Stranger Than Paradise

[Zann 8]

(Jeg fortsetter å resirkulere mine skriverier for TFK.)

 

http://img67.imageshack.us/img67/9091/0721selstranger3cf.jpg

 

Det skjer ikke så mye i "Stranger Than Paradise". Willie må ta seg av Eva som kommer på besøk fra Ungarn. Willie besøker Eva som nå bor hos tante Lotte i Cleveland. Og tilslutt drar Willie, Eva og Willies kompis Eddie på biltur til Florida der de blant annet gambler på hundeveddeløp. That’s it.

 

Men det er selvfølgelig ikke hva som skjer, men HVORDAN det skjer som er det viktige her, i enda større grad enn i resten av Jarmusch sin katalog av stilistiske filmer. Den første halvtimen av "Stranger Than Paradise", som året før hadde vært utgitt for seg selv som kortfilmen "The New World", ble skutt på filmrester donert av Wim Wenders fra restene etter "Der Stand der Dinge". Man kan sikkert forklare det Ozu-aktige asketiske uttrykket, der hver eneste scene består av én lang tagning som tilslutt fades ut i svart, ut fra de begrensete midlene den unge amerikanske filmskaperen hadde tilgjengelig. Man kan uansett ikke så enkelt forklare den nærmest hypnotiske kraften filmen har. Den magien står Jarmusch for helt selv.

 

Denne filmen skal du først og fremst se fordi den, og karakterene som skildres, har et bankende hjerte under all hipster-poseringen. Du kan også få den med deg fordi den, kanskje sammen med Cassavetes’ debut "Shadows", står som en av de filmene som har gjort mest for å definere det estetiske utrykket til den amerikanske indie-filmen. Og om ikke det er nok kan du se den for å bedre forstå "Broken Flowers", Jarmusch’ siste triumf. Det er lett å forestille seg den lakoniske Bill Murray som ”drifteren” Willie, tjue år etter.

[Drizzt 0]

Denne er det utrolig lenge siden jeg har sett. Takk for påminnelsen!

[Billy Behranu 3]

Filmen er fin. Jeg har ingenting å tilføye det du sier om den tekniske biten. Det funker bra.

 

Det jeg ikke skjønner, er hvordan denne filmen i det hele tatt kan sammenliknes med broken flowers. Visst er det en slags likhet mellom de to slappe hovedpersonene i hva tafatthet angår, men der stopper det også. I stranger than paradise behandles det annerledes. Der broken flowers tar oss med til Murray i en forandringsfase, og egentlig aldri etablerer monotonien i hans tilværelse, begynner stranger than paradise med akkurat dette. Vi får scene etter scene der vi ser på Willie i daglige rutiner, først alene, deretter med sin slektning. Du nevner at første del av filmen ble utgitt som kortfilm, et trekk som er forståelig. I denne halvtimen får vi svært god kjennskap til Willie og hans "diagnose"; vi gjennomskuer fasaden hans, vi skjønner hva monotonien i hans tilværelse er et resultat av og vi skjønner hvor lite gjennomtenkt og likegyldig han er. Den første halvtimen fungerer godt som et bakteppe for resten av filmen og påfølgende roadtrip, der vi kanskje øyner det du kaller "et bankende hjerte under all hipster-poseringen".

 

Vel, broken flowers fungerer ikke på denne måten. Der stranger than paradise viser frem karakterene for så å melke vårt inntrykk av dem i etterkant, begynner Broken flowers rett på sak, baserer seg i stor grad på Murrays spill og etablerer aldri hans karakter annet enn som vage riss. Jeg tviler ikke på at det er bevisst fra Jarmush sin side, men for meg funker det svært dårlig. Den påfølgende roadtrip'en blir ikke forståelig og interessant i samme grad som den blir i stranger than paradise; vi kjenner ikke karakteren! Som seer forventer ihvertfall jeg meg mer innsikt i hans bakgrunn og karakter, men gang på gang må jeg ta til takke med Murrays sørgmodige fjes. Jeg klarer ikke knytte hans damebekjentskaper opp til hans karakter heller, det forteller meg lite. For meg fremstår denne filmen som en historie om en mann på tur, som jeg blir fortalt ikke er fornøyd med livet sitt, forstå det gjør jeg ikke.

 

Det skal nevnes at jeg bare har sett broken flowers en gang, utelukker ikke at jeg har bommet helt på greia, men dette var ihvertfall noen av mine inntrykk.

