|
-
Etter tre øl: kunst handler i første omgang hverken om å gi nytelse eller om framskritt, men om en gjenoppdaging. Husker noe den avdøde Stig Sæterbakken skrev, om litteratur og om en opplevelse i barndommen sin, der han så et fotografi av foreldrene på en fest, yngre, med et annet liv. Det gikk opp for ham at foreldrene hadde hatt et annet liv. Det gikk opp for ham at den verdenen han hadde lært å kjenne bare var en mulighet av mange. Poenget hans er ikke at dette fotografiet er kunst, men at kunsten stadig påminner oss om at denne verden bare var en mulighet av mange: den ber oss gjenoppdage verden. Eller som en kompis av meg sa det nylig, i en diskusjon vi hadde om kitsch (det har blitt en intern humorgreie; og her passer det seg å påpeke at denne personen er alt annet enn oppblåst, og driver ikke med kunst eller noe i ”kulturfeltet”, denne kommentar’n smatt inn i en delvis saklig komedie): ”kultur er menneskets ringvirkninger, kunst er mennesket.” Jeg vet ikke jeg, utenom dette: det er iallefall et forsvar mot reklame. Tror hulemalerne hadde sagt seg enig om de hadde opplevd så mye reklame.
-
Har tenkt å få sett Sun Lamps selv. Fikk litt avsmak for Demme etter Last Embrace ('79), men kanskje Something Wild skal bli neste av ham. La oss holde denne tråden varm: så Pale Rider (Eastwood, 1985). Jeg kan spare meg for den politiske konservatismen, men jeg må si jeg likte denne på mange andre måter, i all sin enkelhet. En western med autoritet. Vi snakker filmhistorie i blodet, veldig klassisk, en ganske uoriginal historie. Men hva gjør det når Eastwood ikke bare kjenner sitt vesen på lerretet fullt ut, som Roger Ebert påpeker i sin anmeldelse, men også westernsjangerens vokabular og tematikk, og døper det ikoniske i et naturlig lys uten å bevege seg vekk fra stoffet mytene er lagd av. Man kjenner hvordan sola treffer steinen og trehusets vegger i denne filmen, samtidig som Clints ’Priest’ rir fram fra mytenes verden. Etter å ha sett litt Boetticher, ser jeg en videreføring av noen av hans grunnleggende interesser, først og fremst den ensomme mannen som Gjør det Rette i en verden der kjærlighetsforhold må vente til plikten er unnagjort -- og blir den noen gang det i disse lovløse tider? Æ, livet tærer på den stoiske og moralske cowboy, og det kunne fort blitt teit og banalt, men hvert bilde utstråler hos Eastwood, som hos Boetticher, en autorativ direkthet og presisjon som gjør at det funker. Det som interesserer meg er kanskje først og fremst hvordan de bruker sjangeren til å gi direkte bilder til diskusjoner om moral: hvordan være, hvordan handle. Som filmskapere som Anthony Mann og William A. Wellman, har de også et øye for landskapets rolle i dette moraldrama. Det er passende at filmen slutter med menneskerop som gjaller i fjellene: en ung dames tilrop til den menneskelige myteskikkelsen som har ridd vekk. Landskapet fyller de mellommenneskelige relasjonene. Eastwood viser det også klart tidligere i filmen, da en taler overbeviser en gruppe mennesker i et livsviktig valg; mørket rundt, og bålet som lyser opp talerens ansikt og forstørrer samholdet, hjelper på den retoriske krafta. Lyset fyller et menneskes blikk, tross alt. Har også sett en annen 80-tallsfilm: Skiing Scenes with Franz Klammer (Bogdan Dziworski, Gerald Kargl, Zbigniew Rybczynski, 1980). Kortfilm om en tydeligvis mer eller mindre berømt skihopper. Veldig 80-talls i uttrykket. Ingen dialog, og ingen tydelig narrativ struktur, men snarere en delvis kaotisk, surrealistisk lek med filmatisk iscenesettelse. Ikke det helt store, men noen lol-øyeblikk og litt interessant å se en tidligere film av Gerald Kargl og fotografen på Angst, Zbigniew Rybzynski. http://i49.tinypic.com/au8fwo.png
-
Så faktisk de to første episodene. En nedvurdering av livet og overvurdering av kulturproduktmiddelmådighet.
