Jump to content

Kiddo

Members
  • Posts

    2,454
  • Joined

  • Last visited

Everything posted by Kiddo
 
 
  1. Krysar aka The Pied Piper of Hamelin (Jirí Barta, 1985). Så den nylig. Jeg har ikke sett så mye animasjon, det er litt tilfeldig og litt fordommer, fordi jeg synes det er så digg med filmer som er direkte avleda fra en før-filmisk virkelighet. Men denne får treverket til å sildre av blodåreliv og spy ut ting. Ikke minst, Cyph: jeg tror dette er noe for nettopp deg.
  2. For å jekke deg litt ned etter skrytet: så La règle de jou i dag. Du har fortsatt en vei å gå før du lager noe sånt.
  3. Ok, noen umiddelbare tanker. Om de ikke gir mening, så skylder jeg på feber som forhandler med c-vitamin og whisky: enig med deg og de andre i at dette er det beste du har gjort. Her synes jeg du viser en presisjon som tidligere bare har blitt antyda, en presisjon som åpner opp og ikke lukker igjen. The Long Absence og Room 319 var mer hermetiske, lukka i sin egen verden. Førstnevnte ganske kunstig, veldig hermetisk; Room 319 kanskje ikke så hermetisk, men iallerfall inneslutta, kanskje også litt forutbestemt. Litt som om skjebnen hadde gitt de dette rommet som middelaldersarena, som om den nesten frarøva de livet de hadde utafor. Hadde nok noe å gjøre med de mekaniske kamerabevegelsene og den skrikende-kunstige-uten-å-være-usannsynlig lyssettinga. Mangel på musikk var ganske påfallende i begge to, men det er først her i The Bridge jeg synes denne mangelen kommer skikkelig til sin rett. Her rommer stillheten mye, den lar bildene få puste på en annen måte enn tidligere. I de tidligere filmene føltes mangelen på musikk betydningsfull, viktig i seg selv, for å snurpe noe inn (sorry, finner ikke bedre ord). Her i the Bridge synes jeg du bruker sånne ubetydelige, hverdagslige, naturlige lyder ganske så glimrende, de gjør så filmen ikke føles lukka men henvendt til det omliggende. Litt på samme måte som "Berlinskolen-filmene". Mangelen på lyd er ikke stillhet, men lyden fra bestemte ting, om enn kilden er utafor bildet -- lyder som siver inn i bildet, naturlig, fordi lydsporet lar de ligger i bakgrunnen, på en måte som gjør at lydene ikke blir markert som viktige men viktige i å nettopp ikke ha en betydning som overgår at de høres og er. Her skjønner jeg hva du mener med å søke noe "håndfast", en hendelse, snarere enn noe symbolsk. I J. Doe kjører du på med mer musikk og bildene og tempo er mer bevegelig, omskiftelig, i løpet, en del uinteressante panoreringer osv., og jeg bryr meg aldri noe. Kanskje nettopp fordi du virker å søke noe mer...symbolsk? Fordi du overlesser bildene, tilrøver deg noe fra de som en klovn, blir filmen ubetydelig i sin stressa betydelighet. Vel, kort oppsummert: Foreløpig synes jeg du er best når du lar mangel på musikk gi et bilde rom, og ikke lar stillheten påtrykke bildene en hermetisk stumhet, men ber oss høre innhaleringa fra nettopp denne røyken. Du vil uttrykke noe som har med et "kontemporært karakterdrama" å gjøre, ikke "visuelt dilldall", du vil ha innhold. Ja, greit at jeg har hatt et kjipt forhold til ordet "innhold" opp gjennom åra, og fortsetter å ha det, men det viktige er at du nettopp her er på vei mot noe sånt fordi du lar bildene romme det omliggende: det er noe som siver i denne filmen på en annen måte enn i de tidligere. La meg legge til at til og med jeg, ikke akkurat en skorstein, reagerte litt på røykinga. Han røyka lissom med stil, affektert, tipper han tenkte noe jævlig på den fete frakken sin idet han trakk inn.
