Klassisk musikk

[Speik 1]

Dere vet den helt fantastiske følelsen av å ha oppdaget noe helt nytt som man elsker, og har en gigantisk ny verden å utforske?

 

Siste: Beethovens fiolinkonsert og Elgars cellokonsert. Kjenner igjen Beethovens majesti fra hans symfonier, denne fiolinkonserten blir i siste sats så dramatisk at jeg skalv. Jeg er dog ikke helt på gli med de introspektive cadenzaene, som alle concertos så er høydepunktene når solisten og orkesteret virkelig bruker hverandre.

 

Angående Elgars cellokonsert, så er dette et must å høre! Helt slående vakkert. Veldig melodisk tilfredsstillende, anbefales for de som trenger konkrete temaer å holde fast i. Men det flyter over av fantastiske vendinger i en mer friere stil utover i satsene. Det som omtales som den ultimate innspillingen, med Jaqueline Du Pré, ligger på spotify. Get moving!

[Zann 8]

Kan noen anbefale meg en god innspilling av Bachs juleoratorium?

[Zann 8]

Endte opp med å bestille denne, etter å ha lest Magnus Andersson skryt i Morgenbladet-spalten Fra platehylla:

 

http://ecx.images-amazon.com/images/I/51WNXDF4BAL._SL500_AA300_.jpg

[Jens 0]

Nest beste Mephisto siden Emil Jannings?

 

http://www.youtube.com/watch?v=muy6DtnZ2Xg

[CypheroN 10]

Ok, da har jeg kommet meg til klassisken for fullt også. Etter å ha gått igjennom litt standard (Bach, Mozart) har jeg falt på minimalistisk klassisk, som er bare helt herlig.

 

Erik Satie, Steve Reich og John Cage først og fremst er de som har blitt smålige favoritter. Tar gjerne imot flere i samme liga.

[Speik 1]

Philip Glass og Arvo Part skulle nok falle i smak.

[Fredrick 0]

Kan skrive under på Arvo Pärt. Tabula Rasa-skiva som er gitt ut på ECM er good shit. Fratres-stykket hans dukker opp gjentatte ganger i There Will Be Blood, bl.a.

 

Fullstendig urelatert, men er det mulig ikke å bli i godt humør av tredjesatsen til Tchaikovskys sjette symfoni? Herlig pompøst og lett på foten på en og samme tid.

[Zann 8]

Smålige favoritter? Satie og Cage er ikke minimalister, men det naturlige minimalismesteget videre fra Reich er Glass, Tony Conrad, Terry Riley og LaMonte Young. In C av Riley er et viktig verk.

[Speik 1]

http://www.youtube.com/watch?v=RR7eUSFsn28

 

Chopin er kongen av det romantiske pianoet. Zimmermans formidling er perfekt.

[Peru 6]

Fullstendig Bach-mani om dagen her i huset. Dette som del av et større klassisk-prosjekt der jeg har beveget meg gjennom klassisk-historien og hørt på alle navn som nevnes -- og for å ha det sagt så liker jeg egentlig det aller meste, men så beveger jeg meg trygt i klassikerterritorie også -- men Bach har tatt helt over nå.

 

Foooor en fyr, hva? Er gråten nær ved flere anledninger, jeg, blir nesten dumt å nevne verk for da nevner jeg bare alt... jeg har en svakhet for 'historically informed' fremførelser. Glad i Gould men hører heller på en skikkelig harpsichord-konsert (og her nevnes spesielt 'concerto in d minor') .

 

Brandenburg concertos er selvsagt helt vill - den har jeg spilt i hjel. For et liv i musikken! Men jeg blir spesielt lett rørt av en Maxos-plate jeg har her kalt "Oboe Concertos". Noen partier stikker rett i hjerterota.

 

Av vokal-ting er 'Magnificat' kort og jæææskla effektivt.

[Peru 6]

http://www.youtube.com/watch?v=eWlfmepsUuQ

http://www.youtube.com/watch?v=Xpw-VPlCJro

 

Hadde vært kult med konsert i HD. Altså ikke bare lyd men hele pakka. Hvordan er utvalget for sånt på blu-ray f.eks?

