Jump to content

Visninger og Rop, runde 3 - Assault on Precint 13 (spoilers)


marlowe
 Share

Recommended Posts

Eg har prøvd å velge ein film som ikkje altfor mange har sett, noko som ikkje er spesielt lett i eit slikt selskap. Etter å ha brukt søkjemotoren på sida har eg kome fram til at denne filmen i alle fall ikkje har blitt spesielt omsnakka. Om det har å gjere med at få har sett den, eller dei fleste har funne den lite interessant, og dermed uviktig å prate om, får vel vise seg i denne tråden etter kvart. Håper i alle fall at filmen fell i smak hjå dei som ikkje allereie har sett den, og at dei som det har det vil ta eit gjensyn.

 

Trur eg også har klart å unngå spoilers i denne teksta.

 

 

The Assault on Precinct 13

John Carpenter, 1976

 

 

http://mmimageslarge.moviemail-online.co.uk/precinct13.jpg

 

“L.A.'s deadliest street gang just declared war on the cops”

 

John Howard Carpenter (fødd 1948) er kanskje kultfilmregissøren framføre nokon. I rollene som regissør, manusforfattar, komponist og produsent, for å nemne nokre, har Carpenter varta opp med mange innovative og originale augneblinkar. Trass i at han dei seinare åra ikkje har kome ut med noko som er verdt å nemne, har han med verk som Dark Star, The Thing, Halloween, They Live og Escape from New York for alltid spikra seg ein plass i filmhistoria. Sci-fi, grøss og dystopi er sentrale stikkord. Og sjølvsagt soundtracka hans, beståande av enkle men veldefinerte bassliner. Assault from Precinct 13 frå 1976 blir ikkje alltid nemnt i det same andedraget som dei store klassikarane Halloween og The Thing, men det fortener den. Verkeleg.

 

Assault on Precinct 13 var Carpenter sin andre skikkelege film, utgitt to år etter sci-fi-prosjektet Dark Star. Amerikanaren hadde opprinneleg eit ynskje om å lage ein westernfilm, men med eit minimalt budsjett vart dette vanskeleg. Dermed enda det heile opp med å bli ein western i forkledning. Homagen til Carpenter sitt store førebilete, Howard Hawks, er tydeleg. Assault on Precinct 13 er Rio Bravo lagt til 70-talets Los Angeles, ispedd påverkning frå George Romero sin Night of the Living Dead.

 

Plottet er ganske enkelt. Ein hemngjerrig mann er på flukt frå den brutale gjengen Street Thunder, og søkjer tilflukt i ein nedbemanna politistasjon som er timar frå nedlegging. Med gjengmedlemmar angripande frå alle kantar må dei på stasjonen søkje i hop for å overleve. Politi og mordarar hand i hand.

 

Så kvifor blei det denne filmen på meg? Eg var allereie solgt frå den augneblinken soundtracket rulla i gang. Den enkle og repeterande basslina som blir gjenteke i ulike formar i mange av Carpenter sin filmar, og som han attpåtil komponerer og speler sjølv, er ein av grunnane. Det enkle, men veldig effektive plottet, som legg opp til at menneske må samarbeide på trass av ulikskap og ståstad i livet. Dialogen. Den svarte humoren. Eg er dessutan solgt når det kjem til kulturelle referansar.

 

Assault on Precinct 13 er ikkje djup som Persona, og den har ikkje det flotte fotoet til Badlands. Men den er typisk John Carpenter. Og det held!

 

 

Kjøpstips:

Special Edition til £9.99 hjå www.play.com

 

Har sjølv utgåva Special Widescreen Edition som kom i 2005, og er veldig nøgd med denne. Følgjer også med ei interessant booklet. På play.com må denne kjøpast gjennom PlayTrade, og ettersom det skjer i Euro blir den då litt dyrare.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 60
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

 
 
Tøff film. Men obs obs! Den norske utgaven som det er linket til har ikke bare beskjært bilde (fra 2.35:1 til 1.85:1, mye går tapt), men den er heller ikke widescreen-optimalisert. Verre blir det ikke.
Link to comment
Share on other sites

 
 
Tøff film. Men obs obs! Den norske utgaven som det er linket til har ikke bare beskjært bilde (fra 2.35:1 til 1.85:1, mye går tapt), men den er heller ikke widescreen-optimalisert. Verre blir det ikke.

