Ti TROLL

[feskinger 0]

Ti TROLL som aldri kommer til å lage en god film: (sett i parantes)

 

Lars Von Trier (Breaking the waves, Antichrist)

For det første, dogmefilmen er og var en dårlig ide. Det blir ikke enklere å lage film hvis du kapper av deg begge armene og stikker ut mesterøyet ditt før du setter i gang med produksjonen. Dogmefilmen er det perfekte eksempel på hvordan Trier er ekspert på å gjøre det vanskelig for seg selv. Jeg skal ikke kritisere han for ha ambisjoner, han etterstreber komplekse karakterer, prøver å legge inn dypere meninger, gode egenskaper i film, men utførelesen kommer i de tilfeller jeg har sett det, til kort. Den overflødiske symbolbruken, de relgiøse dimensjoner gir ikke mening. Da hjelper det lite at man gjør ok imitasjoner av bilder sist sett i Russland en gang på 80-tallet.

Michael Haneke (Funny games, The Piano Teacher, The time of the wolf)

 

Vi blir, fra vi er barn, lært at vi skal stole på magefølelsen vår, det som forhåpentligvis er en god dømmekraft. Det er ikke godt for magen å se på filmer av Haneke. Likevel, jeg føler at jeg burde like det, at han har noe viktig å fortelle, noe om verden vi lever i, hvordan kultur påvirker oss, sløver oss. Men jeg liker det ikke, fotografiet er sjelløst, kanskje med untak av Funny Games U.S, reddet av talentfulle Darius Khondji, som utifra de klipp jeg har sett, mestrer hvit på hvit estetikken godt.

 

Innholdet blir ikke bedre av den grunn. I et forsøk på å bryte ned en sjanger, å tvinge seeren til å ta del i en vanligvis passiv form for filmlaging, tråkker Haneke feil, og resultatet er like forkastelig som orginalene den angriper. Det umiddelbare problemet er at filmen ikke har noen målgruppe. Som fan av Haneke og filmsnobb kan vi le av et dumt publikum, uthengning, den uhyggelige tingen å gjøre. Men presentert for midtstrømmen, skaper den kun den gode gamle kontroversen, satiren sitter fast i skjermen, og vi blir vitne til god gammeldags vold for voldens skyld.

 

Pianolæreren, igjen en vond film å se på. Fortellingen om hvordan streben etter det perfekte, en opphøyd skjønnhet, her representert gjennom klassisk musikk, kan føre deg inn i personlig tragedie. Basert på en semibiografisk bok, tar Haneke igjen på seg et vondt og vanskelig tema. I boken får vi tilbakeblikk på Erika Kohuts barndom, i filmen får vi små inblikk i en av hennes elvers liv, inblikk som skal minne henne om hennes egen oppvekst. Filmversjonen blir både utydelig og vanskelig å få tak i. Resultatet er mye faenskap, lite hvorfor, og lite hva gjør vi med det. Et spennede paradoks, men det stopper der.

 

Er foresten glad mannen lager en film i sort/hvit, tror det er en stil som kommer til å kle han bedre. Vi får se.

 

Darren Aronofsky (Pi, The wrestler)

Andrew Dominik (The assasination...)

David Fincher (Fight club, Zodiac, Se7en)

Danny Boyle (Trainspotting, Slummdog)

Pixar (Up, Ratatouille, Finding nemo++)

Av alle utspekulerte jævler i filmindustrien er Pixar den verste. Midlene som brukes i omvendingen av selv de største skeptikerne er ikke bare god markedsføring, det er kynisk utnyttelse av følelseslivene våre, og mer en noe annet barna våre. Unger og ungen i oss. Alle elsker pixar, men kjærlighet gjør blind. I en kollektiv elskovsfest har pixar skapt et holdepunkt for alle, et med stor positiv P, noe vi har alt å tjene på å like.

