Jump to content

Kiddo

Members
  • Posts

    2,454
  • Joined

  • Last visited

Everything posted by Kiddo
 
 
  1. Åja, 1/3 ut i Slik talte Zarathustra, oversatt av Amund Hønningstad. Den strake motsetning til Camus på mange måter. Her revner halsen, orda gjør så bakken rister! Det er godt å lese litt skjønnlitteratur igjen, og jeg tror valget i å lese Camus og Nietzche samtidig og etter hverandre ikke var så dumt (dvs: jeg slukte Camus' bok langsomt i løpet av en dag, tok en liten pause fra Zarathustras ord - før jeg starta på de igjen i dag). Akkurat nå skulle jeg ønske jobb ikke måtte gjøres, og fotballsparking og mennesker ikke var så interessant.
  2. Camus' Den Fremmede ('42). Oversatt av Leif Tufte. Meursault, jeg-personen: hvordan skal man beskrive denne personen (likeglad, lidenskapelig avmektig?)? Det er vanskelig å vite. Og jeg synes iallefall man ikke trenger å dømme denne jeg-personen, som en jeg snakka med i går synes var på sin plass. Jeg synes det generelt eller ofte er kjedelig å dømme en person når jeg leser bøker. Ja, eller ser film. Jeg synes det er vanskelig nok å dømme utafor "kunstens verden", stedet for den upartiske betraktning. Jeg-personen i denne boka sliter med å ta parti – eller var det motsatt? Han klarer å leve men ikke å mene eller ønske. Han tar parti kanskje bare for å være høflig, fordi han ikke orker noe annet, eller fordi (og dette er kanskje mer tungtveiende): «ja, sånn kan det sikkert være». «Det er sikkert noe sant i det». Beskrivelsen av rettssaken i andre del er besk. Jeg-personen, som når det angår "treffsikkerheten" i beskrivelsen av hans sjel, heier på anklagerern snarere enn forsvareren (om han kan sies å heie på noen, på noe). Hvordan retorikk, ordas knusende kraft, får en tåreløs begravelse til å framstå som et framtidig mord... Ordlyd kan felle. Ord kan gjøre deg fremmed. Jeg liker hvordan Camus' stil er så kravløs, "giddesløs", usammensatt. Han får fram et underlig komisk raseri. Et lettsindig raseri. En panisk, svett fortielse. Jeg likte dette.
  3. En gjeng røffe melodramahorrorjævler her. Godt det falt i smak iallefall, selv om jeg trodde du skulle like Third Part enda bedre. Vært i Grimstad og sett masse kortfilm! De fem beste, som alle er internasjonale (jeg så mest norske): Det klart beste jeg så var Pulmo Marina fra 2010, en 5 minutter lang film av Aurèlien Froment. Foran en ugjennomtrengelig mørkeblå bakgrunn, ser vi en belyst maneit bevege seg i sakte-film. Til dette bildet, som varer hele spilletia ut, legger det seg en fortellerstemme som kommer med faktaopplysninger og myter om skapningen. Dette så jeg selvfølgelig i en lydløs kinosal. Magisk, morsomt, vitenskapelig-lyrisk og bedre enn Weerasethakuls herlige The Anthem, som var i samme program. Diane Wellington (Arnaud des Pallières, 2010). Små øyeblikk (lydløse opptak) og setninger (mellomtekster) satt sammen uten tanke på narrativ logikk og dramatikk, men av noe mer uavklart. Vag og hemmelighetsfull som et spøkelse som prøver å gjemme seg i øyekroken din. La Gran Carrera (Kote Camacho, 2010). Vi er på travbanen. Startskuddet går, hestene løper. Rytterne blir værende, hengende i hver sin løkke. Publikum stusser. Hva faen. Men raskt går oppmerksomheten tilbake til racet. Herlig kortfilm på syv min, som mikser materiale fra gammal Hollywoodfilm og