Jump to content

Hva hørte du på sist?


blausen
 Share

Recommended Posts

 

Jeg forguder Pill Niblock. Der har du ekte minimalisme, btw. en tag jeg aldri ville brukt på Pärt. Jeg hadde en av mine aller største konsertopplevelser med denne fyren på Avantgarden her i byen for noen år side. En søkkvåt høstkveld, jeg satt og frøs i salen fordi jeg ble så våt av å forflytte meg til til sentrum. Den gamle gubben blastet ut dronene sine i timesvis utover natten, dette var midt i uken og publikum begynte å trekke hjemover etterhvert. Det så ikke ut til å bry ham, heller ikke at filmene han hadde med seg på DVD spilte seg ferdig og at skjermene gikk i svart. Svært minneverdig.

 

Rafael Toral tror jeg ikke at jeg har hørt.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Yo La Tengos første album fra 1986, "Ride the Tiger" fikk en gjennomgang med innlagt pause før hvert bonusspor siden de to første er fra en singel og således aldri var laget for å høres som noe annet enn nettopp enkeltspor og de to siste bare var to stk. nyoppusset restmateriale tatt opp live på kassett. Nja, de siste var nesten morsommere en selve albumet. Ofte høres det for meg litt ut som ujevne blåkopier av Meat Puppets. Men nå var jeg jo klar over at dette neppe kom til å blåse meg overende. Gis 6 av 10 etter første lytt. Det er visstnok først senere de viser sine kvaliteter gjennom hele album og ikke bare i små løst spredte glimt. Neste ut blir trolig "Fakebook" (1990, tredje albumet eller noe slikt, fjerde var det visst - alt etter hvordan en ser det [uklarheter rundt "President Yo La Tengo", album eller EP?]), er det noe i mellom disse albumene som det absolutt burde stiftes bekjentskap med? Tittelen er i alle fall lovende nok.

 

Har ellers forsøkt å ta steget over i 2000-tallet med "The presets". Nja. Jevnt over 7 av 10, virker som mest feel good festmusikk uten så mye mer dybde enn det når jeg bare lar det surre og gå uten å ha tekstene tilgjengelig. Fint å sippe Genever til. Litt skuffende om jeg ikke finner noe mer ved dem etter "My People" med sin tekst om båtflyktninger i Australias situasjon - gir gamle danseguvlklisjeer forfriskende nytt innhold (forutsatt et en vet eller "tar" hva den handler om). Jeg har derimot ikke lært spesielt mange nye adjektiver siden sist. :/ Fin, jevn standard på første EP og album før det sklir ut med noe som fortoner seg for meg som mest fyllmateriale på "Apocalypso".

Link to comment
Share on other sites

 

Love - "Forever Changes". Et par sterke spor. Men tror ellers jeg ville satt mer pris på dette om jeg likte damer og dop. Sikkert ekstraordinært bra sett i musikkhistorisk sammenheng også men for meg uteble den store "wow!" faktoren.

 

Og "The Presets" er, for de som evt. ikke vet så mye om dem, litt sånn electroclash med noen passelige doser åttitallsfetisj. Noen som mener noe helt annet om dem en hva jeg skrev, eller som har anledning til å lytte seg gjennom i alle fall "Beams" (2005) og "Apocalypso" (2008) for å se om de ikke kan være litt uenige med meg? Hadde jo vært trivelig det, liksom.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
Der har du ekte minimalisme, btw. en tag jeg aldri ville brukt på Pärt.

 

Mener du kalte det "holy minimalism" en gang, det er iallefall en kjip tag å bruke. Hehe. Men nå er jeg ikke så opptatt av båser å putte ting inn i. Pärt omtales oftest som minimalist (wikiartikkelen tar litt ekstra høyde). Men det passer jo ikke på alt, men muligens på noen av de mer populære verkene, som Spiegel im Spiegel, Fratres, Alina. Hvis man hører på en av symfoniene, eller Collage sur B-a-c-h så er det jo vilt annerledes. Gorecki-sammenligningen er ikke helt off (mest brukt i sammenheng med 3.), men de jobber ganske forskjellig med strukturen. Hør f.eks på Misere (som bråker like mye som hva som helst) eller Te Deum, det er mye mer komplisert dramaturgi i forhold til Goreckis repetisjoner. Men så er jo Gorecki langt mer avansert (og utilgjengelig...) også da i andre ting han har gjort (strykekvartett nr et eller annet for å nevne noe).

 

Max Richter blir litt wannabe i forhold, han feiger totalt ut på dynamikk, f.eks. Men er enig at han har lagd noen gode ting.

 

Hildur har jeg hørt en del på, og hun er flink, men det holder ikke helt hva det lover, og sjarmoffensiv med strikkelue og rosa stilongs prøver muligens å ta litt oppmerksomheten fra noen av og til veldig fantasiløse konstruksjoner. Men hun er vel fortsatt i 20-årene og kan kanskje utvikle seg en del.

 

Terry Riley har blitt sammenlignet med Pärt, Gorecki og co, ikke at jeg pleier å høre mye på ham, det blir som oftest monoton matematikk. Philip Glass forsåvidt mye det samme (dog enklere matte, to-gangen og slikt), veldig hit or miss.

