Le Cercle rouge

[Drizzt 0]

Le Cercle Rouge

-En stilsikker, kald, atmosfærisk og nydelig skutt fransk noir

 

http://images.rottentomatoes.com/images/movie/coverv/29/215029_thumb.jpg

 

Jean-Pierre Melville kalles ikke den spirituelle faren til den franske nybølgen uten grunn. Med filmer som Les Enfants Terribles, Bob le Flambeur, Le Samouraï og Le Cercle Rouge på samvittigheten, skal det ikke legges under tvil om hvor mye amerikanske film noir har vært inspirerende - og som han vekket og gjenfødte i sitt eget studio i Paris. Resultatene står igjen som milepæler innenfor krim- og noirkategorien i filmhistorien. Hans forkjærlighet for Amerika, tomme gater, fancy biler, trenchcoats, Stetson hatter, ensomme forbrytere, jagende politimenn, jazz og langvarige scener blir godt pakket inn i denne særdeles vellykkede krimfilmen. Legg til et detaljert og spent bildespekter, og du har Melville i et nøtteskall.

 

http://fx3.org/blog/pix/050504_bout_souffle_melville.jpg

 

Le Cercle Rouge starter med et sitat fra Buddhismen:

Siddhartha Gautama, the Buddha, drew a circle with a piece of red chalk and said: "When men, even unknowingly, are to meet one day, whatever may befall each, whatever their diverging paths, on the said day, they will inevitably come together in the red circle."

 

 

Vi møter Corey som endelig er fri fra fengslets isolering. Han vender tilbake til gatelivet, og med strake skritt og en attitude like kald som Hennig Olsen starter han planleggingen av hans neste "jobb" - hvis arbeidstaker er uniformert. Med hendene plantet i lommene og frakken flagrende, observerer han omgivelsene med et målbevisst og bestemt syn.

Vogel, nok en kriminell, blir med assistanse av "le commissaire" Mattei, fraktet med et nattog, men klarer å stikke av.

Jansen, avtroppet skarpskytter for politiet, lever hardt og møkkete, med hallusinasjoner og det som følger. Angsten for å være ubrukelig begynner å gro i han, men kunnskapene om våpen kan enda komme til nytte. Melville lar de fire personene krysse hverandres spor, og legger du til en dose fransk mafia, massiv politistyrke og et stort juvelran har du en tøff, men samtidig enkel historie.

 

http://filmsociety.wellington.net.nz/db/images/CercleRouge.jpg

 

Melville startet å utforske ideen om et stort juvelran allerede i 1950, men den nydelige The Asphalt Jungle (1950) kom han i forkjøpet. Han valgte derfor å utsette filmplanen. I 1955 kom Jules Dassin's Rififi, som også inneholdt et stort ran. Melville valgte igjen å utsette planene, som skulle vise seg å bli liggende urørte helt fram til 1970.

 

All men are guilty. They're born innocent, but it doesn't last.

 

http://img.coxnewsweb.com/B/03/36/01/image_1363.jpg

 

Det første som slår meg når det gjelder Le Cercle Rouge er ikke historien eller karakterene, men den herlige atmosfæren. Melville har alltid den kule stilen; den mørke og samtidig realistiske følelsen. Fargene er veldig utvannet, og jeg fikk nærmest følelsen over at det var en svart/hvitt-film, i farger. Melville lar kameraet snurre i lang tid mens skuespillerne lar karakterene få fotfeste. Til tross for at scenene som oftest er veldig lange, er de fylt med masse detaljer og bevegelse. Melville så på seg selv som en actionregissør, men for mange så vil nok dette virke litt absurd siden det er lite av action slik vi kjenner det i dag. Melville var en sann mester på var de minimalistiske actionsekvensene, som han bruker veldig lang tid på å bygge opp. I stedet for en masse eksplosjoner og rask rytme lar han heller spenningen og seerens pinebenk være dominerende. I enkelte scener følte jeg en mengde muskler spenne seg. Det er ikke tvil om at Melville var en kløpper til å klippe.

 

"Between shooting two men six feet away and hitting a target at 100 feet there's a certain difference. It's the difference between an amateur and a professional. And, despite all appearances, I'm not professional."

 

Skuespillet i Le Cercle Rouge har også et minimalistisk preg over seg. Karakterene er kalde, kyniske, sikre på seg selv og målbevisste. Jeg syns det er svært underholdende å se hvordan skuespillerne leker seg med karakterene i Melville's lange scener, og jeg syns de klarer å arbeide seg i takt med spenningskurven. Hovedpersonene er antihelter, og med det følger jo så klart en mengde kynisme og hele kjeltringsfasaden. Alain Delon er et velkjent skurkefjes, og spiller i denne filmen den aristokratiske Corey, som ikke er så ulik Jef Costello i Le Samouraï - som han også spilte. Gian Maria Volontè, som spiller Vogel, skal visstnok ha vært en kranglefant uten like, som mislikte Melville og hans regimetoder. Han forlot til og med settet og nektet å fortsette. Heldigvis fikk Delon overtalt han til å fullføre jobben. Musikeren André Bourvil fikk rollen som Le Commissaire Mattei, mannen som tar opp jakten på de tre forbryterne. Jeg vil påstå at hans varme og pågangsmot i denne filmen gir den et vidt karakterspekter. Bourvil er trolig den som gjør den beste jobben også, uten tvil.

 

http://members.tripod.com/mcrae_tony/images/cercle-rouge-corey.jpeg

 

Melville er utvilsomt sterkt inspirert av gode gamle film noir. Mange småting er nok veldig klisjepreget, men han klarer å fange opp seerens interesse med fantastiske bilder og den minimale musikken. Den når ikke opp til The Asphalt Jungle eller Rififi, men den ligger ikke langt etter.

Liker du mørke film noir-takter, aristokratiske karakterer, minimalisme, lange (men gode) scener, nervepirrende spenning og balansert jazz bør ikke denne filmen gå hus forbi. Jean-Pierre Melville er Frankrikes lille Hitchcock.

 

http://www.moviemail-online.co.uk/images/small/04PHOTO_rgb.jpg

[Howie 0]

Fin anmeldelse. Selv mener jeg at Melville på sitt beste ikke ligger noe tilbake i forhold til f.eks Hitchcock. Og Le Cercle Rogue er rett og slett ett mesterverk

[Drizzt 0]

Såklart ligger han langt bak Hitchcock - derfor "lille" Hitchcock Fantastisk film!

[Zaeira 0]

Glimrende anmeldelse, Drizzt. Føres opp på min fremtidige handleliste.