolert hele livet” eller ikke virker jo egentlig irrelevant, gjør det ikke? Troverdighet virker å høre til en ”accountaint’s truth”, som Herzog selv sikkert ville sagt, ikke Herzogs "ectstatic truth", og filmen blir jo en jævlig voluminøs, inntrengende diskurs rundt saker som ikke kjenner tid og sted, som overskrider en "accountaint's truth", langt, langt unna en historisk rekonstruksjon ellernosånt. Dette er film. "Korrekt beskrivelse", "troverdighet", faen, det kan gå å legge seg!

 

KAH:

http://i47.tinypic.com/2eoclt3.jpg

 

Angeleno:

Jeg ser ikke et snev av misantropi i filmen. Herzog har aldri slått meg som en misantrop. Det er regelen som får gjennomgå i filmografi'n hans, ikke mennesket. Og det synes jeg er tydelig i denne filmen.

 

Jeg synes det er vanskelig å snakke om drømmene. De bare skjærer seg inn og gjør meg verbalt matt.

 

Ellers: Takk for hyggelige ord, og jeg er veldig glad for at teksten kan inspirere til gjensyn.

[KAH 3]

Hehe, tenk å besudle tråden med bilde fra Backdraft da gitt..

 

Også for meg er det ubetydelig hvorvidt Kaspar ter seg slik en mann som har vært innesperret hele sin oppvekst ville gjort, han er der for å peke på noe annet, og "Alt kunne vært annerledes, for faen" er i så måte en så god oppsummering som noen annen, av hva jeg synes filmen formidler.

[Svankmajer 21]

Svankmajer:

Om det er en ”korrekt beskrivelse av et menneske som har vært isolert hele livet” eller ikke virker jo egentlig irrelevant, gjør det ikke? Troverdighet virker å høre til en ”accountaint’s truth”, som Herzog selv sikkert ville sagt, ikke Herzogs "ectstatic truth", og filmen blir jo en jævlig voluminøs, inntrengende diskurs rundt saker som ikke kjenner tid og sted, som overskrider en "accountaint's truth", langt, langt unna en historisk rekonstruksjon ellernosånt. Dette er film. "Korrekt beskrivelse", "troverdighet", faen, det kan gå å legge seg!

 

Jadda! Dette tar jeg for gitt.. (hehe, "accountants truth", herlig uttrykk) men jeg tenker også i forhold til normale surrealistiske trekk i film, som f.eks David Lynch, Luis Bunuel eller faktisk tilogmed Tarkovskij, så drar de ofte filmene ut i en slags tverrforbindelse mellom realisme og drøm/fantasi. Filmene til Herzog holder seg innenfor realismen, men de er omtrent like "trancendentale" og "out there", om jeg kan bruke det ordet, og det er dette jeg finner fascinerende. F

 

Dette med ekstatisk sannhet er dog utrolig interessant da. Kiddo, hvordan ville du beskrive hva ekstatisk sannhet er?

Og nå skjønner jeg bedre koblingen mellom Harmony Korine og Werner Herzog også. Dette er jo en av tingene som fascinerer meg med Gummo også. At til tross for dens vanvittig sprøe og uvirkelige handling og utforming, så føles den på en eller annen måte ekte.

 

 

Men tilbake til Kaspar. Jeg synes det er interessant at Angeleno kaller den misantropisk. For jeg må innrømme at jeg ikke helt visste hva Herzog prøvde å si med filmen. Klart, på den festen Kaspar blir tatt med på, så sier Kaspar når han får spørsmål om hvordan det var å leve i en celle isolert hele livet, så svarer han "bedre enn ute av cellen". Men jeg forstår ikke nødvendigvis den sosiale kommentaren, for om noe så ble jeg heller imponert over hvordan absolutt alle sto på pinne for Kaspar og ville hjelpe han å integrere han inn i samfunnet. At han skulle lære å snakke, spille piano, tok han med på aristokratisk fest som hedersgjest og ta igjen et liv han ikke hadde fått.

Mulig alle ville bruke han til sin fortjeneste på en eller annen måte, men jeg hadde følt det nesten verre om alle bare ga han en kald skulder og ikke ville ha noe med han å gjøre. Da ville jeg følt det mer misantropisk?

