Jump to content

Full Metal Jacket (1987)


TMwtP
 Share

Recommended Posts

Denne filmen har alltid gitt meg en dyp følelse av ubehag. Spesielt gjelder dette den første delen, som foregår på rekruttskolen. Det er faktisk slik at jeg føler at det som rekruttene utsettes for berører også meg selv. Hele filmen omhandler delvis nedbryting av menneskeverdet og selvet, men måten Kubrick slenger dette i trynet på oss allerede fra første stund griper meg hver gang. Hårklipp-sekvensen er et viktig ledd i dette. Som før et kirurgisk inngrep, klargjøres nærmest hodene for de psykologiske inngrepene som skal følge. Håret, en viktig del av ens gamle selv, ligger igjen i en haug på gulvet. Ved å fullstendig endre og standardisere utseendet bidrar dette til at man fremmedgjøres både for seg selv og andre. Rekruttene skal gjøres like, de anonymiseres i form av klengenavn, de skal formes til ensartede drapsmaskiner.

 

http://filmantrop.net/bilder/fmj/01.jpg

 

«Did your parents have any children that lived?»

 

Vi befinner oss innledningsvis på rekruttskolen i Parris Island, South Carolina. Ganske snart introduseres vi for en gruppe rekrutter, uten at vi blir kjent med så mange av disse. Sentralt i handlingen står menig Joker. Tilnavnet får han etter å ha avlevert en ganske dårlig John Wayne-imitasjon under sersjantens første inspeksjon. Sersjant Hartman er en ekstremt profan drittsekk, utvilsomt med mangeårig kunnskap om utdanning av soldater, men med en ekstremt grovkalibret måte å utøve den på. Videre møter vi menig Pyle som først og fremst er den som får unngjelde for sersjantens vrede på grunn av sin ubehjelpelighet.

 

Det er nok likevel ikke primært dette som skaper ubehaget, men noe ganske annet. Jeg har forsøkt å gå dypt i meg selv vedrørende nettopp hva. Jeg har kanskje funnet det ut og er ikke spesielt stolt over å innrømme årsaken. Tidligere trodde jeg vel det var det åpenbare – sersjanten og hans umenneskelige opptreden. Dette rammer jo menig Pyle spesielt etterhvert. Kanskje vil de fleste sympatisere med Pyle. Jeg trodde nok muligens at jeg gjorde det selv. Det er ille å innse det, men den følelsen av skam som inntreffer hos meg skapes først og fremst av Pyles stakkarslige, ja, barnlige vesen og de plager han påfører sine medsoldater. Til å begynne med går det kun utover Pyle selv. Men da dette etter kontinuerlig fysisk og psykisk tortur fra sersjantens side ikke ser ut til å ha noen effekt, rammes hele troppen i form av kollektiv avstraffelse. Da det etterhvert går over toleransegrensen for troppen lar de selvjustisen gå ut over Pyle.

Hartman spiller jo kortene sine helt etter boken. Han klarer å sammensveise en hel tropp rekrutter ved å ofre én av dem. Jeg prøver, men jeg klarer ikke å stille meg på Pyles side. Og det slår meg at Kubrick har lyktes.

 

http://filmantrop.net/bilder/fmj/02.jpg

 

I U.S. Marine Corps er det hverken plass for barn eller kvinner. Pyle er barnet, muligens en metafor for den siste rest av dette i alle rekruttene. Vi ser dette tydelig i flere scener hvor Pyle tvinges til å sutte på tommelen. Kanskje drepes barnet direkte i den kollektive avstraffelsen av Pyle, der også Joker deltar. Joker har spilt rollen som det eneste menneskelige og tenkende alibiet i filmen, men heller ikke han kan stå i mot gruppepresset her.

Det er flere forhold knyttet til Pyle-karakteren som assosierer til dette. Etter at Joker får ansvaret for hans personlige utdannelse, ser vi at Pyle må ha hjelp både til å knytte skoene og kle på seg – akkurat som et barn må lære dette første gang. Han skiller heller ikke høyre fra venstre.

