Jump to content

Barry Lyndon


Zann
 Share

Recommended Posts

I

 

La oss begynne med å få unna det opplagte. Alt som er Kubrick as usual, teknisk perfeksjonisme, narrativ stålkontroll, alt det alle filmene til Stanley Kubrick beundres for.

 

http://billsmovieemporium.files.wordpress.com/2009/05/barry.jpg

 

Det man aller først legger merke til - fotoarbeidet i denne filmen er helt vilt. Alle interiørscenene opplyst av stearinlys er skutt uten kunstig belysning. Kubrick og fotograf John Alcott brukte en Carl Zeiss-linse opprinnelig produsert for NASA i disse scenene, det er av slike historier legender skapes. Eksteriørscenene er skutt slik at de ligner på klassisk 1700-tallsmalerkunst, særlig maleren Thomas Gainsborough var en inspirasjonskilde. Nå skal ikke jeg skryte på meg kjennskap til 1700-tallskunst, men resultatet av alt strevet med NASA-linser og 1700-tallsmalere er en film med en helt eget visuell identitet. Majestetiske tablåer, og det skjer noe magisk idet ting begynner å bevege seg og ødelegger inntrykket av statiske komposisjoner. For å si det enkelt, ja rett ut, Barry Lyndon er en pen film. Og ikke pen som i ufarlig og søtt, middelklassedekorativt, men heller ikke rystende farlig (jeg vet, la oss ikke gå nærmere inn på problemene med det utrykket, bær over med meg, vær så snill), men kanskje en plass midt i mellom. Jeg liker å se på Barry Lyndon.

 

Bevis nummer to, eller EXHIBIT #2 som jeg kunne sagt hvis dette hadde vært en amerikansk rettssaksfilm og jeg hadde vært aktor - bruken av musikk. Ganske få klassiske musikkstykker, Händel og Schubert, som blir brukt på en enormt effektiv måte. Stykkene blir brukt flere ganger, gjentakelsen gjør at temaene borrer seg inn i bevistheten til seeren. Schuberts klavertrio i essdur er like tett forbundet med denne filmen som Strauss' Also Sprach Zarathustra er med 2001 eller William Tell-ouverturen er med A Clockwork Orange. Film og musikk, forent i en større enhet. Jeg liker å høre på Barry Lyndon.

 

Kubrick er en god historieforteller, det vet vi. i Barry Lyndon blir dette særlig manifestert i et par fantastiske pistolduellscener. Nerve, spenning og godt gammeldags engasjement i overflod i scener som beskriver dueller som egentlig er utrolig trege og oppstyltete. Mennesker som metodisk stiller seg opp ti meter fra hverandre for så hver sin gang å skyte med unøyaktige svartkruttpistoler. Men med fantastisk klipping blir disse idiotiske scenarioene omskapt til noe av det mest spennende som er festet til celluloid, NASA-linser eller ei. Perfeksjonisten Kubrick brukte 42 dager i klipperommet sammen med klipperen Tony Lawson for å skape den siste avgjørende duellen mellom Barry og Lord Bullingdon. Resultatet? Pure cinema - lyd, bilder, rytmer og bevegelser som har verdi helt i seg selv og som hever seg over det som måtte være av underliggende tematikk.

 

Barry Lyndon er altså en pen film, fin å se på, fin å høre på, imponerende fortalt og satt sammen. Håndtverk! Filmen er basert på en roman av William Makepeace Thackeray, den store satirikeren kanskje mest kjent for Vanity Fair. Kubrick hadde forøvrig opprinnnelig vært i interessert i å filmatisere nettopp Vanity Fair, men ga opp siden historien i den romanen var for omfattende. The Luck of Barry Lyndon, historien om iren Redmond Barrys opportunistiske klassereise oppover i det engelske 1700-tallssamfunnet skulle vise seg å være bedre egnet for lerretet. Romanen er preget av en komisk og tydelig satirisk tone, komplett med en forteller man ikke kan stole på. Kubrick derimot, lar alt det gode håndtverket og de klassiske indikatorene på god kostymedramasmak dominere. Med det legger han til et ekstra lag av ironi, en latterlig historie fortalt med "straight face", med patos, fine kostymer, historisk korrekthet, klassisk musikk og generell inderlighet. Distansert og kaldt, jada, men akk så smart.

