Urulokis liste over usette filmer som skal prioriteres

[Z.Marcas 4]

Men jeg må passe på å nevne den fantastisk uhyggelige stemningen og desperasjonen Haneke fremviser i Caché. Det er noe av det som gjør den til en favoritt hos meg. Så enkelt. Dessuten behandler den minner og skyld på en uhyre subtil og effektiv måte. Jeg kjenner hvordan det føles når fortiden innhenter faren, og syldfølelsen blander seg med sinnet og angsten. En skyldfølelse kanskje like mye av kollektiv urett som av personlig. Han har jo egentlig ikke gjort noe galt, så da må det ligge noe større bak. Det forblir uutalt, men man aner hva det dreier seg om og man kjenner gufset hele veien igjennom. Derfor er Caché så kraftfull.

 

Litt i seneste laget for en kommentar kanskje, men jeg tar sjansen:

Dette synes jeg var vanvittig godt skrevet.

 

Interessant teori med at det er Haneke selv som sender videokassettene.

 

 

Men det er også noe med aggresjonen i hovedpersonen. Måten han agerer ovenfor algerierne. Tenk også på scenen der han nesten krasjer med en syklist, fullstendig raseriutbrudd, ansiktet han vender rett mot kamera (Haneke?) er intenst, og er også bildet som representerer filmen i de fleste sammenhenger.

 

Jeg synes Haneke viser det ukomfortable i det komfortable (kulturell kapital, dyr vin, flotte venner, beskyttende murer) og setter det opp mot det rotløse (syklisten, ungdommer som henger på gatene), som i strøket det algerierne bor.

 

Interessant kontekst - hovedpersonen nevner i farten at foreldrene til Majid ble drept i denne massakeren.

[Uruloki 15]

Chungking Express (1994, Wong)

Dette er jo rett og slett bare herlig filmskaping. Igjen en ganske febersyk Wong, men det tar ikke av like mye som i Days of Being Wild. Heldigvis kanskje, for jeg liker jo som sagt Wong best når han balanserer det litt, og denne har minst like mye likhetstrekk med Happy Together som de der trilogifilmene har mellom seg. Herlig urbanisert nybølge-kaos, lys og farge og korn og bråk, hakkete slow-motion, uslipt og tvetydig, nostalgisk musikkbruk, nei, jeg blir ikke lei California Dreamin', gitt. Dette er vel en slik film man blir forelsket av og i, og det må man like. Wong gir meg ofte denne trangen til å aldri ville slutte å leve.

 

 

40/149

[Uruloki 15]

Vargtimmen (1968, Bergman)

Nedtellingen av minuttet. Middagsscenen og Erland Josephsons ansikt i den. Slottet i slutten. Gutten på svaberget! Herreminhatt!

 

 

41/149

[CypheroN 10]

Dama som river av seg ansiktet.... <3

[Uruloki 15]

Ja, den også for så vidt. Supre greier dette her, horror slik jeg liker'e. I hvert fall inne på topp 10 hva Bergman angår.

[Uruloki 15]

House of Flying Daggers (2004, Zhang)

Som ren eyecandy er denne helflott, meget godt koreografert, fine farger, dans og slåssing, Ziyi Zhang. Men det blir jo kanskje litt vel selvhøytidelig til tider, alle trommer skal slås på, hardt, pompøsiteten må kanskje være der, men en viss overdose får man jo. Ålreit uansett, god underholdning, pen å se på.

 

 

First Blood (1982, Kotcheff)

Dette er jo ikke så halvgæærnt! Det er jo faktisk en viss nerve her, et konsept, ikke bare en boleape som tømmer hundreogfemti magasiner. Er vel egentlig ingen helt her heller. Og det er jo nærmest en skikkelig 70-tallskynisme på gang til tider. God action!

 

 

Rambo: First Blood Part II (1985, Cosmatos)

Har sett denne før, i hvert fall store deler, men da mest som bakgrunnsstøy. Ja, hvor gikk dette galt da. Mangler vel egentlig alle kvalitene enern har, det er bare en orgie i svette og blod og slow-motion og bar overkropp og eksplosjoner. Totalt hjernedødt, med en litt ekkel patriotisk eim til tider, men jaja, funker vel greit som dagen-derpå-film.

 

 

44/149

[Uruloki 15]

The Prestige (2006, Nolan)

Kjenner jeg begynner å bli ganske lei twist-baserte filmer nå. Hele filmer, verk på to timer eller mer, står og faller på ett avgjørende sekund, for twister er så dominerende at de alltid tar overhånd, og klarer de ikke å lure, å faktisk holde ting skjult til siste slutt, er slaget på mange måter tapt.

