Diskuterfilm kårer: De beste fra 70-tallet

[Jos 5]

Fordi?

 

Hadde jeg sett den når jeg var en neve stor, så ville jeg kanskje kunnet endre den pga barndomsminner, og at det var digg med Tigergutt, Tussi og Tusenmeterskogen.

 

Men nei. Jeg var 21, og det den scorer høyt på er at den ikke legger skjul på at historiene er hentet fra Milne sin bok: Figurene bokstavlig talt hopper fra side til side. I tillegg er dette 100% moro. Selv om figurene er Disneyfisert, så er de ikke bastardisert slik som de nå fremstilles i 3D på Disney Channel, men opprettholder Milnes ånd fra boken.

 

Jeg har aldri vært noen ivrig leser av Pooh, uansett hvilken alder jeg har befunnet meg i, så dette er i mine øyne en ganske objektiv vurdering.

Hadde egentlig ikke trodd at jeg kom til å gi en Disney-film etter 1966 noen høy karakter, i og med at mye av de som er gjort er utilgivlig i forhold til det Disney sto for (les:sidekicks=comic relief), men denne filmen ærer som sagt Milne mer enn egen forhøyelse, og karakterene får bidra i det universet som de har vekst opp i, uten at noen forståsegpåere må endre på noe for å gjøre den mer kinovennlig.

 

Forøvrig er det kun Dumbo av andre Disney-filmer som får toppkarkater. Det er pga Disneys vilje til å leke med mediet og målgruppen, og at han bryter noen tabuer, så den scorer høyt på helt andre områder.

 

For å oppsummere, så er Many Adventures of Winnie the Pooh perfekt i forhold til det å adaptere den boka til film, og perfeksjon gir i dette tilfellet 10/10.

[Uruloki 15]

Du sier altså Winnie the Pooh, og ikke Ole Brumm?

[Jos 5]

Det er så mange bjørner der ute, så jeg var ikke helt sikker på hva han het her på berget, akkurat nå.

[Montag 4]

Hehe, for å gjøre denne kåringen interessant, burde vi kanskje ekskludere de aller mest kjente listetoppene ala Godfather I+II, Alien, Apocalypse Now, A Clockwork Orange, Star Wars etc., etc. Ikke det at disse er dårlige, men de går jo igjen på alle 70tallslister, og det blir dermed fort uendelig kjedelig og forutsigbart.

[Papillon 3]

Du mener en liste uten Apocalypse Now er mer interessant enn en liste med?

[Montag 4]

Du mener en liste uten Apocalypse Now er mer interessant enn en liste med?

Ikke nødvendigvis, men litt mer utradisjonelle lister er mer spennende lesning. Apocalypse Now står uansett som en påle i filmkanonen, og trenger nok ikke DBs kåring for å ytterligere sementere sitt ry. La oss løfte fram flere underkjente perler.

[wertoi 0]

Men det er vel strengt tatt manipulering?

[Kiddo 0]

Jeg håper ikke dette er et seriøst forslag, Montag.

 

Uruloki: Du får svar i morra!

[Uruloki 15]

Denne lista heter ikke "se hvilke rare filmer et par av DFilm-brukerne har sett fra 70-tallet", montag. Og at det er kjedelig lesning for andre, er ikke så farlig. Dette er jo først og fremst en kåring for oss selv, for å se hvilke filmer "forumet som enhet" liker best om vi hiver alle i ei gryte og rører om. Og om det så er Apocalypse Now! eller The Godfather som kommer seirende ut, så er jo ikke det noe mer "flaut" eller "kjedelig" enn om f.eks Zerkalo eller The Many Adventures of Winnie the Pooh hadde vunnet.

 

Men vi kan jo sikkert ha en annen kåring hvor hver bruker nevner den rareste filmen de vet om, og så slenger vi alle dem sammen til ei liste. Jeg går ut i fra at du tar på deg ansvaret.

 

For øvrig er du på DiskuterFilm nå, ikke DagBladet.

 

 

Ok, ser fram til det, Kiddo!

[Jos 5]

Må nesten komme med en Pooh-digresjon

 

Det har blitt sagt mye fælt om Disney-kosernet her inne i det siste. Både om Hannah Montana og det generelle programtilbudet på Disney Channel, og nå sist mitt utsagn om bastardisering av Milnes verker.

 

Filmen fra 1977 har som noen kanskje vet fått tre oppfølgere:

The Tigger Movie (2000)

Piglet's Big Movie (2003)

Pooh's Heffalump Movie (2005)

 

digresjonen er at av disse tre har jeg kun sett en. Tok med en kamerat på Norgespremieren på originalversjonen av Piglet på Aker Brygge. Resultat: To personer på en Norgespremiere midt i Oslo.