ny datateknologi til å skape noe som kanskje best (minst verst) kan beskrives som stumfilmestetikk på speed. Taba (Marcos Pimentel, 2010). En ganske imponerende og stemningsfull bysymfoni som er opptatt av kontraster, grafitti og rett og slett nydelig komposisjoner dratt ut av brostein. Comin Attractions (Tscherkassky, 2010). En rekke analyser av menneskekroppens bevegelser, delt opp i kapitler. Noen sådær, noen vanskelig å bli klok på, noen fantastiske. Noen ganger alt på samme tid. Satt noen drittsekker ved siden av meg og klina og hvileløst kroppsklaga og hvisketiska gjennom hele dritten (ca halvtime)
  4. Var deilig å lese mortys forslag om utsettelse på torsdag. Sparte meg for vonde fingre den dagen. Hadde dessuten nok kroppshorror med en feber den dagen. Har noe puslete greier av en tekst til nå, skal teleportere eller telepatere noen bedre tanker til den fram til "over sommer'n" (som her betyr 1. august, eller?).
  5. Skal ikke gå langt inn på dette, i fare for at det ender opp i en stil/innhold-diskusjon igjen, men jeg synes filmen (stilen) vegrer seg for å "si noe", det er en fin "tomhet" i den, en hulhet som ikke vil at en seer skal stappe noe i seg. "innhold" forstått som at et verk har noe "bak" det det viser, er tross alt en ide som ikke sier seg selv, men som er oppfunnet for å 1) kunne sette ord på verket eller, og mer viktig her, 2) finne en bakenforliggende, kanskje allegorisk mening i et verk (som kanskje fungerte frigjørende i tidligere tider, med mer kontrollering/flere tabuområder osv.). Stilen i filmen din motsetter seg, på en eller annen måte, dette: enkle, klare, få bilder av en verden vi ikke skal forstå, et vagt men edru stemningsavsnitt av et liv, som sier slapp'a da, ta deg en røyk, ikke gidd å les meg som en tekst. Dårlig skuespill, ja, stussa litt på at det ikke var Robert Ryan som satt der, eller Lauren Bacall. Begrensa hvor mye man kan bry seg om skuespill - særlig når det er lagd på 9 dager, som du nevner. Og dette er jo først og fremst en bra film tatt tidsbegrensinga i betraktning. Du kommer til å lage veldig gode ting, uavhengig av tid, har full tro på deg.
  6. Fantastisk Uru. Dette gjør meg glad. Likte filmen – er enig med Frenzy i at den er brygga på samme kaffebønner som noir og Jarmusch. Liker den sparsommelige klippinga. Du trenger liksom ikke å bevise noe med denne filmen, får jeg inntrykk av. Den er lagd med selvtillit og enkelhet, en stil som spiller på at innhold også er en konvensjon. Den siste panoreringa der funker bra, og løser opp det ellers stive, trange uttrykket. Gleder meg til den andre filmen, og håper det blir en vellykka festivalrunde.
  7. Hva er så latterlig med den anmeldelsen der?
  8. Have you heard Stan's [brakhage] "Superman" story before? He happens to know that the birth sequence in "Superman" is based completely on [his 1974 film] "Text of Light." He knows because they rented it three times when they were making the movie. It looks very similar. But he wasn't upset. He says to me, "You know, when I was a fat little kid running around Denver in my 'Superman cape,' if I ever thought that my films would affect a 'Superman' feature, I would have been really proud!" - Nathaniel Dorsky, en regissør hvis filmer står øverst på ønskelista (bare tilgjengelig i dyre 16mm-kopier). Bra intervju.
  9. Kiddo

