Kiddo

Nå ble jeg glad. Tipset var et lite sjansespill, da den jo er litt teoretisk. Men den er jo aldri tørr, det er jo teori i jazza, komisk praksis, og som du sier, "virkelig unike saker", så tenkte det kunne være noe for deg. Nydelig post, Zelmo. Tenkt å få sett Play Dirty selv, pluss de Toths Man on a String. Er med på byttehandel. Men jeg lurer på en liten ting: er det helt greit å anbefale filmer man har nevnt på forumet en gang i tida? Jeg merker jo det er begrense antall virkelig gode 60-tallsfilmer jeg aldri har nevnt i en eller annen sammenheng. morty, glemte å svare deg i forrige post: vurderte faktisk å skrive "sorry morty" i den knappe omtalen. Har sett Frankenstein Created Woman, husker jeg likte den ganske godt. The Earth Dies Screaming skal sjekkes ut etterhvert. To siste: Marketa Lazarova (Frantisek Vlacil, '67) Som å bli dratt gjennom et skogkratt, og få kvister i ørene mens noen prøver å fortelle deg noe, med dialog, skrik og skrål og sang som fra en stor lagerhall fra en annen tid. Dra meg langt inn i... (skal sies at jeg så Second Run-versjonen, men orker ikke tanken på å se denne igjen på en tid). Kocar do vidne (Karel Kachyna, '66) aka Coach to Vienna En film som starter i det enkle og vokser seg til å bli et gripende verk som rommer mye -- uten å bevege seg vekk fra det enkle i premiss og utførelse. Uten å avskjære den omliggende verden, skapes et mikrokosmos, der de konvensjonelle og forventede rollene i en krigsfilm snus på hodet: den sivile russer har krig i tankene, den tyske soldat er fylt av fredens demring. På en kjerre sitter de sammen. Den ene innstilt på livet, den andre på døden. Den ene med hvitt flagg snurra rundt geværmunninga, den andre med en drapslysten øks under beina. Kachyna skaper en film i flere ”satser”, men holder seg til én setting, en kjerre på en vei omringa av trær og tåke og sporadiske lyder fra krigen. I ro og mak intensiveres stemninga. Det bygges en spenning. Men det er en spesiell form for spenning, ikke en konvensjonell. Det er en krigsfilm uten krig, der spenninga ligger i møtet mellom menneskelige steminger konstituert av krigens krefter. Slutten er knusende. Noens fred er andres tortur og død. Verden er befridd, men et enkelt menneske dør, og det skjærer seg inn. Et mikrokosmos dør. Og før døden tortureres dette menneske ved å slepes etter et tau -- tauets navn er historiens krefter, som slynger seg om menneskets hals. Det høres pompøst ut, men det er min feil, mine klønete ord, for disse bildene skaper Kachyna uten at det føles som skrikende symbol. Veldig gripende og veldig, veldig bra. Går fra sånn anerkjennelsens nikk til drøyt bra. http://i47.tinypic.com/fx3soz.png

Ja, må få sett mer av Luigi Bazzoni. Har faktisk Carriage to Vienna liggende klar her jeg sitter.

Apropos Antonioni og "fattig historie": var på et seminar en gang, der en framstående medieforsker kritiserte Antonioni for å "gjemme" mangel på mening (les: historie) bak stemning. Akkurat da kjente jeg igjen håpløsheten fra Bergman. Nei, gode tips. Takk. Har du sett Symbiopsychotaxiplasm: Take One eller The Possessed (aka La donna del lago)?

Gjerne det. Åssen funker det? Skal vi bare komme opp med en tittel vi tror den andre ikke har sett, men vil like? http://i45.tinypic.com/2dif6s5.pnghttp://i48.tinypic.com/kaojs0.png Accattone (Pasolini, '61) Folka her kan kalle hverandre så nedrige ting de bare vil, de kan stirre ned i bakken, men Pasolinis kamera retter opp haka deres. Det er ganske utrolig hvordan alle folka som dukker opp i denne filmen blir gitt en grunnleggende verdighet, en menneskelighet som rister av seg enhver merkelapp man skulle finne på å feste på dem. Og aldri har jeg sett en drømmesekvens som den du finner her. Det nærmeste jeg har sett mine egne drømmers struktur på film. Og hvem skulle tro en replikk som "Enten så ødelegger verden meg, eller så ødelegger jeg verden!" kunne bli noe fylt av så mye ikke-vold og håp? 10/10. Takk til Nomansvalley og Frenzy, som fikk meg til å endelig (!) sjekke ut Pasolini (har jo bare såvidt sett noen filmer av ham for mange år siden).