[Zann 8]

Jeg sammenligner ikke filmene, men karakterene. For meg er det i hvert fall enkelt å forestille seg at Bill Murrays karakter i "Broken Flowers" kunne vært, eller vært som, Willie i "Stranger Than Paradise" i sin ungdom. En drifter, en person som ikke finner seg til rette, og som flakker rundt på flere nivåer. Jeg tror faktisk Jarmusch selv også har snakket om dette.

[Billy Behranu 3]

Ok, jeg var ikke helt presis her da. Eller leste deg riktig. Jeg mener ihvertfall at å snakke om drifter på samme måte om Don som Willie er rart. Willie skisseres mye mer nyansert og omfattende, mens Don, etter min mening, kun virker som en drifter fordi vi blir fortalt at han er det. Det er godt mulig Jarmusch tenker seg Willie og Don som like fyrer, men han gjør en dårlig jobb med å vise det.

 

For å være helt ærlig er Don et mysterie for meg, for vag til å trekke noen konklusjoner i den ene eller andre retning. For alt jeg vet kunne han vært sirkusartist eller drifter i sin ungdom, det hadde passet like godt med inntrykket jeg sitter igjen med.

[Zann 8]

En sirkusartist vil jo, i følge mine fordommer når det gjelder slike (som først og fremst kommer fra "Freaks"), passe fint inn i Jarmusch' drifter-profil.

 

Jeg er helt enig i at Don fremstår som et mysterium i "Broken Flowers". Men jeg synes ikke vi trenger å vite noe mer om ham for å "forstå " handlingene hans og for å få utbytte av filmen. Det er vel der uenigheten ligger. Du vil vite mer Don for å kunne få sympati for karakteren. For meg, og tydeligvis for Jarmusch selv, er ikke dette noe poeng. Filmen fungerer for meg aller best på et "abstrakt" og symbolsk nivå - kanskje på samme måten som heltene i legender og myter ikke er særlig nøye definert.

 

Det er mulig jeg raver nå. Si fra hvis dette ikke gir mening i det hele tatt.

[Billy Behranu 3]

For det første, det er ikke sympati jeg er ute etter. Jeg tilhører ikke den kategorien kinogjengere som må sympatisere i den ene eller andre retningen for å få utbytte av film, ei heller konkretisere alt. Med andre ord, jeg godtar filmer som er abstrakte og symbolske, og ja, jeg liker dem ofte også.

 

Grunnen til at jeg etterlyser elementene jeg gjør i broken flowers er at jeg ikke ser noe abstrakt nivå i den. Jeg klarer ikke finne en tolkning gitt de elementene jeg ser, som gir særlig mening. Da sitter man igjen med det man ser og prøver å gjøre det man kan med det. Problemet blir da, for å gjenta meg selv til det kjedsommelige, at filmen blir for skissemessig og intetsigende.

 

Men som jeg har sagt, etter kun et gjennomsyn kan det hende jeg har oversett noe vesentlig. Jeg skulle gjerne hørt en slik abstrakt tolkning du hinter til, kanskje det ville endret mitt syn på filmen, ihvertfall gitt meg et nytt perspektiv jeg kan se filmen ut fra neste gang.

[Zann 8]

Tja, hva skal jeg si? Jeg tror ikke jeg er i stand til å komme med noen utfyllende analyse av filmen på stående fot, men noen poenger jeg fikk ut av filmen kan jeg da prøve å beskrive.

 

Jeg tror "Broken Flowers" handler om om hvordan fortiden, og vår egen historie, definerer oss som mennesker. Dons fortid er tydeligvis noe tåkete, både for han selv og for oss som tilskuere. Don fremstår som noe av et mysterium for oss, men jeg tror jaggu han ikke skjønner helt selv hvem han er heller. Det er kanskje derfor han lar seg overtale til å legge ut på turen. Man kan kanskje hevde at dette gir roadmovie-delen som følger et overtydelig preg (roadmovier handler jo om som regel om mennesker som oppdager nye sider av seg selv), men jeg synes "Broken Flowers" nettopp med sin vaghet unngår finne-seg-selv-på-veien-klisjéene som alle fra Bukowski til 90-tallets backpackere har forsynt seg fra.

 

Jeg vet ikke om dette gir filmen noen økt verdi for deg eller for noen andre. Uansett er "Broken Flowers" for meg en åpen og rik film som virkelig gjorde inntrykk. Og jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva som gjør Willie til en mer definert karakter enn Don.

[Peru 6]

Du nevner en uklar fortid, en som definerer oss som mennesker... Et omflakkende liv som ung glir over i et omflakkende liv som voksen? Hmm...ok.

[Zann 8]

Du nevner en uklar fortid, en som definerer oss som mennesker... Et omflakkende liv som ung glir over i et omflakkende liv som voksen? Hmm...ok.