Hva mener du om dette Angeleno?

 

 

Avslutningen ga meg også litt et spørsmålstegn da. Etter han dør, ser de hjernen hans, og finner ut at den har abnormale proposjoner og ikke er lik andre hjerner, og forklarer litt hans eksentriske oppførsel på den måten.. og det er tydelig at Herzog prøver å si noe med dette, men jeg får ikke helt forståelse for hva? Menes det at de bruker det som en unnskyldning for å avskrive ansvar for at de mislyktes å integrere han på en korrekt måte? Noen som har noen kommentarer til dette?

 

 

 

S,

[morty 8]

Har denne liggende, og skal sees. God lesning, som gjør meg mer interessert. Tommel opp!

[Kiddo 0]

Backdraft, eller Flammehav som jeg bedre husker den som, var en enorm film en gang tilbake i tia. VHS-(opptaks)kassetten ble ganske slitt tror jeg - jeg og en kompis så den ganske mange ganger og drømte om å bli brannmenn. Han drømmer fortsatt om det.

 

Dette med ekstatisk sannhet er dog utrolig interessant da. Kiddo, hvordan ville du beskrive hva ekstatisk sannhet er?

 

Jeg vet ikke om jeg forstår det riktig i forhold til hva Herzog mener med det, men jeg tolker det som en sannhet eller virkelighet som overskrider ”sunn fornuft” og avspeiler noe regnskapsføreren ikke fanger opp. Kan det være relevant å se Herzog og denne ekstatiske sannheten i sammenheng med (kunstnerne i) Romantikken? Charles Baudelaire skriver at Romantikken ”is precicely situated neither in choice of subject nor in exact truth, but in a way of feeling.” Kunsten ble sett på som en innsikt i “tingenes liv”, en måte å lette ”the burthen of the mystery… the heavy and weary weight of all this unintelligible world”... Man kan vel si at Romantikken var en reaksjon på bl.a. Opplysningstidas fokus på rasjonalisme, empiri og mye annet som hører ”regnskaperen” til, hehe. Kanskje – kanskje - kan det være fruktbart å se Herzogs ekstatiske sannhet i relasjon til dette, i lys av Romantikkens fokus på ”tingenes liv” snarer enn en ”eksakt sannhet” man kan observere og fastslå gjennom empirisk forskning. Ekstatisk sannhet handler ikke om hva vi kan erfare gjennom empiri, det handler vel mer om en erkjennelse, kanskje en erkjennelse som framkommer i en opplevelse, et møte med noe, tja, sublimt? Men herregud, jeg hakke peil, dette er bare tanker rundt hva det kan bety. Hadde vært fett med andre perspektiver på dette, andre tolkninger av dette jævlig slibrige begrepet.

 

Spent på hva du synes, morty.

[paah 4]

Flott artikkel. Alltid spennende når noen skal skrive om en av favorittfilmene sine. Det er ikke enkelt, men syns du løser oppgaven på ypperlig vis. Kaffe-sammenligner er jeg også fan av.

 

Glimrende film forresten.

[Angeleno 0]

Det var dette med misantropien da. Blir fort mye svada, men jeg kan gjøre et forsøk. Håper noen klarer å få noe ut av det!

 

Som jeg skriver er den ikke entydig negativ, og det er mye positivt å hente, men helhetlig, og inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett Jeder für sich und Gott gegen alle er faktisk ganske svak dysterhet. Herzog utviser ikke den største optimismen på vegne av hvordan dette som stiller spørsmålstegn og utfordrer det vante fremstår i møtet med det veletablerte, her i form av Kaspar som karakter. Som du skriver i spoileren din, Svank, har de ikke lykkes med å integrere ham på riktig måte, og selv om det blir gjort iherdige forsøk synes jeg ikke Herzogs såkalte blikk, som det ofte blir beskrevet som, anser dette for å være passende? At han sier at verden ikke er moden for det som utfordrer det etablerte gjennom Kaspars ankomst som allegori? At det ikke er rom for det nye?

 

Kanskje dette er regelen og ikke mennesket, som Kiddo skriver.