 

II

 

Men alt dette er ikke den egentlige grunnen til at Barry Lyndon er den filmen i Kubricks filmografi som har gjort aller størst inntrykk hos meg. Eller, det er i hvert fall ikke den eneste grunnen. For meg er karakteren Barry Lyndon eller Redmond Barry som han heter når vi først blir kjent med ham, en av de store filmheltene. La meg kort prøve å forklare hva som gjør denne karakteren så fascinerende.

 

http://www.barrylou.com/art/film/barryLyndon.jpg

 

Den klassiske filmhelten, karakteren vi skal heie på og ikke minst identifisere oss med, har et sett ganske så standariserte egenskaper. Han er handlekraftig, ambisiøs, smart, rettferdig og omtenksom. Han ofrer seg for de store idealene, det være seg kjærligheten eller rettferdigheten. Helten får ting gjort, til glede for for samfunnet og sine medmennesker og fungerer som en moralsk forbilde. Men paradoksalt nok fordrer dette fromme helteidealet forfengelighet hos leseren i det vi skal identifisere oss med ham. For identifikasjon er en av grunnpillarene i klassisk historiefortelling, og denne heltefremstillingen stryker oss med hårene og smisker med oss til å tro at vi deler heltens positive egenskaper. Vi som lever i en virkelighet vet at dette ikke stemmer, og at alle de syv dødssyndene er helt naturlige og nødvendige elementer av menneskets natur. Tenk så kjedelig det hadde vært hvis alle vært som Mor Theresa! No rock'n roll for you, my friend.

 

Det skal innvendes at den rene og gloriebærende helten etterhvert har blitt en sjeldenhet, til og med i de mest mest ublu kommersielle sammenhenger legges det til karakterbrister hos heltene, om enn bare for syns skyld. (Batman er selvsagt et aktuelt eksempel her, og dette hjelper oss også til å forstå hvorfor Superman er verdenes kjedeligste helt.) Barry Lyndon går lengre enn dette, Barry er en vaskeekte antihelt. Han er feig og ærekjær, han er forfengelig og arrogant, han lyver og bedrar og han avanserer i de sosiale gradene mest på grunn av flaks og fordi han er på rett plass på riktig tidspunkt. Han gifter seg med den vakre grevinne Lyndon utelukkende av makttaktiske årsaker og lar henne vansmekte hjemme på godset mens han selv lever det glade sosietetsliv. Han er en ekte oppurtinist og lar ingen muligheter for å nå sine mål for et bedre liv gå til spille. Filmen utfordrer sitt publikum til å innse at den karikerte Barry Lyndon har egenskaper de fleste av oss på en eller annen måte må forholde oss til.

 

Thackerays roman Vanity Fair har undertittelen A Novel Without a Hero så det er ikke særlig dristig å anta at denne problematiseringen av helten også er tilstede i kildematerialet. Men Barry Lyndon er likevel ikke en historie fullstendig blottet for heltedåder, vil jeg påstå. For Barry har også sine positive egenskaper. Han er oppriktig glad i sin sønn Bryan Patrick og er fullstendig oppofrende i sitt forhold til ham. Ironisk og passende nok er denne oppriktige kjærligheten en del av maskineriet som tilslutt feller Lyndon. Hans oversette og vanskjøttede stesønn Lord Bullingdon ender opp med å utfordre sin stefar til duell. Og her, i den allerede omtalte teknisk brilliante duellscenen, ender Barry opp med å gjøre det moralsk riktige, for en gangs skyld. Han skyter i bakken og lar Bullingdon få en ny sjanse. Og så, med amputertet fot, forlater Barry historien og overklasselivet som en virkelig tragisk helt. Han har tapt spillet om det gode liv, men har vunnet det moralske spillet han i utgangspunktet ikke brydde seg om.

 

Og bare så det er sagt - Ryan O'Neal gestalter denne fascinerende og mangefasetterte karakteren på en perfekt måte. O'Neal har aldri vært en karismatisk skuespiller, men i denne rollen passer hans lett pregløse tv-skuespillerpersonlighet perfekt, selv om det nok er mer fristende å gi skryten til Kubricks casting enn til skuespilleren selv.

