Jump to content

Kiddo

Members
  • Posts

    2,454
  • Joined

  • Last visited

Everything posted by Kiddo
 
 
  1. Nå må du ikke moppe opp dine egne jizz-metaforer, da.
  2. Kiddo

    Paahs journal

    Har ikke sett Daises, nå fikk jeg litt lyst. Bra initiativ, dette med journaler. Foreløpig har det bare ført til bra ting. KAH har f.eks. med sin introduksjon skrevet noe av det beste jeg har lest her på lang tid. Alltid kult å se hva du ser og liker, PAAH.
  3. Kul oppdatering, Comp. Fikk lyst å se The Atomic Cafe. Hmm, det fem beste jeg så i januar, det var vel kanskje: Wuthering Heights (Arnold, 2011), som jeg snakka litt om i teksten jeg linka til, men som for å oppsummere er en av de beste avbildningene av bålvarme, regntunghet, vind, og lukt og svette jeg noensinne har sett. Play (Östlund, 2010). Foreløpig det beste av en av de mest interessante filmskaperne for øyeblikket. Demonlover (Assayas, 2002) var helt fantastisk og vond, kan minne litt om Denis (kanskje spesielt Trouble Every Day og White Material), et tilstandsbildet på en modernitet, en global kapitalisme som fucker opp liv. Var det horror, noir, drama, en drøm? Island of Lost Souls (Kenton, 1932). James Whales Frankenstein blekner. Hamoun (Mehrjui, 1990). Eksteskapsbrudd som absurd mareritt. Åpner rett i mareritt-in-medias-res, en av de beste åpningene jeg har sett (til og med med meta-element, Angeleno!). Der universet i Ku og Postmann er urettferdig, er dette Kafkask inn til byråkratibeinmargen. Det refereres til Bibel-Abraham og Kirkegaard, samuraier dukker opp på kontoret, og nuet blir plutselig avbrutt av barndomsminner og drømmer. Enormt kraftfullt sistebilde. Et gisp, som resten av filmen. http://img62.imageshack.us/img62/7743/hamoun.png
  4. Kjipt å tape en diskusjon, for så å stå tidlig opp.
  5. dvele v2 (norr dvelja, besl med dvale) drøye, ta seg god tid d- ved stoppe opp ved og ta nøyere for seg Kunne vært taglinen. Las Acacias, filmen som stoppa opp ved og tok nøyere for seg tre ansikt (to som spilte, ett som ikke). Natta!
  6. Hmm, ja, begrepet er sikkert i seg selv problematisk, og mange bruker det nok uten å tenke seg så mye om. Men jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan du føler deg lurt av omtalen. Den sier jo ca. det samme som deg: "LAS ACACIAS er del av fenomenet «slow cinema», der et stillestående kamera ofte dveler ved karakterenes ansikter. Dialogen er knapp, handlingen sparsom. Filmen bæres av spenningen i samspillet mellom de tre, og av sterke skuespillerprestasjoner – også fra babyen, som viser seg som et purungt talent. En rørende film om familie og ensomhet." Å snakke om at den er i bevegelse, som jo all film er, er vel like reduksjonistisk eller meningsløst som å snakke om at den er dvelende? Jeg vil uansett si at det er en dialog mellom ansikt, ja, der dvelende nærbilder forsøker å avsløre noe om hver enkelt og relasjonene dem imellom. La meg fortsette å være vrang: barnet imponererer ikke. Det er seg selv, vet ikke at det spiller. Slutt å DRIIIT deg ut 'a.
  7. Skøyerunge. 1) Filmen består nesten bare av dvelende nærbilder. 2) Kamera er ca. aldri i bevegelse. "Slow cinema" (sammen med "Contemplative Cinema") er vel et begrep som gjerne knyttes til et semi-teoretisk forsøk på å betegne en tendens i nyere film. Det er altså et begrep som brukes med delvis teoretisk bagasje. Her står det f.eks. litt om det (har ikke lest hele selv). Men man kan selvfølgelig kritisere dette, kalle det reduksjonistisk.
  8. Pliktløp er sjelden bra. Men ja, Wuthering Heights er jo helt rå. Men øy, hva mener du egentlig med at Las Acacias har "lite dvelende bilder og med et kamera (og ei fortelling) som alltid var i bevegelse"?
  9. Tafatt eller ikke tafatt, her slukes jo postene før du vet sosiolekta av det. Greit for folk å enkelt kunne gå tilbake og lese Outzes TIFF-opplevelser 2012. Når det er sagt, og krediteringa er unnagjort, må jeg innrømme at de fleste av bildene du har valgt (som sikkert er blant de beste av de som foreløpig er å få tak i) får filmene til å se sinnsykt korny ut. Wuthering Heights ser ut som et døllt kostymedrama for Twilight-fansen, Clean som klissete MØKK, Beats Being Dead som ingenting, Las Acacias som en glorete komedie, og Don't Follow Me Around som en ekkel pornofilm for barn.
  10. Outze: du bør flytt postene dine til denne tråden. Så akkurat Philippe Grandrieuxs Un Lac (2008). Dødsbra. Tar en Outze-bildestil: http://img14.imageshack.us/img14/9651/unlac2.pnghttp://img856.imageshack.us/img856/397/unlac.pnghttp://img16.imageshack.us/img16/6219/unlac3.png
  11. Kiddo

