Jump to content

Martin (Romero, 1977)


Kiddo
 Share

Recommended Posts

Martin

(Romero, 1977)

Den tragiske vampyren – fra ”herskapelig” til ”hverdagslig” ”monster”.

 

http://i40.tinypic.com/2eoebut.png

http://i39.tinypic.com/2qx44cx.png

 

Fortellingen om Dracula (og avbildningen av vampyrer generelt) har vært grobunn for latterliggjøring og inspirasjon og virker stadig å være aktuell. Vampyrens udødelighet legger grunnlaget for grunnleggende eksistensielle problemstillinger og de sterke seksuelle undertonene i vampyrens søken etter menneskeblod virker å etterspørre refleksjon rundt kjønnsroller og seksualitet, for å ta noe av det mest opplagte. Samtidig er fortellingen stadig aktuell for oppdatering. Humoristisk og tankevekkende subversjon av konvensjoner har ført til flere spennende og originale vampyrfilmer med stor kjærlighet - men ofte skjelmsk skepsis - til de etablerte mytene knyttet til fantasifiguren.

 

Martin står for meg som en av de mest kuriøse og stimulerende ”oppdateringene” av den klassiske vampyrmyten; her er filmens hovedperson, Martin, en sjenert ung gutt med et brysomt behov for menneskeblod. Han reagerer som en helt vanlig homo sapiens på løk, kors og sollys. Her er det ingen metafysiske dimensjoner ved hans eksistens; denne ”vampyren” sliter med seksuell frustrasjon og ensomhet, plaget av usikkerhet i møte med en truende verden. Han doper ned sine (alltid kvinnelige) ofre før han voldtar dem og stjeler deres blod. De sterke seksuelle undertonene i Brownings Dracula (1932) har tatt eksplisitt form, og nå blir spørsmål knyttet til kjønnsroller, seksualitet og isolasjon mer påtrengende. Martin er feig, usikker og sympatisk – langt fra den elegante, karismatiske grev Dracula i Brownings original. I møte med Romeros film blir vi tvunget til å revurdere etablerte skrekkfilmkonvensjoner, og ikonet Dracula blir på en måte avkledd; Brownings karismatiske, selvsikre monster blir frarøvet det mystiske og trukket inn i ”realiteten”. Den ikoniske skikkelsen blir en uglamorøs, tafatt antihelt i en uglamorøs, kjip verden.

 

http://i39.tinypic.com/mhr12e.png

 

Det hviler en klebrig dysterhet over bildene i Martin. Romeros spesielle avbildning av toget i natten og ”storbyen” i morgenskumringen under introsekvensen etablerer tidlig en stemning av nervøsitet og mørke. Etter en togtur (der Martin har drept en kvinnelig passasjer og fått i seg en dose blod) blir vår unge vampyr tatt i mot av et eldre familiemedlem (som går ved navn Tada Cuda og kommer til å være en dominerende skikkelse). Martin har kommet på besøk for å få hjelp med sin ”sykdom”. Cuda har pyntet huset sitt med løk og kors for anledningen, og tviholder på at Martin er en vampyr. En vampyr som riktignok kan bli ”renset” fra ondskapen, men likevel… Filmen tar i en viss forstand parti med Martin her: Romero viser størst interesse for Martins egen virkelighetsoppfattelse, hans lidelse som en skjør og (motvillig) farlig skapning i en urban jungel. Hans beskjedne tilnærming til andre mennesker og stadig frykt for og misnøye med sin egen natur og sine behov som vampyr eller menneske eller hva enn du vil kalle ham, virker å bli filmens hovedfokus.

 

Av og til dukker det opp svart/hvitt-bilder/sekvenser av Martin i truende situasjoner, blant annet på flukt fra en folkemasse med brennende fakler… Det virker å være ”indre bilder”, minner som kanskje har skjøre røtter i virkeligheten... Disse drømmeaktige bildene vekker assosiasjoner til tidligere skrekkfilmer (som Whales barokke, herlige Bride of Frankenstein) og er effektive som mulige inngangsportaler til en forståelse/tolkning av Martins eget selvbilde. Disse ”romantiske” drømme-/erindringsbildene står i relativ sterk kontrast til Martins ”hverdag”, som er langt mer skitten og uklar, og der kanskje ikke en folkemasse men hans egen psyke jager ham gjennom natten.

