Jump to content

A Clockwork Orange (1971)


KAH
 Share

Recommended Posts

A Clockwork Orange

 

http://img3.imageshack.us/img3/3249/323bp.jpg

 

Nærbilde. En ung mann med et svært intenst blikk og et djevelsk smil om munnen, det ene øyet hans omgitt av falske øyevipper, nipper til et glass melk og skåler til kameraet. Vår protagonist og anti-helt Alex DeLarge, sittende ved siden av sine «droogs». Kameraet trekker seg ut og omgivelsene gir seg gradvis til kjenne, en futuristisk bar dekorert med mannekengdukker, kvinnelige, i åpenbart seksuelt ladede stillinger. En av filmhistoriens mest minneverdige åpningsscener, akkompagnert av en modernisert synthversjon av Purcells dystre Music for the Funeral of Queen Mary. Det er med en gang klart at det er en spesiell film man er i ferd med å «viddy». Den er omdiskutert, kontroversiell, trukket tilbake fra markedet, beskyldt for voldsforherligelse og tvilsom moral: A Clockwork Orange (Stanley Kubrick, 1971) er, til tross for at bildene etter manges mening har mistet noe av sin slagkraft, fremdeles en film som kan provosere og skape diskusjon. Er dette meningsløs og amoralsk underholdning uten intensjoner om å være noe mer, eller finnes det noe annet under all gladvolden og det kitsch-aktige ytre?

 

Det er i alle fall ikke vanskelig å se hvor beskyldningene om voldsforherligelse kommer fra. I filmens kanskje mest ikoniske scene tar Alex og gjengen hans seg inn i et privathjem og trakasserer på grovt vis et velstående par, alt mens Alex synger Singin’ in the Rain og gjør voldsutøvelsen til en dans. En scene som, i hvert fall i dag, kanskje er mer komisk enn ubehagelig. Senere tar han et oppgjør med sine «droogs», da han til tonene av Beethovens niende symfoni slår og dytter to av dem uti ei elv, det hele koreografert nærmest som en voldsballett. Filmet i naturlig lys og i slow-motion er det nesten vakkert å se på. Volden er ikke hard og brutal i denne filmen, den er morsom, kunstnerisk, gjenstand for lyst og glede. De gjøres ikke noe forsøk på å skape sympati med de som utsettes for volden, de er brikker i et spill. Hele tiden er det gjennom Alex sine øyne, og ledsaget av hans fortellerstemme, at vi er vitne til volden, ultravolden, som han selv kaller det, og volden er for ham en fornøyelig aktivitet, en subjektiv oppfattelse som filmen ved hjelp av ovennevnte virkemidler effektivt sørger for at vi må ta del i.

 

http://img3.imageshack.us/img3/2808/454j.jpg

 

Sentralt i filmen står også volden som utøves mot Alex etter at han har blitt pågrepet for å ha slått en kvinne i hodet med en fallosskulptur, etter først å ha brutt seg inn i hennes hjem. Det dreier seg da om psykisk vold i form av Ludovico-behandlingen, en manipulativ rehabiliteringsmetode som gir Alex muligheten til å slippe ut av fengselet tidligere. I en annen av filmens mest kjente scener får vi så se hvordan denne behandlingen forløper seg. Alex blir spent fast i en stol og øynene hans blir holdt oppe mens han utsettes for vonde bilder, blant annet en lengre montasje fra Andre Verdenskrig. Bildene blir tonesatt av Ludvig van Beethovens niende symfoni, og etter behandlingen vil både vold, sex og Beethoven skape avsky hos Alex, som har mistet sin frie vilje. Han har blitt en sørgelig figur som lystrer sine overordnede og innretter seg etter samfunnets krav til konformitet. Han har mistet en rett som er gitt av ham fra naturens side, retten til å ta moralske valg.

