Jump to content

The Killing


pretender
 Share

Recommended Posts

http://img91.imageshack.us/img91/6665/screen02f.jpg

 

The Killing var en film som umiddelbart falt i smak da jeg så den første gang for en del år siden. Jeg syntes den var ekstremt spennende og spenstig fortalt. En mørk, fatalistisk noir i ganstersjangerens ofte særdelses spennende undergren: The Heist Movie, eller ransfilm som det så velklingende heter på norsk. Det har dog ikke vært noen film jeg ofte har vendt tilbake til. Fra denne regissøren har flere av de senere, filmhistoriske mastodonter nesten alltid fristet mer. Selv om The Killing er et svært imponerende verk på mange måter, har den kanskje ikke den samme Kubrickske magi vi gjenkjenner så lett i senere verker. Den er litt av en annen tid, laget i en annen tradisjon. Den tøyer ikke sjangergrensene så mye som hans senere filmer skulle gjøre. Men et eller annet har den definitivt.

The Killing er mest kjent for strukturen, fordi kronologien er brutt sterkt opp. Det var da også dette aspektet ved kriminalromanen Clean Break (av Lionel White) som skal ha inspirert Kubrick mest, og hovedgrunnen til at prosjektet faktisk kom igang.

 

Historien er fortalt i kortere eller lengre segmenter, og for at seeren ikke helt skal miste fotfeste, ledsages det hele av en fortellerstemme som i begynnelsen av hvert segment kjapt gjør rede for hvor og/eller når scenene finner sted.

Kubrick møtte motstand mot disse grepene under en testvisning, og klippet filmen om til kronologisk rekkefølge. Dette gjorde dog mer skade en godt, publikum som så begge versjonene hevdet at filmen nå faktisk var mer forvirrende, og at et av de mest fascinerende aspektene ved opplevelsen nå var borte. Dermed gikk Stanley tilbake til forrige versjon, som er den vi kjenner i dag. Disse omstendighetene er interessante, litt som et tegn på at det faktisk er fort gjort å undervurdere publikum, og at friske, ukjente fortellergrep gjerne fenger mer enn de hekter av sitt publikum. Disse erfaringene tok nok Kubrik med seg videre i karrieren, med tanke på hvilke konvensjonsbrudd han tillot seg senere.

Fortellerstemmen som ledsager oss i filmen er av fascinerende sort, en høytidelig, klassisk dokumentarstemme, med av og til kanskje litt for omstendelig eller litterær språkbruk (et par poetiske vrier dukker opp, som kanskje er mest i veien for det vi er interessert i å se). Dog finner man en interessant parallell mellom denne stemmen og speakerstemmen på veddeløpsbanen, som vi hører flere ganger underveis. Disse to kommentatorene kommenterer på en måte hver sin ”idrettslige” bragd, en på og en rundt arenaen, med medrivende engasjement, og spenningen fra selve hesteløpene er smart vekslet inn for å skape den hele tiden jevne følelsen av spenning som ligger gjennom filmen. Her forsyner Kubrick seg godt av den spenningsfylte atmosfæren som kan være på veddeløpsbanen.

 

Det er naturlig å spørre hvorfor Kubrick (og White) forteller dette ikke-kronologisk. Selve ranet består av en rekke detaljer som skal falle på plass, et puslespill. Det er selvfølgelig Johnny Clay som hånderer alle disse brikkene, og skal holde orden i kaoset. Kronoligibruddene er ikke bare nødvendige for å få fortalt om noen av hendelsene som foregår på forskjellige steder til samme tid, de bidrar også til følelsen av alle de utallige mekanismene som må utløses perfekt, og de reflekterer kaoset i det store nettverket. Det er å sammenligne med et sjakkspill, og vi ser ett og ett trekk. De små scenene er enkle i seg selv, det er helheten som er komplisert.

Filmen gis også en veldig sterk rytme pga denne segmentbruken. Det dveles aldri, og filmen er nok den tettest fortalte Kubrick har gjort. Dette blir enda mer gjennomført ved at lengre dialoger av og til er delt utover flere scener. Vi starter en forklaring på et sted, og får konklusjonen på et nytt.