 

III

 

Redmond Barry: "Sir, let those laugh that win."

Link to comment
Share on other sites

 

Fantastisk analyse/anmeldelse, whatever. Enig i alt sammen. Musikken som gjentar seg er utrolig god som du sier, nervepirrende og borrer seg inn i seeren. Rise-and-fall-opplegget er også godt, og det at Barry skyter i bakken på slutten gjør jo at vi blir litt med glad, men jeg synes egentlig mer synd på ham. Etter å ha mistet sin ordentlige sønn ble han kanskje mer følsom? Han blir jo helt tom etter det.

 

Hadde han skutt Bullingdon på slutten hadde nok filmen vært litt dårligere. Og duellen er så klart 10.0

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Del 2 er interessant. Dette med forfengelighet gjennom identifikasjon er noe jeg kjenner godt igjen i meg selv, og som du sier er det et paradoks, da forfengelighet sjelden er et fremtredende heltetrekk.

 

Må si at denne analysen var god. Liker at du presenterer deler ved filmen du liker og analyserer delene enkeltstående. Da kan du både gå i dybden og samtidig opprettholde en leservennlig struktur. Bra!

Link to comment
Share on other sites

 
 
Zarathustra er forøvrig Strauss da :)

 

Au!

 

(Hvem er Alex?)

 

Ellers takk for ikke særlig fortjent skryt. Det fine med dette prosjektet var at jeg faktisk så Barry Lyndon på nytt. Jeg hadde en oppfatning av at dette er den Kubrick-filmen jeg liker best, men det er så lenge siden jeg så den at jeg fryktet at vi hadde vokst fra hverandre. Det hadde vi altså ikke, kom jeg frem til.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
Tipper det er Clockwork Orange-Alex...

 

Åja, selvfølgelig. Også A Clockwork Orange er det lenge siden jeg har sett, så jeg skal ikke mene noe bombastisk. Men det du Pretender skriver i din artikkel om system som tar knekken på karakterene kan kanskje passe både for Barry og Alex? Eller for Barry kan man kanskje si at det er fraværet av systemet som tar knekken på ham, i det han skyter i bakken i den siste duellen går han jo mot idealene som har ført han dit han er. På den annen side var han jo allerede på konkursens rand, så det fungerer vel mest på en symbolsk måte.

Link to comment
Share on other sites

 
Au!

 

En menneskelig feil.

 

Alex er som pretender skriver, Clockwork Orange. Tenker konkret på scenen hvor han kommer inn med gjengen sin, spankulerer med sin stokk og er nesten en tro kopi av Alex. Ligner gjør de også.

Link to comment
Share on other sites

 
Han har tapt spillet om det gode liv, men har vunnet det moralske spillet han i utgangspunktet ikke brydde seg om.

Jeg tenderer mot å se Barrys handling som grunnleggende selvmedlidende og derfor like moralsk forkastelig som alt det andre han bedriver i denne filmen som jeg forøvrig ikke har stort til overs for. Resultatet er kanskje det samme, men for meg blir skuddet et (fra Barrys side) kalkulert grep som mest av alt beviser at Kubrick ikke befant seg i takt med menneskehetens mykere sider i det hele tatt. Kynismen smøres på i så tjukke lag at kakao-koppen viser seg å inneholde bare snerk, for i motsetning til store kunstnere gir Kubrick virkelig faen i mennesket og dets lodd.

 

Du skriver for øvrig meget godt, med en tematisk helhetsfølelse og bruk av motiver som jeg slettes ikke forventet fra en kommentar på et internettforum (ja, jeg vet dere kaller det artikler). Litt for godt forankret i filmens formspråk etter min smak, men så har er jeg sart for en litt mer brutal og kompromissløs form for kritikk som ikke gjør den akademiske feilen å henge seg opp i å forklare hvorfor en film fungerer når den burde peke på hva som gir filmen kulturell verdi.

Link to comment
Share on other sites

 

Internettforum-kommentar?

Folk har da lang nok tid til å skrive dette på for å kalle det en artikkel/essay. Hadde nå folk blitt tvunget til å skrive masse ord rett etter de hadde sett det så hadde jeg nå skjønt en slik mening, men folk har da i underkant av en hel måned. I dette tilfellet enda mer.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...