 

Samtidig har vi sett hvordan menneskene rundt ham portretteres. De har akkurat de samme tilbøyelighetene som han, men holder dem tilbake og fremstår som ynkelige og falske. Da Alex' fremgang etter behandlingen skal vurderes, ser vi hvordan menneskene som skal vurdere ham, reagerer med opphisselse på den halvnakne jenta som entrer scenen. I boligen til kvinnen som Alex slår i hodet før han blir arrestert, henger det mange seksuelt orienterte bilder, er disse bedre enn den pornografiske graffitien utenfor Alex' hjem? De fengselsansatte og de som utfører behandlingen, har til dels sadistiske tendenser. Hvorfor spille Alex' favorittmusikk for ham under behandlingen og på den måten for alltid ødelegge hans opplevelse av musikken? Det er mange hint til at menneskene Alex møter, er akkurat like perverse som han selv, forskjellen er at han lever ut disse sidene ved seg selv. På mange måter fremstår han som den mest menneskelige i filmen, han i har hvert fall liv i seg, glimt i øyet, han er seg selv uten å være opptatt av hvordan han blir oppfattet av samfunnet.

 

http://img134.imageshack.us/img134/8517/222p.png

 

Så hva betyr alt dette? Er det en kritikk av det moderne samfunnets institusjoner som undertrykkende, en påstand om at denne undertrykkelsen leder til perverse og sadistiske tendenser og tanker i mennesket? Er det nok en satire over borgerskapets tomhet og hvordan tomheten gir seg utslag i meningsløse aktiviteter og tvilsomme seksuelle preferanser, noe som alltid har vært et yndet tema i film- og litteraturverdenen? Personlig tror jeg det dreier seg om grunnleggende trekk ved mennesket, som aldri kan eller bør bli frarøvet oss. Det gode kan ikke eksistere uten det onde, og kapasiteten til å gjøre ondt bor i oss alle. I A Clockwork Orange forsøkes denne valgmuligheten fjernet i Alex, ved å utsette ham for Ludovico-behandlingen. En handling som kanskje er ondere enn det Alex har gjort, tross alt. Samfunnet dømmer ham og straffer ham, men på feil grunnlag, det ser på ham som et utskudd, en person med egenskaper som kun tillegges ham som individ. Alex blir en syndebukk, en folket kan peke på og dermed føle seg bedre, til tross for at de selv antagelig ville vært i stand til å gjøre det samme. Denne måten å se Alex' oppførsel og påfølgende straff på, gjør at A Clockwork Orange nesten kan fremstå som et humanistisk innlegg i en større og evigaktuell debatt om hvorvidt man kan stigmatisere forbrytere på den måten samfunnet gjør. Fullt så enkelt er det dog ikke.

 

For hvorfor er det, med ovennevnte problemstilling i bakhodet, nødvendig å portrettere volden på den måten som Kubrick gjør i denne filmen? Den tilsynelatende likegyldige holdningen til vold filmen viser, synes problematisk dersom agendaen virkelig er å gjøre oss oppmerksom på at vi alle har et voldelig potensiale i oss, det synes da unødvendig å tonesette volden med Singin' in the Rain og klassisk musikk, å vise den i slow-motion, å styre klar av alle grafiske detaljer. Vel, kanskje er svaret så enkelt som at Kubrick, begrenset av datidens normer og sensur, ikke kunne vise rå og brutal vold av det slaget vi er vant med på film i dag, og at denne fornøyelige, nesten komiske tilnærmingen til vold, var den styggeste og mest frastøtende måten å portrettere vold på og samtidig slippe unna den verste sensuren, og dermed kunne vise den for et stort publikum. Kanskje er også denne måten å vise vold på, den som er mest forstyrrende og tankevekkende i lengden? I motsetning til grafiske voldsscener, som de fleste av oss finner vonde å se på, må vi her kanskje ta stilling til hvor lett det faktisk er å være vitne til volden, og deri ligger dens potensielt provokative kraft.

