Lolita (1962)

[maestro 1]

Det sies at Adrian Lynes 1997-filmatisering av Lolita, er filmen du skal se for en tro adaptasjon av Vladimir Nabokovs dypt elskede litterære verk. Ønsker du derimot å oppleve den klassiske historien fortalt gjennom øynene til historiens fremste filmskaper, skal du naturligvis se Stanley Kubricks Lolita.

http://img6.imageshack.us/img6/1192/vlcsnap2460236.jpg

 

«What drives me insane is the twofold nature of this nymphet, of every nymphet perhaps, this mixture in my Lolita of tender, dreamy childishness and a kind of eerie vulgarity. I know it is madness to keep this journal, but it gives me a strange thrill to do so. And only a loving wife could decipher my microscopic script.»

 

Nabokov skrev selv manuset til filmen, men Kubricks endelige versjon skal ha endt opp som radikalt forskjellig fra forfatterens omskrevne manus av egen bok. Alle Kubricks krumspring til tross; Nabokov omtaler gjerne Kubricks filmatisering som meget god, trass i sitt eget «bortkastede bidrag» på den. En litt annen reaksjon enn den Stephen King ga samme regissør for den frie bearbeidelsen av The Shining. Men det er en annen historie.

 

Boka var fremdeles gjenstand for kontroverser da Kubrick lanserte sin film i 1962. Den tabubelagte tematikken om en eldre manns begjær for ungpiken Lolita, ble bannlyst på linje med russisk propaganda og blant annet holdt utenfor amerikanske bibliotek utover de paranoide 60-årene. Hvordan man i det hele tatt fikk finansiert, innspilt og lansert denne adaptasjonen fremstår i så måte som forbløffende merkverdig.

 

Historien omhandler en middelaldrende britisk professor, Humbert Humbert (stødig spilt av James Mason), som opplever å bli underlig tiltrukket av den altfor unge Lolita (yndig spilt av Sue Lyon), datteren til den velstående vertinnen han midlertidig har flyttet inn hos. Mens Humbert innleder et voksent forhold til den usympatiske vertinnen (Shelley Winters), er det den ungdommelige skjønnheten i Lolita som vekker begjæret og lidenskapen i ham. Den forbudte kjærligheten som han aldri kan leve ut og vise for verden.

 

http://img7.imageshack.us/img7/9559/vlcsnap2461286.jpg

 

Kubricks problem var at det for ham var like forbudt å vise Humberts forbudte kjærlighet på film. Og disse sensurbegrensningene har gjort Lolita til en merkelig film. Ved aldri virkelig å vise det som er historiens fundament, den fysiske kontakten mellom Humbert og Lolita, frarøves vi veldig mye av den dynamikken og karakterforståelsen som egentlig må være på plass for å få filmen til å fungere. Derfor gir heller ikke filmen meg veldig mye emosjonelt; til det blir det for vanskelig å forstå og engasjere seg i hovedpersonens tanker. At den overhodet ikke finnes seksuell er ikke nødvendigvis et problem, men den blir altfor vag og tannløs også i antydningene. Jeg er veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville forstått hva som foregikk mellom de to, dersom jeg ikke visste det fra før. På den andre siden kan man si at Kubricks avholdenhet i forhold til det seksuelle, er med på å gi hans versjon en tvetydighet som i seg selv er tiltrekkende og kanskje også mer interessant enn en slavisk adaptasjon som Adrian Lynes.

 

Sterkest inntrykk gjør faktisk Lolita når Kubrick våger å trykke både ulmende mørk og banal slapstickhumor inn rundt den ømfintlige tematikken. Den mørke humoren sikres i pinligheten og ubehageligheten som Humbert står midt oppi, gravd opp gjennom historiens alvorlighet. Men Kubrick gir oss også uventet slapstickhumor i form av umiddelbar fysisk komedie når Humbert for eksempel skal sette opp en sammenleggbar ekstraseng på et hotellrom han deler med Lolita. En hysterisk morsom scene. Enda bedre blir det når Peter Sellers kastes inn fra sidelinjen som en snål bikarakter litt på siden av plottet, hvor han naturligvis stjeler alle scener han medvirker i, selv om disse scenene nesten blir å regne som en film utenom hovedfilmen.

 

http://img28.imageshack.us/img28/6826/vlcsnap2462531.jpg

 

Som et visuelt filmhåndverk tilhører Lolita den gamle skolen, der Kubrick fremdeles virker bundet av rammene til klassisk amerikansk studiofilm. Først to år senere, fra og med Dr. Strangelove, frigjør Kubrick seg fra denne tvangstrøyen og blir i resten av karrieren også en nyskapende filmkunstner søkende etter nye visuelle uttrykk og tilnærminger. Sånn sett hadde det for så vidt vært interessant å se hva Kubrick kunne fått ut av Nabokovs roman i et senere tiår, både når det gjelder filmspråk og hvor mye lenger han kunne tatt historien.

 

Mine innvendinger til side: Stanley Kubrick byr også i denne filmen på flere ikoniske bilder (Oswald Morris’ foto er flott), og dens tematiske nøkternhet kan like mye sees på som mer gåtefull og fengslende enn en slavisk og eksplisitt adaptasjon ville vært. Personlig synes jeg imidlertid denne soberheten gjør at filmen beklageligvis føles noe utdatert, og hadde det ikke vært for at den kommer med Stanley Kubricks signatur, er det faktisk fristende å omtale Lolita som et nokså forglemmelig verk.

[morty 8]

Fin lesning, maestro. Hadde en liten oppvåkning med denne, for snart et par år siden. Da satt den mye bedre, og føltes veldig mye friskere. Selv om filmen er av den den gamle skolen, så starter han bl.a. med slutten. Noe som måtte vært vågalt, kanskje for vågalt til at den slo helt ann. Peter Sellers karakter føler jeg er veldig Kubrick, og huset minner meg om ting som kommer, f.eks. rommet i slutten av 2001. Så er det maleriet, med kulehullene.

 

http://www.annyas.com/screenshots/images/1962/lolita-end-title-card.jpg

 

Jeg digger baderomscenen også