  4. Hehe. Nei, den har jeg ikke sett. Har bare sett Rocco og brødrene hans av Visconti, det er vanskelig å se for seg åssen Den fremmede kan bli behandla av de svulma henda. Den filmen kan ikke ha musikk, hører jeg for meg idet jeg tenker på boka. Filmen har sikkert musikk. Jeg kom på, tenk deg Melville. Der har vi vel temperamentet som kunne passe. Jeg så Army of shadows ganske nylig. Virkelig glimrende. En spesielt minneverdig scene: fluktscenen fra fengselet/massakren. I bilen: en hånd oppå en annen. Null musikk, der mange ville brukt det, bare stillhet og hender etter stormen.
  5. Myten om Sisyfos (Albert Camus, 1942 -- oversatt av Bernt Vestre) Camus vil forstå en verden som ikke lar seg forstå, men egentlig vil han vel bare smile et smil som rynker seg til døden? Et smil uten grunn, bare den grunnen føttene hviler på, mens bevisstheten omfavner de blodårer som koker av den dødelige evigheten den kjenner til og aksepterer og forakter uten å surmule. Et sta smil, som trosser uten å ville overvinne steinen som skal bli dets grav. Gjorde ikke like inntrykk som Fuglane, men så er jo dette en ganske annerledes tekst, er vel egentlig et langt essay som oppglødd går i dialog med romanen. Camus vil være fornuftig, men samtidig vil han være Vesaas. Skinner vel hovedsakelig i setninger, i avsnitt. Bøker. Hvorfor trenger man film? Kødder. Faktisk kan Camus' tekst være et argument for filmens... ja, skulle vi ty til ordet skaperkraft? Som nok en bevissthet, nok noen øyne -- et øye utenfor øyet, for å bruke Jean Epsteins ord -- kan filmen være nok et opprør mot det slumpliv det er gitt, en annen bevissthet som tar sin makt over verden og på sin måte undersøker (ved å skape) det Camus ser som det absurde: uoverenstemmelsen mellom mennesket som roper og vil vite og verden som er "ufornuftig taus".
  6. Fuglane av Tarjei Vessas. Ta to eller tre stk. enkle, profane setninger og plasser de under hverandre, i rask, enkel rekkefølge. I sammenstøtet blir det tordenvær. Hva er det som skjer i disse linjene? Jeg tror dette: en montasje, merkelig sildrende i sin bråhet, klar til å splintre orda som ligger der på arket like klare og minst like formelige som nyhogde tømmerstokker i en skog, som utvider, nei innbefatter, disse symbolske tegna på et papir fra en skog, si to eller tre enkle setninger, med et liv de er unndratt men som bare de kan finne. 2 + 2 blir ikke fire men torever, for å bruke Tarjeis nynorsk. Det blir torden, en usagte fornemmelsers torden, som faktisk blir sagt, skrevet, der to setninger etter hverandre ikke danner en tredje mening men noe som ligner et fugleskrik, som i skriket får klare ord og setninger til å miste sin klarhet men samtidig fornyer-forsterker klarheten. Og dette uten meta, sofistikert eller tommerhuggersk, Angeleno, ikke bortpå dette med dine intertekstuelle fingre! Rett på sak i betydninga flate steiner er til å sitte på. Blir å lese mer i sommer. Denne godeste Papi anbefalte meg Don Delillos Point Omega, det blir nok neste.
  7. Kiddo