 

Kvinnene er på sin side erstattet med våpnene, som gis kvinnenavn og rekruttene må sove med dem - det er den eneste sexen de kommer til å få. Sex og kvinner blir dermed synonymt med vold og drap, mens våpnene blir det mest menneskelige i deres tilværelse - det som de skal ha det nærmeste og mest personlige forholdet til. Det hele kulminerer svært så resolutt i del to av filmen med en kvinnelig snikskytter.

 

Hvorfor er første del av filmen den mest ubehagelige for meg, er ikke dette et paradoks? Man skulle tro det var rimelig å anta at krigs-helvetet i andre del er det som bør oppleves som det verste. Sannsynligvis er det også slik, men etter åpningen føler jeg meg rett og slett følelsesmessig avstumpet. Etterhvert som soldatene i filmen gradvis hjernevaskes i form av daglig fysisk og psykisk tortur, sliter dette også på meg rent mentalt.

 

http://filmantrop.net/bilder/fmj/03.jpg

 

«Ain't war hell?»

 

Det ekstremt stramme og symmetriske rommet filmens første halvdel utspiller seg i, gjør nesten at overgangen til Hue City føles befriende, mere åpent og imøtekommende. Jeg innser at også dette kan være rimelig planlagt fra Kubricks side.

 

Soldatene for øvrig har det også friere, blant annet er det tilgang på prostituerte. Endelig kan man få utløp for maskuliniteten, alle andre deler av personligheten er effektivt knekt i rekruttperioden. Den eneste som kan ha beholdt rester av barnet i seg er Joker, som når han pruter med en hore sier: «That's all my momma allows me to spend», i.e. han er innerst inne fortsatt en gutt. Joker er muligens den eneste som ikke lot seg hjernevaske på rekruttskolen.

 

Jokers nye hverdag som krigsreporter fortoner seg nokså annerledes enn hva han hadde trodd. Kynismen er fremherskende også her. Slagordet til Stars and Stripes er «FIRST TO GO LAST TO KNOW – We defend to the death your right to be disinformed», som ikke er helt etter pressens etiske regler. Da han fremlegger informasjon om at Tet-offensiven kan stå for døren interesserer ikke det redaktøren fem flate øre. Det vil kunne bidra til å skape negativ omtale av kampanjen.

 

http://filmantrop.net/bilder/fmj/04.jpg

 

Et forholdsvis langt innslag omhandler et reportasjeteam som intervjuer soldatene i felt. Dette harmonerer fint med den retningen filmen har tatt på dette tidspunktet, som synes som en ren actionpropaganda over krigens ærefulle handlinger og gung-ho machokultur. Reportasjeteamet stiller opp troppene til fiktive kamphandlinger slik at de kan filme utenfor fare. Spørsmålet man kan stille etter dette er, er de påfølgende kamphandlingene reelle eller en film i filmen?

 

«Our right to be misinformed»

 

Var Kubrick en slubbert når det kom til stykket, eller hadde han kanskje mistet grepet etter syv år uten filmproduksjon? Poenget er nemlig at denne filmen kan ses på som å være full av kontinuitetsfeil. Noen av disse er likevel så riv ruskende ulogiske at det er grunn til å tro det motsatte – de er plassert der med hensikt.

 

Treningsperioden ble avsluttet med en høydramatisk opplevelse. Likevel nevnes ikke denne opplevelsen med ett ord i del to. Har Pyle noengang eksistert? To av de viktigste scenene med Pyle involvert er badet i et spesielt blått lys, som ikke har noen åpenbar naturlig forklaring. Andre nattscener er mye mørkere. I tillegg endrer musikken seg til et tungt åndedrag ikke ulikt når noen sover. Vi ser til og med at Pyle puster i takt med musikken.