 

Sjakksammenligningen er selvfølgelig ikke tilfeldig, Kubrick var en stor sjakkentusiast, og han har også gjort en av sine karakterer, slåsskjempen Maurice Oboukhoff, til sjakkspiller, og en av de tydelige, filosofiske sentrene i filmen. Han leverer følgende linje til Johnny:

You have my sympathies, then. You have not yet learned that in this life you have to be like everyone else - the perfect mediocrity; no better, no worse. Individuality's a monster and it must be strangled in its cradle to make our friends feel confident. You know, I've often thought that the gangster and the artist are the same in the eyes of the masses. They are admired and hero-worshipped, but there is always present underlying wish to see them destroyed at the peak of their glory.

Det er klart når man ser ranet, at det er et møysommelig arbeide som ligger til grunn, og for Clay sin del ligger det masse stolthet bak. For han er dette arbeide så godt som noe, og han viser aldri spesielle kvaler med å bryte loven. Hans ambisjoner klargjøres tidlig i filmen, når hans kjæreste Fay introduseres. Dette ranet gjør han for å legge til rette for et godt liv for dem, som enhver annen normal livsfilosofi, med vesensforskjellen at han skal gjøre mye på veldig kort tid – her kan man trekke inn sammenligningen med kunstneren, eller ”helten”, og den store dåd. Clay lengter etter å skape en identitet. Selve stoltheten beholder han til det siste bildet, da han ikke ser noe poeng i å forsøke å flykte, og står med rak rygg da han blir tatt.

 

Siden Kubrick gjennomgående setter Johnny i et sympatisk lys, og trekker større paralleller som hever seg langt over samfunnets lover og regler, kan man undres hvorfor han må bli tatt. For det første er måten det skjer på ganske merkverdig. En hund løper løpsk på rullebanen, og får Johnnys koffert med hele byttet til å falle av en tralle. Kofferten spretter opp, og pengene virvler opp i en svær sky (slutten ligner mye på John Hustons The Treasure of the Sierra Madre). Kofferten er gammel og dårlig, og vi ser selv Johnny forhastet skaffe denne til veie, og stappe den så proppfull av penger at den såvidt henger sammen. Her ser vi ikke mye til mesterhjernen som har briljert i filmens første time.

 

http://www.dvdtimes.co.uk/images/thekilling3.jpg

 

At dette utfallet, som kan virke ”lettvint”, kan ha med moralkodeksen som generelt herjet i de fleste filmer på den tiden er en nær tanke. Man kan også linke det opp mot konvensjonene som er vanlige i gangsterfilmene, og i film noir.

Historien med kofferten er forøvrig andre gangen Johnny Clayton feilberegner, første er når han kjører tilbake fra veddeløpsbanen med byttet. Han havner i rushtrafikk, som igjen medfører at han ikke rekker tilbake til hovedkvarteret til avtalt tid. Dette slår dog positivt ut, da det gjør at han ikke blir plaffet ned i en massakre (trigget av Sherrys elsker Val som har fått nyss om ranet via Georges tidligere tysting).

Man kan trekke konklusjonen at uansett hvor nøye ting planlegges, vil det alltid dukke opp faktorer man ikke har kontroll over. De to faktorene beskrevet fra filmen er dog ganske innlysende tabber, ikke helt i stil med karaktertegningen vi får av Johnny. Selv om man jo kan legge litt av skylden på en viss uforutsigbar hund også...

 

Apropos tystingen til George, her kommer en av filmens to kvinnekarakterer inn, Sherry, som George forteller om ranet til for å bevise at han ”er noe”. Som vi vet er denne lekkasjen svært skjebnesvanger, da Sherry lekker det videre til elskeren som igjen utleder massakren. I andre enden av skalaen har vi Johnnys Fay, som er uskyldig, ganske stereotyp, og kun tilstede som Johnnys motiverende faktor, en representant for ”det gode liv”. Således er de to kvinnene sterke motpoler, og de trigger begge fortellingens hovedlinjer. Man kan si at George og Johnny sine ”myke punkter” indirekte fører til deres nederlag. Dette litt grunne kvinnesynet (eller denne ”kvinnefrykten”) er ikke uvanlig i filmer fra 50-tallet, og kanskje ikke noe man bør heve brynene nevneverdig over. Det må jo legges til at gangsterfilmer alltid har vært en ”machosjanger”, og at femme fatalens inntreden i noir-filmene tross alt har vist en styrke i kvinnekarakteren som langt overgår tidligere normer. Om det så er styrke av litt ondsinnet art.