 

Nå sjønner jeg ikke hva du mener.

[Peru 6]

Det jeg mener er vel at om hans "uklare fortid" eventuelt er relevant, om den gir bakgrunnen for karakteren så vil det ikke nødvendigvis gjøre filmen eller karakteren noe mer spennende.

 

Du sier:

"Jeg tror "Broken Flowers" handler om om hvordan fortiden, og vår egen historie, definerer oss som mennesker."

Det blir for meg som en floskel å regne, en selvfølgelighet som dekker beretninger om alle skjebner - fra Eminem i "8 mile" til Don i dette tilfellet. Hvilken uklar fortid vil gi denne rett-fram beretningen om en oddball roadtrip mer kjøtt? Det jeg mente var, hva så om han hadde en omflakkende fortid, og det resulterte i den omflakkende karakteren vi blir kjent med i filmen - er det interessant?

[Zann 8]

Det jeg mente var, hva så om han hadde en omflakkende fortid, og det resulterte i den omflakkende karakteren vi blir kjent med i filmen - er det interessant?

 

Ja, det synes jeg. Nå synes jeg også det er svært reduksjonistisk å kategorisere Don som "omflakkende", men ok.

[Peru 6]

Hvorfor er den ordlyden verre enn

 

"En drifter, en person som ikke finner seg til rette, og som flakker rundt på flere nivåer." ?

[Zann 8]

Jeg skrev at det er lett å forestille seg han slik i sin ungdom. Det blir faktisk noe annet. Men nok flisespikking - hva synes du om filmene og karakterene vi diskuterer?

[Peru 6]

Kan denne relasjonen, fortid - nåtid, være interessant dersom man ikke har noe konkret å binde sammen, sagt på en annen måte; vil ikke relasjonen virke tom om den knytter sammen to elementer man ikke kan si noe særlig om?

 

 

Jeg har ikke sett Stranger than Paradise, så har ingenting å tilføye om sammenligningen der desverre.

[Zann 8]

Kan denne relasjonen, fortid - nåtid, være interessant dersom man ikke har noe konkret å binde sammen, sagt på en annen måte; vil ikke relasjonen virke tom om den knytter sammen to elementer man ikke kan si noe særlig om?

 

Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg tror det avhenger helt hvordan det er gjort. Kan du knytte det til "Broken Flowers"?

[Peru 6]

Du sier i denne tråden, og som vi har diskutert i noen poster nå, at BF har et abstrakt plan og at du "tror "Broken Flowers" handler om om hvordan fortiden, og vår egen historie, definerer oss som mennesker." Det jeg etterlyser, og som kan knyttes opp mot betraktningene Bill gjør tidligere i tråden, er at både nåtiden (i filmen, Dons handlinger) og fortiden virker tåkete, uklar og svært lite definert.

Spørsmålet jeg stilte i forrige post blir da; hvordan kan filmen handle om det du sier når begge sider av den relasjonen du implisitt snakker om virker tomme og uforståelige.

[Zann 8]

For det første er jeg ikke enig i at karakteren Don er tom og uforståelig. For det andre tror jeg filmen handler mest om selve relasjonen mellom nåtid og fortid, ikke nåtida og fortida i seg selv. For meg er vagheten og åpenheten en styrke, ikke en svakhet. Det gjør filmen mindre spesifik og mer åpen for å putte inn sine egne oppfatninger og erfaringer.

 

Hva synes du om "Broken Flowers"?

[pretender 4]

Du spurte ikke meg, men jeg liker den veldig godt.

 

Mye på grunn av dens lett skisserte form, som gjør mysteriet større og at man må legge inn mer selv. Hvor Stranger Than Paradise "melker" karakterene (for å bruke uttrykket lenger oppe i tråden), tvinger "Broken Flowers" deg til å plukke opp alle detaljene du får. Dette ser jeg - som Zann nevner - på som en klar styrke. Det gjør for eksempel Broken Flowers alt annet enn kjedelig (noe StP av og til er - glimrende film, for all del). Det er da ikke nødvendig å definere karakteren 100% i begynnelsen. "Opprullingsmetoden" har vært gjort med bravur tidligere, som i "Citizen Kane".

 

Kan denne relasjonen, fortid - nåtid, være interessant dersom man ikke har noe konkret å binde sammen, sagt på en annen måte; vil ikke relasjonen virke tom om den knytter sammen to elementer man ikke kan si noe særlig om?

 

Denne relasjonen pleies gjennom to timer, og er alt annet enn tom. Det rulles da opp scene etter scene hvor detaljer rundt denne relasjonen spilles ut.