Jump to content

Sátántangó


paah
 Share

Recommended Posts

Sátántangó

http://www.filmkultura.hu/regi/2000/articles/essays/images/bathory/bathor11.jpg

En av disse opplevelsene man aldri kommer til å glemme. En helt særegen film, et helt spesielt univers - en unik opplevelse. Det kan være vanskelig å tro at 7,5 timer med alkoholiserte outsidere i en gudsforlatt bygd i Ungarn er noe man bare må få med seg. Det hjelper kanskje ikke heller på den oppfatningen at filmen er s/h, at bildekvaliteten er laber, at den er dialogfattig og at den inneholder de lengste tagningene du kan tenke deg. Men man forstår nok i det minste at dette er noe helt spesielt, og det er det jo. Dette er Belá Tarr. En mann som har sin egen måte å lage film på. En stil som skinner igjennom i alle filmene hans. Vel, ihvertfall i de jeg har sett til nå, Werckmeister harmóniák og A Londoni Ferfi. Jeg kan styre min begeistring for sistnevnte, men det er ikke tilfellet med førstnevnte. En film som ga meg hakeslep og som nå befinner seg omtrent øverst på topplista.

Man kan kanskje sammenligne Tarr med Tarkovsky, noe jeg også har forstått at mange liker å gjøre. Begge har stort fokus på det visuelle, og ingen av dem er fremmed for lange tagninger, selv om det spesielt er førstnevnte som liker å ta det til det ekstreme. Men jeg ser også en klar forskjell. Mens Tarkovksy legger vekt på det religiøse og spirituelle, er dette noe Tarr ser ut til å ta avstand fra. Han går i stedet rett inn i menneskene, og viser oss dem fra sin svakeste og mest sårbare side. I Werckmeister blir det spetakkel når nytt håp kommer til bygda i form av en skikkelse som kaller seg Prinsen. I Werckmeister er det en gammel kjenning som vender tilbake til bygda. Også han bringer med seg håp, og ender opp som en slags messias for disse rådløse innbyggerne. Tarr viser oss menneskets verste sider. Grådigheten, alkoholismen og hvordan vi blir drevet av de seksuelle lystene. En mor som svinger seg på dansegulvet i en ganske komisk scene, der datteren står utenfor og stirrer inn vinduet. Hun har en død katt under armen, rottegift i lommen og tar snart fatt på en spasertur ut i den mørke og kalde natta. Datteren ser ut til å være blottet for tanker om hva som er rett og galt. Hun torturerer katten mens hun stadig påpeker at hun er langt sterkere enn den- hun kan gjøre hva hun vil med dyret. Omsorg fra foreldrenes side ser ut til å være fraværende, og denne oppførselen kan kanskje tyde på at hun også har blitt mishandlet.

 

http://www.dvdoutsider.co.uk/dvd/pix/s/sa/satantango4.jpg

 

Den lille jentas død gjør det desto lettere for den hjemvendte Irimiás å få folkenes støtte. Han er veltalt og tilsynelatende mer intellektuell enn noen andre i bygda. Men også Irimiás blir gjort narr av. Det meste han sier er pompøst og svulstig og store deler av rapporten han leverer mot slutten må omskrives. Ser at mange her har skrevet at menneskene er skildret av Tarr med sympati og kjærlighet, men jeg vet ikke helt om jeg er enig der.

 

Men det er kanskje ikke historien og karakterene man skal legge størst vekt på her. Sátántangó handler i stor grad om selve opplevelsen. Den magiske atmosfæren, den utrolige kinematografien og det gudsforlatte miljøet kameraet bare glir sakte igjennom. Det regner uten stans, og det virker heller ikke som om filmen skal ta slutt. Det hele er skittent, vått, kaldt, vondt. Man fryser med karakterene. Man følger den gamle doktorens vandring etter drikkevarer. Man trasker gjennom regnet sammen med han. Man tar først avstand fra den lille jenta når hun torturerer katten, men likevel er vi der sammen med henne når hun stirrer inn vinduet og når hun senere sovner inn ute i kulda. Det er vondt, men på en fantastisk måte.

