Jump to content

Artificial Intelligence: AI (2001, Spielberg)


feskinger
 Share

Recommended Posts

Artificial Intelligence: AI (2001, Spielberg)

 

AI er det endelige beviset på Kubricks storhet. Det er ikke bare en god historie, det viser også hvordan han hadde evnen til å innse sine begrensninger, og med det gav prosjektet til en som kunne håndtere det med respekt: En med evnen til å lage det som kan vise seg å være 2000-tallets beste film.

 

Den elskende roboten har dukket opp på film ved flere anledninger. I Spielbergs AI kommer den som barn, en prototyp på et mekanisk menneske, MECHA, som skal lanseres som substitutt for ekte barn, et alternativ for foreldre som ikke kan få unger selv. Mens en film som Blade Runner (1982, Ridley Scott) roter seg bort i spekulative følelser og feiltolkninger av originalmaterialet, klarer Spielberg å fokusere, i et kompleks univers lager han en fortelling om de mest grunnleggende følelsene, det mellommenneskelige, kjærligheten mellom barn og mor.

 

http://img7.imageshack.us/img7/8395/vlcsnap621855.png

 

Rollen David (Haley Joel Osment) trer inn i er i utgangspunktet vanskelig nok. Som substitutt for et ekte barn i koma, dømt til aldri å våkne, blir det Davids jobb å trøste en sørgende mor. Måten han opptrer på, reaksjonene hans er alltid smånaive, åpenbart programmerte måter å opptre på, det er ikke bare småkomisk, det gir han personlighet. Og det er derfor, fordi han i krysningen mellom å være robot og ha følelser blir noe eget, det er bare derfor følelsene for han vokser i morens hjerte. Fordi han er menneskelig.

 

Enklere blir det ikke når den ekte sønnen våkner, og de to må dele på morens oppmerksomhet. På dette tidspunktet har moren programmert inn Davids kjærlighet for henne, ubetinget, uendelig. David blir behandlet mer som leketøy enn som bror, og det et er i denne utforskingen av et leketøy David kommer farlig nær å skade seg selv og mennesker rundt seg. Det blir bestemt at han er en trussel for omgivelsene, og at han skal sendes til dekonstruksjon.

 

Kollisjonen som skjer er følelsesladd. Å dele sin mor med et mekanisk vesen virker nok absurd for Martin (Jake Thomas), som gjør det han kan for å understreke at David er robot. Når David blir sendt bort skjønner han at det er det mekaniske ved han som har støtt han fra sin elskede mor, og vil som Pinocchio finne den blå feen som kan gjøre han til menneske.

 

http://img17.imageshack.us/img17/6528/vlcsnap629887.png

 

Alle vet at det bare er et eventyr, at det ikke finnes noen blå fe. Og det er det som er genistreken i AI, hvordan David dømmes til døden, og hvordan vi blir gjort oppmerksom på at vi som seer bare kan observere, reflektere over det som skjer på skjermen framfor oss. Medfølelse på film har aldri vært sterkere, og bildene som er med på fremkaller den har ikke vært penere, mer kreative.

 

David er den perfekte blanding av seriøsitet og komikk, og sammen med sexboten Gigolo Joe (Jude Law), den perfekte mann, jakter og flykter de om hverandre. «De hater oss», sier Joe, «men de elsker oss for det vi gjør med dem, vi er udødelige, en gang kommer vi til å ta over, derfor hater de oss.» Begge er bygget for å elske, setningen er det som som skiller de to. Den vekker avsky hos David som ikke kan se på sin mor som hatende, til tross for at hun forlot han alene i skogen for å dø.

 

http://img38.imageshack.us/img38/5614/vlcsnap623272.png

 

Når David endelig når det han tror skal være den blå feen møter han bare seg selv, konfrontasjonen er voldelig. Voldelig ikke bare fordi den knuser den opprinnelige drømmen, men også fordi det er en påminnelse på hvem han egentlig er. Møtet med sine første minner, sett gjennom sin egen maske er spesielt minneverdig. Når David bestemmer seg for å ta sitt eget liv er det fordi han vet han aldri kan elske igjen, fordi alle hans drømmer er knust, selvmordet er den naturlige reaksjonen på situasjonen han er i.

 

I dødsforsøket finner han nytt håp, i en gammel fornøyelsespark under vann finner han en statue av den blå feen. Fanget under et pariserhjul ber David inderlig om å bli gjort til menneske, igjen og igjen. Det er et av de mest ikoniske, sterkeste bildene sett på film. Hvordan vet David om han er blitt et menneske? Om han er blitt et menneske, hvordan skal han komme seg ut? David stiller ingen spørsmål, han bare ber.

 

http://img9.imageshack.us/img9/3231/vlcsnap618868.png

 

Det høres slutt ut, men igjen viser Spielberg hvorfor han er kongen av popfilm. 2000 år senere, verden har gått til grunne, og romvesener besøker planeten. Interessen deres for mennesket er stor, og funnet av David er en viktig kilde for dem. «Vi vil bare at du skal være lykkelig.» Ønsket deres samsvarer med følelsen vi sitter igjen med etter å ha sett filmen. Når de klarer å gjenforene David med moren, er det bare for en natt. Han får en dag som menneske, en dag med sin mor, og da de om kvelden legger seg antar vi at David aldri kommer til å våkne, men oppnå uendelig lykke, det eneste han vil, det han fortjener.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Har store ambisjoner om å se denne på nytt. Første gang jeg så den slo den meg som en ganske streit Spielberg-affære som manglet litt av magien til E.T., men når jeg ser komposisjonene og fargebruken i de bildene du har valgt ut er det vanskelig å være uenig i at man snakker om filmmagi av høy klasse. Spesielt symmetrien mellom Laws figur og den til Osment, hvordan alle former for kjærlighet i Spielbergs visjon har blitt en salgsvare gjennom simulasjon, har potensielt mye for seg. Når du ser på hvordan dette også i vårt samfunn blir stadig mer marginalisert, viser kanskje Spielberg oss hvordan pop-kunst fortsatt kan vekke sensibiliteter -- ikke bare tappe direkte inn i vår frykt og paranoia som noen av vår tids mest kritikerroste filmskapere har gjort til sitt varemerke.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Først og fremst flott artikkel, feskinger. Tommel opp!

 

Jeg får fint lite ut at av denne, spesielt den håpløse "det blir så bra så"-slutten. Det blir for polert, mens filmer som Close Encounters og E.T. er mer røffe i kantene. Samt de er lagd i en annen tid, da effektene hadde bøtter av sjarm og følelse. Den første delen er, for min del, det mest interessante med denne filmen. Her prøver Spielberg, men får det selvsagt ikke helt til.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Altså. At slutten har fått et så sukkesøtt stempel er litt dumt egentlig. Den er alt annet en entydig, og hvis vi dikter den lykkelig er det fordi det er forventningen vår til den. Den rolige fortellerstemmen som skal sende oss til paradis, romvesner som kan lukke de logiske bristene.

 

Hva vi får er noe ganske annet. Det er en vond og vanskelig film.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...