    Western

    http://i55.tinypic.com/2mziesz.png Run for Cover (Ray, ’55) Jeg blir jo som regel overraska over Rays filmer, de kommer stadig med noe nytt, noe som overskrider de trygge, konvensjonelle rammene han jobber innafor, gjennom en frisk syntetisk stil, og åpninga her er fin, fra det ambivalente førstemøte til den blodtørstige mobben entrer banen, men så blir det ganske uinteressant, og jeg hater å klage på skuespillet, men han unge fyren her, John Dereck, er så jævlig teit, og det er hu svenske dama og. Ja, filmen føltes like lang som den setninga der. http://i52.tinypic.com/16llgle.png Colorado Territory (Walsh, ’49) Jeg liker enkelheten, klarheten, den tydelige sammenhengen, i både denne og Along the Great Divide. Jeg liker det. Men det er ikke det som gjør meg glad. Det som gjør meg glad er hvordan Walsh skyter og redigerer hester som rir, en liten mann i det svære stein-/ørkenlandskapet, og gønnere som brukes. Det har en energi. En tydelig energi. Den sentimentale fatalismen (joda, den er fet) og de Store Temaene er, når det kommer til stykke, uinteressante og kommer i veien for det han virkelig er god på: det rene uttrykk for rå bevegelse. http://i55.tinypic.com/2pot6xi.png Wagon Master (Ford, ’50) En mindre gæærn og mer konvensjonell Seasons of the Year. Neida, det er en overdrivelse. Men begge deler en formal balanse som bildelegger menneskets temming av natur'n. Filmen er bra, kanskje ekstremt bra, men jeg klarer ikke å la være å tenke på hva Epstein kunne gjort med disse bildene! Jeg kan heller ikke la vær å tenke på hvor kult det hadde vært å brukt scener fra denne og Colorado Territory og kjørt de i slow-motion, kanskje som en del av filmteori, en Film ist. om westernsjanger’n! Hva sier’u, papi? http://i51.tinypic.com/2b8jvb.pnghttp://i54.tinypic.com/2qa0cc8.png Disse bildene følger hverandre; balansen jeg snakka om. http://i51.tinypic.com/11avo1f.png Western Union (Lang, ’41) Noe helt annet enn Rancho Notorious. Mindre vill, rasende, snål. Mer beherska, rolig, strømlinjeforma. Selv om det er grums med flere av karakterenes identitet — som i Rancho, åpner filmen mesterlig, setter grunnlaget for konflikten fra start — er denne mye mer snill og vennlig i tonen, lettere å bare hygge seg med. Det er veldig synlig at Lang har et filmøye. Hver komposisjon, og alt i en komposisjon, kommer med den største klartenkthet. Og fargene her er strålende. Og skyggebruken, til tider enorm — sjekk ovenfor! http://i54.tinypic.com/okmrlx.png Rocky Mountain (Keighley, ’50) En tilbakeblikkfortellerstemme og bilder som oppfanger steinen, fjellet, og uthever dens gråhet, kjedsomhet og hardhet, fører tankene til noir. Men det blir litt dævt, det her, med mye Meningsfulle dialogscener mens man venter på de farlige indianerne. Og jeg mener, bare se på noen av mesterne, som Mann, de Toth, Ford, Walsh og Boetticher, hvordan de fotograferer landskap, bruker det slik de vil; da blir dette litt tamt. Men langt ifra dårlig, altså, og mot slutten er det en brutal scene som gir det introen lovte: en total nedslakting, der de Gode blir griseeid av indianere. Det er hardt å være cowboy, soldat. http://i54.tinypic.com/5fexrd.png By the Sun’s Rays (Giblyn, ’14) Tja. Litt barnslig. Men det er godtatt, filmen var jo bare en kid. Kul kikkert! - PS: Når jeg leser over det der ovenfor, så ser jeg at jeg bare blir mer og mer barnslig og teit. Blander inn Epstein her og! Men det med å lage en film som teoretiserer westernfilmen, det mener jeg seriøst hadde vært kult.
  10. Liker åssen flagget stadig truer med å sperre for utsikten.
  11. Faktisk første jeg ser. Tok feil og trodde dette var den første i trilogien. En hard film, ja, men det blir liksom feil å kalle det sosialrealistisk — den har en klarhet i komposisjonene og litt tidsmessig hopping som gjør at dette heller minner om sterke minner enn en umiddelbar realitet, og som skaper en viss distanse. Ihvertfall blandt det beste jeg har sett på femti år. edit: likte dette, som er fra DVD Times' Noel Megaheys (fett etternavn) penn:
  12. Men så akkurat en enda bedre film. My Ain Folk (Bill Douglas, '73). Fytti satan. Ansikt, mur, jord. Tenk deg en Bresson uten krittmerkene. Bare bedre enn Bresson.
  13. Enig med deg når det gjelder Night and the City, Uru. Selv om jeg synes den eier Rififi! http://i56.tinypic.com/11buowo.png Hitori musuko (Ozu, ’36, The Only Son) Denne likte jeg veldig, veldig godt. Flere av komposisjonene her er helt vanvittige med sin avmålte sommerbrisaura. Jeg tror min framtid med Ozu vil bli bra, jeg.
  14. Så Up for litt siden. Den var helt ok, litt kitsch.
  15. Kiddo

