Jump to content

Urulokis liste over usette filmer som skal prioriteres


Uruloki
 Share

Recommended Posts

Ikke så anerkjent som den burde være, da tenker jeg utover sin kommersielle suksess.

 

Witness hadde nok mye å si for min filminteresse, da jeg så den i tiårsalderen, og jeg synes fortsatt den er fin (visse scener er jævlig stemningsfulle), men jeg tror hovedgrunnen til at den ikke er så "anerkjent" ("utover sin kommersielle suksess") er at den er altfor konvensjonell, i struktur og ånd. Det er ikke en film som kommer til å bli huska, tror jeg, for å si det sånn.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 216
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Witness hadde nok mye å si for min filminteresse, da jeg så den i tiårsalderen, og jeg synes fortsatt den er fin (visse scener er jævlig stemningsfulle), men jeg tror hovedgrunnen til at den ikke er så "anerkjent" ("utover sin kommersielle suksess") er at den er altfor konvensjonell, i struktur og ånd. Det er ikke en film som kommer til å bli huska, tror jeg, for å si det sånn.

 

Om den blir husket eller ikke, det vet jeg ikke, det har heller ingen betydning for mitt syn på filmen. Selve rammen er veldig konvensjonell, men den fungerer på langt flere plan enn det. Weir er ikke interessert i stylish action, men en nærmest organisk filmskapning. Han observerer, istedenfor å moralisere. Åpningen, hvor amishfolket kommer ut av gresset, er intet annet enn filmmagi. Hele åpningen burde være filmpensum. Masterpiece!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Battleship Potemkin (1925, Eisenstein)

Nok en filmhistorisk bauta å krysse av på listen. Voldsomt virkningsfull propaganda dette her, det må jeg si, noe jeg kanskje burde forventet. Mesterlig på den visuelle siden, som jeg selvsagt visste, obligatorisk namedropping av Odessa-trappen kommer obviously her, men det er en haug andre godbiter også. Et kort klipp av en offiser som snur seg dukker opp i minnet. Kraftfullt. En stor klassiker, rå i sin påvirkningskraft, satt med frysninger deler av tiden ja. Finfint!

 

Får garantert listeplass på pre-30-talls-kåringen, men det skal vel ikke så mye til. Har jo ikke så mye å velge mellom.

 

11/149

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Det ble mye film i kveld, gitt.

 

In a Lonely Place (1950, Ray)

Fra mannen bak den ultranevrotiske Johnny Guitar, med en Bogie slik jeg aldri har sett ham. Forfylla, blasert, kynisk manusforfatter, fanget som mistenkt i en mordsak. En skikkelig desperat noir dette her, som går fra øyeblikk av total misogyni og galskap, til lystige og livsglade partier fylt med snappy dialog. Bogart og Grahame har en voldsom kjemi! Ellers er det jo flust av metaelementer her, som naturligvis går i god jord hos meg. "A good love scene should be about something else besides love. For instance, this one."

Slutten er faaabelaktig, den bare ender helt på bunn, og tross i at redningen kommer, kommer den for sent, og alt faller i grus. Gåsehud.

 

 

Helt i toppen hva noir angår dette her, i hvert fall ut i fra hva jeg har sett. Nicholas Ray var litt av en kar.

 

 

12/149

Link to comment
Share on other sites

 
Det ble mye film i kveld, gitt.

 

In a Lonely Place (1950, Ray)

Fra mannen bak den ultranevrotiske Johnny Guitar, med en Bogie slik jeg aldri har sett ham. Forfylla, blasert, kynisk manusforfatter, fanget som mistenkt i en mordsak. En skikkelig desperat noir dette her, som går fra øyeblikk av total misogyni og galskap, til lystige og livsglade partier fylt med snappy dialog. Bogart og Grahame har en voldsom kjemi! Ellers er det jo flust av metaelementer her, som naturligvis går i god jord hos meg. "A good love scene should be about something else besides love. For instance, this one."

Slutten er faaabelaktig, den bare ender helt på bunn, og tross i at redningen kommer, kommer den for sent, og alt faller i grus. Gåsehud.

 

 

Helt i toppen hva noir angår dette her, i hvert fall ut i fra hva jeg har sett. Nicholas Ray var litt av en kar.

 

 

12/149

 

 

Jepp,aldeles fortreffelig film. Og en utmerket fil å vise til når noen hevder at Bogart bare var en halvgod skuespiller.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, herregud som han imponerer i denne her. Snur i grunnen hele "kyniker, men med et nobelt hjerte"-imaget hans fra tidligere filmer totalt på hodet.

 

CypheroN, denne skal du se.

