Jump to content

Spill prat


Jos
 Share

Recommended Posts

Interessant spørsmål. Tror ikke jeg har tenkt nok på det enda, men noen løse ideer får jeg jo...

 

1. Begrenset satsningen til én person.

 

2. Integrert satsingen i kulturavdelingen, og latt de ta seg av nyheter.

 

3. Satset på å få til kritiske samtaler med både utviklere og andre skribenter for å skape et miljø der folk faktisk bryr seg om hva som blir sagt.

 

4. En sak i uken som dekker utgivelsene jeg finner interessante, og eventuelt ser på større trender i industrien.

 

5. Satt en ideologisk og estetisk ramme for kritikken så snart som overhodet mulig.

 

6. Gradvis utvidet min egen autoritet ved å skrive annen kulturjournalistikk, delta på seminarer og debatter der jeg nødvendigvis ikke er en forventet stemme.

 

7. Kuttet all direkte kommunikasjon med den vanlige leseren.

 

8. Krysset fingrene.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 1.8k
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

 
  • 2 weeks later...

Og der var jeg lei Syndicate. Det slapp opp for ideer ganske fort, gitt, og det tok meg vel åtte timer før jeg forstod at jeg kom til å gjøre det samme igjen og igjen til London var mitt. Selv om omgivelsene jevnt over er bra designet, leverer verken kampsystem, kunstig intelligens eller oppdragsutformingen noen form for utfordring. Den eneste reelle forskjellen fra den første timen jeg spilte til den siste timen er at fienden tåler mer juling. Kanskje spillet bedrer seg hvis jeg går inn på mer historiefokuserte oppdrag, men så langt er dette noe av det mer oppblåste og glorifiserte jeg har spilt på en stund.

 

Satte heller i gang med Xenoblade Chronicles, og etter 20 timer er det fortsatt veldig avslappende. Det føles veldig som et mmorpg, der belønningen deles mellom tilgang til imponerende områder og fiender og å se tall bli stadig høyere. En slags blanding av Dark Alliance og Diablo, kanskje? Mye å sette seg inn i hvis man vil, men foreløpig er det mest kos.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Borrepriser 2015:

 

Årets spill:

 

1. Transformers: Devastation

2. Bloodborne

3. Metal Gear Solid V

4. Splatoon

5. The Witcher 3

 

Beste nykommer:

Splatoon

 

Beste karakter:

Kiera Metz (Witcher 3)

 

Beste verden:

Bloodborne

 

Beste nyhet:

Kojima er fri.

 

Viktigste trendsetter:

Life Is Strange

 

Ikke veldig dristig liste eller år. Splatoon er det eneste av spillene som forsøker noe kult, og hvis enspilleren hadde vært hovedfokus ville det nok vært min desiderte favoritt. Transformers får gullmedaljen fordi det har gode og i stor grad forståelige systemer og en gjennomført appellerende stil. Bloodborne tar andreplassen med ganske god margin, og hadde nok vunnet hvis det ikke var for den manglende viljen til å forklare seg selv. De tre siste kniver ganske tett om pallplass.

 

Mye jeg ikke har spilt. Disgaea V og Pillars of Eternity forestiller jeg meg er gode kandidater, mens Super Mario Maker vel er den andre storsatsningen jeg har tro på. Xenoblade Chronicles X virker også trivelig.

Link to comment
Share on other sites

 

Ok, fremgangen min på MGS5 er sånn ca. et mission i måneden. Forrige mission med å stjele et rakettsystem inni ei hule var både langt, vanskelig og ganske givende, faktisk. En ting jeg lurer på, om du kan svare. Om jeg skal velge de gamle missions på nytt igjen, eller slik som nå, etter mission nr.7, så blir jeg beordret tilbake til basen for å fullføre treningsmission. Og da må jeg se både cutscenes og gjøre all trening på nytt igjen, slik som i starten av spillet. Skal det være så tungtrått ? Jeg kjenner det er veldig drepende. Jeg har null interesse av å se eviglange cutscenes og gjøre trening jeg har gjort fra før av, bare for å gjøre et par nye triks helt til slutt for å så få godkjent.

 

Dette gjelder tydeligvis også om jeg skal gjøre gamle missions på nytt igjen (for å gjøre alle objektives). Jeg syns spillet blir svært lite fleksibelt med denne episodeaktige inndelingen hvor du må få måkt introcutscenes, med credits og det hele hver jævla gang du skal gjøre noe.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Årets spillhøydepunkt kan ha kommet veldig tidlig. Denne videoen har mange lag, og SM64 fortsetter å fungere som et lerret speedrunnere maler den vakreste spillkunst på.