 

Jeg fikk absolutt ingen 1977-følelse av denne filmen, og jeg den vel en svak 4er. Karakterene blir mer og mer endimensjonale, selv om to av disse filmene egentlig skulle hjelpe til med å bli mer kjent med to av dem: Tigger og Piglet. Ellers så faller filmen på at dette er en lang hsitorie, som dras ut, istedenfor små perler på en snor.

[maestro 1]

En topp 30-liste fra 70-tallet uten The Godfather til stede, vil unektelig se mye rarere ut enn en topp 30-liste med The Godfather til stede. Gi stemmene til de filmene du føler fortjener det.

[Kiddo 0]

Uruloki kommenterer min inkludering av Ansikte mot ansikte:

Men den er altså bra? Bergman har jo vanligvis vanskelig for å snakke høyt om sine egne filmer.

 

Ansikte til ansikte opplevdes for meg som en nådeløst ærlig film, gjennomtrengende sorgtung, makeløst skremmende og endeløst fascinerende og rørende. Det er en scene i den filmen som må være noe av det mest knusende jeg har sett av Bergman; scenen involverer hovedpersonen i filmen (spilt av en intens Liv Ullmann) og hennes datter i en samtale, over frokost ellerno, seint i filmen… Jeg husker den som gruelig, helt forjævlig trist.

 

Det er en film som deler noe av den samme pinefulle, klistrende, ”drømmeaktige” – men samtidig jordnære - uhyggen og engstelsen som dominerer Viskningar och rop; ”virkelighet” og ”drøm” blandes inn i hverandre som aldri før, og de stille, rolige øyeblikkene føles like klamrende nervøse og skremmende som de mest intense utbruddene - som virkelig eskalerer mot slutten. Som i Viskningar och Rop ligger det intense i det trykkende melankolske helvete som får Ullmann til å såkalt ”tørne” - hennes engstelige subjektive virkelighet dominerer... Jeg vet ikke hva Bergman maser om når han kaller det en ”embarrasing failure”. Greit, den er til tider like berusa som den til andre tider er edruelig, men den er konstant ektefølt, konstant nedgravd i sin egen subjektive virkelighet, og konstant mesterlig. Du bør se den, Uruloki.

[blausen 12]

Foreløpig liste sånn på mårran

 

1. A Clockwork Orange

2. Dawn of the Dead

3. Monty Python and the Holy Grail

4. Apocalypse Now

5. Stalker

6. Aguirre, der Zorn Gottes

7. Patton

8. Being There

9. Hearts and Minds

10. McCabe & Mrs. Miller

[Kiddo 0]

Herlig å se McCabe & Mrs. Miller på lista, blausen! Skal ta et gjensyn med den i løpet av måneden. Den kan fort dukke opp på min òg.

[Montag 4]

Jeg håper ikke dette er et seriøst forslag, Montag.

Hehe, jeg trodde da det gikk fram av første post. Det er klart at de filmene jeg nevnte soleklart hører hjemme på en 70tallsliste, og jeg regner da sterkt med at de alle vil komme med på sammenlagtlisten. Innlegget var kun ment som en oppfordring til å tenke litt utenfor boksen.

 

Uansett, her er min høyst foreløpige liste:

 

1. Stalker (Tarkovskij)

2. Dersu Uzala (Kurosawa)

3. Il Conformista (Bertolucci)

4. Cría cuervos (Carlos Saura)

5. White Sun of the Desert (Motyl)

6. Tinker, Tailor, Soldier, Spy (John Irvin)

7. Harlan County U.S.A. (Barbara Kopple)

8. Man of Marble (Wajda)

9. Angst essen Seele auf (Fassbinder)

10. Elizabeth R (En av tidenes miniserier. Glenda Jackson er strålende her.)

[matsk 0]

Foreløpig topp 7:

 

01 Deliverance (1972, John Boorman)

02 A Clockwork Orange (1971, Stanley Kubrick)

03 The Conversation (1974, Francis Ford Coppola)

04 Aguirre, der Zorn Gottes (1972, Werner Herzog)

05 Chinatown (1974, Roman Polanski)

06 One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975, Milos Forman)

07 Taxi Driver (1976, Martin Scorsese)

 

Resten (og evt. omrokkeringer) kommer etter at jeg forhåpetnligvis har fått sett litt film. Har vært generelt dårlig med det i det siste.

[wyeth 0]

Filmen fra 1977 har som noen kanskje vet fått tre oppfølgere:

The Tigger Movie (2000)

Piglet's Big Movie (2003)

Pooh's Heffalump Movie (2005)

Ja, fysj! Denne Nasse- og heffalomp-filmen er ikkje noko særleg. Men eg går god for Tigger Movie. Den har hjartet på rette staden. Den sluttar til og med med ein fin song kalla "Your heart will lead you home" over rulleteksta, med nokre av originalteikningane til E.H. Shephard i bakgrunnen, om eg ikkje hugsar feil.