 

Lite konkret, men det er også filmen. For å peke på noe mer håndfast: sirkuset og sirkusdirektøren. Hans utnyttelse av Kaspar. Kanskje dette for min del overskygger det andre som gjerne ikke er så pessimistisk, for man får et lite blylodd i magen av hele sirkuset. Videre synes jeg filmen spiller litt på den direkte oversettelsen av tittelen, selv om jeg har vanskelig for å konkretisere noe mer.

[Svankmajer 21]

Jada, jeg kan se at Kaspar på mange måter blir litt dratt mellom folk som bare vil utnytte han til sine egne hensikter på en eller annen måte.

 

Et stort øyeblikk som kanskje forklarer noe er når han får spørsmålet om et logisk ressonemment, om hvordan å vite om han snakker med personen fra landsbyen som alltid lyver eller den som alltid snakker sant, og Kaspar overraskende finner en metode å avsløre dette på som er en genial måte, men blir avvist for å ikke følge reglene likevel. Han får ikke lov å ha rett. Det kan tenkes at dette skal "symbolisere" at de ikke ville la Kaspar ha noe selvrespekt, noe integritet over segselv. At han skulle få være et menneske på linje med alle andre. Han skulle være "kjæledeggen" til overklassen. Han ble jo også diskutabelt presset til å leve etter overklassens normer også. Spille piano, gå i kirken, og han får beskjed om at hans tro på gud er viktigere enn hans kunnskap, hans indre ønsker ellers.. etc. De ga han ikke valg til å bestemme noenting selv.

 

Klart dette ikke er en riktig måte å integrere et menneske på, og når han dør så avskriver de det som at det er noe galt med hjernen hans. Derfor fungerte han ikke. Men om dette er en slags sosial kommentar til noe større er et godt spørsmål. Jeg fikk litt den følelsen bare, men jeg fanger det bare ikke helt opp.

 

Klart, nå har jeg venner som mener jeg overanalyserer ting for ofte. Mulig, men altså det er en veldig fin film.

 

S,

[KAH 3]

Klart dette ikke er en riktig måte å integrere et menneske på, og når han dør så avskriver de det som at det er noe galt med hjernen hans. Derfor fungerte han ikke. Men om dette er en slags sosial kommentar til noe større er et godt spørsmål. Jeg fikk litt den følelsen bare, men jeg fanger det bare ikke helt opp.

 

Tja, kunne det like godt vært en depressiv person, eller en ADHD-kid for den del, som ikke passer inn i det samfunnet har definert som normen, og derfor tilskrives en diagnose og får medisiner som "normaliserer" dette mennesket? Bare et tåpelig eksempel, og det å konkretisere det ned til "Kaspar den rene vs. samfunnets norm" på den måten blir i grunn for meg helt feil, en minimalisering og forenkling av alt filmen griper over og sier til meg, som jeg ikke er helt sikker på hva er.

 

Angående "ekstatisk sannhet" så tror jeg ikke skal våge meg ut på noe lengre tekststykke om hva jeg ville lagt i det, vil nok bare resultere i en masse-facepalm blant forumbrukerne, og Kiddo er uansett inne på noen av mine tanker om det. Jeg tror også det er bare Herzog selv som vet hva akkurat han mener med det. Men jeg blir skuffet om ikke ethvert menneske i hvert fall har en formening om og en følelse av hva som kan ligge i "ekstatisk sannhet", selv om det vanskelig kan beskrives med ord. Med mindre man har problemer med akkurat ordet "ekstatisk" da, men det er et ord som nok kunne vært byttet ut med andre alternativer uten at dette "slibrige begrepet" hadde mistet sin eventuelle mening.

[Svankmajer 21]

Tja, kunne det like godt vært en depressiv person, eller en ADHD-kid for den del, som ikke passer inn i det samfunnet har definert som normen, og derfor tilskrives en diagnose og får medisiner som "normaliserer" dette mennesket?