 

http://img43.imageshack.us/img43/958/88648905.png

 

Ennå er dog mye uavklart. Hvor står filmen, moralsk sett? Forsvarer den voldsbruk, anser den samfunnet som hyklersk? For det første er det viktigste, i mine øyne, at den ønsker å forsvare, og bevisstgjøre oss på, vår mulighet og frihet til å ta moralske valg. Voldsutøvelsen havner i andre rekke, det er erkjennelsen av at mennesket aldri fullt ut kan kontrolleres og temmes, som er det viktige her. Å ta fra oss denne naturgitte valgfriheten ville være å redusere oss til noe mindre menneskelig. Det er ikke vanskelig å tenke seg at A Clockwork Orange, i likhet med så mange andre dystopiske fremtidsvisjoner, utspiller seg i et samfunn der mennesket er kontrollert og overvåket, dets muligheter redusert. Vi følger Alex, men han er faktisk utskuddet, for han er fri sammenlignet med resten, som går rundt i en zombielignende tilstand og fremstår som uekte, følelsesløse mennesker. I likhet med de fleste fremtidsvisjoner, så ønsket helt sikkert også A Clockwork Orange å si noe om nåtiden, som den gang var 70-tallet, men filmen er ikke mindre aktuell i dag. Flere lover, flere overvåkningskameraer, datalagrings-direktivet osv. Man trenger ikke være anarkist for å stille spørsmål ved disse formene for kontroll sin faktiske evne til å ta vare på oss. Et samfunn der mennesket trenges opp i et hjørne, vil være et samfunn der mennesket en dag får nok.

 

Man kan sikkert argumentere for at filmens påminnelse om at vi alle er i besittelse av kapasiteten til å gjøre ondt, i seg selv er skadelig. Undertegnede er dog av den overbevisning at den mest effektive måten å drepe sine onde tilbøyeligheter på, er å akseptere at de finnes. Å konfrontere ens mørke side og erkjenne at man har en slik side, å vite at den er der, er den sikreste garanti for at den aldri vil slippe løs. Dette er et syn jeg tror også A Clockwork Orange deler. Igjen kommer vi tilbake til filmens skildring av vold og hvordan vi velger å ta stilling til den, og hvordan dette, sammen med den gjennomgående tematikken om menneskets iboende mørke side, kan tjene som en påminnelse om nødvendigheten av en slik konfrontasjon med oss selv. Volden må drepes innenfra og kan aldri undertrykkes av utenforstående krefter uten at det reduserer oss som mennesker eller øker risikoen for at bobla en dag sprekker. Det er åpenbart antiautoritære elementer og kommentarer i filmen, men å avfeie den som anarkistisk propaganda er etter min mening å miste av syne noe vesentlig, for kanskje vel så viktig som et budskap om at samfunnets kontrollerende institusjoner kan virke undertrykkende på en uheldig måte, er nettopp denne erkjennelsen som berører menneskenaturen.

 

http://img198.imageshack.us/img198/1296/23983796.png

 

Filmens slutt har også en spennende, tvetydig vri. Alex ligger i sykesenga etter et mislykket selvmordsforsøk, og mottar beklagelser fra myndighetene for den urett som er begått mot ham. Det knipses bilder og han er i ferd med å bli en folkehelt. Samtidig spilles Alex' favorittmusikk, den niende symfoni av Beethoven, nok en gang, og han reagerer ikke lenger med avsky, i stedet leder stykket igjen tankene hen på lyst og begjær, nå også ispedd fantasier om berømmelse. «I was cured, all right!» er hans siste ord, alt er ved sitt gamle jeg. Eller er det? Kan Alex ha funnet en inngangsportal til å kunne fungere som et «normalt» menneske i samfunnet, ved å måle seg selv i andres øyne og gi seg hen til ambisjoner om suksess? Er det en lykkelig eller en ulykkelig slutt? A Clockwork Orange vil fortsette å fascinere i mange tiår til.

