Tiltrekningskraft

[Euphoria 0]

Som de fleste på dette forumet, er jeg moden nok til å sette pris på filmer av svært forskjellig karakter. Jeg er veldig glad i sjangerfilm, i særdeleshet skrekkfilm med alle dens undergenrer, samtidig som jeg setter pris på både (noe) Hollywood-film og obskur undergrunnsfilm. Men jeg er kresen, svært kresen.

 

Fellesnevneren for meg når det kommer til film (og kultur generelt) er dybde. For meg handler dybden med noen unntak om eksistensialisme, dyptpløyende mørke og smerte. Derfor ender jeg like gjerne opp med surrealisme som sosialrealisme og dokumentarisk film. Hva er den røde tråden som kjennetegner din lidenskap for film?

 

Det er vanskelig å sette ord på hva som trigger en, og nettopp derfor er mitt første innlegg i denne tråden såpass kort. Men jeg skal forsøke å konkretisere senere. Nå er det din tur.

[KAH 3]

Bra tråd. Jeg kan slenge meg på det litt løse begrepet "dybde", jeg liker å bli filleristet litt, utfordret, filmer som får meg til å stille meg selv spørsmål uten at filmen skal måtte stille dem direkte. Jeg tiltrekkes vel særlig av filmer som forsøker å tilnærme seg det mystiske ved menneskets underbevissthet, og de tilsynelatende dårlige premissene vi har for å oppnå sann og varig lykke i livet. Jeg er også glad i samfunnskritiske filmer, et spark i siden til kapitalisme, forbrukersamfunnet, rasisme, osv kan smake godt, men det skal sies at jeg synes det er få filmer som virkelig lykkes med å gjøre dette på en god måte, det har lett for å bli enten overtydelig eller overfladisk. Jeg kunne sagt mye mer, men får komme tilbake til denne tråden senere.

[Svankmajer 21]

Jeg elsker filmer som ødelegger virkeligheten, filmmediet og god moral.

Kan også falle for eksistensielle temaer i film. Litt aversjoner fra klisjéer brukt usarkastisk, noe jeg til min skuffelse har merket norsk film faktisk dyrker bevisst mer eller mindre.

 

S,

[CypheroN 10]

Jeg elsker filmer som ødelegger virkeligheten

Interessant, kan du utdype?

[Billy Behranu 3]

Stusset litt på den formuleringen selv.

[Svankmajer 21]

Interessant, kan du utdype?

 

Ja, det vil vel si at jeg ikke forstår hvorfor en hvilken som helst kunstart er nødt til å begrense til seg til realisme. Ikke at det er noe galt med realisme, jeg liker realisme også, men film er omtrent den eneste kunstarten der realisme stort sett forventes og alt annet er kategorisk motarbeidet.

 

S,

[pretender 4]

Hyggelig at du er tilbake Euphoria, 20 poster på en dag og ikke én dårlig, det må være dfilm-rekord!

 

Ja, det vil vel si at jeg ikke forstår hvorfor en hvilken som helst kunstart er nødt til å begrense til seg til realisme. Ikke at det er noe galt med realisme, jeg liker realisme også, men film er omtrent den eneste kunstarten der realisme stort sett forventes og alt annet er kategorisk motarbeidet.

 

S,

Nja, tror kanskje du overdriver en smule, men tror jeg vet hvor frustrasjonen kommer fra. Man kan jo argumentere for at alle filmer i en eller annen grad "ødelegger virkligheten". "Realisme" er ganske vanskelig å oppnå, folk flest nøyer seg med "troverdighet". Ta f.eks. La den rette komme inn - vil jo ikke si at den filmen er spesielt "motarbeidet".

 

Men jeg antar at du tenker mer på tradisjonell, formularisk filmskaping, satt i "vår verden", "vår tid", med "troverdige mennesker" "vi kan kjenne oss selv igjen i" (fraser jeg måtte adlyde da jeg i en kortere periode jobbet hos en viss TV-kanal, hehe (ikke NRK)).