 

http://filmantrop.net/bilder/fmj/05.jpg

 

Teorier går derfor ut på at dette kan være drømmescener, noe som forklarer fraværet av temaet i del to. Pyle er dessuten vitterlig et godt stykke til venstre for Joker i den første runden Hartman gjør blant rekruttene, etter John Wayne-hendelsen har han flyttet seg til høyre. Dette trenger imidlertid ikke bety at han ikke er der, det at rekruttene bytter plass kan like gjerne være uttrykk for den anonymiseringen som er i ferd med å foretas. Jeg finner likevel sterk symbolikk i at han dør akkurat når treningsperioden er over, da rekruttene har blitt menn og det ikke er plass til barnet lengre.

 

Hvorfor er så mange scener filmet som om de reflekterer andre karakterer? I «this is my rifle, this is my gun»-scenen tviler jeg på at rekruttene ville ha marsjert med våpenet hhv på høyre og venstre skulder, noe som også bekreftes av filmens manus fra 1985:

 

«During our sixth week, Sergeant Gerheim orders us double-time around the squad bay with our penises in our left hands and our weapons in our right hand».

 

I denne scenen, derimot, gir det perfekt symmetri. Joker og Cowboy reflekterer hverandre – de er de eneste med briller. Begge to skrev også for skoleavisen på High school.

 

I en av de morsomste scenene i filmen, der Joker møter massegrav-obersten refererer han til Jungiansk skyggeteori. Ethvert menneske bærer på en refleksjon av seg selv, med aggresjon og fremmedfrykt på den ene siden og nestekjærlighet og samarbeid på den andre. Derfor går en tolkning ut på at Pyle = Animal Mother. Hartman forteller Pyle direkte at han er «born again hard» etter at han utmerker seg i geværdrill og skyting. Kanskje er han gjenfødt som Animal Mother, karakteren som dukker opp i Vietnam og som vi ikke har sett på rekruttskolen. De to har flere fellestrekk.

 

De mest bisarre sekvensen kommer da soldatene blir utsatt for snikskytteren. Lagleder Cowboy plukker ut fem menn inkludert seg selv til å foreta fremrykningen. Joker og Rafterman melder seg i tillegg slik at de totalt blir syv. Men det er bare seks menn som rykker fram. Da de nærmer seg bygningen er de igjen syv, men da har de fått selskap av Animal Mother som allerede var på plass. Da de endelig er samlet ved bygningen kan vi telle åtte mann. Men det mest absurde er at de på veien fremover passerer en ukjent person, han ser ut til å ha briller og er uten hjelm og stridsutstyr. Er dette et medlem av Kubricks crew? Er det et medlem av dokumentar-crewet, de som lager filmen i filmen?

 

Men det stanser ikke med dette. I det troppen ankommer ruinene av det første huset for å nærme seg snikskytteren, må laglederen Cowboy bort til enden av bygningen for å kunne se det andre huset. Han titter forsiktig rundt hjørnet. Vi ser tydelig av bildene at det ikke er mulig med fri sikt på annen måte.

 

http://filmantrop.net/bilder/fmj/06.jpg

 

Derimot – da Cowboy returnerer er det et kjempesvært hull i muren som gir snikskytteren klar bane.

 

http://filmantrop.net/bilder/fmj/07.jpg

 

Dette kan ikke være en kontinuitetsfeil fra Kubricks side. For det første – Cowboy ville selvfølgelig ikke gått bort til hjørnet hvis det var mulig å observere annetsteds fra. Dernest – han, som erfaren soldat, ville ikke stilt seg med ryggen til den åpningen. Åpningen er rett og slett ikke der! Sekunder senere blir han skutt.

Hva vil Kubrick fortelle oss her? Er soldatene i en annen dimensjon der alt kan skje? Er de allerede døde og «in a world of shit»? På den annen side er det altså en mulighet for at Kubrick rett og slett var en litt slumsete regissør som ikke var så nøye med detaljene...

 

«Who's the leader of the club?»