Jeg så på klokka, og tvilling-twisten var åpenbar sånn ca. rundt 1:05:00, så da ble det en time med mild sukking og stønning over de "subtile" og "skjulte" hintene videre utover. Men den store skuffelsen er vel "den store twisten" (eller var det "den lille"? Vet ikke helt jeg, en av dem i hvert fall), altså Hugh Jackmans triks. Nolan, når du presenterer hele filmen som en illusjon, forventer jeg nesten at den er det. Ikke mal deg inn i et hjørne hvor ting ikke lenger kan forklares, og kom drassende med billig science-fiction. Opp til denne "avsløringen" gjorde for så vidt filmen en meget god jobb i å villrede meg litt, for jeg er vel også en sucker for magi, gjorde meg engasjert, fikk meg til å ville forstå, og svarene var for det meste tilfredsstillende. Men her; en duplikator? Jøss. Fantasiløst. Donald Duck & Co.

Men jeg skal ikke slakte. For dette er jo en engasjerende film, god underholdning, solid. Nolan er jo som oftest veldig solid i sitt fiksfakseri, kanskje litt for solid. Mister muligens litt personlighet.

 

Skal vel sies at jeg egentlig bare satte på denne fordi jeg trengte en liten dose Scarlett i kveld. Når man kommer tilbake fra havet prioriteres slike enkle ting. Hun var jo ikke akkurat så mye med. Jaja, grei skuring, ålreit filmkveld uansett.

 

 

45/149

[Frenzy 5]

The Prestige (2006, Nolan)

Kjenner jeg begynner å bli ganske lei twist-baserte filmer nå. Hele filmer, verk på to timer eller mer, står og faller på ett avgjørende sekund, for twister er så dominerende at de alltid tar overhånd, og klarer de ikke å lure, å faktisk holde ting skjult til siste slutt, er slaget på mange måter tapt.

Jeg så på klokka, og tvilling-twisten var åpenbar sånn ca. rundt 1:05:00, så da ble det en time med mild sukking og stønning over de "subtile" og "skjulte" hintene videre utover. Men den store skuffelsen er vel "den store twisten" (eller var det "den lille"? Vet ikke helt jeg, en av dem i hvert fall), altså Hugh Jackmans triks. Nolan, når du presenterer hele filmen som en illusjon, forventer jeg nesten at den er det. Ikke mal deg inn i et hjørne hvor ting ikke lenger kan forklares, og kom drassende med billig science-fiction. Opp til denne "avsløringen" gjorde for så vidt filmen en meget god jobb i å villrede meg litt, for jeg er vel også en sucker for magi, gjorde meg engasjert, fikk meg til å ville forstå, og svarene var for det meste tilfredsstillende. Men her; en duplikator? Jøss. Fantasiløst. Donald Duck & Co.

Men jeg skal ikke slakte. For dette er jo en engasjerende film, god underholdning, solid. Nolan er jo som oftest veldig solid i sitt fiksfakseri, kanskje litt for solid. Mister muligens litt personlighet.

 

Skal vel sies at jeg egentlig bare satte på denne fordi jeg trengte en liten dose Scarlett i kveld. Når man kommer tilbake fra havet prioriteres slike enkle ting. Hun var jo ikke akkurat så mye med. Jaja, grei skuring, ålreit filmkveld uansett.

 

 

45/149

 

Litt synd at du ser på filmen som avhengig av "twisten", der jeg føler The Prestige lykkes i å IKKE være avhengig av twisten.

Og den åpne mindfuck-slutten er jo egentlig ganske tilfredstillende, spør du meg

. Om du vil se en film som er avhengig av twisten og som mislykkes stoort, så se The Illusionist, som har likt tema fra The Prestige.

[Uruloki 15]

Vel, som jeg sier, i 99% av alle twist-filmer avhenger altfor mye av twisten. Det er slikt et fremtredende, dominerende filmgrep at alt annet havner litt i skyggen. På forhånd bruker man (jeg) bortimot all tid på å finne ut hva den mulige twisten kan være, og etterpå er det helt avgjørende at saker og ting faktisk BLIR snudd på hodet for at det skal være noe tilfredstillelse i det. Når man ser twisten komme langt i forveien går det meste i dass for min del. The Usual Suspects er et annet eksempel på dette for min del. Det blir noe falskt over hele filmen, mislykket lureri, svindel kanskje? Det skal mye til for å rette ting opp igjen da.