    Western

    http://i51.tinypic.com/es5jc0.png Barquero (Douglas, ’70) Litt schizofren, eller iallefall en rakker med psykiske problemer: forsøk på noe eventyraktig blanda med noe naturalistisk; mørk og hard, der kulene gjør vondt, men samtidig har den en litt lettbeint tone, en tone av kruttlappistoler. Warren Oates er intens som megaloman bad guy med enorme psykiske problemer og Van Cleef tilbakelent som stoisk helt. Eller: han framstår iallefall stort sett som en helt, helt med stor h, før en Peckinpahsk off-screen-voldtektsscene. Karakterene har problemer, filmen har problemer, men ganske gøy. http://i53.tinypic.com/qnw9x3.png Blood on the Moon (Wise, 48) Den avgjørende duellen tar ikke sted i det åpne, lyse ørkenlandskapet eller i en blotta bygate, men i den dunkle, nattlige skogen. Dette er en ufri verden, med svik rundt hver kneik. Antihelten har lov til å ombestemme seg. Det holder ikke å være stolt og handle etter eget forgodtbefinnende. Wise er en regissør som virker veldig opptatt av stemninger. Og det er noen bilder her som påkaller den samme følelsen av isolasjon og goldhet som skriker ut av hvert utsnitt i Odds Against Tomorrow. Ja, denne er jo ikke blandt de minst noirske westerne heller. Den er dypt ulykkelig. Noen få ekspositoriske sekvenser ødelegger litt, men det er vanskelig å klage for mye. En nevekamp i en bar er en av filmens beste scener og minner veldig om den i Canyon Passage: http://i51.tinypic.com/nwd8k5.png Frontier Marshall (Dwan, ’39) Avbalansert og yrende, med en åpningssekvens på høygir, full av heftige dobbeleksponeringer! Jeg merker jeg sjeldent tenkte Oi Fy Faen, utenom i nevnte åpningssekvens, og i motsetning til i My Darling Clementine, en tydelig slektning av denne – de er vel basert på samme roman, i tillegg til å ha formmessige likheter. Men det er hele tida noe å glede seg over. Kamera ser med temperert – men ikke avkjølt – blikk, kjører gjerne inn mot folka om det blir intimt, men avstår ofte fra close-ups av enkeltansikt. Det kollektive blir utheva, mennesket er ikke alene, det er ekstremt mye liv i disse bildene, man får skikkelig følelsen av en folksom by, et samfunn i bevegelse, der relasjoner og roller ikke er satt. En ganske bra film (som jeg tror pretender vil like om han ikke har sett den). http://i51.tinypic.com/o5ave8.png Ride in the Whirlwind (Hellman, '65) Dødsbra! Det eneste kjennetegnet ved det modernistiske sies å bare kunne defineres ved å se det aktuelle verket i lys av de stilartene det motsetter seg. Denne vektlegger det som ofte blir valgt bort i den klassiske westernfilmen: det tilfeldige. Og ventetida... De slitne ansikta her er slitne. Svette og jævlige. Ventende på døden, eller noen ekstra timer i den nådeløse ørkenen (ja, hvis du skulle lure: landskapet er ikke vakkert, men dritkjipt) hvor loven bare er gira på å få deg hengt, før lovmessighetene har talt. En fin død er alt du har å se fram til, om du skulle være heldig. Sistebildet, en ironisk elegi over et av westernfilmens mest ikoniske bilder, er en av de mørkeste og vakreste sluttene jeg har sett i sjangern.