 

Mulig! Jeg leste akkurat om hva Herzog sier om dette i Herzog On Herzog. Han sier jo at han ser på det slik at Kaspar blir hele tiden fornektet å drømme og fantasere, da hans impulser hele tiden blir "deadened" av den aristokratiske norm kulturen. Dette kan jo ses på i forhold til alle egentlig. Alt skal normaliseres og skal passes i en gruppe. Samfunnet har jo ofte en sånn effekt muligens dessverre..

Jeg antar kanskje det tenkes at det var vi som hadde noe å lære av Kaspar og ikke motsatt, kanskje? Han så jo verden med helt nye øyne.

 

Klart, Kaspar måtte jo integreres også. Når han anslo at det store tårnet måtte ha vært bygget av et enormt menneske, så vet jeg ikke om jeg ville følt det rett å la han tro det f.eks? Eller hva sier du KAH?

 

S,

[KAH 3]

Klart, Kaspar måtte jo integreres også. Når han anslo at det store tårnet måtte ha vært bygget av et enormt menneske, så vet jeg ikke om jeg ville følt det rett å la han tro det f.eks? Eller hva sier du KAH?

 

Hehe, ja, det er et poeng midt oppi det hele det. Men jeg er et menneske med stadig færre holdepunkter som kan fortelle meg hva som er rett og galt, sannhet og løgn. Jeg har snart bare fascinasjonen igjen, hehe. Mer glad i spørsmål enn svar, og Jeder.. er en fin film i så måte.

[Kiddo 0]

Kanskje kan det - istedenfor å definere begrepet - være greit å se på det som en innstilling, en måte å se og filme verden på? "The deep inner truth in cinema can be discovered only by not being bureaucratically, politically and mathematically correct" ("I truly hope to be one of those who finally bury cinema verite for good"). Han snakker om en intensivert sannhet, en sannhet som ikke åpenbarer seg gjennom regnskapsførerens metodikk og kanskje heller ikke i "virkeligheten selv", men som springer ut av en lek med fakta, gjennom oppfinnelse, fantasi og fabrikasjon. Kanskje det derfor er lurerer å se på "ekstatisk sannhet" som en innstilling, og ikke nødvendigvis etterstrebe en definisjon? Hva vet jeg.

 

Når det gjelder The Enigma of Kaspar Hauser, så sier Herzog at det som fascinerte han med historien var at denne gutten var ”someone with no notion of anything whatsoever”. Han fortsetter med å spørre seg om ikke det virkelige spørsmålet her er antropologisk: ”what happens to a man who has crashed to our planet with no education and no culture? What does he feel? What does he see? What must a tree or a horse look like to such an arrival? And how will he be treated?”

 

Jeg er for så vidt enig i at det fort kan blir dumt å forenkle det til en ” Kaspar den rene vs. samfunnets norm", det blir teit å forherlige Kaspar og demonisere samfunnet(s norm), men det Kaspar gjør er å, i Herzogs ord, ”forcing [everyone around him] to confront their day-to-day existence with new eyes”. Heller enn å sette opp noe ”godt” (Kaspar, mennesket) mot noe ”ondt” (samfunnet), virker filmen å framtvinge en samtale om ”the human condition”, ”what civilization does to us all, how it deforms and destroys us by bringing us into societal line”. Ut i fra det siste sitatet der, virker jo Herzog jævlig pessimistisk og negativ til ”sivilisasjonen”. Men jeg synes aldri filmen er så eksplisitt fiendtlig innstilt som man kanskje kan få inntrykk av gjennom hva regissøren sier, filmen omfavner heller fundamentale spørsmål rundt "den menneskelige beskaffenhet" og "hva sivilisasjonen gjør med oss alle", i en nesten mild, skånsom tone (den er ikke konkluderende på noen som helst måte, men et stort, stort, inntrengende spørsmålstegn). Dette er ikke Rage against the machine, det er Herzogs skånsomme fuck you, ikke til mennesket, ikke nødvendigvis til sivilisasjonen per se engang, men til kreftene som truer med å temme drømmer, begrense forståelsesrammer og gjøre oss til "cows on a field". Og da, Svankmajer, kan det kanskje være greit å trekke inn det Herzog sier om abnormiteten i Kaspars hjerne: ”These people are blind to that fact that the aberration is in their own bourgeois society, and findig this physcial difference between themselves and Kaspar makes them feel better about how they had threated him when he was alive.”