 

---

 

Så over til trådens hovedemne...

 

De filmene jeg liker aller best tar i bruk mediets virkemidler og formidler noe som er unikt for kunstarten. Rett og slett poesi. Eksempler er ransscenen i Rififi, 33 minutter med menn som lister seg rundt i stillhet, ingen musikk, ingen dialog. Det er samuraiene som sitter i regnet i Rashomon, mørket som faller rundt Monika når hun ser i kameraet i Sommeren med Monika, lampen som nesten velter i Uzak, eller omtrent hver eneste scene i Speil. Biberkopf snakker med ølglassene i Berlin Alexanderplatz, gansterne som ikke finner veien i tåka i Gun Grazy, eller båtturen i I Know Where I'm going.

 

Det er time etter time med traurigheter i filmhistorien, men det finnes noen gode øyeblikk.

[Kosmonaut 11]

Pupper, sverd og 'svosj'-lyder under fist fights.

[ZoDiAc 0]

Den eneste viktige fellesnevneren jeg har er underholdning. Det verste eksempelet er Live Free or Die Hard (2007). Jeg misliker egentlig filmen. Alikevel så jeg den to ganger i løpet av noen få måneder. Fordi den er som oftest ganske underholdene.

 

Selv om vi liker mange av de samme filmene, så tenker jeg ikke på film slik dere gjør. Og filmopplevelsen svekkes hver gang jeg prøver.

 

Utenom standard kultsjangere som kung-fu, samurai, yakuza, crime, zombie, giallo, slasher, anime, gore osv. Så er det tre spesielle elementer som i 97% av tilfellene hjelper en film. Visuell vold, menneskekritikk og religionskritikk (Tror ikke det hadde hjulpet f.eks My Neighbor Totoro). Det er veldig mye derfor Princess Mononoke og The Name of the Rose ligger på topp 3.

[Frenzy 5]

Jeg tror kanskje Svankmejer mener å hinte til filistiner-holdningen som syder i dette landet. Og jeg deler hans frustrasjon.

[Papillon 3]

Fellesnevnere er alltid vanskelig å definere, men jeg tror jeg er på sporet av noe.

 

Har alltid visst at en spesiell følelse jeg får av ulike inntrykk bestemmer i hvilken grad jeg liker det. Denne spesielle følelsen har jeg også bestandig greid å kjenne igjen, men hva som trigger den er vanskeligere å vite. Det jeg da tror jeg vet, er at følelsen kommer av noe som blir kommunisert til underbevisstheten min (forståelig nok, siden det er en følelse); noe jeg absolutt ikke kan sette ord på, noe jeg ikke kan bruke mine logiske egenskaper til å plukke fra hverandre. Hva er så dette noe? Siden jeg ikke kan sette ord på det, er det vanskelig å sette ord på det, men om jeg tar for meg det jeg liker av sanseinntrykk, er det spesielt to ting som går igjen. Mørke og, eller synliggjort gjennom, sterke følelser. Så høres jeg med det samme ut som både en pretensiøs dritt og en pessimistisk skyggemann, og det ligger sikkert noe i det, men jeg skal forsøke å beskrive følelsen gjennom eksempler.

 

Innen musikk har jeg alltid likt flytene arrangementer (tenk motsatt av punk), dunkle melodier og elementer av støy. Tekst, budskap og "substans" har ikke brydd meg nevneverdig. Jeg er ute etter hvordan musikken kan røre ved meg på en ikke-analyserbar måte. Dälek, Talk Talk, Sunn 0))), Huntsville, My Bloody Valentine og Badalamenti. Sistnevnte kjenner alle her til og kan på én måte brukes litt som en prototyp på min smak.