    Paahs journal

    En av mine favorittnoirs, kanskje den beste av dem alle. Båt-scenen er bra, ja, den setter seg. Når de står i bua der og båten stadig nærmer seg i bakgrunnen -- et bilde som henta ut fra et virkelighetsnært mareritt, nesten noir-ikonisk. Hele filmen er sånn, egentlig, et mareritt stinkende av asfalt, stålgjerder og klaustrofobiske urbane hjem, nesten like trykkende slitsom og mørk som første halvdel av nesten-perfekte On Dangerous Ground. Nået trykka opp i et hjørnet av fortid. Den berusa fargescenen i Shock Corridor var helt klart høydepunktet. Ble litt skuffa av den filmen egentlig. Men som jeg sa etter å ha sett The Naked Kiss og ikke likt den noe særlig: det er sikkert meg det er noe gærrnt med, og ikke Fuller. Og uansett har jeg fortsatt til gode å se en del av ham, som Pickup... også likte jeg jo Forty Guns veldig godt. Og jo, jeg holdt på å glemme Run of the Arrow, som kanskje er en litt ujevn film, men som iallefall har en av tidenes skuespillerscener (den som befinner seg på en liten bru). Har du ikke sett film siden 7. mai, PAAH? Det har iallefall ikke jeg. Tror ikke jeg har sett film på en måneds tid.
  8. White er egentlig ikke tilstede, det var bare noen oppdikta sitater. Men greit, vi holder til og med en virtuell White vekk fra denne tråden, høres bra ut. Jeg har ikke fått lest så mye i den boka enda, men iallefall lest Nicole Brenez' og og vår norske venn Trond Lundemos bidrag, i tillegg til et annet, samt noen oversettelser av Epstein, blant annet den om lyrosofi (har gått i dialog med Epstein i masteroppgaven jeg akkurat leverte -- puh!). Skal kose meg med denne antologien i sommer. Det er godt å ha deg innom igjen, pretender. Frenzy er så vanskelig å ha med å gjøre.
  9. Kiddo

    Paahs journal

    Jeg har bare sett My Ain Folk, den midterste i trilogien hans, men det er en av de største opplevelsene jeg har hatt. På mangel av ord: topp 2.
  10. "Give me Griffith's unpretentious and tantalizing dramatization of humanity any day -- great for every other reason than everyone else has credited him for. Fuck Epstein's hipster-nihilistic holiness"
  11. Glimrende. Viktig å ikke besudle Epsteins renskårede lyrosofi med fransk-engelsk symbolræl. Blir som å lese Epsteins tekster med Armond Whites (hypotetiske) notater: "this was a bland visionary" i høyre marg.
  12. Naturligvis alle. Men Seasons regnes vel av de fleste (av de få som har kjennskap til han) som en av de absolutt beste, og den er nok et greit sted å fortsette. Den er utrolig god. Personlig setter jeg Mer dare og Menq (Us) høyest, men synes også Obitateli (Inhabitants) er helt rå. Resten synes jeg er veldig gode, men treffer kanskje ikke så hardt som de andre. Montag: godt å høre. Hva synes du egentlig om Pelechian? Forresten, Cyph: kult at du likte A page of madness så godt. Husker jeg så den på oppfordring fra awf, og ble helt lamslått. Så en annen av Kinugasa nå ganske nylig, som jeg kanskje ikke har nevnt. Gate of Hell, fra 1953. Veldig bra samuraidrama. Kan tenke meg det er noe for deg. Den har en helt annen ro, er mye mer beherska, enn Page, men igjen viser Kinugasa at han er en mester i å beherske og bruke bevegelse. Også visern seg som en kløpper på fargebruk. Står ikke fem flate øre tilbake for Kurosawa i Ran. http://i42.tinypic.com/2qs8ihj.jpg
  13. Det er ikke Pelechian som har laga denne. Det er en ung, italiensk regissør, Pietro Marcello (hans The mouth of the wolf, fra 2009, ser bra ut) som har laga en dokumentar om Pelechian. En ordløs montasje om (eller med) Pelechian. Når det er sagt, lever sistnevnte. Tror han sliter med å få økonomisk støtte til prosjektene sine. Han og Godard hadde planer om et prosjekt en gang, "Homo Sapiens", en gang på 80- eller 90-tallet, men det ble aldri noe av. Det er mest sannsynlig et tap for framtidas generasjoner, for "post-mennesket".
  14. pretender er stadig et savn. Godt vi har Frenzy iallefall, selv om han har litt dårlig smak når det kommer til Ep. Innsikt kommer med alder'n, og du er fortsatt ung.
  15. "liker"? Du ass. Den er så intens-bra at den gjennomborrer ethvert påfølgende bilde, til og med de som ikke er intens-bra, og utsletter enhver fornuftig tanke som kan tenke om den er overbevist eller ikke. Du har rett og slett dårlig smak, Frenzy. Men du har jo heldigvis god tid til å bli Opplyst.
  16. -- utsnitt fra en dokumentar jeg gleder meg sinnsykt til.
  17. Kiddo

