Visninger og Rop, runde 7 - Lisztomania

[feskinger 0]

Jeg, storebror og lillesøster så denne en gang før jul, uten at vi egentlig snakket noe om den i etterkant. Patert og levert glemmeboken trodde jeg, men her om dagen tenkte jeg på den, det må ha vært noe jeg drømte.

 

Lisztomania er på mange et historisk verk av den virkelig gamle skolen. Måten å fortelle på, hvordan Russell skriver det klassiske inn i mer moderne historie er ikke ulik hvordan biledkunstnere i middelalderen malte samtidige fremstillinger av antikke og bibelske fortellinger. Det er som om Russell har glemt tidens rett til å leve i sin egen perfeksjon, men heller vekker trangen til å se alt i forhold til seg selv, det han kjenner til.

 

Det er et spennende grep, ikke et desperat forsøk på å aktualisere fortid, det understreker heller den kollisjonen av kulturer rock/popikonet representerte, dratt ut i det ekstreme og multiplisert med ti. Scenen hvor Liszt danner kjærnefamilien, den romantiske hytten, kjærligheten til mor og barn, romantiske verdier (teatralsk, overfladig) i kollisjon med kjærligheten for musikken (genuin) blir ekstra klar fordi polene trekkes så opp i hverandre.

 

Men mye svever over meg, tror kanskje det er en av de filmene som lever veldig tydelig i tiden, en tid jeg ikke kjenner alt for godt, men på den andre siden: Noen ganger er det bare morsomt å se på, passe kreativt og passe dumt. Andre ganger ikke.

[marlowe 0]

Då fekk eg endeleg sett denne. DVD-en mangla undertekster, så eg måtte vente til ei roleg og stille stund med å sjå den. Lisztomania er utan tvil noko av det merkelegaste eg har sett på film. Ei opera beståande av rock og klassisk musikk, ispedd sex og parodiering av høgreorienterte diktatorar og religiøse leiarar og hint til 30-talets Hollywood-grøssarar. Korleis skal ein tolke filmen? Eg trur nok Russel sitt verk er av dei som må sjåast fleire gongar for å gripe alt innhaldet, men nokre tankar har eg nok gjort meg likevel. Russel blandar i stor grad faktiske hendingar og personar med fiksjon, men der Werner Herzog gjer det same, dreg Russel det heilt ut av proposjonar.

 

Tittelen, Lisztomania speler vel på epidemien som herja på Beatles’ tid, med liknande namn. Vi får servert hylande jenter på konsert, og på scena står den store stjerna, riktig nok med piano som sitt instrument. Filmen speglar mykje av hysteriet knytt til kjendislivet, både dei gode og dårlege sidene. Det 19. århundre sitt svar på Spinal Tap? Kanskje tek filmen eit oppgjer med fordommane mot mykje av populærmusikken på 50- og 60-talet, blant anna ved å gjere publikum merksame på at artistar/musikktypar med (på det dåverande tidspunkt) meir konsensus også hadde sine negative sider, jf Richard Wagner og hans tilknytning til nazisme og antisemittisme.

 

Ein vanvittig film, som manglar hemningar totalt, og som er eit virvar av alt mogleg. No skal eg lese litt meir om filmen hjå andre kjelder, blant anna i bookleten (fortalt av Paul Sutton) som følgde med DVD-en.