 

Det er vanskelig å si så mye konkret om denne filmen. Det er en film som sitter i kroppen din, og som neppe kommer til å forlate den med det første. Jeg fryser enda. En spasertur i vinterkulda vil neppe bli det samme igjen.

 

5/5

Link to comment
Share on other sites

 
Kult at du poster her når du først har litt mer på hjertet. Liker de to siste avsnittene dine, minner meg på at jeg snart må pusse støvet av DVD-en som har stått i hylla altfor lenge. Vurderte å ta meg en oslotur selv for å se den på lerretet, men svineinfluensaen stoppet meg. Skinner gjennom at du har hatt en fin opplevelse.
Link to comment
Share on other sites

 

Hehe, dette med at mange liker å sammenligne med Tarkovskij, det gjør i hvert fall ikke Tarr. Han sa jo litt om dette når han var på besøk, at han egentlig ikke liker Tarkovskij så godt når han blir for religiøs. Og han har vel sagt i et intervju tidligere også at forskjellen mellom Tarkovskij og han selv, er den ene tror på gud, den andre gjør det ikke. Men jeg synes du poengterer det bra i de neste par setningene uansett.

 

Ellers kan jeg jo flisespikke litt på at mora til dattera ikke er med i denne dansescena, men det er jo ikke så viktig. Hun går vel hjem igjen etter at hun har vært på puben en liten tur, om jeg ikke husker feil.

 

Datteren ser ut til å være blottet for tanker om hva som er rett og galt. Hun torturerer katten mens hun stadig påpeker at hun er langt sterkere enn den- hun kan gjøre hva hun vil med dyret.

Her er jeg veldig uenig, og det tror jeg at jeg har skrevet her før også. For meg handler ikke dette om "rett og galt", men heller et barns trang til å vise overmakt mot andre når det selv føler seg hjelpeløst, tatt helt ut i det ekstreme. Hun føler seg forlatt og tråkka på, og får utløp for følelsene i å gjøre det samme mot en skapning som er enda mer svakerestilt enn henne.

 

Ser at mange her har skrevet at menneskene er skildret med sympati og kjærlighet, men jeg vet ikke helt om jeg er enig der.

Her må du gjerne utdype litt. Mener du i forhold til Irimias, eller Tarr? Jeg synes i hvert fall at Tarr skildrer karakterene sine med mye kjærlighet. Det er dog ikke mye kjærlighet å spore i Irimias sine uttalelser.

 

Flott anmeldelse! Jeg blir fortsatt fascinert over at denne filmen er en såpass stor opplevelse for ca. absolutt alle som ser den. Det er ikke en film det går an å være likegyldig til.

Link to comment
Share on other sites

 

Takk til KAH og Uruloki for tilbakemeldinger.

 

Syns hverken Irimias eller Tarr skildrer karakterene med mye kjærlighet, særlig ikke førstnevnte selvsagt. Hvorfor mener du det motsatte? Etter første visning la jeg merke til mer hånliggjøring enn kjærlighet ihvertfall. Da med tanke på fokuset på deres svakheter (som nevnt ovenfor) og for eksempel scenen inne på puben. Man ler mer av karakterene enn med dem, for å si det sånn.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Plantingen av pengetreet i forkant av tortureringen er viktig. Mye av årsaken til tortureringen ligger i den maktfølelsen hun får av tanken på penger, som hun har skjønt motiverer og styrer den verden hun kjenner.

 

Kvalmende hvor lett broren tar døden hennes. Mye delt skyld der og, men ja, forferdelig.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Kjøpte The Man From London for ei ukes tid sida og venter på både Sátántangó og Werckmeister i posten. Kommer vel kanskje i dag. Blir nok Werckmeister først så jeg får en viss anelse om hva jeg går inn i med Sátántangó. Eller kanskje jeg burde stupe i det? Kunne jo vært interessant.

 

Edit: Der kom den i posten! Men Werckmeister er visst ikke på lager hos Play, så jeg må vente lenger på den. Kanskje hoppe rett i det med Satantango, da?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...