    Paahs journal

    Herregud, nå blir det mye bra film her. God beskrivelse av Ride in the Whirlwind. Svette ansikt, ja, ansikt der tiden passerer som et slit og peker mot døden. En dekonstruksjon av den individualistiske prærien, det noble cowboyansiktet, og den håpefulle solnedgangen: ikke en signaliserering av håpet om en ny og bedre dag, men markeringen av ett stykk overstått kjedsommelig slit, og begynnelsen på mer slit med utløpsdato. Husker det var utrolig friskt å se etter en del klassiske westerns. En favoritt. Hjelp, jeg skal bli far! er faen meg en passende tittel. Jeg glemmer aldri scenen der faren snakker med legene rett etter fødselen. Tydelig opprørt og usikker: Far: It’s not.. it’s not an animal, doctor. (mumling)..Whatever it is, you can’t classify it as an animal. It’s human, doctor, that’s what’s disgusting to you, isn’t it? Lege 1: It kills like an animal. Lege 2: And when we find it, we’re gonna have to destroy it like one. Far: Well, I don’t care. I suppose you’ll have to do what’s necessary. Lege 2: I’m glad you feel that way. I only hope your wife understands as well. Far: What’s it to understand? It’s better not to think about it. Hjelp, jeg skal bli far!, indeed. Har du fått sett Perfect Strangers, PAAH? Er spent på hva du evt. synes om den.
  18. http://dare.uva.nl/document/361589 ! Her renner det inn! Epstein har en framtid, han kommer til å få en posisjon som Bazin etterhvert. Har enda ikke sett Usher, Frenzy. Jeg tror jeg har feil utgave. Det er iallefall en harry engelsk stemme som maser om usher, Usher, USHER stadig vekk, leser opp hvert mellomtekstord som om han skulle vært bebodd av et pompøst spøkelse som spiller teater i stemmebåndet. Hadde et gjensyn med tivoliscenen i Coeur Fidele, da. Frenzy, du kan ta med deg Uru og dra til sjøs, en sjø Epstein aldri hadde filma!
  19. Bra med awf-namedropping, skuffer aldri. Og dette var jo ikke bare namedropping. Teksten din fikk meg skikkelig gira på å se Amma Ariyang. Godt bidrag til journallista.
  20. http://i39.tinypic.com/24kvz9l.pnghttp://i42.tinypic.com/w7e5v.pnghttp://i42.tinypic.com/344yxrt.png http://i41.tinypic.com/a3gqs2.pnghttp://i43.tinypic.com/35jwcxg.pnghttp://i40.tinypic.com/2q19b1g.png Har sett tre filmer av Deborah Stratman de siste dagene. Etter de tre opplevelsene vet jeg det: hu er en av de mest interessante, beste filmskaperne som jobber nå. De filmene jeg har sett er alle forholdsvis ordfattige montasjer med asynkrone lyd-bilde-sammensetninger som oppleves som melodiske undersøkelser av kultur og kulturelle fenomener. In order not to be here (2002), som de tre øverste bildene er henta fra, undersøker, på en poetisk-forhørende måte, en nattlig suburb der hus inngjerder seg og overvåkningskameraer vokter over landskapet, en statsapparatets ørn. O’er the land (2009), som de tre nederste bildene ovenfor er fra, en film på litt under en time, er et slags essay om (våpen)frihet i USA, der inspiserende landskapsbilder, hvor landskapet blir vist alene og okkupert av frihetselskende uziholdere, utlyser trivalitet og ikkeno mindre enn det sublime. Begge deler? Ja, jeg tror det. Har lest noen intervjuer med Stratman, og sitatet som ligger på mubi har ord skapt for denne kar’n vettu: “If we gain nothing from experimental film, I hope at the very least it convinces us that there are more ways to ‘speak’ than with words. In my films, I’ve tried again and again to attempt a cinema where strongly held beliefs, political sentiment, existential longing, even historical reverie might be presented and argued non-linguistically” Dette er ikke bare pretensiøse ord, jeg synes hun får det til i filmene. Som sagt, det beste jeg kan kalle det foreløpig er melodiske undersøkelser, eller instrumentelle forhør, der lyd og bilde danner en ekstremt kraftfull symbiose, der det ene ikke illustrere eller forsterker det andre, men er avhengige av hverandre i dannelsen av et slags ikke-fastsatt argument, et