 

Men for all del, jeg synes jo at filmen har andre kvaliteter. Bunnsolid på mange måter, men jeg synes som sagt at Nolan lager litt pregløse filmer. Alt blir så flinkt og smart. I hermetegn. Magitemaet tiltaler meg jo, veldig, men som sagt,

min største innvending er jo at det mot slutten av filmen ikke lenger er det den handler om. Da blir det plutselig sci-fi. Et merkelig, upassende brudd, synes jeg. For øvrig synes jeg ikke slutten var særlig åpen eller mindfucking. Den viser jo bare at det var snakk om en duplikator, ikke en transportør. Dølt. Jeg hadde vel forventet en slags forklaring her, en god en sådan, hvordan alt bare var lureri. Caines gjentagelse av denne leksa om triksets tre faser, "følger du godt med?" og alt det der. Også er forklaringen kun at man går fra ett sci-fi-konsept til et annet. Hvorfor synes du slutten er åpen? Du mener at det ikke er en duplikator likevel, og at alt faktisk bare er lureri? På hvilke måter kan du støtte opp om dette synet? Jeg skulle jo også ønske det var slik, og en totalt åpen slutt uten forklaring av Jackmans triks hadde funket så mye bedre. Men jeg mener i hvert fall at svarene i slutten er ganske klare.

 

[Frenzy 5]

oops, har glemt å svare på denne.

The Prestige har jo et mysterium som skal løses, men som er umulig å gjette. Men konklusjonen viser at Angier er så opptatt av berømmelse og sine ambisjoner om å være den beste magikeren at han faktisk mister seg selv, bokstavelig talt. Vet vi om originalen er druknet? Vet han det selv? Er klonene som han selv, har de samme minnene osv? Han er villig til å risikere sin egen identitet og originale selv for berømmelse. Jeg ser dette som en poetisk og kunstnerisk vri, og ikke en "whodunnit"-vri der man kan løse sammen trådene osv

[Uruloki 15]

Vi har tydeligvis litt forskjellige måter å se samme ting på da.

Bruddet til sci-fi ble så altfor ødeleggende for meg, til at jeg klarte å sette særlig pris på resten. Og Angier gjør jo tross alt ikke noe særlig nytt, Borden gjør jo akkurat det samme, ofrer seg selv for "kunsten" sin. Begge twistene omhandler jo dermed egentlig det samme, og jeg synes ikke det er en form for banebrytende avsløring.

Men det er interessant å lese at du klarer å ha fokus på noe helt annet enn meg!

 

Dancer in the Dark (2000, Von Trier)

Men for faen da, Lars! Jeg grein. Björk gjør en kjemperolle.

 

 

46/149

[NaN 0]

Men så ble hun vel også passelig følelsesmessig rævkjørt, etter hva jeg har forstått. Vel verdt det. En av de få filmene jeg ikke har klart å se igjen, i dette tilfellet kanskje mest siden de fleste tv-skjermer blir så knøttsmå etter en såpass intens kino opplevelse. Å sette på kommentarsporet var så feil som det gikk an, jeg innså raskt at dette vil jeg ikke ha emosjonell avstand til.

[Uruloki 15]

Ja, sitater som

 

Lars von Trier has said that each morning before filming, Björk would say "Mr. von Trier, I despise you," and spit at him.

og

 

“You can take quite sexist film directors like Woody Allen or Stanley Kubrick,” she said, “and still they are the ones that provide the soul to their movies. In Lars von Trier’s case, it is not so, and he knows it. He needs a female to provide his work (with) soul, and he envies them and hates them for it. So he has to destroy them during the filming, and hide the evidence.”

 

lyver vel ikke akkurat. Men dette er vel standarden når det gjelder Von Trier. Det går uansett ikke an å si noe annet enn at Björk ga alt her, virkelig lever rollen. Det slår meg at musikknumrene kanskje kunne hatt godt av å ha vært enda mer stiliserte, glætte, men absolutt alt annet er jo så forjævlig opprivende at det gidder jeg ikke bry meg særlig om. Traff meg akkurat slik jeg trodde Breaking the Waves ville, men ikke helt klarte å, gjøre.

 

Hvorfor var ikke denne på 2000-lista di da, NaN?

[BadSmile 8]

Ser ut som du opplevde filmen på samme måte som meg, når det gjelder Dancer In The Dark og Breaking The Waves. Flott du likte den (Dancer). Husker at jeg sa til meg selv etter at jeg så Dancer at jeg aldri skulle se den igjen. Men tok ett gjensyn med den gitt.