-
paah, fått sett no Garrel? Jeg fortsetter så lenge: så endelig The Dead (Huston, 1987). Minner meg litt om Nicholas Ray (særlig In a Lonely Place og Wind Across the Everglades) i måten det hele blir et slags analytisk prosadikt om mennesker i et miljø. Som Ray, har Huston en spesiell evne til å ta for seg mennesketyper uten å redusere mennesker til typer. I krysningspunktet mellom dramatiker, poet og etnograf: på en overklassefest stirrer han inn i en menneskelighet. Nøling, savn, meninger, gester, kjærlighet, vilje, død, etter festen må vi ut og falle som snøen.
-
Men den SER jo fin ut da!
-
Åjoda. http://i49.tinypic.com/s2hatl.png Man on Fire (Élie Chouraqui, 1987) Hevnfilm med noir-røtter, blant annet en åpning inspirert av Sunset Blvd. Den har ikke den samme fresende energien som Tony Scotts remake, så man får dessverre tid til å kjenne kornyheten ved korny-sentimentaliteten. Bruk av saktefilm, lada 1.personsperspektiv-kjøringer og freeze-frames, framfor dirrende klipp, er karakteristisk for dette patosfylte 80-tallsuttrykket. Litt leddgikt forsøkt oppveid av noen gamle triks fra boka; funker delvis. Regissøren er fransk og flere i filmen snakker engelsk, men filmen er satt til Italia og føles litt italiensk i uttrykket. Har sine øyeblikk, på mange måter ganske bra gjort, og Scott Glenn står ikke tilbake for Washington som forpint-rasende antihelt, men helheten mangler momentum.
-
Fabeldyrene er kanskje det nærmeste filmen kommer noe interessant, men nei, jeg synes ikke de klarer å forankre filmen i noe, de er snarere som bøyer mot et fjellkrasj. Frenzy: Jeg kan se hva du mener, gode argumenter. Jeg tenkte på myten om de udødelige brødrene og Forrests oppskjærte hals, der den tilbakeholdne Kvinnen viser seg å ha redda dagen. Jeg ser du går inn på dette selv i teksten din, og det ser ut til at vi vurderer det likt. For all del, filmen er en vannrett tommel, for å bruke den nye df-sjargongen.
-
Papi og Frenzy: nå må dere rulle inn! Men når først disse ufortjente orda kommer, passa det bra nå etter juledager nesten uten skriving, lesing og seeing. Får igjen trua i disse dvalefingra. Har dessverre ikke sett noen av dem, og ingenting av Ceylan. Det eneste jeg har sett på lista di, Frenzy, ved siden av de jeg har på min egen liste, er The Dark Knight Rises og Lawless. Synes begge de var ganske tamme og klisjéfulle med visse kvaliteter (f.eks. fargetonene og glimrende etableringsbilder som definerer kjeltringenes hjemsted i Lawless; men det hjelper ikke så mye når tilløpa til noe interessant, som semiproblematiseringa av mytologisering, ikke er veldig overbevisende, grundig eller original, volden ikke veier en dritt (men er romantisk-brutal) og den Scorsese-inspirerte struktur’n er langt fra frisk. Nærmere pastisj enn harde sannheter). Synes det er vanskelig å sette ord på, men her er et forsøk fra kommentarfeltet på Znett:
-
Notert, Frenzy. Barbara skulle jeg sett for lenge siden. Elena var solid. Det vil si: så lenge man legger til at den også er ulmende. Den er som et stille vann der enkelte klipp velter glasset, og ja, viser at vannet bare lå i et skjørt glass (særlig ett klipp seint inn i filmen er kraftullt i måten det synliggjør klasseskille). Hehe. Har ikke sett noe annet av ham, og jeg har alltid vært litt skeptisk, har alltid sett ut som noe litt kitschaktig greier, Munke-Amelie liksom. Men Arirang var iallefall en fortvilt filmskapers brutale strupetak på seg selv, der denne Ki-duk retter et ujålete hjemmevideokvalitetskamera mot seg selv, som en sjelegranskende gønner, og rabler som et menneskedyr i ødemarka. Eller et intelligent, hjemløst barn som stirrer seg selv inn i øynene -- med sine egne og filmens. 8 ½, guerilla-style.