 

I film går mye av det samme igjen. Lynch er åpenbar, men det beste eksemplet er kanskje den fabelaktige Irréversible. Det visuelle er dominert av et ugjennomtrengelig mørke og hovedpersonene (og derav handlingen) er utelukkende drevet av sterke følelser, desperasjon. Det finnes ingen logikk, kun en mengde impulser, her: svarte som natten. Hiv Persona og Dead Man i samme gryta, for å ta to helt ulike filmer. Jeg har aldri vært stor fan av "realsime", med hedrlige unntak, og liker ikke når det visuelle overses til fordel for budskap og substans og logisk overbevisning og andre ting jeg sjelden får så mye ut av. 8½, min påståtte favorittfilm, kommuniserer følelse av utilstrekkelighet, tomhet, en fortid som henger urokkelig igjen i ens indre, og presenterer dette sjelsettende (får jeg lov av Bill å skrive dette uten anførselstegn?) gjennom bilder og musikk. Den glamorøse italienske gåsehudfremkallende stemningen er tilstede her som i La Dolce Vita, men det kan sikkert Alex beskrive mye bedre enn meg.

 

Dette ble nok litt i overkant. Overkant mye svada, men slik går det når man prøver å svare ærlig på på noe så abstrakt som det Euphoria her drar i gang.

[Uruloki 15]

Siden jeg ikke kan sette ord på det, er det vanskelig å sette ord på det,

Ja, det vil jeg tro.

[Svankmajer 21]

Men jeg antar at du tenker mer på tradisjonell, formularisk filmskaping, satt i "vår verden", "vår tid", med "troverdige mennesker" "vi kan kjenne oss selv igjen i" (fraser jeg måtte adlyde da jeg i en kortere periode jobbet hos en viss TV-kanal, hehe (ikke NRK)).

 

Ja, det er vel kanskje det. Men dette er kanskje straffen min for å ha vært så opptatt av surrealisme og hyperrealisme i film i mange år. For meg virker det som denne typen film er motarbeidet.

 

S,

[Z.Marcas 4]

Artig tråd dette. Mange interessante synspunkter kommer frem i forsøket på å sette ord på det ordløse.

 

 

Jeg kom til å tenke på, særlig når jeg leste Papillons betraktninger, at begrepet som kanskje kan oppsummere en del av det som forsøksvis blir sagt er transcendens (norsk ordbok: heve seg over erfaringens og sanseverdenens område). Nettopp det som overskrider virkeligheten, og fører en inn i det ordløse rom.

 

For meg representerer Erice og Tarkovskijs filmer en slik estetikk, som tar meg rett inn i en overskridende verden, som oftest ladet med sterke emosjoner.

 

Kanskje kan man sette opp en rekke motsetningspar for å beskrive forskjeller mellom ulike filmer, så som flytende og fast, der førstnevnte er film anlagt med poetiske kvaliteter, langsomme tagninger, med virkninger på følelsen av tid og rom (føler det er mange fellesnevnere her), og sistnevnte som i sin ytterste form er beinhard realisme med relativt kort og intensiv handling, med et enkelt plot som bygger seg opp mot et klimaks?

 

Jeg vil på denne bakgrunnen slå et slag for realismen som genre.

 

Jeg mener den tenderer mot transcendes i form av forløsning. Dardenne-brødrene gjennom det sosiale, ved å vise mennesket i utmattende kamper for å holde hodet (og verdigheten) over vannet, det er håp som settes i relieff mot lidelsene, og som gjør mennesker sterke, holder det flytende, gjør det i stand til å holde ut mørket. Jeg tror at det sosiale (som i sosialrealisme) virker så sterkt fordi man som tilskuer bevitner hvilke krefter som er i sving og tar fra et enkeltmenneske betingelser for et normalt og trygt liv. Når man som tilskuer kan relatere til virkeligheten, og man ikke ser noen løsninger på vegne av rollefigurene, men bare umulige situasjoner eskalere i negative spiraler, blir virkningen sterk. Man føler seg maktesløs...

 

... Og innser dypest sett hvor ufritt mennesket er? Jeg har begynt å tenke at frihet er en subjektiv følelse, at det er meningsløst å snakke om frihet i essensielle termer. Det er ikke enten eller. Men man har muligheten til å føle seg fri. Det er jo betegnende at hovedpersonen i Barnet først i fengslet gråter sine forløsende tårer. Ute i samfunnet blir han hundset og jaktet på.