[Outze 0]

For et genialt prosjekt. Har drevet med noe av det samme med grunnlag i TSPDTs 1000 (+250 etter 2000) både i fjor og en ny en i år.

 

Når det gjelder anbefalinger ser jeg du har sett en del av mine favoritter, men here goes:

 

- Amarcord

- Inland Empire

- Nashville

- La Règle du Jeu

- 2 or 3 choses que je sais d'elle

 

Kommer gjerne med en anbefaling utafor også, hvis du ikke har sett den (så bør den være med):

 

- Belle de Jour (Bunuel 1967)

[Uruloki 15]

Takker for anbefalninger. Belle de jour har jeg allerede sett, og likt!

[Uruloki 15]

Picnic at Hanging Rock (1975, Weir)

Stemninger, stemninger. En herlig pastorale, nærmest et rokkoko-maleri, pastellfarger og vakre mennesker i idyllisk landskap, lunsj og piknik og te ute i naturen. Men med en helt voldsomt uggen Pink Floydsk atmosfære på toppen, en slags ondskap som ligger og lurer, spøkelsesaktig og udefinerbar, absolutt aldri eksplisitt, men likevel, hårene reiser seg av en eller annen grunn, gåsehud. Svevende og drømmende "horror" dette her, en temmelig unik en sådan.

Hvordan hele skrekken baserer seg på et fjell, ei fuckings steinrøys, forstår jeg ikke hvordan Weir klarte å få til, men det gjorde han i hvert fall.

Virkelig bra!

 

 

47/149

[NaN 0]

Og jeg hopper tilbake til danseren i mørket. Mistet siste rest av tilnærmet respekt for Lars von Trier inntil videre av det der gitt (men fascinasjonen avtar jo selvsagt ikke av den grunn og filmene blir ikke plutselig noe dårligere heller), og fikk forsterket respekt for Björk som tydeligvis har klart å komme mer eller mindre styrket ut av en såpass heftig relasjon. Hvor har du disse sitatene fra, Uro? Filmen fungerte ellers fint som følelsesporno men holdt for meg ikke helt i samtlige mindre opprivende sekvenser. Jeg ble aldri helt sikker på om det estetiske utrykket i f.eks. musikalscenene var et produkt av kompromiss eller bevisste, kunstneriske valg med hensikt å uttrykke noe. Jeg vet i alle fall at for meg fungerte det bare nesten, det lille ekstra manglet men faen så nært det var. Så var det vel noe annet småpuss som jeg ikke syntes satt helt. I tillegg kommer helst en film pr. regissør prinsippet.

[Uruloki 15]

Jeg kan være enig i musikalscenene, det var vel noe som ikke stemte helt der, selv om jeg absolutt ikke ville sett dem fjernet heller. For min del kunne de nok vært enda mer far-out-striglete og flinke, mer Hollywoodske, et totalt brudd med DV-feelingen hadde passet godt inn her, enda mer koreografi, og så videre. Men jeg har ikke mye å utsette ellers, og alt annet påvirket meg emosjonelt sett på en måte få andre filmer har klart, i lidelsesporno-grenen, joda, men likevel, å begynne å grine av en film er for meg et umiddelbart kvalitetstegn som overskygger mye annet. Det meste egentlig.

 

Sitatene kommer fra IMDb og en Guardian-artikkel var det vel (linket fra Wikipedia). For øvrig skjønner jeg ikke helt hvordan man kan miste respekt for Lars Von Trier av dette, vel, egentlig vet jeg ikke om jeg respekterer ham, mer beundring eller fascinasjon, som du sier, mannen er jo åpenbart en drittsekk, et såkalt "troubled genius", men så lenge jeg bare trenger å forholde meg til kunsten hans har jeg ingen problemer, for han har en unik greie på gang, samme hvor mye alle han jobber med måtte hate ham. Er fortsatt usikker på om romantiseringen rundt at "man må lide for kunsten" holder vann, men av og til ser det i hvert fall ut som at klisjéen funker.

[morty 8]

Sitatene kommer fra IMDb og en Guardian-artikkel var det vel (linket fra Wikipedia). For øvrig skjønner jeg ikke helt hvordan man kan miste respekt for Lars Von Trier av dette, vel, egentlig vet jeg ikke om jeg respekterer ham, mer beundring eller fascinasjon, som du sier, mannen er jo åpenbart en drittsekk, et såkalt "troubled genius", men så lenge jeg bare trenger å forholde meg til kunsten hans har jeg ingen problemer, for han har en unik greie på gang, samme hvor mye alle han jobber med måtte hate ham. Er fortsatt usikker på om romantiseringen rundt at "man må lide for kunsten" holder vann, men av og til ser det i hvert fall ut som at klisjéen funker.