 

 

"Now you're probably wondering what I'm gonna need all this speed for. After all I do build up speed for 12 hours. But to answer that, we need to talk about parallel universes."

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Det der er relativt fantastisk, ja!

 

Kommer stadig tilbake til Shovel Knight, som gjør seg godt i små doser. Det er ganske veldesignet, og jeg får en skikkelig god følelse hver gang jeg beseirer et brett. Siden det går en stund mellom hver gang jeg spiller er læringskurven ganske bratt, men det liker jeg. Brettene er en blanding mellom gåter og presisjonsorientering, og begge deler fungerer utmerket. De frenetiske bosskampene er alltid høydepunkter, og dødsfellene underveis lindres av et relativt snilt sjekkpunktsystem.

 

Kjøpte Disgaea V, som er et turbasert strategispill og en ruskende animeparodi fra NIS. Serien går litt på tomgang der den introduserer stadig mer absurde undersystemer, men samtidig er det ikke slik at du trenger å benytte deg av dem. God underholdning er det uansett.

 

XCOM 2 er visstnok the shit. Gir det nok et par måneder slik at det blir litt mer stabilt, men forgjengeren var veldig bra.

 

The Witness... tviler på at jeg gidder. Braid var ikke min greie.

 

Til slutt har Molyneux vendt tilbake etter stillheten Godus etterlot. Alice O'Connor skrev en motbydelig tekst om det på RPS, som tydeligvis ikke kan la det ligge. Ja, han fucka det ganske horribelt til sist, men det er ikke akkurat som om han setter spillbransjen i et dårligere lys enn den allerede er i. Står ved at Curiosity var et strålende interaktivt eksperiment.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg skjønner ikke hva Nintendo har gjort for å skape denne vrangviljen. Kommentarfeltet får jo Dagbladets til å virke som en fornuftens røst.

 

https://killscreen.com/articles/shut-up-gaming-positivity/

 

Killscreen bommer kanskje oftere enn de treffer, men fra tid til annen treffer de skikkelig. Det er en fryd å se hvor gretne enkelte blir over at noen utfordrer maktbalansen.

 

Det er ikke utenkelig at Ed Smith er inne på grunnen til at Nintendo ikke er kult lenger heller. Etter mitt syn har Wii U langt flere kvalitetsspill enn konkurrentene (jeg har kjøpt omtrent ti spill, mens jeg vel har fem til Playstation 4 hvorav tre er tilgjengelig på PC), og med titler som Tropical Freeze, Bayonetta 2, Mario Kart 8, Super Mario 3D World og Smash Bros har det vært et gjennomgående tema at de små endringene har holdt seriene friske. Samtidig er Wonderful 101 og Splatoon to av de bedre nye IP-ene fra de siste årene (Bloodborne er den eneste reelle utfordreren jeg kommer på). Når man ser hvordan EA, Ubisoft, Activision, Take-Two og Square Enix holder på, faller jo kritikken på sin egen urimelighet. Der florerer det virkelig av nye serier, og man tar seg god tid mellom oppfølgere. Hvis det er slik at Nintendo blir mislikt fordi de ikke er verken artsy eller teknologisk avanserte nok til at det støtter ideen om et voksent spillmedium som nærmer seg det perfekte, er det vel bare å få Ayn Rand opp av graven først som sist.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

http://www.gamer.no/artikler/feature-derfor-var-finalen-en-fiasko-inneholder-historieavsloringer/277164

 

Når vi snakker om voksen kritikk...

 

Det skal sies at dette er noe av det bedre som er skrevet hos Gamer på en stund, men generelt skeptisk til overførte kriterier for gode historier. Hollywood-checklist kombinert med fiffig plassering av «uomtvistelige» klassikere i teksten hjelper heller ikke akkurat argumentasjonen. Som alltid er formuleringene til tider merkelige. Liker konklusjonen da. Utvannete hyllester? Har han noen gang lest mainstreame anmeldelser?

 

Usedvanlig lite spenstig, altså. Kunne sikkert ha tvunget meg gjennom Firewatch, men blir ikke akkurat betrygget når følelser, følelser, følelser -- fordi følelser.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

Hvis du plutselig blir fristet til å skalke ut tusenlapper på en Rift eller Vive, sjekk ut Giant Bomb's launch day stream.. masse novelty crap som knapt nok henger sammen, og støtte for noen 'vanlige' spill som .. .ikke bør spilles i VR. Mye hype rundt racing games og VR, men gutta konkluderer raskt med at Project Cars og seriøs racing ikke vil bli gjort med brillene på.