Link to comment
Share on other sites

 

Fin artikkel, KAH. Kanskje ikke så mye nytt å ta tak i, rimelig omdiskutert og gjennomanalysert. Men likevel er der noe, som jeg har blitt mer og mer interesert i.

 

Hvis vi går til slutten av 2001, hvor Bowman fødes på nytt som Star-Child. Avsluttningsbildet er et nærbilde av Star-Child, som ser mot/på oss. Åpningen av Clockwork er Alex, i nærbilde, som ser mot/på oss. Der er også et interessant forholdet mellom kamerabevegelsene. Vi går inn mot Star-Child, mens vi trekkes ut fra Alex. Er de en og samme person?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Om jeg får lov til å snike meg inn bakdøren...

 

Selv savner jeg litt om hvordan Kubrick har bearbeidet Burgess' roman, de subtile forandringene ved Alex' personlighet som gjør han til en helt annen figur enn den du møter i boka. I filmen møter du jo skoleeksemplet på en psykopat, mens boka går langt i å hentyde, spesielt gjennom sistekapittelet som har blitt fjernet fra den amerikanske utgaven av boka, at Alex kan og vil rehabiliteres. Akkurat hvordan dette kan balanserers opp mot en dypere forståelse av samfunn kontra individ i denne dystopien kan vanskelig svares på. Du gjør en bedre jobb enn jeg regner som gangbart når det kommer til å forsvare Kubrick som filmskaper, og jeg må kanskje revurdere synet mitt på denne filmen som dehumaniserende og nihilistisk. Spesielt sliter jeg med sexscenen, som i boka forteller om en ukontrollerbar kåtskap de fleste nok kan kjenne seg igjen i fra tidlige tenår som igjen fører til voldtekt (hvem har ikke begått seksuelle handlinger de ikke er stolte av i denne alderen?) der Alex iscenesetter en orgie uten at det på noen måter hintes om noen sårbarhet og den komiske effekten står og hopper i førersetet. Selvfølgelig kan dette forklares med at Alex er eldre i filmen enn i boka, men jeg ble likevel sittende med en ekkel bismak i munnen.

 

Også litt usikker på hvor lurt det er å benytte seg av Nadsat-uttrykk i selve teksten, siden det virker kunstig oppstyltende på språket og også kan fremmedgjøre eventuelle lesere som ikke har nær kjennskap til filmen eller boka. Burgess innrømte jo selv at hele konstruksjonen, imponerende som den fortsatt er, var et feilgrep fordi den gjorde boka unødvendig vanskelig å lese.

 

Til slutt: Pauline Kaels tankevekkende omtale av filmen.

Link to comment
Share on other sites

 
Fin artikkel, KAH. Kanskje ikke så mye nytt å ta tak i, rimelig omdiskutert og gjennomanalysert. Men likevel er der noe, som jeg har blitt mer og mer interesert i.

 

Ja, til tross for at jeg ikke har lest noen analyser av filmen selv, så skjønte jeg fort at jeg kom til å berøre mye som allerede er sagt mange ganger før. Håpet er at man ved å skrive fra en høyst subjektiv innfallsvinkel som til dels er ubesudlet av hva andre har tenkt om filmen, likevel kan bringe noe til bordet, men nei, det er nok ikke lett når det gjelder denne filmen.

 

Og til Engangsgrill:

Takk for tilbakemelding, jeg har dessverre ikke lest boka, teksten tar kun utgangspunkt i filmen og min opplevelse av den. Som du sier er Alex en psykopat som utvilsomt kan fremkalle kvalme, men min tolkning av filmen tillater en psykopat som budbringer for å fremme et poeng. Jeg har heller ikke problem med å forstå at folk opplever den som dehumaniserende og nihilistisk, personlig anser jeg den heller som en opprørsk demonstrant som tyr til dels ekstreme virkemidler, men som gjør det med gode intensjoner. Det er kanskje en film som er nødt til å vekke litt forskjellige reaksjoner dette.