 

Eg minnast óg ein langfilm som heitte "Ole Brumm og jakten på Kristoffer Robin" eller noko liknande. Kristoffer Robin skal starte på skule, fortel det til Brumm, som ikkje får det med seg skikkeleg, noko som fylgjer til misforståingar. Dei trur han er i livsfare og må ut på ein redningsaksjon. Var ein fin film det.

[Kiddo 0]

Hehe, jeg trodde da det gikk fram av første post. Det er klart at de filmene jeg nevnte soleklart hører hjemme på en 70tallsliste, og jeg regner da sterkt med at de alle vil komme med på sammenlagtlisten. Innlegget var kun ment som en oppfordring til å tenke litt utenfor boksen.

 

Jeg kunne forstått denne oppfordringen om vi skulle lage en "70-talls-filmene du ikke visste at du burde se" ellerno sånt, men her er det snakk om personlige favoritter uavhengig av "popularitet". Jeg kan ikke noe for at mange deler min entusiasme for Apocalypse Now!.

[Uruloki 15]

Jeg hadde kanskje trodd at kynisk vold og slik skulle prege denne kåringa, men så har vi heller fått en diskusjon rundt Ole Brumm.

 

Jeg liker det.

 

Uruloki kommenterer min inkludering av Ansikte mot ansikte:

 

Ansikte til ansikte opplevdes for meg som en nådeløst ærlig film, gjennomtrengende sorgtung, makeløst skremmende og endeløst fascinerende og rørende. Det er en scene i den filmen som må være noe av det mest knusende jeg har sett av Bergman; scenen involverer hovedpersonen i filmen (spilt av en intens Liv Ullmann) og hennes datter i en samtale, over frokost ellerno, seint i filmen… Jeg husker den som gruelig, helt forjævlig trist.

 

Det er en film som deler noe av den samme pinefulle, klistrende, ”drømmeaktige” – men samtidig jordnære - uhyggen og engstelsen som dominerer Viskningar och rop; ”virkelighet” og ”drøm” blandes inn i hverandre som aldri før, og de stille, rolige øyeblikkene føles like klamrende nervøse og skremmende som de mest intense utbruddene - som virkelig eskalerer mot slutten. Som i Viskningar och Rop ligger det intense i det trykkende melankolske helvete som får Ullmann til å såkalt ”tørne” - hennes engstelige subjektive virkelighet dominerer... Jeg vet ikke hva Bergman maser om når han kaller det en ”embarrasing failure”. Greit, den er til tider like berusa som den til andre tider er edruelig, men den er konstant ektefølt, konstant nedgravd i sin egen subjektive virkelighet, og konstant mesterlig. Du bør se den, Uruloki.

Ja, denne må jeg tydeligvis få sett, da. Beklageligvis står den ikke i hylla enda, men det kan sikkert ordnes. At Bergman kaller den en "embarassing failure" har jo ikke så mye å si, som sagt, han tenker jo tydeligvis ikke så høyt om seg selv som regissør. I sine egne øyne lagde han jo bare én film han var helt fornøyd med, Nattvardsgästerna. Men det er egentlig bare greit med en slik holdning. Erik Poppe burde kanskje lære litt her.

 

Men, ut fra det sitatet der, så virker det jo som at han ser på Ansikte til ansikte som et forsøk på å gjøre noe liknende det Tarkovskij drev med. Er dette sant?

[Kiddo 0]

Men, ut fra det sitatet der, så virker det jo som at han ser på Ansikte til ansikte som et forsøk på å gjøre noe liknende det Tarkovskij drev med. Er dette sant?

 

Ikke som jeg kan se iallefall.

[Italo 0]

1. Holy mountain

2. Stalker

3. Rabid Dogs

4. Eraserhead

5. Nosferatu:Phantom der Nacht

6. Suspiria

7. The Yakuza

8. Profondo Rosso

9. A Lizard in a Woman's Skin

10. Milano Calibro 9

 

Jeg er forferdelig på å rangere ting, og jeg har egentlig tatt mye av det første jeg kom på som har gjort inntrykk på meg. jeg kan i hvertfall stå inne for at alt på denne lista er skamfett.

[Frenzy 5]

endelig liste:

 

1. Eraserhead

2. Amarcord

3. Stalker

4. Viskningar och rop

5. Punishment park

6. Le locataire

7. Aguirre

8. Days of heaven

9. Godfather part 2

10. Taxi Driver

[CypheroN 10]

Glad jeg ikke er alene om at Part 2 er beest! Snakker selvfølgelig om Gudfaren.

 

Edit: Vil nok sette opp toppliste etterhvert. Kanskje.

[TMwtP 8]

Glad jeg ikke er alene om at Part 2 er beest! Snakker selvfølgelig om Gudfaren.

Jeg syns de er svært vanskelig å ikke vurdere samlet.

[CypheroN 10]

Skjønner, det er jo en trilogi, så det er "På en måte " (PÅ EN MÅÅÅTE) En film.

 

Men Part 2 er den sterkeste, IMO.