nettopp ikke-lingvistisk argument som ligger og flyter i bildene og musikken, i bilde-lyd-bildet. Det er ikke ofte jeg ser filmskapere som klarer å arbeide med lyd og bilde på en måte som gjør begge deler så totalt integrert i hverandre, der bildene nesten oppleveles som elektronikabeats og lydsporet (mye elektronika) danner bilder. Det er litt drøye påstander, dette er litt mystisk, det er noe Pelechian, det dærre eneste filmgeniet jeg vet om, sier: at man av og til kan høre bilder og se lyden. Jeg vet ikke helt om jeg helt skjønner hva han mener enda, men jeg tror det, og det handler iallefall om at lyd og bilde blir lyd-bilde, eller bilde-lyd: en enhet. Ikke to deler sammen. Stratman nærmerer seg dette, klarer å skape dette av og til, sånn jeg opplever det. Og nå tenker sikkert noen av dere at herregud, nå innynder han kiddo seg i formalisme igjen, er så interessert i film at han glemmer verden. Men nei, det her handler om politikk. Å se filmene er å stirre direkte inn i spørsmålstegn om kulturelle fenomener, teknologier, ideer. Nye spørsmålstegn. Dvs: ikke tegn, men spørsmåls-vibrasjoner, audiovisuell undring. I In order not to be here og O'er the land er kamera som en alien med menneskelige føtter: et (teknologisk) vesen som har vært her en stund, men med en sensibilitet som ikke kjenner føttene sine, ikke forstår blodsirkulasjonen der nede. Men vil forstå. Fascinert og skremt av sirkulasjonen i kultur'n. http://i41.tinypic.com/rka4k4.pnghttp://i40.tinypic.com/2r298yb.pnghttp://i44.tinypic.com/2nknnfk.png Den foreløpig siste jeg så av henne, Kings of the Sky (2004), som bildene ovenfor er fra, er mindre essayforma, mindre undrende og kanske mer aktivistisk. Det er en mer rå og impulsiv dokumentar enn de to forrige, bærer preg av mindre planlegging. Dette kommer også fram i et intervju med Stratman: der hun i de to forrige gikk mer systematisk til verks, i etterfølgelsen av et problem eller spørsmål, var hun i denne i en prossess der hun fulgte med subjektene sine, en gjeng linedansere som søker politisk og religiøs autonomi i Kina, og skøyt mye materiale på en mer spontan måte, mens hun levde med de i noen måneder. Her er det i redigeringsarbeidet en form for filmatisk skulpturering tar form (hu antyder Tarkovskys ideer om å skulpturere i tid som en generell inspirasjon til arbeidet sitt). Ulike variasjoner av saktefilm og (igjen) asynkrone lyd-bilde-sammensetninger skulpturerer råheten, det spontane liv som er fanga av kameraet, og utløser nye dimensjoner ved det spontane (her ville jeg sagt at Epstein, med sin ide om fotogenie, hadde vært stolt). Disse linedanserne, som det dannes et slags kollektivt portrett av, fikk faktisk asyl iallefall delvis takket være filmen. Deborah Stratman, en ny favoritt, blander sosial bevissthet med poetisk takt i noe jeg ikke vil kalle talent -- det fanger ikke den spesiell kraften i filmene hennes -- men dritbrahet.
  21. Så mye bra film i mars, hovedsakelig takket være Minimalen og Kosmorama. Deler lista opp i kort og lang. Orker ikke å skrive noe i utgangspunktet, men bare å spørre om kommentarer! Topp 10 korte (de tre første markerer seg spesielt): Killing the Chickens to Scare the Monkeys (Jens Assur, 2011) Sielunsieppaaja AKA Soulcatcher (P.V. Lehtinen, 2011) Wind (Ivanyi, 1996) Romance (Georges Schwizgebe, 2011) The Girl Chewing Gum (John Smith, 1976) Stuck in a Groove (Kogler, 2011) Matta – realease the freq (Kim Holm, 2011) Derivation (Hyun-Suk Seo, 2011) The New Architecture and the London Zoo (Nagy, 36) Boro in the box (Mandico, 2011) Topp 10 lange (de to første er nye favoritter, de andre er ekstremt til veldig bra): Arirang (Kim-ki duk, 2011) On the Bowry (Rogosin, 1957) Ildfjell (Rùnarsson, 2011) Elena (Zvyagintsev, 2011) Hell in the Pacific (Boorman, 1967) My Crasy Life (Gorin, 1992) Outside Satan (Dumont, 2011) Jiro Dreams of Sushi (David Gelb, 2011) Vanishing Point (Sarafian, 1971) Hara-kiri (Miike, 2011)
  22. Kiddo