 

Var ikkje klar over dette, har ikkje heilt peiling på format og slikt. Men har i alle fall fjerna den frå teksten! Takk for tips.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Ohh. Carpenter er en favoritt her i gården. Mye stil, god musikk og herlig stemning. Assault on Precinct 13 er et stykke bak godfilmer som The Thing, They Live, Prince of Darkness og Big Trouble in Little China, men inneholder likevel mye god Carpenter-stemning, og er absolutt en herlig film.

 

Vet ikke om jeg tar et gjensyn med denne. Er ikke alt for lenge siden jeg så den sist, og har så fryktelig mye annet jeg vil se.

 

Denne filmen må forresten ha en av tidenes lengste 'opening credits' (hva er det norske ordet?).

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 
 

Har ikkje sett remaken eg heller, av prinsipp. Men kanskje eg burde gjere det likevel, berre for å sjå kor gale det har gått?

 

Tråden her har ikkje teke av endå, får håpe det kjem seg litt. Vonar at ikkje valet av film var altfor skuffande!

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Jeg synes remaken er helt kurant.

 

Denne filmen er helt mesterlig, kanskje det klareste eksempelet på Carpenter som den viktigste regissøren i Howard Hawks-skolen. Historiefortelling strippet ned til "the bare essentials", alt overflødig fett og fjas er kuttet bort. Jeg har faktisk litt lyst å bruke pure cinema-begrepet på Carpenter og denne filmen.

Link to comment
Share on other sites

 

Da har jeg sett den, og før jeg begynner å snakke om den vil jeg bare dobbeltsjekke en ting... Sa ikke sjefen til hovedpersonen over radioen at han skulle til Precinct 9, ikke 13?

 

Uansett, jeg må si at dette var en fornøyelig film, enda om den ikke er på langt nær like god som f.eks. The Thing. Mens premisset er enkelt er det også en perfekt oppskrift på action. Carpenter var alltid en mann av sin tid, og actionen, karakterene og musikken her er like 70s som The Thing med sine skjegg og gørreffekter er 80s. Allikevel har Carpenter alltid vært flink til å ikke la effektene sine bære filmene. Han glimter nemlig til med riktig steminingsfull oppbygging, og legger, som Hitchcock, alle korta på bordet så publikum for kunnskapshierarkiet og observatørstolen. Musikken er likeså en tidskapsul i seg selv, men allikevel tidløs på en nostalgisk måte. Igjen, ikke like god som Ennio Morricones musikk fra The Thing, men Carpenter skal ha skryt for å ha mekka et konkurransedyktig lydspor i samme gata.

 

Noe Marlowe nevnte i første post som også slo meg da jeg så Assault on Precinct 13 er hvor inspirert den åpenbart er av Romeros Night of the Living Dead. Jeg har nesten litt lyst til å skrive en separat artikkel om hvordan NotLD snur Griffiths Birth of a Nation på hodet, men det får bli en annen gang. I denne omgang nevner jeg bare at det startet med hvite mennesker i en hytte med rabbiate negere kravlende gjennom vinduene, ble snudd opp-ned av Romero med en av historiens første svarte filmhelter som kjmpet for å holde et fort mot hvite zombier, og her fått 70-tallsbehandlinga. Dvs. at raseskillet har lidd nederlag, men tabuene vi har i dag er fortsatt noen år fram i tid. Vi har fortsatt en svart hovedperson, men denne gangen et mangfold av rasestereotyper i form av gategjenger som infiltrører. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis var like bevisst som med Griffith og Romero, men det er om ikke annet med på å bidra til at Assailt on Precinct 13 er et produkt av en tid og et sted i historien. Jo, også er det krangelen om hvorvidt det er smart å holde fortet på bakkevinå eller i kjelleren med bare én vei inn, da.