 

Jeg har en Gear VR for min Samsung, ble litt revet med og hadde jo uansett den dyre telefonen. den kostet knappe tusen kroner (gratis i visse sammenhenger), og er kanskje ikke verdt det, men virker som den hovedsaklig er det samme som den mye dyrere PC-versjonen med lavere resolusjon. Og den deler mange av de samme appene på Oculus-butikken. Teknologien funker for å gi deg sug i magen, som en tusenfryd-attraksjon, men uaktuelt å ha på seg i timer, og uaktuelt å vurdere å spille gjennom lange spill med den.

Link to comment
Share on other sites

 

VR har jeg faktisk skummelt lite interesse for. Jeg tviler ikke på at det er kult, altså, det er bare virkelighetsfjernt i mitt hode. Total innlevelse er ikke noe jeg ønsker av TV-spill. På en eller annen måte minner ideen meg om uncanny valley, og jeg blir litt oppgitt over hvor blasert teknofetisjisme kan være.

 

På spillfronten har jeg kjempa meg gjennom New Order nå, og det var relativt spenstig til den sjangeren. Hang ikke helt med på handlingen, men den tok meg til månen, og det var jo gøy. Passelig variert med fin våpenfølelse og varierte omgivelser, men sviktet helt på fiendefronten. Bossene var katastrofale, og ideen om at eksplosiver er bra mot enkelte ting mens prosjektiler er bra mot andre er omtrent så trist som det kan bli.

 

Andre runde med Bloodborne. Gadd omsider å finne ut hvordan jeg fikk tilgang til Old Hunters, og det er så langt helt sinnsykt. Kanskje lese meg opp på diverse greier, siden nærkampfiguren min har åpenbare mangler.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Mer Bloodborne på NG+. Kom meg til første huledrott, og det var jo litt av en opplevelse. Nå som DS3 snart blir sluppet vurderer jeg å melde overgang, men jeg vet jaggu ikke om det er noen vei tilbake her. Altså, jeg vet at jeg spiller BB som en idiot. Jeg benytter meg stort sett bare av dodge og basisangrep. Jeg kan vel også telle gangene jeg har brukt noe annet enn den korte formen på Saw Cleaver. Poenget er at spillet fungerer som jeg spiller det. Jeg dør selvfølgelig noen ganger, men jeg liker rytmen i raske angrep og tilbaketrekninger. Old Hunters er litt vanskelig, men det har de samme grunnreglene. Å gjemme seg bak et skjold nå? Jeg vet ikke.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 months later...

Dark Souls III

Gav det en sjanse; angrer ikke. En stund spilte jeg det som jeg tidligere har spilt Souls-spillene, men det var først da jeg gav slipp på alt jeg trodde jeg visste at spillet virkelig kom til sin fulle rett. Du kan jo spille DS som du spiller Bloodborne! Det tok riktignok noen timer før jeg fant det ut, men når du blir sånn halvveis flink er skjold og rustning bare til hinder. Spesielt drottene var noen jævler der de drepte meg på ett angrep over en lav sko, så til slutt ble jeg lei. Jeg kasta alt av klær og plutselig ble rulling veldig mye mer effektivt. Selvfølgelig krever det litt innsats å memorisere angrepsanimasjoner, men det finnes ikke et eneste øyeblikk der DSIII tvinger deg til å ta skade. Jeg kjørte Astora Greatsword, og selv om Ultra-sverdene kan føles litt klønete til tider, skader de så det holder. Etter min umiddelbare suksess som halvnaken bestemte jeg meg for at nonne-kostyme var veien å gå (Bayonetta-referanse), og deretter var alt fryd og gammen.

 

DSIII har forresten noen av de beste drottene i serien. Pontiff Sulyvahn, Aldrich, Devourer of Gods og Dancer of Boreal Valley er tre av de beste drottkampene jeg noensinne har opplevd.

 

Evil Within

Spiller det igjen med dama, og hun tar seg av mesteparten av spillinga. Det eneste jeg får lov til å ta er drottene hun ikke liker. EW kommer til å bli stående som en klassiker, det blir bare mer og mer tydelig.