-
Og kanskje vi må ses, og diskutere Tabu over en pils. Har sett ganske lite, men tydeligvis nok til å lage en topp 20 med mye bra (bare de tre siste jeg synes er rett over OK+). Som alltid når det kommer til disse årslistene uten imdb-regel, er jeg litt usikker på hvilke som er ”innafor” året, og om jeg skal ta med kortfilm eller ikke. Prøver meg i første omgang med en langfilmliste: Arirang (kim-k Duk) Wuthering Heights (Arnold) The Interrupters (Steve James) Play (Östlund) We Need to Talk about Kevin (Ramsay) Dreileben (Petzold, Hochhäusler, Graf) Elena (Zvyagintsev) It May Be That Beauty Has Reinforced Our Resolve – Masao Adachi (Grandrieux) Into the Abyss (Herzog) Ildfjell (Rùnarsson) Hors Satan (Dumont) Bombay Beach (Alma Har’el) Jiro Dreams of Sushi (David Gelb) Las Acacias (Pablo Giorgelli) Hara-kiri (Miike) Bad Weather (Giovanni Giommi) Mission: Impossible – Ghost Protocol (Bird) Livid (Maury og Bustillo) Attack the Block (Joe Cornish) Despicable Dick and Rightous Richard (Joshua Neal) Rævmøkk: Beasts of the Southern Wild, Kotoko (Tsukamoto) og Lockout (Mather og Leger).
-
Programmet under årets Tromsø Internasjonale filmfestival (TIFF) ble sluppet i dag. Så raskt over i stad, og noterte meg særlig følgende: Tabu, White Tiger, War Witch, The Nail in the Boot (! awf, tar du turen?), Leviathan, Laurence Anyway, Anton’s Right Here, Margaret, Pulsagasari. . Interessante titler som utgår for min del, da jeg først drar dit på torsdag, er filmer som Lacan Palestine og flere filmer av finnen Peter von Bagh, som får et retrospektiv. Andre som skal? Noe å anbefale?
-
Ja, On Dangerous Ground skulle jo egentlig slutte der, men Ray fikk ikke lov. Den scenen med "nervøse latterbrøl" i Deathdream synes jeg er det klart beste med filmen. Måten kamera trekker seg sakte vekk fra familien og viser huset utenfra, i mørket, er en aldri så liten horrormelodi. Det amerikanske mareritt.
-
Du ser så mye bra. On Dangerous Ground, har ikke noen ord om den? La meg tippe på noe av det du likte med den. At omgivelsene klamrer seg til karakterene (og at du lukter og kjenner atmosfæra) og at karakterene sliter med å klamre seg til hverandre. Ja, før aggresjonen og sårheten kommer seg til kulde og omfavnelse da. Ja, også ser du nå, kanskje tydeligere enn noen gang tidligere, hvorfor Robert Ryan kanskje er den aller beste skuespiller'n? Grattis med dagen!
-
Så denne for litt siden. Kan kjenne meg igjen i beskrivelsen. Ble nesten litt slått ut av starten, den der ridninga i saktefilm, men så ble det litt vanskelig å henge med i svingene etterhvert. Så akkurat en utrolig film: Vsvevolod Pudovkins A Simple Case (AKA Prostoy Sluchay), fra 1933. Ikkeno lyd, relativt få tekstplakater. Har vel aldri før sett Tarkovskij så tydelig i tidlig russisk montasjefilm. Det er noen sekvenser i første halvdel her som var rett ved å få meg til å le og gråte om hverandre. En mor og far sitter og ser på sin sovende sønn. De ber ham våkne. Så kommer et spørsmål: "Har du det bra?" Gutten svarer: "Vil du virkelig vite?" Et gradvis mer våkent og smilende fjes, vinden som rolig får gardinene til å blafre, en vind varmere enn noen annen, en energisk montasjestrøm av mårravask. Så går sønnen bort til faren: "Jeg har hørt mye godt om deg, far". Det høres korny ut, men... En sekvens litt seinere: faren møter en venn, tydelig at de ikke har sett hverandre på en stund. Han spør vennen: "Hvordan har du hatt det?" Vennen svarer: "Vil du virkelig vite?" Svaret kaster oss brutalt fra fredelig asfalt til istykkerreven jord og døde kropper... Går ikke an å gjenfortelle, selfølgelig, men vanvittig i sin eksplosjon av noe ømt og hardt, en form for ekplosiv-lyrisk skulpturering som bl.a. Tarkovskij ville videreføre i mindre maskingeværtempo. Jeg ser også andre her, blant annet Pelechian, og Kuleshov med disse silhuett-bildene som kontrasterer mennesket med himmelen og skyene. Og øynene til ei av damene her, hva minner di om? Ingenting. De lyser seg sjøl. Glem "sjelens speil", de er en uutgrunnelig beat i en håndgripelighetens musikk. Som hun der blåskautete dama i Sans Soileil. Nok rør og namedropping. Men tror dette ville vært noe for blant annet deg, pretender. http://i47.tinypic.com/359029h.png Papi: notert. Og det ovenfor er også en anbefaling til deg, som du sikkert skjønte.