[Speik 1]

Har en periode med senromantikere/tidlig moderne nå. Særlig Shostakovich og Sibelius. Komponister som setter lyd like høyt som toner, og skaper helt magiske klangfarger. Forholdsvis moderne tonespråk og harmonikk, uten at det blir helt atonalt. Disse to er et løpende prosjekt, men favoritter så langt er Shostakovich no. 7 (bare klangen av åpningsakkordene i 3. satsen!) og Sibelius fiolinkonsert, gjerne spilt av Jascha Heifetz.

[Peru 6]

Til debatt: http://morgenbladet.no/kultur/2012/en_sirkel_av_logn

[Doctor Downs 0]

Veldig interessant synes jeg! Nå er riktignok mitt forhold til saken versjonen jeg oppdaget på YouTube vs. versjonen på CD-en jeg skaffet meg. Men det er sant det han sier at jeg sitter og venter på det partiet jeg opprinnelig forelsket meg i, og hvis det kommer og ikke er like kraftig, spilles for fort, spilles for sakte -- ja, da blir jeg littegrann skuffet. Dette til tross for at styrken til mange av stykkene jeg hører på nettopp er kontraster og overaskelsesmomenter. La det være sagt, så klart, at ingen to versjoner av et klassisk musikkstykke jeg har hørt har vært like forkjellige i mine ører som moderne coverlåter eller for den saks skyld to versjoner av en Bob Dylan-låt, begge spilt av Bob Dylan.

 

For meg er uansett å lytte til klassisk musikk mer et spørsmål om å kjenne igjen tanken eller inspirasjonen bak et verk enn det er å sammenligne fortolkninger av det. Dvs., jeg får sterkere åpenbaringer av å lytte til et stykke i en ny sammenheng, for eksempel når jeg er i en spesiell sinnstemning eller når jeg ser over et visst landskap. Musikken forandrer seg altså mer avhengig av meg og mine opplevelser enn av noen andres finjusteringer på stykket.

[Peru 6]

Ja, er selv på samme stadie-- jeg har så mye jeg ikke har hørt at å tenke tradisjonelt er nettopp det jeg gjør. Vil høre stykket mest mulig historisk korrekt, bare komponistens visjon. Men interessante tanker han har, jeg har jo lest en del klassiskanmeldelser og spalter selv når jeg ikke hørte særlig på.

[internaut 0]

Veldig interessant synes jeg! Nå er riktignok mitt forhold til saken versjonen jeg oppdaget på YouTube vs. versjonen på CD-en jeg skaffet meg. Men det er sant det han sier at jeg sitter og venter på det partiet jeg opprinnelig forelsket meg i, og hvis det kommer og ikke er like kraftig, spilles for fort, spilles for sakte -- ja, da blir jeg littegrann skuffet.

Sist gang jeg opplevde dette var da jeg så Tree of Life, ble noe skuffet av fremførelsen av Smetanas Vltava som ble brukt. Det tok noe av opplevelsen bort fra filmen for min del.

 

Som regel er jeg ikke særlig kresen dog. Hvilke fremførelser jeg spiller kommer ofte av humøret. Noen ganger passer en pianist som Kissin og Van Cliburn godt, andre ganger Horowitz og når jeg er sint eller sur passer Argerich godt.

[Doctor Downs 0]

Skaffet meg faktisk Ma Vlast etter jeg så igjen Tree of Life-traileren for ikke lenge sida, og det var faktisk det jeg hadde i bakhodet da jeg skrev det forige innlegget. Men jeg syntes derimot at fremførelsen på det albumet var noe plattere enn jeg husket. Nå har jeg riktignok ikke sett igjen hverken Tree of Life eller traileren siden da så det kan godt ha med, som jeg omtalte over, bildene musikken ble satt sammen med. Nærmest en skam å ikke dra frem film som et eksempel der, forøvrig; det er jo en av de ultimate metodene å gi nye assosiasjoner til et musikkstykke.