 

Edit: Var forøvrig usikker i forhold til å bruke nadsat-uttrykk ja, men regner med at de fleste som leser dette har sett filmen.

Link to comment
Share on other sites

 
Ang. slutten, er det vel ganske klart at han ble ikke cured (nå er det lenge siden jeg så den.. men).. Reaksjonen hans til hun dama med blått hår i slutten, er jo at han ikke tar det seriøst.. Han sier masse feil osv. Han har ikke blitt bedre (???)
Link to comment
Share on other sites

 
Ang. slutten, er det vel ganske klart at han ble ikke cured (nå er det lenge siden jeg så den.. men).. Reaksjonen hans til hun dama med blått hår i slutten, er jo at han ikke tar det seriøst.. Han sier masse feil osv. Han har ikke blitt bedre (???)

 

Nei, forskjellen er at han nå muligens kommer til å fungere på en måte som blir godtatt og akseptert av samfunnet, men den samme faenskapen bor i ham fremdeles, akkurat som det gjør i alle andre.

Link to comment
Share on other sites

 

KAH: Hehe, ok. Selv mener jeg at å lese boka en film er basert på før man bedriver analyse eller anmeldelse burde prioriteres ganske høyt, da spesielt når vi snakker om uomtvistelige klassikere som Den mekaniske appelsin. ^_^

 

Når det er sagt: Hvis jeg ikke syntes at teksten din hadde noe for seg, hadde jeg ikke orket å kommentere den. Du sier mye fornuftig, og argumenterer godt for ståstedet ditt, samtidig som du iallfall fikk meg til å vurdere å revurdere(!) standpunktet mitt i henhold til denne filmen. Oppdrag utført.

Link to comment
Share on other sites

 
God artikkel KAH, som minner meg på at jeg skal ta et gjensyn så fort som mulig. Ang. boka kom jeg ikke særlig langt før jeg måtte legge den fra meg, dessverre. Ble for vanskelig å henge med i svingene på alle ord og utrykk, og jeg endte opp med å sitte med en utprintet ordliste for hånden.
Link to comment
Share on other sites

 
Kan Alex ha funnet en inngangsportal til å kunne fungere som et «normalt» menneske i samfunnet, ved å måle seg selv i andres øyne og gi seg hen til ambisjoner om suksess?

Alle tiders. Når du sier det på denne måten er jeg het enig.

 

Synes denne anmeldelsen var meget gjennomreflektert og velskrevet. Jeg har vært inne på mange av de samme analysene, men aldri formulert dem så godt for meg selv som du gjør her. Om resten av bidragene til til disse månedskonseptene holder like høyt nivå, vil dette være DFilm-historiens fremskritt.

 

Selv mener jeg at å lese boka en film er basert på før man bedriver analyse eller anmeldelse burde prioriteres ganske høyt, da spesielt når vi snakker om uomtvistelige klassikere som Den mekaniske appelsin.

Enig i dette. Om det er boka man skal analysere.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Nei og nei. Hva sier ikke ungdommen nå til dags for å slippe å lese noen skarve sider.

 

Å gjøre boka til en del av filmopplevelsen kan selvfølgelig være problematisk, men det åpner også for en dypere innsikt i filmskaperens arbeidsmetoder så lenge du forholder deg kritisk både som leser og seer. Jeg ser ikke helt logikken i at filmen er uavhengig fra opphavsmaterialet når regissøren åpenbart har tatt utgangspunkt i det, og tror at dette henger igjen som et slags filmens mindreverdighetskompleks stilt ovenfor den fortsatt litt mer stuerene skjønnlitteraturen. Å si fra seg en av de viktigste sekundærkildene til forståelse av et kunstverk tar "the death of the author" til det mest ekstreme og lar filmen eksistere i et slags vakuum der den ikke må gå i dialog hverken med andre kunstverk eller den politiske virkeligheten, og heller blir et personlig møte mellom skaper og seer, der sistnevnte setter samtlige premisser. Vil du for eksempel også si at det ikke er en fordel å ha sett andre Kubrick-filmer (eller filmer i det hele tatt) før du begir deg ut på en oppgave som denne?