 

Noir-konvensjonene kommer nok likevel mest umiddelbart frem i fotoarbeidet. Lucien Ballard var fotograf, og hadde tidligere respektabel erfaring fra samarbeid med blant andre Otto Perminger (Laura) og Josef Von Sternberg (Morocco, The Devil is a Woman. Han skulle senere fotografere The Wild Bunch for Peckinpah). Anektodene rundt innspillingen gir likevel inntrykk av at Kubrisk absolutt hadde sitt å si på billedsiden, noe som er ganske naturlig da vi kjenner hans bakgrunn som fotograf og ellers sterke hang til kontroll. I dokumentaren A Life in Pictures fortelles det om da Ballard flyttet kameret bakover og byttet til en telelinse for å gjøre en dollykjøring praktisk lettere, noe som fikk Kubrick til å forlange at han enten gikk tilbake til det planlagte oppsettet eller forlot settet.

 

Lys- og mørkebruken i filmen er ofte helt ekstrem. Karakterene sitter ikke sjelden under en enslig lampe, innhyllet i mørke. Av og til beveger de seg over gulvet, og stiller seg beleilig opp ved en tilfeldig liten lampe, akkurat sterk nok til å avsløre ansiktene før dialogen fortsetter. Innpakkingen i mørket ser man helt fra filmens åpning på veddeløpsbanen, her er det hestene som er i sentrum. Dette truende mørket i filmen materialiserer seg i ekspresjonistiske skygger på veggene, og ofte over karakterene. Flere mønstre dannes ved å gi lys gjennom vinduer og annet, og det er fort gjort å tenke at dette minner om en velbrukt metafor på fengsel, ofte brukt over karakterer hvis ”skjebne er forseglet”.

Dolly-bruken i filmen har vagt oppsikt, Kubrick lar ofte kamera kjøre hindringsløst gjennom vegger i lengre, flytende tagninger. Dette kan han nok ha plukket opp av et av sine uttalte forbilder, Max Ophüls ("His [Ophüls] camera could pass through walls").

 

Ellers kan man peke på flere tilfeller av fotografisk artisteri, Kubrick så nok sitt snitt til å vise litt hva han kunne i denne filmen. Et godt eksempel er en tagning gjennom et speil, som avsløres da kamera kjører bakover.

 

Kubricks filmer, og spesielt de som kom fra 60-tallet og utover, preges i stor grad av mesterlig, ofte symmetrisk komponerte bilder. At han mestret komposisjon tidlig er lett å se om man tar en titt på noe av det han gjorde som stillfotograf i magasinet Look, og denne strenge perfeksjonismen virker å bare ha blitt viktigere og viktigere for ham med årene. Man kan kanskje hevde at det har gått litt på bekostning av bildenes evne til å flyte motstandsløst i den sammenhengen de settes (såfremt ikke det motsatte er hensikten, de mest tydelige eksemplene på det er kanskje å finne i enkelte sekvenser i The Shining). I The Killing er dette merkbart i en del av dialogbildene, hvor kamera står litt utradisjonelt plassert. F.eks. er det ofte et stykke fra aksen mellom karakterene, eller i en annen høyde, som i klippen kan medføre at det pga dårlig matching med motskudd føles som om det hugger litt. Vi kan oppleve øyeblikks forvirring om hvem som ser på hvem eller hvor osv. Det er ikke nevneverdig mye av det i filmen (I Killers Kiss er det mye mer). Men om Kubrick ganske bevisst ofret noe av kontinuitetsflyten for å lage pent komponerte bilder, er det jo også et godt steg mot et av hans absolutt sterkeste særpreg, og – hele filmografien tatt i betrakning – noe vi neppe ville vært foruten; disse klassiske Kubrick-bildene som ”setter seg på netthinnen”.