 

The Age of Decadence

Begynte på dette rollespillet med en viss skepsis, men det snudde seg raskt til fryd over det kompromissløse designet. AoD er kanskje ikke spesielt enkelt, men det er utilgivelig på den riktige måten. Kjører en ganske kampglad og kynisk leiesoldat som ikke er spesielt skarp, så får vi se hvor langt jeg kommer meg. Å leke seg med ulike figurer virker veldig givende, og jeg er overrasket over hvor godt både stemning og tonefall fungerer. Det gjelder både for karakterutvikling og verdensbygging. Etter noen timer virker dette som det desidert beste isometriske retro-rollespillet fra de siste årene.

 

Splinter Cell: Blacklist

Dette var en overraskelse. Jeg spilte en del SC for ti års tid siden, og det noe klønete designet kan neppe ha stått seg særlig godt. Blacklist føles som en vellykket versjon av Hitman: Absolution. Det er veldig glatt, men flyten gjør i stor grad opp for det. Camp-elementene er også overraskende bra gjennomført.

 

Unravel

Det er unektelig spennende, med noen veldig fine sekvenser. Samtidig er det noe som mangler. Noe som driver deg framover, kanskje?

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

http://www.pressfire.no/anmeldelser/PS4/11107/deus-ex-mankind-divided

 

Begynte på dette, og liker det ganske godt. Tutorialen er veldig døll, men etter det tar det seg opp. Det ser ganske jævlig ut, og var veldig ustabilt lenge, men etter at det slutta å krasje hvert tiende minutt klarer jeg å sette pris på spesielt graden av utfordring i det som må sies å være ganske velkonstruert sniking.

 

Nivåene har en fin blanding av driv og mulighet til å utforske, og selv om du ikke egentlig har noe insentiv til sistnevnte, er det morsomt å se designet som ligger bak. Har flere ganger jobbet meg mot mål det viste seg kunne vært nådd på andre måter, og det er ganske ålreit.

 

Selv om fienden er helt korka, virker det som at desto mer energi er lagt i å plassere den så tett at du ikke legger merke til det. Interessant løsning, kan man vel si, men det fungerer ganske bra. Her kan spillet minne litt om Dishonored, men du er ikke like mektig som der, så spenningen føles litt sterkere. De fleste områdene har ganske bra vertikalt design, noe som legger opp til noen ganske kule fluktforsøk siden du kan fjerne fall damage med en (valgfri) oppgradering.

 

Det som fungerer mindre bra er karakterprogresjon og valuta. Etter en times tid virket det som at jeg egentlig ikke har bruk for noen av delene. Du kan bygge egenskaper ganske fleksibelt, men mange av mulighetene du har er knapt kosmetiske forandringer en gang. Så langt har jeg fått lastet etter meg skill points i en slik grad at jeg knapt vet hva jeg skal bruke dem til. Noen av egenskapene er såpass praktiske at du ønsker dem med en gang. Resten er enten flashye takedowns eller forbedringer av grunnferdigheter som undergraver utfordringen. På den andre siden har du penger og material (entall), men ingen av delene har så langt tjent noen funksjon. Du finner stort sett det du trenger. Jeg har vel knapt brukt et dusin skudd på tre timer, og om jeg vurderer å spare til å kjøpe et ålreit våpen, finner jeg det et eller annet sted før jeg rekker å fiske fram lommeboka.

 

Liker hackeminispillet da, selv om det er latterlig dårlig forklart.

 

Ellers ser og føles verdenen bedre ut enn den fungerer som fiktivt univers. Den lemfeldige omgangen med betent politikk er direkte fornærmende, og veldig banal, mens muligheten til å overtale antagonister til å ta din side er en veldig dårlig idé. Om kampferdighetene mine er særs begrensede, er det desto teitere å kunne overtale fanatikere til å se lyset ved hjelp av Stein-saks-papir-dialog.

 

Så mye dårlig, men også en del ting som fungerer overraskende bra! Mikrotransaksjon-debatten gidder jeg ikke ta stilling til.

Link to comment
Share on other sites

 

Da var jeg nesten gjennom Mankind, og optimismen har glidd over i frustrasjon og likegyldighet. Karakterprogresjonen er dessverre symptomatisk for designet i spillet. De fleste senere oppdragene har vært latterlig enkle. Det toppet seg da jeg skulle bryte meg inn i et høysikkerhetshvelv, og vandra rett inn og ut ved hjelp av Deus Ex' svar på en usynlighetskappe.