-
Papillon har en drøy liste. Sist jeg så en liste jeg var mer fornøyd med enn min egen, var det vel KAH som slang ut sin favorittliste. Jeg er kun mer eller mindre fornøyd med min topp 10 foreløpig, så poster den for nå: Our Century (Peleshian) Day of the Dead (Romero) Love Streams (Cassavetes) Angst (Kargl) Is-slottet (Blom) Perfect Strangers (Cohen) Nostalghia (Tarkovskij) Scarface (De Palma) Krysar (Jirì Barta) Violent Cop (Kitano) Planer om å se, når jula kommer og jeg kanskje får tid til å se litt mer film igjen: Garrel!
-
Bra jobba, paah! 80-tallet blir bra, sykeste tiåret noensinne i verdens univers.
-
God beskrivelse av filmen, det må jeg si! Men ok, sorry, trodde jeg hadde sjekka det. Da vurderer jeg nesten Get Ready, men nei, den telles vel ikke engang, festivaltrailer blir litt drøyt å ta med. Inntil videre bytter jeg Tscherkassky ut med Jean-Pierre Gorin og hans My Crasy Life fra '92. Dokumentar om gategjeng i California, med observasjonelle opptak av gjengen som spiller kort og slapper av, rekonstruksjoner av ran som ikke gjør det tydelig at det er rekonstruksjoner, intervju med enkeltmedlemmer der de blir konfrontert med spørsmål om de ville likt å se barna sine skutt i en drive-by, og innskudd av stemmen og den rennesteinsmystisk auraen til en HAL-aktig datamaskin i en politipatruljebil. Fantasirik etnografi.
-
Angeleno, sorry, jeg må rippe opp i kjedsomheten: jeg føler ikke jeg fikk svart ordentlig på innvendinga di. Leste kanskje ikke teksten din grundig nok, fikk litt avsmak av at du dro inn form/innhold igjen, og masse annet jeg ikke skjønte så mye av. Tror det er mye der jeg fortsatt ikke skjønner, men la meg forsøke å svare på innvendinga di sånn jeg forstår den. Dette er like mye for meg selv, for å skrive meg fra flauhet, som det er et bidrag til interessant diskusjon for df-folket, så skipp dette med glede. Siterer hele greia, siden det er på forrige side: Jeg unnskylder ikke plumphet "med at man ikke kan skille form og innhold" (hehe, hva er det for noe setning egentlig?). Jeg sier at Haneke er dyktig i sin konkrete bearbeiding av filmkonvensjoner og voldsavbildning; hans kritikk er kanskje i seg selv banal/plump, men måten han foretar kritikken på kjennes i kroppen, går til hodet gjennom kroppen. Der ligger filmens styrke. Det er kanskje et billig poeng han kommer med, en lett kritikk, man har kanskje hørt det før, du ville sagt ”ok, hva så?” om han hadde sagt det til deg på gata eller over en pils eller skrivd det på en blogg, men én ting er å ha hørt, en annen ting er å oppleve, gjennomleve, på en måte. Skjønner du hvor jeg vil? La oss ta en allegori for sikkerhets skyld: en venn forteller deg at det gjør vondt å brenne seg på en stekeovn. Å HERRE, velkommen etter, tenker du, arrogante beleste og belevde vesen. Men så viser denne vennen deg sin erfaring (ved å ha lagd en film, f.eks., der tanken er gitt i glødende bilder som uttrykker erfaring og dennes formgiving). Det gjør inntrykk, til tross for den banale lærdommen du allerede visste (ikke ta på stekeovn). Forresten, Infenso: takk for omtalen av Freeway II: Confessions of a Trickbaby. Har hørt noe om mesterverk fra en annen pålitelig kilde, så dette må ses.
-
Ja, jeg ble glad da jeg så den på lista di. Vurderte også Two Evil Eyes, samarbeidsprosjektet til Argento og Romero. edit: og Angeleno: du vet jo at jeg ikke synes alt som glinser er dritt.
-
Jeg har omarbeida den setninga der litt, faktsk, men det er ikke en kritisk omarbeidning, og den fortjente kanskje lættis-gjøringa, du skal ha for den, men Delicatessen har jeg blitt så lei av, som korny postapokalyptisk søthetsgrotesk karikatur-quirkiness med glinsende dritt i klovnetrynet sitt.