    Western

    Ikke noe som å starte en søndag der alt har smaken av ambivalens med en 1910-western. White Fawn’s Devotion (James Young Deer) er kanskje en film som først og fremst er interessant i et historisk lys. Regissøren, som er ukreditert og ikke å finn på imdb, var en av de første indianske. Og her snakker vi ingen demonisering av hverken de innfødte eller nyankomne, men problemer i et kjærighetsforhold mellom en nyankommen og ei innfødt! Ekstremt teater i skuespillet. Ei lita kid er helt latterlig å se på. Men så bærer den jo undertittelen "A Play Acted by a Tribe of Red Indians in America", så man kan kanskje ikke klage. Men dette er absolutt ikke filma teater, som onde tunger kan si. Det statiske kameraet rammer inn naturen med et øye for dynamikk. Ja, det er til og med en liten panorering ved en foss. http://img607.imageshack.us/img607/2707/whitefawnhest.png Indanerne kommer! Skuddrøyk i lufta. Hesten stikker. Se på komposisjonen og bevegelsen i bildet her. http://img849.imageshack.us/img849/9711/whitefawnfjell.png http://img829.imageshack.us/img829/6687/whitefawnfjell2.png Teatermennesket må bukke for naturens dødelige hindring: fjellet. http://img405.imageshack.us/img405/3577/whitefawnvann.png Midt i en jakt dukker et øyebikk av meditativ stillhet opp! Sikkert en glipp, ikke tiltenkt, men sånn går det når man støtter seg på det lange statiske totalbildet. Her har akkurat den jagede forlatt bildet (man kan se røyken fra skudda han avfyrte), og jegeren er på vei inn i det. http://img828.imageshack.us/img828/7888/whitefawnbrutalt.png Selv om denne ikke demoniserer noen folkegruppe, snakker vi dødstraff uten rettssak. Den lille kidden blir tvinga til å drepe faren sin -- hardcore! Det endelige budskapet i filmen blir forøvrig, ut i fra sånn jeg tolker det, at man ikke ska høre på hva små barn sier. Kanskje er filmen rett og slett et slag for rettsstaten!?
  12. Postchi (Mehrjui, 1972) Etter å ha snakka med en iraner på toget her om dagen, og blant annet kommet inn på Gaav AKA Ku som han hadde sett som liten kid, fikk jeg lyst til å sjekke ut mer av Dariush Mehrhjui. Dette er Woyzeck på persisk. Fokus på finansielle bekymringer som galskap. Første 10 min er pure cinema, med noen utzoominger som er ganske overveldende, som forandrer mise-en-scenen totalt, får det fengselslignende klaustrofobiske og deterministiske til å puste av nyvunnen frihet. Filmen har også en helt drøy inzooming seinere i filmen, som går fra avbildning til abstraksjon på kort tid og med enkle virkemidler. Mehrjui er enorm når det kommer til å vekke en slags eksistensiell uro, gi et avtrykk av desperasjon, i hverdagslige omgivelser, begynne med det medtatte hverdagslige og ende opp i noe vibrererende semi-surrealistisk. Derfor er det jævlig synd med det teatralske skuespillet. Det funka i Herzogs sceniske landsby, men ikke her i Mehrjuis naturalistiske. Skuespillernes store fakter ødelegger for Mehrjuis små. Man trenger ikke å stønne unaturlig i et intimt close-up av kyssing, liksom. Kanskje særlig når det er dubba. Det ødelegger magien og krafta Mehrjui er klar til å gi. Men dette er helt ok med innslag av noe ulmende og kraftfullt.
  13. Dreileben vises under TIFF. Regner med at det blir et av høydepunktene, ved siden av russerne Sokurov og Kuleshov.