 

Jaja. Egentlig var dette bare et forsøk på å få noen flere til å lese ei god bok.

Link to comment
Share on other sites

 
Hehe, er ikke den som går av veien for å lese en god bok jeg altså. Godt innlegg og gode poenger Engangsgrill, jeg synes det er et litt vanskelig spørsmål. Skal opplevelsen av filmen være påvirket av en oppfatning om hva boken ønsker å formidle, eller skal man betrakte den som en helt egen visjon? Filmskaperen har jo åpenbart tatt utgangspunkt i boken, men jeg vet ikke om seeren trenger å gjøre det. Og ja, det er helt klart en fordel å ha sett en film eller to før man begir seg ut på en slags form for analyse, men om det i dette tilfellet hadde vært en nødvendig forutsetning å ha sett flere filmer av nettopp Kubrick før man angrep oppgaven? Usikker. Vet ikke om det er fordelaktig å generalisere for mye når det gjelder dette, enkelte filmer vil nok kanskje eksistere i en kontekst der det kan være en fordel både å kjenne til verket den er basert på og regissørens øvrige arbeider, men jeg mener at det også i møtet med en film må gå an å kun se den på egne premisser. Vel, ikke at det blir noe mindre ens egne premisser man tar utgangspunkt i dersom man allerede har lest boken, men forhåpentligvis går det an å skjønne hva jeg mener. Selv vet jeg ikke helt hva jeg mener, har ikke reflektert mye over dette, må jeg innrømme.
Link to comment
Share on other sites

 

Har lyst til å lese boken. Vurderer å gjøre det.

 

Jeg synes en film må kunne stå på egne bein uten å måtte sammenligne den med boken, så kritikken til Engangsgrill er kanskje litt skarp spør du meg.

 

Kubrick gjør jo endel ting med adapsjonene som viker veldig fra bøkene de kommer fra, så de står veldig som egne verk.

Man fokuserer jo på det aspektet man interesserer seg for med en bok når man adapterer, og det kan vike fra forfatteren sitt.

 

Jeg så filmen i går på nytt, og det var et fint gjensyn.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Burgess var enig i at bok og film var to forskjellige ting, og var også enig i de forandringer Kubrick gjorde. Han syntes de var gode valg, som på ingen måte gikk utover boken. Men det han reagerte på, var hvordan Kubrick skydde media når helvette brøt ut. Han følte at han måtte stå skolerett for alle anklagene, og at derfor kom hans andre verk i skyggen av filmen. Det var heller ikke hans favorittbok, og delvis inspirert av hendelser som må ha vært vonde å ha bli minnet på hele tiden. Men etter hva jeg har lest, så hadde han sans for filmen og Kubrick.
Link to comment
Share on other sites

 

Jeg sier ikke at film og bok er identiske, men at det alltid vil eksistere en viss sammenheng som en skribent kan tjene på å sette seg inn i fordi det forteller noe om hvordan en regissør (spesielt når vi snakker om auteurer) arbeider. Selv har jeg ikke lest mer om dette enn forordet i den amerikanske nyutgivelsen av boka, der siste kapittel igjen ble tatt med, og hva Wikipedia har å si om saken. Burgess' mening er selvfølgelig viktig, men jeg føler ikke at den ugyldiggjør eventuell kritikk av adapsjonsprosessen -- fordi vi ikke kjenner til eventuelle underliggende motiver for uttalelsen og fordi Burgess ikke har enerett på å mene noe om dette. At Kubrick valgte å ikke uttale seg etter kontroversene kan jo også tolkes som at han ikke delte Burgess' syn på filmen som en moralfortelling, men man skal være forsiktig med slike tolkninger. Svarte Kubrick noensinne på spørsmålet om å ekskludere siste kapittel var et valg han selv tok, eller noe som ble tvunget på ham av noen høyere opp i systemet?