 

Åpenbart en drittsekk? Hvordan er det åpenbart? Bjørk & Lars er nok to store personligheter, som uten tvil kom i konflikt med hverandre. Men det svinger nok begge veier, og ikke bare mot Lars. Sitatet med "...sexist film directors like Woody Allen or Stanley Kubrick..." viser tåpelige Bjørk, litt ala feminister som mente Bergman var en kvinnehater.

[KAH 3]

Ble ikke Nicole Kidman ganske ødelagt av å jobbe med fyren og da? Tror nok det kan være noe i det.

[Uruloki 15]

Nicole Kidman ble også rævkjørt av å jobbe med Von Trier ja. Samme med Emily Watson i Breaking the Waves. "Paul Bettany, in Dogville, called the shoot 'eight enormously long weeks in the most depressing place I have ever been to in my life'". Om man har sett De Fem Benspænd, er ikke akkurat Von Trier en særlig sympatisk fyr der heller, vanskelig og kranglete, selv om det selvsagt er "en del av greia". Ellers har vel Björk sagt at hun hater feminister selv, så jeg tror ikke den beskrivelsen din er noe som hun kjenner seg helt igjen i, morty. Men joda, det skal vel sies at Björk neppe var helt enkel å jobbe sammen med hun heller, i hvert fall i følge Catherine Deneuve.

[Fredrick 0]

Ble heller aldri riktig klok på musikalscenene i Dancer in the Dark. Her har du en film som i det ene øyeblikket etterstreber realisme med sin slitne DV-look, og som plutselig bryter ut i noe så virkelighetsfjernt som musikal. Som et utslag av Selmas fantasi passer det kanskje at scenene er litt halvveis av seg, jeg vet ikke.

[BadSmile 8]

Grunnen til disse sangscene er jo at Selma rømmer ifra virkeligheten når den er på sitt verste. Akkurat slik hun alltid hadde gjort igjennom filmer før hun kom dit (regner jeg med). Man får jo bare mere medlidenhet med henne pga de scenene, viser hvor uskyldig henne egentlig er. Men det er vel obvious. Jeg synes ihvertfall at det passer godt inn.

 

Angående Von Trier, så vet jeg ikke helt hvordan han er, men inntrykket mitt er at han er bare jævla ærlig, noe jeg har stor respekt av.

[morty 8]

Nicole Kidman ble også rævkjørt av å jobbe med Von Trier ja. Samme med Emily Watson i Breaking the Waves. "Paul Bettany, in Dogville, called the shoot 'eight enormously long weeks in the most depressing place I have ever been to in my life'". Om man har sett De Fem Benspænd, er ikke akkurat Von Trier en særlig sympatisk fyr der heller, vanskelig og kranglete, selv om det selvsagt er "en del av greia". Ellers har vel Björk sagt at hun hater feminister selv, så jeg tror ikke den beskrivelsen din er noe som hun kjenner seg helt igjen i, morty. Men joda, det skal vel sies at Björk neppe var helt enkel å jobbe sammen med hun heller, i hvert fall i følge Catherine Deneuve.

 

Rævkjørt er vel sterkt overdrevet, men det var nok en tøff opplevelse. Von Trier har da flere skuespillere, som han jobber over og over igjen med, tydeligvis uten at han holder familiene deres som gissel. Fiksjonsfilmen De Fem Benspænd er provokatøren von Trier, eller rollen som von Trier, og ikke noe som nødvendigvis speiler ham som person. Det gjør neppe heller innspillinger, som viser filmskaperen von Trier, som gjerne strekker det langt for filmens skyld. Akkurat det er han ikke alene om, og det gjør ham heller ikke til en stor drittsekk eller usympatisk fyr. Faktum er at ingen av oss kjenner von Trier, så dette blir nå litt Se & Hørsk. Mente forøvrig ikke at Bjørk er en feminist, men at hun oppfører seg som en, og baserer virkeligheten på det som er fiksjon. Kubrick som person var en familiemann, med et hus med bare kvinner, så disse teoriene om kvinnehateren Kubrick er basert på fri fantasi.

 

Forøvrig veldig gøy at du likte Picnic at Hanging Rock så godt, en av mine favorittfilmer.