Link to comment
Share on other sites

 

Terry Riley liker jeg! Han er liksom kosegutten av New York-minimalistene, lett og varm å høre på der de andre kan være veldig strenge (særlig Tony Conrad kan være en hard nøtt.) Niblock er litt midt i feltet slik sett, veldig kompromissløs, men musikken hans er også mindre skingrende enn Conrad sin og kan sikkert oppfattes som mer tilgjengelig av den grunn. Apropos matte, Conrad har laget en film, tror den varer i timesvis, som kun består av at han regner mattestykker på kalkulator som han leser høyt opp. Og Steve Reich! Han er kanskje mer i Glass-gata, var på en konsert med ham for noen år siden som var veldig bra, men har aldri kicket helt på platene. Polyrytmikk og atter mer polyrytmikk.

 

Men denne all denne minimalismen er jo bare et sidespor her. Er forsåvdit enig at det er mye glasur og lite innhold hos mange av de moderne og unge neoklassikerne. Eller mye saus, kanskje. Bearnaise. Får et kick innimellom og hører meg litt opp på sjangeren, med det er lite som setter virkelige spor, hvis jeg skal være ærlig. Jeg tror min favoritt av disse er Jóhann Jóhannsson. Fordlândia som kom i fjor er veldig dramatisk og fin, er kanskje mer postrockete enn noe annet.

Link to comment
Share on other sites

 

http://static.rateyourmusic.com/album_images/s1891187.jpg

 

Så denne australske trioen live på Dokkhuset i fjor, vil påstå at det er en av de beste fri improv-konsertene jeg har overvært. De har en helt egen greie på gang. Helt i min gate, ingen samspill- eller jazz-klisjeer, kun en konsentrert strøm av vellyd. Nesten like bra på plate! Anthony Pateras spiller på Blå senere denne måneden, som duo sammen med Robin Fox. Der ville jeg vært, hadde jeg bodd i Oslo.

Link to comment
Share on other sites

 

Det må ha vært på slutten av nittitallet, da en bygdeorginal vendte hjem. Med oppstukne armer, og øyne utbrent på amfetamin. Legenden som hadde kledd seg i damekær, og hengt med hippiene i kollektivet på Sandnes. På tross av foreldrenes begrunnede frykt, hengte jeg med tiden mye hos ham. Over noen pils, gammel vinyl og gode historier. En morgen mens solen slet seg opp bak fjellene, dro han frem fra bakerst i bunken, Roy Harper. Ut av høytalerne blåste det til Stormrock. Hors d'Oeuvres, The Same Old Rock og jeg var solgt. Jeg kan ikke få sagt det nok, men hatten av for Roy Harper. Han fortsetter å forbause meg.

 

Link to comment
Share on other sites

 
 

http://i33.tinypic.com/117xwzk.jpg

fytte hæælvete

første gangen jeg hørte dette bandet, sjekket dem ut bare fordi de på lastfm står som similar artist med et band jeg har hørt mye på i det siste, Steel Pole Bath Tub, og dette var virkelig "saker".

blir nødt til å sjekke ut flere album av dette bandet.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 
 
 
Jacques dutonc, je t'aime! Virkelig en av de største ikonene innen fransk musikk. Har bare samleplata, men det holder i massevis.

 

Bare det å hete Dutronc er 10.00! Har heller ikkje kjørt utenom samleskiver, men det skal jeg. Vedder dollares på at det er verd det.

Link to comment
Share on other sites

 
Har snurra Wilco - Yankee Hotel Foxtrot eit par gongar dei siste dagane. Veldig bra. Har hatt plata i hyllla lenge, men ettersom den ikkje er mi har eg prioritert mine eigne i staden.
Link to comment
Share on other sites

 
 

http://fr.miomusik.com/van_morrison/its_too_late_to_stop_now_live_CD_large.jpg

 

Jeg har et lite prosjekt gående som går ut på at jeg skal lære meg å like Van Morrison. Det tar tid, men det går fremover. Passer bra å høre på denne etter å ha lest M. Marks essay om den i Stranded - Rock and Roll for a Desert Island. Dog litt nedtur å høre på Van Morrison på Spotify, jeg har et par av platene hans på vinyl, og jeg kan trygt påstå at dette er musikk som gjør seg desidert best med vinylvarme og -dynamikk. Som stort sett alt av 70-tallsrock gjør.

Link to comment
Share on other sites

 
Van der Graaf Generator altså. Det første vaskeekte VdGG albumet er jo bare sinnsykt bra. "The Least We can do is wave to each Other" altså, det såkalt første var jo Peter Hamill solo gitt ut som noe annet for å kjøpe seg fri fra en kjip kontrakt. Elektronisk prosesserte saksofoner og andre uventede instrumenter, fantastisk stemme (om en jeg ikke helt får noe forhold til innholdet i tekstene med det første) og bare et sinnsvakt dyktig progrockband med tilgang til temmelig avansert studiomagi for tiden. Siste låt er visstnok Storbritanias første sekstenspors opptak. "H to He, Who am the Only One" blekner foreløpig ved sammenligning for meg. Litt mer polert kanskje, men det er da ikke noe pluss?
Link to comment
Share on other sites

 

Roy Harper - Bullinamingvase

http://991.com/newgallery/Roy-Harper-Bullinamingvase-436000.jpg

 

Brian Eno - On Land

http://www.secretdancemoves.com/wp-content/uploads/2009/02/img589.jpg

 

Brian Eno - Before and after Science

http://www.vinyl-basar.de/catalog/images/be-before-and-after-science.jpg

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...