-
Sier estetiker'n som innlemma Delicatessen.
-
Fuck, vi er enig! edit: Merker jeg kjeder meg allerede over å forsvare filmen, men poenget mitt var bare det at man ikke må glemme blodigla, at man må gi den litt respekt i all sin banale innpåslitenhet.
-
Jeg sier bare at man ikke trenger å si JA og "dette er viktig" til budskapet i Funny Games for å like filmen og sette den på en liste. Pulp Fiction og Funny Games er f.eks. mye mer like enn random Tarantino og Caché. edit: forresten synes jeg man kanskje kan overdrive når man kaller det et "essay". For meg er det først og fremst en spenningsfilm som omarbeider konvensjoner. Som diskurs kan det være platt, men det er noe annet her også, noe mer kroppslig og vondt enn en diskurs.
-
Foreløpig liste: Heat (Mann) Bad Lieutenant (Ferrara) Gallivant (Kotting) Passion (Reble) The Smell of Burning Ants (Rosenblatt) Geschwister – Kardesler (Arslan) The Big Lebowski (Coen) Je vous salue, Sarajevo (Godard) Badkonake sefid (Den hvite ballongen, Panahi) Hamoun (Mehrjui) Serial Mom (Waters) La Belle Noiseuse: Divertimento (Rivette) Ôdishon (Miike) Ladoni (Aristakisian) Det Sociala arvet (Jarl) Szél (Iványi) My Crasy Life (Gorin) Little Odessa (Gray) Pusher (Refn) La sindrome di Stendahl (Argento)
-
Morsomt med litt diskusjon da gitt. Hverken Tarantino eller Haneke får nok listeplass, og Tarantino ville evt. kommet foran Funny Games, men likevel må jeg forsvare Haneke litt (nå setter Guido kaffen i halsen og jeg skjønner ikke helt selv hvorfor jeg gidder, trenger han forsvar og hvorfor gidder jeg å gi det, er jo ikke skikkelig fan en gang?). Trenger det å bety det? Er det bare Hanekes leksjon som gjør at man plasserer den på en liste? Tar ikke begge makt over konvensjoner, ved å riste dem inn i et nytt rom? Haneke gjør det for å ryste, Tarantino for å gi glede, humor, en musikalsk sitt-tilbake-i-sofa’n med ironisk distanse til historisk og filmhistorisk ikonografi-følelse (for å forenkle); men begge gjør noe mer enn å gi en leksjon. Det er ingen tørr pekepinne fra Haneke, det er en plagsom lek som fører noe kjent og greit inn i konkret kvalmhet. Hvem var det som sa at film er den beste lærer’n, fordi den lærer bort til hele kroppen? Tror det var en av disse russerne på 20-tallet. Hanekes filmatiske makt kjennes i kroppen som et annet menneskes opprop, og noen finner vel en slags glede eller noe i denne kroppslige og (film-)blodige dialogen fordi de merker og kvernes litt av en annens tanke? En filmforming, og i det en makttagning, som lar oss se filmformer pånytt og i tverrhet ber oss erkjenne? Tarantino har en etisk mindre streng tone, mindre moralistisk, er mer kødden, men gjør vel på en måte det samme, ved å vise oss det kjente og banale i ny film-kroppslig friskhet, vise oss en makttagning av de crime-formene vi så med før møtet med Pulp eller Dogs. Uansett tror jeg det handler om noe mer enn leksjonen, Haneke og Tarantino deler en metabevissthet som i førstnevntes tilfelle manifesterer seg som en plagsom blodigles dialog med filmformene, i sistnevnte en kødden spurvunge som leker på sin egen membran-innpakka dritt. Det er vel sjelden et budskap som får en til å huske en film, som forsvarer en listeplass: det er snarere innstendigheten (jf. Frenzy: ”konsistent tonalitet”) som kjennes og spør; pekefingerns taktile trykk. Angeleno er egentlig inne på dette, men morallæren kan ikke fraskilles fra ”et rent estetisk plan”, da morallæren nettopp består i en kritisk omarbeiding av filmbildenes sanselige/representerende status. Man kan godt si at det er banalt, men det er med en interessant innstendighet og forståelse av filmbildenes integritet som sanselige blokker av tid og bevegelse Haneke foretar en banal kritikk. Forresten bra initiativ, Infenso. Foreløpig liste kommer i egen post, da dette ble en lang tekst.
|
|