Link to comment
Share on other sites

 
 

The Wrong Man (1956, Hitchcock)

Fin liten sak fra Hitch. Basert på en sann historie, noe Alfred virkelig vet å banke inn i starten av filmen. Bra spill av Fonda og spesielt Miles, til tross for en veldig 50-tallsvinkling på sinnsykdom. Spenningens mester kommer vel ikke helt frem her, det er mer et ganske down-to-earth drama om Mannen Som Ble Urettferdig Behandla, men det er tross alt en engasjerende film tvers igjennom. En del fine noirish bilder her og der, er vel minst ett klipp av Vera Miles som virkelig henger igjen (ikke bare fordi hun er dødssøt).

 

13/149

Link to comment
Share on other sites

 
 

Er det i The Wrong Man The Hitchock Moment© kommer i et sinnsykt take der kameraet går gjennom kikkehullet i en celledør? I så fall er den vel ellers mest kjent for å være filmen der Hitch' lot seg inspirere av neorealisme.

 

Men mulig jeg blander den med I Confess. Som jeg nå plutselig ble usikker på om jeg i det hele tatt har sett. Kanskje det lureste bare er å legge seg.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Jeg husker jeg leste en plass at Hitchcock enkelte dager nektet å bevege seg ut fra varmen i bilen under opptakene av filmen. Den ble jo skutt på location, utendørs. Han ga bare beskjed til fotograf Robert Burks - "du vet hvordan jeg vil ha det". (Parafrasert etter min dårlige hukommelse.)
Link to comment
Share on other sites

 

Stemmer dette også, ja.

 

On the DVD, the running commentary revealed that when the crew went to film the scenes at the country hotel, Alfred Hitchcock stayed in his limo due to the cold outside and decided to move the production to Hollywood to complete the film.
Link to comment
Share on other sites

 
The Life Aquatic of Steve Zissou ser jeg at du har liggende. Så den for noen dager tilbake og elsket den. Caché må du heller ikke la støve ned hyllene dine.

 

Om du først skal gi anbefalinger så ville jeg ikke glemt:

 

2 or 3 things I know about her

400 Blows

Alphaville

Amarcord

Army of Shadows

L'Atalante

The Birds

Birth of a Nation

Cul-de-Sac

Don't Look Now

Le Double Vie de Veronique

The Enigma of Kaspar Hauser

Europa

Frenzy

Inland Empire

The Killing of a Chinese Bookie

Marnie

McCabe and Mrs. Miller

Naked Lunch

Nashville

Picnic at Hanging Rock

Pickpocket

Pierrot Le Fou

Ran

Skilpadder kan fly

Vargtimmen

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Takker, Angeleno.

 

Et lite Godard-maraton i dag. Ville egentlig rekke over 2 or 3 Things I Know About Her også, men det får bli en annen gang.

 

Pierrot le fou (1965, Godard)

Tror nok du kommer til å like denne siden du digger Week End, Cyph. Dette blir på mange måter en Week End-light for min del, mye likheter, et par drar på roadtrip, total absurditet, meningsløs og ubegrunnet vold, null kronologi, et slags sammensurium av assosiasjoner og surrealistiske situasjoner. En voldsom gal film på alle måter, men der Week End er destruktiv som faen, beholder Pierrot mye av swinging-60's-følelsen. Såklart er den pessimistisk, men likevel er det en voldsom lekenhet og kreativitet her. Der Week End prøver å bryte ned, synes jeg dette er mer en fantasifull, halvironisk "fuck you" til filmmediet. Mye vanvittig bra her. Det visuelle har et flott pop-artish preg, og bruken av musikk er også herlig absurd. Flotte saker! Men jeg tror jeg liker den beslektede Week End enda bedre.

 

 

Une femme est une femme (1961, Godard)

Søt liten sak dette her, mens Godard enda var litt optimist kanskje? I hvert fall den mest gledesfylte og lekne jeg har sett av ham, en slags bisarr latterliggjøring av musikalsjangeren, en avant-gardistisk proto-quirky komedie, vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Føltes litt som Paraplyene i Cherbourg på syre, med en dæsj metaelementer og total selvironi. Elsker hvor frekk Godard kan være til tider. "Is this a comedy or a tragedy? Either way it's a masterpiece." Hehe. Morro. Anna Karina er forresten ultrasøt her. Som vanlig, egentlig. Men spesielt her.

 

 

Alphaville (1965, Godard)

For en rar film. Total kontrast til den overnevnte. En merkelig grunnmur, en hybrid av sci-fi og noir, blandet med total nybølgeutskeielse. En James Bond-film satt til en dystopisk George Orwell-fremtid ispedd skikkelig far-out abstrakte, poetiske sekvenser. Det funker! Enkelte sekvenser er helt VILLE, og vilt bra, for eksempel slutten av scena på hotellrommet med Eddie Constantine og Anna Karina, nesten Persona-estetikk, ditto i enkelte andre små scener både tidligere og senere. Lys, skygge, oppstilte stilleben nesten, ansikter; helt vanvittig kraftfullt til tider. Ellers er det jo også interessant å se denne som en 2001-prequel, det er visse likheter mellom HAL og Alpha 60 synes jeg. Joda, meget bra dette her, selv om det som sagt er enkeltstående sekvenser som virkelig henger igjen, ikke den helhetlige fremtidsdystopien, selv om den også er temmelig bra utført.