    Paahs journal

    Glimrende poster. Jeg husker jeg prøvde å si noe om The Lonely Man en gang, og sammenligna den med dagen-derpå-stemning og en skulptur. Det du skriver "En western skutt gjennom bunnen av et tomt whiskyglass" er både mindre pretensiøst og mer presist. Jizz: forsåvidt enig med deg, men det er jo ikke en plott-film, det er en tilstands-film. Filmen er ikke nydelig til tross for at den har et tynnslitt plott, men på grunn av det. All energi kan kanaliseres i skulpturering av whiskyglassbunnsannhet.
  23. Kiddo

    Iran

    Deler awfs anbefaling. Vel, jeg har ikke sett den, men har tenkt til det, og jeg så gode tendenser i en kortfilm av samme regissør: Nedamatgah AKA Woman's Prison. Ellers kommer dodraugen til unnsetning med tre av de jeg også ville anbefalt: The Cow, Still Life og The House is Black. Glimrende filmer på veldig forskjellige måter (den første er noe sånt som ekspresjonistisk neorealisme om galskap, den andre tar for seg besindig hverdagslighet og kan faktisk minne ganske så mye om Jias Still Life, i hvordan den framvekker en følelse av ro, en ro som kanskje er i ferd med å oppløses av maskinen og modernitetens tid. Sistnevnte er en lyrisk-informativ montasje om spedalske AKA mennesker). Etter å ha sett et par til av The Cow-regissør Dariush Mehrjui, må jeg si jeg har blitt fan. Anbefaler Hamoun. Kjenner jeg min Uru rett, vil han bli solgt fra start. Som jeg ble. Husker jeg likte Crimson Gold sinnsykt godt. Panahi er god med enkle virkemidler. Jeg klarer ikke å rangere denne, Sirkelen og Den Hvite Ballongen. De er alle mest sannsynlig mesterverk.
  24. Kiddo

    Paahs journal

    Enig i at High Noon ikke er noe særlig. Et kadaver med fin parykk? Den er vel heller ikke lenger den bautaen den tidligere har blitt regna som. Den har iallefall blitt kritisert av flere. Boetticher, derimot, ja, han har vel bare blitt mer og mer respektert. Litt av en duo ja, han og Scott. Det er noe veldig tidsbestemt og samtidig ikke-tidsbestemt (kvier meg alltid for å bruke ordet tidløst). Akkurat det High Noon ikke er: den føles som et studioartefakt, rimelig livløs. Boettichers filmer har forsåvidt en slags livløshet de og, tilbyr en egen stilisert verden -- det er gjerne en følelse av stillstand i filmene, er det ikke? -- men spørsmåla de gir direkte bilder til føles så mye mer relevante, gyldige, rå, ekte. Akkurat nå tror jeg The Tall T er min favoritt, men Ride Lonesome og 7 Men From Now er ikke langt unna, om unna i det hele tatt. Badering: har du sett noe særlig av Anthony Mann? De er også hardbarka (man kunne kanskje kalt det sand- og skognoir), men mindre stoiske. Mann og Stewart er forresten en ca. like bra duo. Der Stewarts ansikt vrenger seg av fysisk og moralsk smerte, og Mann bruker svette nærbilder for å fange det, stirrer Scott målbestemt mot sin neste moralske oppgave, sin smertefulle plikt, og Boetticher viser det mer enn gjerne i et kontrollert mediumshot. Svetta blir undertrykt.
  25. Har ikke sett den, men det er kleint å sitte på pc-en mens man ser film!
 
×
  • Create New...