 

Helt fra starten av, små søte videosnutter, friske pust, gjenopplivingen av animasjonsfilmen etter disneys død, ser vi et mønster i markedsføringen. En forsøtning, mer en sukker, som ja, tvinger deg til å elske det. Reklamefilmer. Et gjengangstema er det å være anerledes, alene, og i denne tilstanden få sin hevn, bare et dårlig menneske unner dem ikke det. Ansiktsutrykkene til Geri, en gammel mann, er noe alle kan støtte seg på, gjengmentaliteten i for the birds, ungdomskolen på nytt. Når hevnen i sistnevnte likevell blir søt, er det uten fornermede, Pixar fremsitiller det allerede her som uskyldig, det er bare animasjon.

 

Problemet jeg har med Pixar er at de allerede på dette stadiet gjorde seg klar på en ting, at det var her de stod, innovatør for en dag, herredømme for livstid. Mye burde ha skjedd siden eventyret startet, men hvor er vi egentlig med UP? hvor mange skritt har vi tatt i utforskingen av animasjon som teknikk, og i historiefortelling på film? Når vi setter bilder av sjakkpartiet Geri's game og Sci-Fi eposet Wall-E ved siden av hverandre, ser vi at det ikke er blitt trasket mange meter. Animasjonene i Wall-E er imponerende (Spesielt scenen hvor Wall-E svever rundt i verdensrommet ved hjelp av et brannslukningsapparat), resultatet av en massiv invistering, men fortsatt skuffende lite kreativt. Det er ikke bare to nyanser av samme karakter, de er to nyanser av samme stil. Teknisk greit, men sett i lys av transformasjonene til Bay ler jeg. Tenk nytt.

 

Wall-E, En hybrid av robot, menneske og kjærledyr, offer for eksistensiell ensomhet og menneskets eneste håp for å redde seg selv fra sin egen fedme, sitt søppel, viser også hvordan pixar tar lett på alvorlige problemstillinger. En forsøplet jord blir gjort til lekeplass, feite menn og kvinner gjenstander for rask latter, unge og eldre slipper unna i logiske brister, sånt slår sprekker i romskipets komiske paradis.

 

At det er ment for barn brukes som unskyldning for å gjøre det enkelt, barn trenger ikke tenke, trenger ikke fantasiforløsning, de er glad så lenge det har en lykkelig slutt. Er vi idioter hvis vi tar gleden fra dem, er vi dårlige foreldre? Minnene vi har sammen med våre barn er gode minner, og pixars forening av disse to verdner er bemerkelsesverdig. I utgangspunktet en fin ting. Men hva er det egentlig vi samles rundt? Filmet på film tror jeg kanskje flere hadde sett hvor enkle, lite orginal historiene er. Detaljfattige kopier av filmer vi allerede har sett og har elsket. At det er animasjon gjør det ikke bedre.

 

Med en anbefaling til alle om å se Coraline, tiårets animasjon.

 

Christopher Nolan (The dark knight, Memento, Batman begins)

Tarantino (Pulp fiction, Kill bill++)

Peter Jackson (LOTR, King kong)

 

Skal skrive litt hvorfor en gang til helgen.

[CypheroN 10]

Mener du at filmene i parantes suger også?

[feskinger 0]

Det er de jeg har sett og ikke likt, ja.

[Uruloki 15]

Blir voldsomt intetsigende uten noen begrunnelser da.

[feskinger 0]

Jeg kan begynne på toppen og jobbe meg nedover, en mann om dagen. Dere har 10 gode dager i vente.

[morty 8]

Den heter The Piano Teacher, din sopp.

[awf 0]

Gleder meg til begrunnelser Det er mange jeg ville listet opp før Trier og Haneke. Det er helt sikkert.

[wertoi 0]

Var det ikke dette vi snakket om her om dagen, altså det å rakke ned på "anerkjent gode filmer"? Nå har vi jaggu det og. Gleder meg til å lese begrunnelsene.

[Otth 0]

... TROLL som aldri kommer til å lage en god film: (sett i parantes)....

 

... Andrew Dominik (The assasination...) ...

 

Er det ikke litt drøyt å påstå at mannen aldri kommer til å lage en god film, når du kun har sett en film av han.

 

Gleder meg uansett til begrunnelsene.

[Peru 6]

Gleder meg til å forkaste alle argumentene dine.

