Hamsun

[feskinger 0]

Hamsun er min første film av Jan Troell, og viser uten tvil at vi snakker om en av Europas fremste kontemporære filmskapere. Max Von Sydow spiller rollen som den gamle Hamsun, en av de virkelige minefeltene i norsk kulturhistorie. Forfatteren har trukket seg tilbake til Nørholm og venter egentlig bare på å dø. Ved sin side har han Marie Hamsun (Ghita Nørby), hans trofaste kone gjennom mange år, og sine fire barn.

 

Max Von Sydow og Ghita Nørby gjør begge glimrende roller, men dessverre lever ikke alle bipersonene opp til deres høye standard. Der Norby i første rekke spiller på bitterhetens streng, skaper Max Von Sydow et komplekst portrett av en intelligent, men eksentrisk mann, med en varm sans for humor som har strevet med å finne seg til rette i farsrollen til tross for sin storhet som dikter.

 

Når Hitler kommer til makten i Tyskland ser Hamsun på det som om den engelske imperialismen endelig kan møte sin banemann, og støtter følgelig nazistene av det som må sies å være høyst rasjonelle årsaker. Det er imidlertid Marie Hamsun som fremstår som den virkelige nazisten, en åpen NS sympatisør som lar personlig bitterhet føre henne til ekstremisme.

 

Dette kunne fort ha blitt en enkel utvei, som Von Triers kvinneportretter, men Troell evner å skape sterke personer du kan forstå, både ut fra sin egen tid og som mennesker. Mye av æren for dette skal tilskrives Per Olov Enquist. Den meriterte forfatteren har formet et persongalleri som du sjeldent ser på film, en karakterdybde som aldri slutter å overraske. Selv mindre figurer som Quisling og Terboven blir utbrodert til levende mennesker med karakter, styrker og svakheter, som gjør det enkelt å forstå hvorfor de ble de personene de ble, uten at den humaniseringen av menneskelig ondskap, som vi for eksempel ser i Der Untergang, blir et problem.

 

Hamsun blir raskt en del av det politiske spillet rundt andre verdenskrig, noe forleggeren hans Harald Grieg forstår og forsøker å unngå. Tyskerne invaderer Norge i 1940, og vi kapitulerer. Quisling blir regjeringsjef, og marionett for Terboven, og det tar ikke lang tid før en av de få som kan lede dikterhøvdingen i riktig retning sitter på Grini.

 

Under Nazistene arbeider Hamsun utrettelig som skribent. Han skriver nazivennlige leserinnlegg til avisene Aftenposten og Fritt Folk, som for ham fungerer som eneste tilknytning til den politiske virkeligheten, men skriver også hissig til den tyske okkupasjonsmakten der han ber om alt fra benådelse av motstandsmenn til garantier for at Norge skal få beholde sin selvstendighet etter at krigen tar slutt.

 

Fokuset på Hamsuns politiske liv fører likevel aldri til en forenkling av Hamsun som person. Vi opplever en mann som rives mellom familie og diktning, mellom døden og livet, og som vi aldri helt kommer under huden på. Når Hamsun drar til Tyskland og møter Adolf Hitler, en av filmens sterkeste scener, kommer de ideologiske forskjellene mellom de to høvdingene til syne. Hitler forventer en samtale om kunst, men møter en vegg av spørsmål om hva den politiske fremtiden har i vente.

 

Imens reiser Marie Hamsun på turné i Tyskland der hun leser høyt fra Markens grøde. Til forskjell fra den aldrende og skrøpelige Knut kan hun tysk, og høster fulle hus over alt. Gjennom dette forklares mye av Maries bitterhet. Hun anser seg selv som intellektuell, har skrevet flere barnebøker, og seeren forstår at en sterk kvinneskikkelse som henne umulig kan ha hatt det lett i skyggen av en enda større mann, at en kvinne som kanskje ikke var ment til å oppdra barn har endt opp med fire.

 

Det at hun sender en av sønnene sine til øst-fronten blir enda et eksempel på hvordan datidens samfunnsforhold forhindret kvinner fra å realisere seg selv. Marie ser seg gang på gang satt i skyggen av menn, og spesielt Knut selv som blir for patriark å regne. Hennes såreste øyeblikk foregår når hun personlig oppsøker Terboven i et forsøk på å få to unge motstandsmenn benådet – Knut innser at Terboven ikke hører på ham – men bare oppnår at de får seg en blås foran eksekusjonspelotongen.

 

Tyskernes kapitulasjon åpner for den uunngåelige prosessen mot Knut Hamsun. Mens Marie blir sendt rett i fengsel, innledes det omfattende psykiatriske undersøkelser av dikteren. Det fysiske forfallet har ikke skadet Hamsuns sjelsevner, men en overivrig psykiater ser det som sin plikt å redde en av våre største menn for ettertidens skyld. Han får likevel ikke hindret Knut fra å få sin rettssak og dom slik at han kan møte døden med hodet hevet.

 

Filmen Hamsun baserer seg på ei biografisk bok av Thorkild Hansen, og er like mye et historisk dokument som det er en spillefilm. Troell griper inn ved å sette årstall på scenene, noe som gir filmen en slags kapittelstruktur, men tar seg også friheter ved å innføre motiver der klokker er det mest fremtredende. Først og fremst fungerer dette som et oppgjør med Hamsuns ettermæle (om hundrede aar er alting glemt), men som karakterportrett har filmen kanskje enda større kvaliteter.

 

Den største svakheten oppstår i filmens siste del, som blir en slags studie av hvordan Hamsun først mister sin verdighet og så oppnår den igjen. Knuts møte med psykiatrien blir nesten klisjéaktig i hvordan mål ser ut til å hellige midlene. Denne delen blir både lang og overtydelig, og selv om den åpner for en bedre forståelse av bruddet og gjenforeningen til Knut og Marie, gjentar filmen på mange måter her seg selv.

 

Hamsun anbefales likevel på det sterkeste til alle som interesserer seg for kunst og historie. Den handler om en del av vår kulturarv som ikke har blitt mindre viktig med årene, og vil i ettertid bli sett på som et viktig steg mot Knut Hamsuns rehabilitering, samtidig som den føyer seg inn i rekken av sterke og viktige kvinneportrett fra skandinaviske regissører. Snakk om pose og sekk.

[Otth 0]

Bra artikkel.

 

Har snufset på filmen før, men valgte å ikke bite. Etter å ha lest dette tror jeg at jeg må gi den en sjanse.

[Crinderman 0]

Så denne i går. Ekstremt rørende. Kjedet meg ikke et minutt. En av Von Sydows beste opptredner!