  14. Latterlig bra tråd dette ble. Godt at du stakk innom igjen, pretender. Må snart begynne på Ruiz, og lese i Poetics of Cinema (1). morty: du må ikke føle deg pressa, men en Fisher-oppdatering hadde vært som smørstekte pannekaker til frokost -- noe jeg har tenkt å ha i morra. Frankenstein Must Be Destroyed på topp, ja, det er jo en av de få jeg har sett. Jeg kan ikke love å ta noe Hammer- eller Fisher-maraton den nærmeste tia, har for mye annet å se, men en veit jo aldri hva som vil spilles av i vlc, har vel det meste av Hammer liggende. Gantz ser forresten jævig interessant ut. Kult å høre om western-fascinasjonen, PAAH. Neste western for meg kan fort bli Lonely Are the Brave, en film jeg ikke hadde hørt om før jeg så den på Zanns liste.
  15. Frenzy: fin oppsummering. Husker den White Zombie-dobbelteksponeringa! Så de første tre minuttene av den for mange år siden, orka ikke mer pga. elendig lyd- og bildekvalitet. Den var i den bedritne Horrorboksen med 50 filmer eller hva det var. Enig angående klipping. Ja, den er lang, men jeg synes den har en nerve hele veien gjennom (ja, faen, får man ikke følelsen av at filmen har en slags form for psykosomatisk lidelse?), blant annet takket være klippinga som du nevner. Audiard skaper en veldig fysisk og påtrengende tilstedeværende stemning av urolighet, en urolighet som ligger der gjemt i det mutte, nedslåtte ansiktet til vår antihelt, som blir fulgt rundt omkring av et skjelvende kamera, en urolighet aksentuert i enkelte scener, som når Ryad (det kroppslige spøkelset) dukker opp, eller ved enhver anledning Niels Arestrups Cèsar får briljere som en intens-tilstedeværende trussel. Kinematografi har aldri vært mer redd for en karakter. Apropos klipping som deler hovedpersonens urolighet: jeg så Taken i går. Hva kan jeg si? Badass. 8/10. Og noen dager før det: Crank: High Voltage. Ikke akkurat et stødig og voksent verk, men mye bra her. 6/10.
  16. Hehe, "peddant" var en spøkefull dialektvariasjon som tok sikte på å formilde det pedantiske. Men sorry, det var unødvendig og til og med feil kritikk! Jeg tok et gjensyn med Un prophete her om dagen. Men den ble ikke sett, for alle kompisene prata om alt mulig rart. De synes det var litt rart at den var fransk, men var enige om at det "var jo en bra film" selv om de ikke fikk med seg så mye. Jeg var enig.
  17. Det beste du så i 2011, altså, ikke fra. På en måte kan man vel si at en tråd som dette er unødvendig, man kan jo bare bla gjennom ”Hva så dere denne måneden?” for å finne fram til det beste mange av folka her så i 2011. Men det en bruker mente da trenger ikke å gjelde nå, og ikke alle bruker den tråden. Dessuten etterspør jo folk mer aktivitet. Her trenger du absolutt ikke å skrive noe om de filmene du lister opp. Men hvis du vil, kan du gjerne skrive noe. Tråden kan funke som et sted å finne inspirasjon og tips (enig med awf i at det er en viktig del av forumet) og/eller diskusjon (også en viktig del av forumet for meg). Starter med min egen topp 10: http://img163.imageshack.us/img163/3209/kardeselger.pnghttp://img198.imageshack.us/img198/1222/along1.png http://img441.imageshack.us/img441/442/filmist1.pnghttp://img41.imageshack.us/img41/2302/rided.pnghttp://img835.imageshack.us/img835/7536/strretlaw.png My ain Folk (Douglas, ’72). Noe av det beste jeg har sett noensinne. Med tanke på at denne kan sees