 

 

Le Mépris (1963, Godard)

Nok en litt spesiell Godard-film. Er vel hans mest kjente dette her, mest på grunn av Bardot? Vel, jeg synes Anna Karina har mer "presence", men denne hyllesten av kvinnekroppen er jo heller ikke å forakte. Av en eller annen merkelig grunn forstår jeg vel litt av hva Aune Sand kanskje ville frem til i sin Cinematekheftetekst. Jeg vet ikke om det er alt jeg får helt tak på her, det er en veldig lukket film, minimalistisk, rette linjer og oppdelte komposisjoner, karakterer som er litt uforståelige, noe de vel alltid er hos Godard, men på en litt annen måte her. En mer konvensjonell ramme, ikke så mye lek og fjoll, men kulde og til en viss grad klassisisme. Kudos for Fritz Lang-cameoen, som vel må være alle referansehorers himmel. Vel, likte denne godt, selv om jeg ikke helt klarer å plassere den. Ser ikke bort i fra at et gjensyn vil gjøre godt.

 

 

17/149

Link to comment
Share on other sites

 
Pierrot le fou (1965, Godard)

Tror nok du kommer til å like denne siden du digger Week End, Cyph. Dette blir på mange måter en Week End-light for min del, mye likheter, et par drar på roadtrip, total absurditet, meningsløs og ubegrunnet vold, null kronologi, et slags sammensurium av assosiasjoner og surrealistiske situasjoner. En voldsom gal film på alle måter, men der Week End er destruktiv som faen, beholder Pierrot mye av swinging-60's-følelsen. Såklart er den pessimistisk, men likevel er det en voldsom lekenhet og kreativitet her. Der Week End prøver å bryte ned, synes jeg dette er mer en fantasifull, halvironisk "fuck you" til filmmediet. Mye vanvittig bra her. Det visuelle har et flott pop-artish preg, og bruken av musikk er også herlig absurd. Flotte saker! Men jeg tror jeg liker den beslektede Week End enda bedre.

Flott! Da blir det nok den i dag.

Link to comment
Share on other sites

 

The Birds (1963, Hitchcock)

Ja, hvorfor har jeg ikke sett denne før da? Har vel alltid sett for meg at dette var en så-som-så-Hitch egentlig, på grunn av det litt absurde konseptet. Men dæven, mer feil kunne jeg vel ikke ta. Mer "suspenseful" enn det meste annet jeg har sett av Hitch, hvordan han gradvis bygger det opp, skaper en voldsom fiende ut av noe totalt ordinært og banalt i grunn. Fantastiske bilder til til tider, kråker som sitter på lekestativ, closeups som bare dirrer av frykt, wow. Og herregud for en slutt da. De 10-15 siste minuttene er jo helt mesterlige.

Denne voldsomme spenningen, total stillhet, ingen forklaring gis, helt topp.

Er vel nesten første gang jeg virkelig har digga en Hitchcock-slutt. Musikkbruken, eller den totale mangelen derav, må vel også nevnes. Pure cinema, Zann?

 

Over all forventning. Fikk lyst til å ta et gjensyn med Psycho nå.

 

 

18/149

Link to comment
Share on other sites

 
Synes Birds på mange måter er litt utdatert, spesielt i effektene (funker dog stort sett fint), men det kommer jo helt i andre rekke når man tenker på hvilken intens spenning han klarer å skape ut av noe så tilsynelatende ufarlig som fugler.
Link to comment
Share on other sites

 
Synes Birds på mange måter er litt utdatert, spesielt i effektene

Jo, i forhold til Michael Bay sin CGI blir Hitchcock-effektene litt gammeldagse.

 

Dette føler jeg er en veldig feil måte å angripe film på... gjorde det selv, back in the days...

 

Tror man burde forsøke å tenke litt kontekst rundt filmen, og kanskje ha i mente at fortellerteknikk, filmteknikk og utstyr er i stadig forandring. Å ikke se på gammel film som handicappet, det er annerledes men er det nødvendigvis dårligere? Som Urris er inne på er filmen mesterlig bygd opp, på en måte som overgår brorparten... uansett årstall.

 

Å se The Birds på kino i 1963 var nok ingen spøk... det er forøvrig fortsatt fantastisk å se den på lerretet!

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...