 

Den andre formen for realisme, slik jeg ser det, har vært diskutert i Bresson-tråden. Bresson kobler ikke realismen mot det sosiale eller politiske, som jeg mener Dardenne-brødrene (eller den italienske neorealismen, for den del) gjør, men ser på individuelle skjebner i et metafysisk perspektiv, og bruker i større grad religiøs symbolikk. Det at forløsningen gjerne ligger i det religiøse minner meg om Dostojevskij (som i Forbrytelse og straff).

 

Jeg synes det er godt sagt av pretender, at realisme er vanskelig å oppnå, og at 'troverdighet' faktisk er en fin nyanse her (troverdighet burde forbeholdes vanlige tv-serier, hollywodske b-filmer etc. som går på visse tv-kanaler).

 

Jeg tror kanskje man overser en viktig del av realismen når man tenker på den som bare 'virkelighet', fremfor som mulighet til å utforske dypere temaer, både sosialt (eksistensielt) og metafysisk (sette mennesket i en større kontekst). Det som gjør Tarkovskij, og andre 'flytende' regissører, så store er at de viser dette frem fra den andre siden av speilet, uten å bruke sjangerkonvensjoner, og går direkte inn i materien.

[Kitano 0]

Jeg er rimelig ukresen når det kommer til film. Så lenge jeg sitter i en kinosal sluker jeg det meste nokså uhemmet. Det er merkelig, men den barnlige gleden ved det magiske med film ser ikke ut til å bli noe mindre med årene. Hjemme kreves det litt mer av filmen for at jeg skal la meg fortrylle, men jeg er fremdeles ganske løs når det kommer til å bli sjarmert.

 

Noen genre er jeg i teorien mer glad i enn andre, så som sci/fi, western, TÅFF-film, vold og pupp og slikt, men satt fjetret i tre timer under visningen av Gösta Berlings saga, og da var det stumversjonen uten musikk.

 

Tror kanskje en hovedregel er at jeg liker det spektakulære som viser meg noe annet enn det jeg gjør til vanlig. Men når det er sagt så likte jeg jo La Libertad veldig godt, og det er en dag i en tømmerhuggers liv, uten at det skjer noe spesielt. Dette ble noe usammenhengende, men det blir det jo gjerne når man er entusiast

[Euphoria 0]

Hyggelig at du er tilbake Euphoria, 20 poster på en dag og ikke én dårlig, det må være dfilm-rekord!

 

Det er også hyggelig å se at folk legger merke til at jeg er aktiv bruker igjen. Setter pris på det.

 

 

Selv om vi liker mange av de samme filmene, så tenker jeg ikke på film slik dere gjør. Og filmopplevelsen svekkes hver gang jeg prøver.

 

Takk og lov for det! Forumets kvalitet ville sunket betraktelig om alle brukerne følte for å analysere hvert eneste element i alt de så på den samme måten. Nettopp derfor ser jeg vits i å opprette en tråd som dette.

[Uruloki 15]

Kontraster.

 

Det har liksom blitt mitt nye ord. Et enkelt ord som oppsummerer mye av det jeg liker. Jeg har det til og med under "interesser" på Facebook. Høres jeg veldig teit ut nå? Ja, det gjør jeg nok. Og jeg vet ikke om det passer så veldig inn her heller. Faen.

 

Ok.

 

Jeg tror det var i en film jeg så nylig, eller noe jeg leste, jeg vet ikke, at det ble nevnt noe á la: "det eneste verdifulle i kunst er det du ikke kan forstå/forklare (husker ikke engang hva som egentlig ble sagt, bra gjort)". Sitert totalt etter hukommelsen, kanskje var det her på forumet jeg hørte det? Hvis noen vet, si i fra. Men uansett, jeg synes dette sitatet passet min interesse for kunst, film.