[BadSmile 8]

Fin liste til å provosere folk. Bør vel kanskje se alle dem har lagt før man kan si noe sånt?

[Fubarino 4]

Hahaha

Latterlig. Men ser frem til at du skal forsvare dine "påstander"....

[TMwtP 8]

TROLL i trådnavnet bør si oss noe.

[Svankmajer 21]

Skal skrive litt hvorfor en gang til helgen.

 

Du har fått tittelen Troll selv til du klarer å gi en brukbar forklaring på samtlige. Jeg ønsker deg o'lykke til på din umulige ferd.

 

S,

[Jaqo 0]

Du har fått tittelen Troll selv til du klarer å gi en brukbar forklaring på samtlige.

 

Hahaha! Admin WINS!

 

Men ja, skal bli spennende å se hva i all verden man kan finne som begrunnelse for å ikke like disse (stort sett) mesterverkene av filmer.

[pretender 4]

Dette er et bra initiativ, feskinger, og vil garantert skape litt temperatur

[Melkor 0]

Ser for meg argumenter som med enkelhet kan dekonstrueres med en fem-minutters snakk om realisme vs. formalisme.

 

Lykke til.

[feskinger 0]

Lars von Trier:

 

For det første, dogmefilmen er og var en dårlig ide. Det blir ikke enklere å lage film hvis du kapper av deg begge armene og stikker ut mesterøyet ditt før du setter i gang med produksjonen. Dogmefilmen er det perfekte eksempel på hvordan Trier er ekspert på å gjøre det vanskelig for seg selv. Jeg skal ikke kritisere han for ha ambisjoner, han etterstreber komplekse karakterer, prøver å legge inn dypere meninger, gode egenskaper i film, men utførelesen kommer i de tilfeller jeg har sett det, til kort. Den overflødiske symbolbruken, de relgiøse dimensjoner gir ikke mening. Da hjelper det lite at man gjør ok imitasjoner av bilder sist sett i Russland en gang på 80-tallet.

[Kubrick 0]

Det vil si: du liker ikke film laget etter 1990?

[Uruloki 15]

Men du har da ikke sett noe dogmefilm av Trier, har du vel?

[maestro 1]

Men du har da ikke sett noe dogmefilm av Trier, har du vel?

Haha!

 

Så Lars von Trier kommer aldri til å lage noen god film fordi du ikke liker dogme-filmer? Og du har sett to filmer av von Trier, der begge har fint lite med dogmeregler å gjøre...

[Bob_3 1]

Selv har jeg heller ikke sett noe særlig dogme, så jeg skal ikke bashe det uten grunnlag, men jeg stiller meg svært skeptisk. Dogmereglene har krav om å utelukke så mange gode virkemidler at jeg vanskelig kan forestille meg at jeg liker det. Får vel gi det en mulighet, men inntil videre er jeg skeptisk.

[feskinger 0]

Det vil si: du liker ikke film laget etter 1990?

 

Har hatt flere gode kinoopplevelser bare den siste måneden, med godfilmer som Transformers og G.I Joe på plakaten.

 

Haha!

 

Så Lars von Trier kommer aldri til å lage noen god film fordi du ikke liker dogme-filmer? Og du har sett to filmer av von Trier, der begge har fint lite med dogmeregler å gjøre...

 

Brukte det bare som eksempel, dogmereglene er, som Bob_3 er inne på, en motliste på 10 ting jeg elsker med film.

[morty 8]

Verken Breaking the Waves eller Antichrist har noe med dogme 95 å gjøre. Von Triers eneste dogmefilm er Idiotene. Andre regissører på dogmefilm er bl.a. Thomas Vinterberg, Søren Kragh-Jacobsen, Jean-Marc Barr og Harmony Korine. Ideen var et sett med regler, som en motvekt til filmer med ekstreme budsjetter hvor publikum ofte fremmedgjøres av effektmakeri.

[Zann 8]

Og Dogme var også et konseptuelt stunt, en prank. Hele poenget er jo at man skal fjerne ting folk setter pris på i film. Jeg håper ikke det er noen som går rundt og tror at man oppriktig lager den beste filmen ved å slavisk følge disse reglene.