  16. Vi har lært mye om oss selv og opprettholdt en behandling av egen læring gjennoms samspills kompetanse. I bakgrunn av dette kan belyses viktigheten av en leder som manipulerer sin egen personlighet for å tilpasses rollen og tilrettelegge for argumentasjon som kan øke gruppens intuisjon og naturlig gang. FAEN ta gruppearbeid med folk som ikke klarer å skrive morra di. 20 sider+ med det ovenfor. Snart innlevering. Felles karakter. Favorittsetning: Selvfølgelig kan ting oppstå siden vi er ulike. Favorittord: F A V Ø R B E S V A R T
  17. Såpass ja! Sett mye av To eller? Jeg merker det er en regissør jeg setter mer og mer pris på for hver film jeg ser. Vengance er kanskje min favoritt til nå, om ikke annet for den utenomjordiske shootout'n i en park. Eller vent litt, Election-filmene er nok favorittene, glemte de.
  18. Grattis! Samme her, bare i Larvik. Sitter ute og hører på 3 Kingz av Rugged Man og skriver om Anja Breien over en kopp blåbærte mamma akkurat lagde til meg. Snart blir det en pils og noe kjøtt på grillen.
  19. Sett Tos Mad Detective? Der er det en fin hyllest av speilscenen. The Lodger (Brahm, ’44) Brahms stil er høylydt. Han virker å konstant jobbe for å uttrykke lidelse i komposisjonene og lyssettinga. Denne og Hangover Square deler denne strategien: stilen er hovedpersonen, hans voldelige drømmer og desperasjon. Vi ser sjelden Jack the Rippers voldelighet, han framstår usikker og svak når vi ser tryne på'n; det mest brutale mordet er vist i et POV-shot — Brahm er seriøst tidlig ute med morderiske POV-shots! Se på det dramatiske og truende i bildene under, sånn er nesten hele filmen. Og som i Hangover Square, kjører han full guffe på slutten. Sluttene til denne fyren må være blant de tøffeste i horrorfilmens historie. http://i56.tinypic.com/2jeo3le.pnghttp://i52.tinypic.com/2dcevk8.png A Hatful of Rain (Zinnemann, '57) Opplever denne som en slags noir-versjon av Track of the Cat: familiemedlemmer blir satt i relasjon og opposisjon til hverandre i 'scope-bilder med relativt nakent interiør. Langt i fra like kompakt og energisk som Act of Violence, men ganske bra, med noen visuelle grep som plasserer karakterene som hjelpeløse barn på en lekeplass av hard betong.
  20. Jepp, likte den ikke. Svank driver pop-journalisme og kaller det en "rock'n roll-Tarkovsky". Jeg kaller det lange tagninger uten ideer. Takk for tipset, awf.
  21. Kiddo

    Western

    Oida, jeg får skylde på at jeg ikke er vant til topplister som inkluderer skuespillernavn. Jeg husker også at jeg likte The Proposition (2005, ja), så den vel for ca. tre år siden. Synes å huske et ganske spenstig forhold mellom lyd og bilde, og en skitten, skitten verden. En atmsofære av uberegnelig vold. Men ikke noe som har satt seg.
  22. Kiddo

    Western

    Kult, takk for linken! De har jo til og med en Pasolini-film på lista. Kanskje det er der jeg skal gå videre med han, før eller etter Teorema (som jeg har trua på). Har du sett Day of the Outlaw? Tror du vil like den. Gleder meg til Meek's Cutoff! Spenstig å se Heaven's Gate så høyt oppe. Å ha The Good, the Bad and the Ugly over My Darling Clementine er teit. Må få sett Dead Man og — fy faen, jeg gleder meg — Winchester '73. Ellers glemte jeg at jeg så Blazing Saddles her om dagen. Den var morsom.
 
×
  • Create New...