på som en samling av minnebilder av en barndom, som har i seg en nåkraftfullhet samtidig som tidens erfaringsgrunnlag ligger i uttrykket, kan vel denne kalles rennesteinversjonen av The Tree of Life. Bildene er grå, urokkelige, danser ikke som i Malicks film. Ikkeno verdens oppstandelse her, men et melkeglass hos nabo’n. Film ist. 1-12 (Deutch, ca ‘96-04). Film som vitenskapelig magi eller magisk vitenskap. Evt. kameravitenskap gitt melodi. Ride in the Whirlwind (Hellman, '65). Etter mange klassiske westernfilmer, var denne som en varm dusj etter en fjelltur med mye moro og svette. The Only Son (Ozu, ’36, Hitori musuko). Etter to Ozuer (Tokyo Story og remaken av Floating Weeds), så jeg i denne det som må være så jævlig stas for alle som digger Ozu. Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (Weerasethakul, ’10). Oslo, 31. August (Trier, '11) Den Hvite Ballongen (Panahi, ’95) Along the Great Divide (Walsh, ’51). Viser hvordan klassisk, tradisjonsinformert western som ikke bryter grenser, kan oppleves som noe friskt og dynamisk. Denne føles nesten som den gamle faren til Boettichers westerns – med en unik sans for å timing i klipp og dialog og øye for komposisjon, forstår Walsh og Boetticher at dueller ikke barre kjempes mellom to menn med gønnere, men også mellom landskap og folk, individ og samfunn, plikt og lyst. Juvenile Liaison (Broomfield, Churchill, ‘76). En studie av krenka, forstemte ansikt. Street Law (Castellari, ’75)/Diary of a Lost Girl (Pabst, ’29)/Winchester ’73 (Mann, ’50)/Geschwister - Kardesler (Arslan, 1997, Brothers and sisters) Hederlig nevning: White of the Eye (Cammell, ’87), The Halliday Brand (Lewis, ’57), Il deserto Rosso (Antonioni, ’64), The Friends of Eddie Coyle (Yates, ’73), Im Schatten (Arlan, ’10), Days of Heaven (Malick, '78), Rolling Thunder (Flynn, '77), Cave of Forgotten Dreams (Herzog, 2010), Montag kommen die Fenster (Köhler, 2006), Contraband (Fulci, '80)
  18. Downs: sorry for å være peddant, men effektiv betyr vel ikke "gjør inntrykk"? Du tenker ikke på "affektiv"? Mal'akh: velkommen! Jeg likte også Contagion. Særlig avslutningsmontasjen -- effektiv som en virusoverførsel.
  19. Til Blaus: jeg liker den naive innfallsvinkelen, hvordan filmteamet helhjerta omfavner hovedpersonen Marks verden, prega av udefinerbar stusslighet (for å semisitere deg), og formidler den med filmatisk vitalitet som ikke dikterer men meddikter (litt som Herzog med hulemaleriene i Cave). For Mark virker jo dukkene hovedsakelig å være en sentral del av det nye livet etter overfallet, "kunsten" hans er hans venner og trygghet. Det tvilrådige om hvorvidt Mark er artist(en) eller ikke, blir nettopp en av filmens styrker. Filmdokumentaristene (eller artistene, om du vil) virker nesten å lage performancekunst av Marks praktiske kunst/konstruerte virkelighet (?), og spør: hva er forholdet mellom kunst og virkelighet? Fantasi og virkelighet? morty: jeg synes absolutt den har noe utover å se fin ut, men jeg takler ikke helt det jeg opplever som en sentimental-monoton selvtilfredshet som sandpapirsliper poesi til sirup, en tendens hos Malick som stadig begrenser krafta i filmene hans.