 

Jeg liker å bli lurt, jeg liker å ikke forstå det jeg ser, men "føle det", det går nok på mye av det samme som Papillon sier. Ting man ikke kan sette ord på, eller forklare rasjonelt, men som bare treffer meg på et annet plan, underbevisstheten, noe slikt. Atmosfære, stemning. Film som skildrer en virkelighet annerledes fra den vi lever i, eller som ikke skildrer en virkelighet i det hele tatt. Tarkovskij er et eksempel, Sátántangó, de siste minuttene av Ta'm e guilass og Trois Couleurs: Bleu, ca. hele Persona, Last Year in Marienbad, "Jupiter and Beyond the Infinite" i 2001: A Space Odyssey. Krumspring som ikke passer inn i "vår verden", men som gjør seg på film. Film som ikke kan forstås, men må "oppleves".

 

Ellers er jeg generelt sett en sucker for metafjas, enten i tøvete Woody Allen/Week End-forstand eller i mer drøy Persona/8 1/2-forstand. Folk som ser i kamera, karakterer som diskuterer filmen de selv er med i, alt sånn. Elsker det. Jeg liker når film gjør narr av seg selv, kommenterer seg selv.

 

Jeg er jo generelt sett ganske altoppslukende. Liker jo beinhard realisme jeg også, men her var i hvert fall to kjennetegn jeg ofte finner igjen i filmer jeg elsker. Transcendens (takk Z.Marcas) og selvironi. Kanskje "kontraster" passer greit nok likevel.

 

Næh.

[wertoi 0]

Vanskelig å svare på dette her. Jeg føler meg ennå veldig ubevandret i filmverdenen og har fortsatt mye å oppdage, så jeg pløyer strengt tatt mer i bredden enn i dybden. Sluker det meste, bare det er bra, hvis man kan si det slik. Men jeg har merket meg noen fellestegn blant favorittene mine:

 

Jeg er kanskje ikke så opptatt av substans som mange er, men heller godt håndverk, velkonstruerte filmer og godt fortalte historier. Veldig generelt, selvsagt. Men ellers faller jeg ofte for underfundig humor (Allen, Jarmusch). I senere tid har jeg også blitt veldig opptatt av det at alt er mulig på film (jeg begynner kanskje å bli litt sentimental sånn sett), og dermed filmer som utnytter dette, og gjerne har ganske klare konsepter. Back to the Future, og Being John Malkovich og Eternal Sunshine er nok fine eksempler.

 

Dette blir jo veldig lite spesifikt, men jeg er ikke så kresen, heller nysgjerrig.

[matsk 0]

Dette blir jo veldig lite spesifikt, men jeg er ikke så kresen, heller nysgjerrig.

 

Føler dette gjelder ganske bra på meg om. Som resten av har sagt så er det et vanskelig spørsmål å svare på, men generelt er jeg glad i å se noe helt nytt som jeg ikke har vært borti før og lenge har hatt lyst til å se, f.eks. diverse sjangerfilmer, spesifikke regissører som har fått meg nysgjerrig osv. Er som sagt ikke så kresen, og det meste kan fungere for meg så lenge det er gjennomført, bra håndverk.

[herr_kalkun 9]

Dårlige slåssescener, bartekledde protagonister, pupper og rødvinsbedrukne manusforfattere.

[CypheroN 10]

Fine visuelle scener går sterkt til meg. Mørke og delvis gotiske ting er også digg, men ikke Tim Burton-ish, det blir for "tegneserie"-aktig.

[Itachi 0]

Fine visuelle scener går sterkt til meg.

Og hvilken karakter var det du ga The Fountain igjen?

[wertoi 0]

Fin innpakning kan ikke veie opp for alt annet.

[CypheroN 10]

Og hvilken karakter var det du ga The Fountain igjen?

.. Her har vi et unntak. Kjedelig film.

 

Stalker, 2001, C'era una volta Il West er visuelt pene filmer jeg setter pris på.

[Kosmonaut 11]

Stalker og 2001 er derimot fast paced og spennende?

 

 

Man kan spole gjennom 2001 uten at ting skjer i normalt tempo.