 

Til slutt vil jeg påpeke hvor mye mer vågal denne filmen er enn de fleste Hollywood-actionfilmer. Målt i liter med blod er det godt mulig remaken var rikere. Men et stilisert drap av en niåring er en av de tingene jeg nesten forbinder med 70- og 80-talls B-filmer, og jeg husker enda hvor sjokkert jeg var første gang jeg så noe tilsvarende i Halloween III: Season of the Witch (tilfeldigvis oppfølger til en Carpenter-film). Farens reaksjon på dette i filmen var ikke veldig troverdig, og jeg er ikke glad i å se barn (eller dyr) dø på film, men Carpenter har klart å bruke det her som Wes Craven brukte familieslakt i The Hills Have Eyes, nemlig for å vekke en publikumsreaksjon og en hevnlyst som igjen resulterer i at volden som følger mot gjerningsmennene føles enda bedre på seeren.

 

Når jeg ser John Carpenters filmer tror jeg mest av alt at han lager dem for å underholde både seg selv og publikumet sitt, og det er ikke uten grunn at han blir hyllet som kultfilmmester. Men han klarer allikevel gang på gang å levere filmer som tåler tidens tann nettopp fordi de er den tiden og det stedet de kommer fra.

Link to comment
Share on other sites

 
Da har jeg sett den, og før jeg begynner å snakke om den vil jeg bare dobbeltsjekke en ting... Sa ikke sjefen til hovedpersonen over radioen at han skulle til Precinct 9, ikke 13?

 

Tror det er Precinct 9, 13th division eller no.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Er vel mer interessant å lese i triviaen:

 

Many have noted the title misnomer, since there is no "Precinct 13" in the film. At first, Carpenter wanted to call the film "The Anderson Alamo" (the original title of his screenplay), and, at one point, he changed the working title to "The Siege." CKK, the film's distributor, was responsible for the misnomer; they rejected Carpenter's titles and came up with the name "Assault on Precinct 13" (which they felt was more ominous sounding) during post-production.
Link to comment
Share on other sites

 
?

Noe Marlowe nevnte i første post som også slo meg da jeg så Assault on Precinct 13 er hvor inspirert den åpenbart er av Romeros Night of the Living Dead. Jeg har nesten litt lyst til å skrive en separat artikkel om hvordan NotLD snur Griffiths Birth of a Nation på hodet, men det får bli en annen gang. I denne omgang nevner jeg bare at det startet med hvite mennesker i en hytte med rabbiate negere kravlende gjennom vinduene, ble snudd opp-ned av Romero med en av historiens første svarte filmhelter som kjmpet for å holde et fort mot hvite zombier, og her fått 70-tallsbehandlinga. Dvs. at raseskillet har lidd nederlag, men tabuene vi har i dag er fortsatt noen år fram i tid. Vi har fortsatt en svart hovedperson, men denne gangen et mangfold av rasestereotyper i form av gategjenger som infiltrører. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis var like bevisst som med Griffith og Romero, men det er om ikke annet med på å bidra til at Assailt on Precinct 13 er et produkt av en tid og et sted i historien.

 

Mange gode tankar her, Dr Downs! Liten tvil om at rase speler ein rolle i filmen. Det gir gjengen ei nærast overnaturleg evne, noko Carpenter også har sagt sjølv. Har ein nokon gong sett eit slikt samarbeid mellom elles fiendlege partar? Det er veldig interessant det du nemner om Birth of a Nation og Night of the Living Dead, sjølv om eg berre har lest om førstnemnte. Gjengen oppfører seg tydeleg som zombiar, noko ein kan sjå i dei treige og urasjonelle handlingane. Kanskje Carpenter kjem med ein kritikk av denne subkulturen?

 

Einig i at dette ikkje er Carpenter sin beste, men gjekk ut i frå at dei aller fleste allereie hadde sett The Thing og Halloween.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, jeg synes det veldig bra at du nominerte noe som ikke bare er relativt ukjent, men som også ikke nødvendigvis er rost opp i skyene i utgangspunktet. Blir mye bedre diskusjon av det. Hvis folk deltar, that is? <_<

 

Edit: Folk har kanksje ikke fått DVD-ene sine enda? Jeg tok selv en stygg snarvei.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...