  20. Batman: Ikke for å være frekk, men av oppriktig nysgjerrighet: med tanke på så få poster du har i året: hvorfor ikke velge et annet tidspunkt på døgnet? Sansho the baliff Min første Mizoguchi. Jeg vet ikke med de andre, men i denne har han iallefall nærbildevegring! Ikke nødvendigvis noe dumt det, da. Dette er virkelig en mise-en-scene-film. Hvert bilde (gjerne total eller halvtotal, statisk) er sin egen verden, etablerer sitt eget liv. Det er som om landskapet rundt har kravla (umerkelig) inn i bildet. Klippene er kun narrative, de kommer kun for at man skal gå videre, og musikken bare ligger sånn mildt sentimentalt i bakgrunnen og ledsager tragedien. Rigorøst iscenesatt moraldrama (”Without mercy, man is like a beast”) med en slags sentimental, hjertevarm distanse. Jeg merker at dette egentlig burde vært sett på kino, skulle gjerne fått blåst opp disse bildene. Denne gjorde ikke så inntrykk på tv-en.
  21. Må virkelig snart få sett noe av Oliveira. Må generelt se mer fra 2011 for å komme med noen liste. Marwencol er jo mye mer enn ”ålreit”, Blausen! Tree of Life var ålreit. For meg har inntrykket av Tree of Life bare dødd hen. Den er borte, som en tåke jeg registrerte for fem dager siden. Jeg har ikke lyst til å sette den på noen toppliste. Jeg tror jeg må se den igjen, en eller annen gang, men akkurat nå kjenner jeg ingenting for den. Det er noen få øyeblikk jeg husker, som har satt seg litt, som er minneverdige minnebilder og ikke bare hastige deler av en monoton-innfølende og selvtilfreds utviklingsstrøm. Det er for eksempel det nære halvnære bildet av Jack, hovedpersonen, som studerer den nyfødte broren sin. Hvorfor husker jeg det? Ikke bare et bilde av en oppdagelse, men et bilde på oppdagelse på samme tid! Jacks ansiktsuttrykk vektlegges -- nei, utheves -- ved å oppta størstedelen av bildet. Men like sentralt er valget av å la morens hender og det nyfødte barnet være ansiktsløse. Og Jack spilles jo av en liten kar som sikkert ikke vet at han spiller engang, ansiktets uttrykk og utvikling oppleves som noe naturlig, ikke affektert, og kamera studerer som om det er vitne til en lignende oppdagelse som dette ansiktet. På en måte er det jo ikke noe spesielt med et bilde som dette. Men akkurat dette bildet er det noe spesielt med: det vibrerer. Og kanskje det kan komme av kombinasjonen av insisteringa på det konkrete, det kroppslige, den menneskelige nærheten, sammen med det generaliserende (i Eisensteins forståelse: hva det avbilda (dette møtet i bildet) implisererer: oppdagelse), det blir et nå-bildet, et bilde interessert i nåets formasjon (Malick er vel så ambisiøs som vanlig at han vil gi sin form til livets jævla formasjon gjennom hele denne filmen?), men som samtidig forsøker å fryse nået, for en liten tid iallefall -- nei, ikke fryse, forsegle noe flyktig, foregle det uten å ødelegge flyktigheten. Det er Malick på topp: komposisjonen viser hvordan oppdagelse avtegner seg i et ansikts formasjon, nå-forsegla av en som husker. Vedder på at han har brukt noen minutter av åra sine på å finne fram til dette bildet. Marwencol derimot, har en kontinuerlig fantasi og vitalitet. Jarmuch: sjekk ut denne for å sjekke hvordan stillbilder kan funke i film, uten å arrestere bevegelighet (jeg synes jo stillbildene funker i Onkel Boonmee, men de bryter jo hardt med den myke nå-flyten i de bevegelige bildene).
  22. Carnahans The Grey, og en litt lenger trailer. http://img834.imageshack.us/img834/7564/thegrey.jpg
 
×
  • Create New...