 

Problemet er at jeg ikke har gjort meg fortjent til det. Egenskapen er en lett tilgjengelig del av spillet som ødelegger det fullstendig. Jeg tror ideen er at du skal kunne skreddersy en karakter, men hvorfor gjøre spillet enklere underveis? Jeg har ikke hatt behov for mer enn et våpen (stun gun), og bruker knapt augmentations, for etter en rask undersøkelse viste det seg at samtlige er støttehjul.

 

Ellers er det litt merkelig å se hvor lite ting betyr. Ikke at jeg noensinne har brydd meg om at spill skal være voksne, men jeg forstår ikke hva Eidos ønsker med spillets historie. Du har en haug med figurer som introduseres og skrives ut uten at de blir gitt vage trekk en gang, og valgene du må ta har ingen tyngde overhodet. For å (igjen) ta bankranet som et eksempel: her kunne jeg også ha reddet dattera til en fyr jeg ikke visste hvem var (hun stod bak terroraksjonen som innleder spillets hoveddel). Så hvorfor valgte jeg bankranet? Det hørtes kult ut! Uansett: underveis har jeg gjort en del andre «valg», men jeg har aldri forstått hva jeg velger mellom. Konsekvensene går fra umerkelige til kosmetiske, og om noe annet skulle vise seg å være tilfellet mot spillets slutt er jeg langt fra å bry meg.

Link to comment
Share on other sites

 

Xcom 2 - Vanskelig, mildt sagt. Etter 8 timers spilletid innser jeg at det er lite vits å prøve å assaulte en alien fortress med en squad av bare nybegynnere på laget. Soldatene jeg har fått oppgradert tidligere, er blitt drept når jeg støtt og stadig møter på nye aliens med skills og overraskelser jeg ikke forventet. Aliens med mind-control møter man allerede på oppdrag 2. Jeg begynner på nytt. Men å vite om hva de nye fiendene har å by på gjør det ikke merkverdig lettere. Istedet blir det en eviglang kamp av saving/loading for å hvertfall berge noen av soldatene helskinnet gjennom oppdragene. Kombinasjonen av vanskelige fiender og tidspress gjør hvert rutinemessig mission et lite helvete. Etter rundt 30 timer spilletid innser jeg at jeg rett og slett må skru ned vanskelighetsgraden fra normal til nybegynner om jeg skal komme noen vei. Et slag for gamer-stoltheten, men å drive å loade inn et savegame opptil 10 ganger per mission for å få det utfallet man ønsker er tilnærmet juks. Men når alternativet er å prøve å begynne på nytt enda en gang, så får begynner-vanskelighetsgraden være det som må til for å komme gjennom spillet for denne gang.

 

Jeg koste meg mye mer med det første Xcom, men dette var nok minst like bra. Men kombinasjonen av stress og frustrasjon i et turnbasert spill er et ganske mange år siden jeg var borti. Selv om jeg rundet spillet til slutt, kjenner jeg på kroppen at dette er et spill jeg ikke er ferdig med.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 months later...

X-COM 2 var definisjonen på grei skuring, ja. Det manglet helt den eksistensielle brodden til forgjengeren, mye på grunn av det manglende drivet jeg husker fra forgjengeren. Det virker som løsningen er å skape abstrakte parametre som kunstig begrenser framferden din, men alt i alt synes jeg det å miste ressurser var en mye bedre løsning enn å sette tidspress på deg. Toern hadde ikke et eneste øyeblikk der jeg følte på desperasjon, og selv om jeg måtte generere brett på nytt enkelte ganger, var utfordringen relativt overkommelig så snart jeg lærte meg hvilke oppgraderinger som var nødvendig for å kunne tåle en skur med kuler.

 

Det var egentlig ingenting i spillet jeg likte spesielt godt, men heller ikke noe jeg hadde store problemer med. Så snart jeg kom meg over den verste kneika ble det aller meste en monoton øvelse i velpløyde prinsipper.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 5 years later...

Om noen driver å spiller enda, så har The Stanley Parable kommet i ny, ultimate utgave. Om man gikk glipp av spillet for 10 år siden eller noe, så er det en av de mest unike spillopplevelsene man kan være borti. Mer eksistensiell meta er vel neppe noen gang produsert.

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, kjøpte det på Steam da det kom. Tok ach. for 5 års pause i 2019. Spilte Ultra Deluxe på release på xbox og må nå vente 10 år på et nytt ach.

Godt at jeg kan spille Steam-versjonen mens jeg venter da 😛

Link to comment
Share on other sites

 
  • BadSmile changed the title to Spill prat

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...