 

The Killing regnes ofte i filmhistorisk sammenheng som en av de siste, store noir-filmene sammen med bla. Touch of Evil (’58). Det er igrunnen ganske passende, her krysses to ”vidunderbarn” sine veier, Orson Welles som slo igjennom som 26-åring med Citizen Kane, og Kubrick, som da The Killing kom selv var 26 og fikk gjennomslag hos både kritikere og publikum. Welles snakket forresten varmt om Kubrick og filmen i et intervju i 1965;

Welles:
Among those whom I would call “younger generation” Kubrick appears to me to be a giant.

Interviewer:
But, for example, The Killing was more or less a copy of
The Asphalt Jungle
?

Welles:
Yes, but The Killing was better. The problem of imitation leaves me indifferent, above all if the imitator succeeds in surpassing the model… What I see in him is a talent not possessed by the great directors of the generation immediately preceding his… Perhaps this is because his temperament comes closer to mine.

Orson Welles må ha vært rett mann å spørre om Kubrick. For å levere en så solid og imponerende film som The Killing i en såpass ung alder krever noe spesielt som særdeles få utover Orson og Stanley har fått til.

Link to comment
Share on other sites

 

Flott tekst til en flott film! Er enig i det meste du skriver her. Sjakksammenligningen er bra, og er helt enig i det du skriver om rytmen, kronologien. Bruken av flashbacks og en narrativ struktur som hopper hit og dit er helt klart en høydare her. Og det nydelige fotoarbeidet selvsagt, en voldsom lysbruk som du skriver. Jeg kan jo igjen trekk frem "papegøyescena" som jeg syntes var helt latterlig bra visuelt sett. At konklusjonen kan sees på som "lettvint", vel, kanskje, den følger jo boka, helt klart. Men jeg synes likevel det er en fin vri, kanskje ikke nødvendigvis selve "feilgrepet", pengene som flyr ut, men reaksjonen i det siste bildet. Tankene mine gikk som sagt til Notorious, bare en mer rakrygga og careless vri. Jeg synes i hvert fall denne brå slutten, denne totale kapituleringen på 3 sekunder, er herlig frisk. I tillegg til at "avslutningen" egentlig skjer offscreen, lenge etter at filmen er slutt, likt med Notorious.

 

Ellers er det en bra karakteristikk du gjør av Haydens karakter angående dette med "kunstneren og raneren". Dette sitatet slo også meg som treffende mens jeg så filmen, men jeg tenkte kanskje ikke like mye over det som du gjør her. Interessant lesning!

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for positive ord, det slo meg under skrivingen at det var mye vanskeligere enn jeg trodde, at skriftspråket mitt ofte er rett ut fælt, kronglete og ufokusert og at jeg trenger trening... så da har vel noe positivt kommet ut (selv om jeg gjerne skulle ha gitt mer tid til dette...)!

 

Det er først og fremst feilgrepet som leder opp til slutten jeg er kritisk til ja, selve de siste to minuttene er jo fabelaktig film. Mulig det er uklart i teksten, men jeg mener det er et feilgrep denne karakteren ikke ville ha gjort, slik som han er tegnet opp. Man kan jo skylde på at det står i romanen, og ikke klandre Kubrick for å ha fulgt denne. Kanskje Kubrick ville vært mer kritisk til materialet om han hadde gjort denne senere... som han var til materialet i The Shining for å nevne det mest kjente eksempelet.

 

Forresten leste jeg en interessant notis til Kubricks karakterer i boka Cinema of Loneliness, (fritt etter hukommelsen:) at de hadde for vane å bygge opp et system som de til slutt ikke klarte håndtere, og at dette tok knekken på dem. Ingen dårlig karakteristikk, iallefall ikke på Johnny Clay.

Link to comment
Share on other sites

 

God lesning, pretender. Sjakksammenligningen er på sin plass, da dette kanskje er den med de klareste trekkene til nettopp det, når det gjelder Kubrick. Det er vel også første film hvor han tydelig hinter på sin interesse for sjakk, noe som vil gå igjen i de fleste av hans filmer.

 

Enig i at dette ikke er filmen man vender tilbake til, men helt klart en fabelaktig opplevelse første gang den snurrer over skjermen.

Link to comment
Share on other sites

 
Fin lesing! The Killing har alltid fremstått for meg som en jordnaer og stemningsfylt film som fanger en helt spesiell tidsånd. Klart, ikke så banebrytende som Kubricks senere filmer, men en solid og tøff film noir som jeg gjerne ser flere ganger.
Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...