 

At filmen ville vokse så betydelig ved gjensyn kom noe overraskende på meg. Den er perverst fascinerende i det at den ikke besvarer noen spørsmål, tilbyr intet håp og (muligens) har liten mening. Det har aldri vært noen særlig disputt rundt filmen som en, nær sagt, blockbuster krigsfilm. Antikrigsbudskapet har heller ikke vært gjenstand for særlig tvil, noe den har til felles med Kubricks andre antikrigsfilmer, Paths of Glory (1957), og Dr. Strangelove (1964). Men, den har mange flere fasetter utover dette. Velger man å basere seg på Kubricks angivelige fanatiske opptatthet av detaljer, åpner det seg jo en hærskare av tolkningsmuligheter. Tror man at det skyldes slurv er fortsatt filmen interessant. Uansett er denne, som flere av Kubricks filmer, en film som fortsatt vil debatteres grundig i år fremover.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Wow! Dette er fantastisk, TMwtP. Skal innrømme at jeg fikk frysninger enkelte ganger når jeg leste. Skal prøve å kommentere mer i morgen, men måtte bare si at dette fortjener trampeklapp og litt til. Tror jaggu jeg må se denne på ny, igjen.

 

Nå fikk jeg prestasjonsangst.

Link to comment
Share on other sites

 

Først: glimrende artikkel!

Så: "Joker har spilt rollen som det eneste menneskelige og tenkende alibiet i filmen, men heller ikke han kan stå i mot gruppepresset her."

- Jeg ser den, men er vel litt det at han er drittlei Pyle på dette punktet han også?

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
Jeg fikk mer ut av denne teksten enn hva filmen ga meg. Interessant lesning, og frekk er du også. Lufte muligheten for selveste Kubrick som en "litt slumsete regissør som ikke var så nøye med detaljene", makan! Pluss for den, bl.a. Det eneste jeg savner litt refleksjon rundt er hvor mye som er pønsket ut av Kubrick selv og hvor mye som simpelthen er hentet rett ut av Gustav Hasfords The Short Timers. Ja, jeg vet at flere mener Kubrick forandret så mye og alt det der men da jeg forsøkte å lese boka klarte jeg ikke å fullføre den siden det var som å lese manuset minus litt instrukser til folk foran og bak kamera - for i alle fall en del av den virker det som om kubrick (sammen med Michael Herr og Gustav Hasfjord selv på manusfronten) har gjenskapt boka ned til minste detalj. Men så kom jeg meg ikke så langt, noen som har lest hele romanen her?
Link to comment
Share on other sites

 

Dere overdriver rosen. Jeg syns det ble nokså langt og ustrukturert det hele, og er relativt imponert over at dere gadd å lese alt. Men takk.

 

@NaN: Ja, det var frekt. Jeg tror ikke ett sekund på at dette skyldes glipp.

 

Legg merke til at hullet forsvinner / er tilstede også når Eightball og Doc Jay blir skutt, og vi ser muren fra skytterens ståsted.

 

@Fubarino: Jøss ja, han er drittlei. Det føles nok forløsende også for ham å bare dælje løs.

 

EDIT: Her er forresten Rob Ager igjen, han med River of Blood fra The Shining. Han har en masse annet med i analysen sin utover det jeg har nevnt i artikkelen, helt klart verdt å bruke tid på.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Flott artikkel! Mye her som jeg, og sikkert flere, aldri har tenkt på.

 

I likhet med i Paths of Glory, ligger mye av styrken i filmen at man aldri ser fienden

(før dama på slutten).

. Hele andre del virker nesten surrealistisk, de ligger å skyter på bygninger uten at vi får noe forhold til hvem de skyter på. Det hele fremstår som en illusjon, de virkelige fiendene er deres eget befal og den militære tenkemåten.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Slenger meg på rosen her: dette var veldig bra skrive. Synst ikkje teksten var ustrukturert i det heile, men følgde ein naturleg progresjon. Opningsscena set verkeleg tonen, og som sagt i ein annan tråd finn eg den veldig brutal. Fleire av tinga, deriblant muren som kjem og går, har eg ikkje fått med meg dei gongane eg har sett filmen, men dette har no gitt meg lyst til å sjå filmen nok ein gong. Om resten av skribentane held fram på same måten har eg mykje god lesnad framføre meg!
Link to comment
Share on other sites

 

Virkelig gode lesning dette, TMwtP. At du gjør det mer personlig, gjør det for meg langt mer interessant. Tommel opp for TMwtP!