 

http://i44.tinypic.com/28808c7.png

 

I den nylig kinoaktuelle Låt den rätte komma in (Alfredson, 2008) ser vi vampyren i en noe lignende utgave: her er ”monsteret” en ung jente som utenom et uhelbredelig behov for menneskeblod og noen unaturlige klatreegenskaper egentlig virker helt normal. Jentas far forsøker fortvilet å hjelpe datteren; han dreper tilsynelatende tilfeldige mennesker for at datteren skal få sin "daglige dose" blod, og han gjør det med avsmak i munnen, av faderlig sympati. Det romantiske aspektet som er å spore i Brownings film - eller i den enda tidligere (og fetere) Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (Murnau, 1922) – er byttet ut med en mer gjennomgripende nedstemthet. I likhet med Låt den rätte komma in rekontektsualiserer Martin den klassiske vampyrfortellingen som kommer til uttrykk i for eksempel Murnaus og Brownings filmer; det gotiske, mystiske, og ”imaginære” landskapet er erstattet av en insisterende ”hverdagslighet”, en skitten og grå virkelighet som forstyrres av "onde krefter" (som kanskje bare er et utfall av langsiktig usikkerhet og ensomhet). Både Martin og Låt den rätte komma in virker å utheve vampyrens (/menneskets) isolasjon i en ”moderne” verden, og portretterer skapningen som en sympatisk person med ukontrollerbare behov, ”menneskelige” svakheter og, desverre, dødelige impulser. Rekontekstualisering av ikonet Dracula føder her en subversiv diskurs som transformerer den enigmatiske karismatikeren til en nevrotisk ”ordinary Joe” og bytter den gotiske, oppstylta stilen ut med en mer jordnær og nøktern tone som kanskje reaktualiserer/oppdaterer ikonets rolle som en slags manifestasjon av indre spenninger osv.

 

Martin er veldig gjennomført i tone og stil, og til tross for den nevnte "hvedagsligheten" har filmen en form for mystikk rundt seg - noe særlig det underlige soundtracket gjør klart. Den nevnte nedstemtheten i filmen er relativt enorm, men Romeros hjertelige og foretaksomme regi gjør ubehaget og dysterheten kildrende i all sin jævelskap. Romero viker ikke unna en lite hyggelig slutt, men den tydelige omtanken han viser for den tragiske "vampyren" sitter igjen etter rulleteksten.

 

http://i41.tinypic.com/fly9lk.png

 

4/5

Link to comment
Share on other sites

 

Supert, Kiddo! Meget godt skrevet, og ikke minst flott at du tar initiativ til litt skriving så fort.

 

Synes det var meget interessant å lese, ettersom du har en tilnærming som i hvert fall ikke jeg har når jeg skriver. Jeg har en tendens til å bare skrive veldig på rappen, digresjoner, mye tøv og personlig oppgulp kanskje, mens du virker å ha en veldig gjennomtenkt stil, veloverveide formuleringer, mye analyse. Fortsett slik!

Link to comment
Share on other sites

 

Flott lesing, ja. Du har en ganske særegen måte å skrive på, som mange har påpekt, alltid morsomt å lese. Føler alltid at ting beskrives veldig treffende, selv om jeg ikke har noe forhold til dem.

Fikk i alle fall lyst til å se filmen, virker som bra saker. Tredje screenshot var flott.

Link to comment
Share on other sites

 
 

God lesning, du "solgte" denne til meg. Og som den bildeformat-fanatikeren jeg etterhvert har blitt anser jeg det som min plikt å opplyse alle som skal slenge denne i en virtuell eller virkelig handlevogn om at Romeros intensjon var å vise denne i 1.33:1, de fleste dvdene er beskåret til 1.85:1.

 

Sjekk sammenligningsbilder midt på siden

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for hyggelige tilbakemeldinger.

 

Jeg har også veldig sansen for det tredje (og det siste) bilde, wertoi. Romero fanger virkelig mange evokative bilder av den industrialiserte storbyen og det "triste" nabolaget hvor Martin er på besøk/til pleie...

 

Venter spent på hvordan denne vil falle i smak for deg, KAH.

Link to comment
Share on other sites

 

Må bare påpeke at det du skriver om La den rette komme inn er fullstendig feil...

 

Det er ikke en jente, det er ikke hennes far

 

..uten at det nevneverdig forandrer den empati-tråden du driver og trekker i.

 

Eller kanskje har jeg misforstått den filmen noe voldsomt.

Link to comment
Share on other sites

 
Eller kanskje har jeg misforstått den filmen noe voldsomt.

 

Misforstått har vel ingen av dere, dette er åpent for egen tolkning slik jeg ser det. Har ikke lest boka, men filmen antyder vel verken det ene eller det andre veldig sterkt. Og som du sier, det gjør uansett ingenting for empatifølelsen.

Link to comment
Share on other sites

 
Må bare påpeke at det du skriver om La den rette komme inn er fullstendig feil...

 

Det er ikke en jente, det er ikke hennes far

 

..uten at det nevneverdig forandrer den empati-tråden du driver og trekker i.

 

Eller kanskje har jeg misforstått den filmen noe voldsomt.

 

 

Oi, sikkert jeg som har misforstått. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg trodde han var faren, bare fikk følelsen av det, men var helt sikkert på at det var en jente iallefall. Men jaja, sånn kan det gå.

Får kanskje få retta opp det her før teksten evt. dukker opp på en forside...

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...