 

Facepalm er obligatorisk.

[KAH 3]

Jeg "facepalma" ikke.

 

Enig i at filmen ikke oppleves så insisterende og entydig i forhold til synet på samfunnets effekt på individet som det Herzog kan virke i det ene sitatet der ja, hehe. Jeg liker hva du sier om "fuck you" til krefter som temmer drømmer og begrenser forståelsesrammer, for slik jeg ser det er det ikke integreringen av Kaspar i et kulturelt fellesskap som er ødeleggende, det kan jo tenkes at det for ham er en berikelse å f.eks kunne lære seg et språk, men det er heller konformitetspresset (en uunngåelig konsekvens av oppnådd kulturelt fellesskap?) som er ødeleggende, en innsnevring av meningsrom og forståelsesrammer som gjør det vanskelig for samfunnet å fullt ut godta Kaspars ofte alternative verdensanskuelse, der ligger det potensielt destruktive.

 

Kanskje er det forresten ikke helt på jordet å sette Herzogs "ekstatiske sannhet" i sammenheng med dette, da det kan være en anskuelse som står til side for "kulturen", og fordrer at fornuften legges på hylla, eller i hvert fall ikke er enerådende i forhold til hvilke "verktøy" man bruker for å fortolke virkeligheten, og at man i stedet gir seg hen til det vi kaller følelsesliv, som uansett hvor årsaksbestemt det måtte være, for oss oppleves som et følelsesliv og etter mitt syn henter sin verdi i kraft av det. Det er grunnen til at skjønnhet, f.eks i naturen, kan vekke noe mer i oss enn undring over hvilke grunnstoffer det er bygd opp av. Når jeg ser, tja, dårlig eksempel kanskje: Et stjerneskudd på himmelen, så oppleves det som noe mer for meg enn et rent vitenskapelig fenomen, det vekker noe som kanskje er irrasjonelt, ja, men som like fullt er menneskelig og som oppleves som betydningsfullt for meg. Men angående "ekstatisk sannhet" i forhold til filmskaping så tror jeg det kan være fruktbart å se det på den måten du gjør ja, Kiddo.

 

Eeh ja, til slutt noe som kanskje er en liten digresjon, og nå skal jeg begi meg ut på tynn is, for jeg finner ikke noen kilder som kan underbygge dette akkurat nå, men jeg mener det tyske ordet "Zivilisation" har en litt annen betydning enn det norske "sivilisasjon", noe som er litt interessant. "Zivilisation" defineres såvidt jeg vet i det tyske språket ikke bare som det høyeste kulturelle "plan" og et samfunn som har nådd et visst filosofisk såvel som teknologisk nivå, men også som et samfunn som er sterilt og med manglende evne til å fornye seg selv og gjenskape sin kultur fordi det er ensidig basert på økonomi og teknologi. Eksperter på det tyske språk får eventuelt arrestere meg.

 

Som en "side note" kan jeg si at det siste jeg vil bli omtalt som etter min død, er "en fornuftig mann". Kan lett unngås ved å vise min diskuterfilm-historikk på storskjerm i begravelsen.

 

Facepalm time!

[Kiddo 0]

Jeg sparer min facepalm til evt. seinere, dette e'kke tia.

 

Ja, for her belyser du noe av det som gjør at filmen ikke setter opp en "Kaspar den rene vs. samfunnets norm", at det ikke er snakk om noe versus her, naturen vs. sivilisasjonen eller noe sånt piss... Dette er grubling, en saktmodig men ivrig diskurs som går rett til kjernen, skikkelig tydelig og tvetydig grubling over "menneskets beskaffenhet", og det er klart, da, at dette ikke kan være noe versus-greier. Det er klart, da, at den ikke er misantropisk ellerno, men søkende, spørrende, nysgjerrig... Det er ikke snakk om å fordømme verden/sivilisasjonen/kulturen, men å se den på en annen måte, med nye øyne.

[Kubrick 0]

Flott artikkel med påfølgende interessant diskusjon. Dette var mitt andre møte med Herzog, etter Aguirre, og fortsatt en av mine absolutte filmfavoritter.