 

Jeg må nesten se filmen igjen, for å gå nærmere inn på ting. Platekomp har salg på den, så jeg svinger innom der på vei hjem. Men dette med å gjøre ting, som kanskje virker som kontinuitetsfeil, er noe Kubrick bedriver hele tiden. Noe av det kommer sikkert av mange tagninger, ofte lange tagninger, hvor kontinuitetsfeil selvsagt vil finne sted. Andre virker veldig opplagte, for å påtvinge en eller annen følelse av ubehag på seerne. Dette passer inn i Freuds "Das Unheimliche", som gjennomsyrer hele The Shining. Men blir spennende å sjekke ut det du nevner, spesielt dette med muren.

 

Videre er Michael Herr "Dispatches" endel av historien, ikke bare Gustav Hasfords "The Short Timers". Har ikke lest noen av disse, men Michael Herr var krigsjournalist i Vietnam, og mye er nok hentet derfra.

 

Ang Rob Ager, så er han interessant, men noen ganger trekker han det kanskje litt vel langt. Men veldig fascinerende og dyptpløyende. Finnes også en bok, som jeg ikke husker i farten, som tar for seg Kubricks bruk av det onde. Eller tilstedeværelsen av det onde. At f.eks. monolitten i 2001 er ikke god, den er rett og slett ond, og fra der ledes mennesket til å dyrke den siden foran den gode. I Full Metal Jacket er de i helvette, og de henter frem det verste i seg selv.

 

Ble litt oppstykket dette, sitter på jobb og får bare skrevet litt i ny og ned. Men uansett, kanun lesning TMwtP.

 

edit: og ja, Gomer Pyle er jo også en kjent karakter på tv for amerikanere. En litt naiv og landsens kar, som da i spin-off serien rekruterer seg til United States Marine Corps.

Link to comment
Share on other sites

 

Hehe, uff, nå blir det bare ubehagelig her. Nå er det sånn at den neste som evt. kommenterer her MÅ si noe positivt om artikkelen ellers så er vedkommende sær. :rolleyes:

 

Men jeg opphever herved denne forbannelsen! Heretter trenger man bare si noe om filmen! :D

 

Jeg har lest et utkast til manus fra 1985 - det som Ager først og fremst baserer sin analyse på. Kubrick følger det ikke helt slavisk i filmen, så det er muligens ikke siste versjon eller at han uansett avvek litt fra dette. Det aller mest sentrale som er fjernet fra manus er sluttscenen. Nå er vel alle katter ute av alle sekker i denne tråden, så da kan jeg jo skrive at Joker dør. Det inntrykket jeg fikk når jeg leste det, var at Kubrick tjente på ikke å ta med den delen. Den slutter mye bedre nå, som Uru var inne på i favorittscenetråden.

Link to comment
Share on other sites

 

Hehe. Folk liker det du skriver, så det må du bare ta som den rosen det er :)

 

Kubrick fulgte ikke manus slavisk, i alle fall slik jeg oppfatter det. For å gå til Shining igjen, så hadde den en helt annen slutt. Denne ble da riktignok filmet, men ble utelatt fra filmen. Vet du om Jokers død ble filmet?

 

Kubrick var spontan, og tok gjerne til seg andres ideer. Han var nok aldri helt sikker, derfor er han kjent for enormt med tagninger. Han søkte hele tiden etter noe.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Det aner jeg ikke, kanskje Svankmajer vet noe om dette?

 

Sorry, vet ikke gitt. Riktignok lest Michael Herrs bok om Kubrick og hans samarbeid med Full Metal Jacket og alt annet de gjorde sammen, men den sier lite om de kunsteriske avgjørelsene til filmen.