 

Jeg konstaterer bare at jeg drar et helt annet budskap ut fra boka enn jeg gjør av filmen, og at begge to rent estetisk virker som fullendte verk.

Link to comment
Share on other sites

 

Kubrick gjorde ingenting han ikke ville, han hadde fullstendig kontroll over sine produksjoner. Men virker ikke som Kubrick hadde kjennskap til kapittelet, men det ville nok aldri vært interessant for ham. Kan ikke si jeg husker det kapittelet, fra når jeg leste boken. Det er dog endel år siden. Anbefalt lesning, helt klart. Men ikke nødvendig for å se filmen, selv om jeg ser poenget ditt.

 

Kubrick vegret seg for å snakke med media, og hadde liten lyst å delta i talkshows etc. Så det var nok heller basert på hans valg, om å ikke være i offentligheten. Hans reaksjon på hysteriet, var å trekke filmen fra det britiske markedet. Han saksøkte til og med en filmklubb, som satte den opp uten godtakelse fra ham og studioet.

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg sier ikke at film og bok er identiske, men at det alltid vil eksistere en viss sammenheng som en skribent kan tjene på å sette seg inn i fordi det forteller noe om hvordan en regissør (spesielt når vi snakker om auteurer) arbeider. Selv har jeg ikke lest mer om dette enn forordet i den amerikanske nyutgivelsen av boka, der siste kapittel igjen ble tatt med, og hva Wikipedia har å si om saken. Burgess' mening er selvfølgelig viktig, men jeg føler ikke at den ugyldiggjør eventuell kritikk av adapsjonsprosessen -- fordi vi ikke kjenner til eventuelle underliggende motiver for uttalelsen og fordi Burgess ikke har enerett på å mene noe om dette. At Kubrick valgte å ikke uttale seg etter kontroversene kan jo også tolkes som at han ikke delte Burgess' syn på filmen som en moralfortelling, men man skal være forsiktig med slike tolkninger. Svarte Kubrick noensinne på spørsmålet om å ekskludere siste kapittel var et valg han selv tok, eller noe som ble tvunget på ham av noen høyere opp i systemet?

 

Jeg konstaterer bare at jeg drar et helt annet budskap ut fra boka enn jeg gjør av filmen, og at begge to rent estetisk virker som fullendte verk.

 

Jeg tror også de er litt forskjellige. Er litt viktig å få med at Burgess er katolikk, så han kan ha sett noe annet i historien enn Kubrick, som var en form for ateist/agnostiker(spørs hvordan du definerer det, skriver litt om det i artikkelen min om han). For det er jo en film som på mange måter handler om menneskets natur. Men han likte tydeligvis adapsjonen. Ingenting mas ala det med Stephen King.

Kubrick visste ikke om det kapitlet før etter manuskriptet var ferdig. Han leste det tidsnok til å endre det, men han gjorde ikke det. Husker ikke hva han sa direkte om kapitlet, kan finne frem sitatet når jeg kommer hjem om du er interessert, men han sa i allefall at han aldri et sekund vurderte å ta det med.

 

Kan godt hende man kan tjene på å sammenligne en film med en bok, eller kanskje såklart, men en film burde kunne analyseres som et eget verk også. En ren sammenligning er jo forsåvidt også et essay i segselv kanskje. Men det er klart, i fremtiden kan man jo sikkert spørre skribenter om de er interessert i å lese boken også, hvis filmen er basert på en bok. Så får de velge selv.

I Kubrick sitt tilfelle så adapterte han jo alltid etter en bok. Tviler på at så mange av artiklene kommer til å refere til bøkene i stor grad. Men ingen har blitt spurt om dette heller.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...