 

En interessant ting som sto i boken var at Kubrick ikke nødvendigvis mente Full Metal Jacket som en ren antikrigsfilm. Det var jo slik jeg så på den da jeg så den første gang, fordi det var det referansene mine sa om den. På mange måter tror jeg mer den er en videreutvikling av dehumaniseringstematikken vi ser i Clockwork Orange, men jeg har enda mange spørsmål i forhold til filmen og hans skildring av mennesker merker jeg.

(Prøver å skrive et kapittel i artikkelen min om hans menneskesyn og menneskeskildring, men jeg føler meg litt som Bambi på isen iblant, så mulig jeg blir å kutte det ut.)

 

Men slik jeg forstår det er det mye referanser til Karl Jung i denne filmen.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, jeg syns denne todelingen er interessant. Men dette finner vi jo i andre av hans filmer også? Uten at jeg vet om det kan kalles dualitet. Feks i 2001 med apene vs astronautene. Eller i Clockwork - hovedpersonen før / etter behandlingen. Det er en speiling eller paralleller mellom filmenes deler. I Eyes Wide Shut er vel det siste selskapet en speiling av det første?

 

Men det er vel muligens i denne filmen at det er aller mest dualitet mellom hendelsene. Drapet som avslutter hver halvdel, feks.

Link to comment
Share on other sites

 
Noen som vet om det er hentet inspirasjon fra The Human Condition til Full Metal Jacket (eller The Short Timers -- aldri lest den)? Det er blant annet en del i The Human Condition II som går svært likt som Gomer Pyle-delen i FMJ.
Link to comment
Share on other sites

 
 
De mest bisarre sekvensen kommer da soldatene blir utsatt for snikskytteren.

 

Denne sekvensen er grunnen til at filmen er en av mine Kubrickfavoritter. Den er så utrolig bisarr, som du påpeker, og det er en voldsomt marerittaktig stemning, en følelse av at vi ser inn i/opplever "a world of shit" her, ja, utenfor "virkelighetens" grenser - et slags ubestemmelig "inferno" som speiler psykologiske forhold snarere enn en "reell" slagmark. Det er en heftig, nesten svimlende marerittaktig stemning som nekter å slippe tak i denne sekvensen. Ubehagelig faenskap.

Det med veggen har jeg forsåvidt hørt før, men det ble omtalt som en "kontinuitetsfeil" sånn rimelig uten videre... Jeg har aldri tenkt på at sekvensen kan være en drømmesekvens (eller noen andre sekvenser i filmen for den saks skyld). Selv om mange sekvenser føles som drømmer i deres fortetta atmosfære. Jeg tror blant annet Kubricks særegne bruk av slow motion og det foruroligende lydsporet (kan det karakteriseres som noe industrielt? Jeg har ikke peiling på musikk-terminologi) i f.eks. sniperdamasekvensen (og i andre sekvenser) er med på å skape denne følelsen av et ubehag som virker å ikke bare gå på hva vi eksplisitt ser (skuddsår), men på følelsen av "ubehjelpelighet" i en "verden av jævelskap" som sekvensen så brutalt trøkker inn i og bak tryne på deg. Om ikke sekvensen er en "drøm", kan den kanskje være en illustrasjon av en intenst subjektiv virkelighetsoppfattelse, der "kontinuitetsfeil" blir vist finger'n (vi blir ikke "plassert i skoene" til disse soldatene, men "i hode" på de). I den nervøse stemninga de er i, blir kanskje den "fysiske verden" fordreid og vi får følelsen av å se inn i et "psykisk helvete"?

 

Denne artikkelen får meg til å ville sette meg ned å se filmen med en gang, og den får meg mest sannsynlig til å gå ut av et gjensyn med en ganske så ny opplevelse.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg liker at Kubrick lagde forskjellige krigsfilmer. Nå har jeg riktignok ikke fått sett Paths of Glory enda; men Dr Strangelove og FMJ er to helt forskjellige; men begge vinduderlige krigsfilmer.

 

Et sitat fra FMJ har nå forresten fått æren av å komme inn i min signatur.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...