Motivasjonen for film eller 60-tallet? Min motivasjon har vært verre, jeg fortsetter: http://i49.tinypic.com/14y26pt.png The Devil Rides Out (Terence Fisher, ‘68) Fisher er dyktig han, det er ikke det. Men det er litt teater + nærbilder + biljakt. Litt for mye sminke og stivhet, som en dokke med OK ledd. Det funker ikke helt for meg. Men den har sine øyeblikk, og forsterker fornemmelsen av at Fulci muligens så sine Hammer-filmer. http://i48.tinypic.com/2w1w8rp.png The Desperados (Henry Levin, ’69) En western-Tragedie med like interesser og like store kvaliteter som Man of the West. Som The Lonely Man, er det et nesten-mesterverk fra Levin. Og denne fyren blir aldri nevnt! Hadde aldri hørt om denne filmen, og ser nå at den har 4.3 på imdb. Burde ligge nærmere 9.5, spør du meg. Listeplassmateriale. Jeg fant den ved å søke etter 60-tallswestern, og sjekket den ut på bakgrunn av The Lonely Man. Filmen har kanskje den beste åpningssekvensen jeg har sett i en western. Levin skaper fra start en trykkende atmosfære av vold, kaos, krig, som varer hele filmen gjennom. Det er sjeldent, om noen gang, jeg har sett noe sånt i en western. En gjeng rir inn i en by med vold i tankene, bryter idyllen, setter fyr på den. Ikkeno nytt under sola. Men Levin foretar en mesterlig komposisjon, som forlenges senere i filmen, der gjengen blir en mobb som utsletter individets intelligens og drøm. Tankene går faktisk til en viss scene i Platoon. Dette er uansett en western i Vietnamkrigens tid. Filmen har ikke akkurat Kubricks perfeksjonisme. Det er mange ting man kan reagerer negativt på her. Av og til klippes det veldig plutselig, for eksempel, det hoppes liksom til neste scene på en måte som av og til føles ”feil”, som om en rastløs produsent har effektivisert filmen uten takt. Men så skaper det denne følelsen av kaos, uro, voldsomhet, som styrker filmen, gir den kraft, det dannes et bilde av en verden av hengslene. Inget fristed i dette buldrende liv: i skogen med din dame kan fienden krype opp på deg. Og det slås på trommer her. Av og til litt korny slag, joda, men stort sett er denne "overdrevet" på en positiv måte. Denne er ikke lavmælt som The Lonely Man. Både Levin og Jack Palance er i et annet modus. Mer barokk. Mye dramatisk musikk (kanskje litt vel mye til tider, men igjen: det skaper et fascinerende voldsomt uttrykk), visuelt kinetisk, med noen drøye minne-flash som blusser opp som flammer i ansikt, og en innzooming jeg ikke har sett makan til, der vi voldelig forflyttes fra et totalbilde av en rekke hus til innsiden av et hus, ved et middagsbord som også er en rettssal for anledningen). Ikke like elegant som Anthony Mann, men et dirrende verk som briljerer på sin egen særegne måte. Bilder fra åpningssekvensen i spoiler (uten at jeg spoiler noe):

Bare jeg som ser 60-tallsfilm? http://i46.tinypic.com/2mhwz.png Eyes without a face (Franju, '60) En Universal Horror etter Holocaust? Her trengs ikke røykmaskiner eller det overnaturlige. Den sekulære, amoralske vitenskapen og menneskelige idéer holder i massevis.

El Dorado (Hawks, '66) Det er kanskje forutsigbart, men så finnes det viktigere ting i film enn uforutsigbarhet. Det er mange direkte parafraseringer fra Rio Bravo her, men dette er jo ikke noe problem. Boetticher parafraserte seg selv hele tida i sine westerns. Det interessante er jo ikke uforutsigbarheten, men den konkrete hånd- og støvel-manifesteringa av et moralsk drama. Nå var det lenge siden jeg hadde sett noe av Hawks, og jeg hadde vel glemt hva som gjorde ham så god. Blant annet -- og kanskje viktigere enn noe -- er det hvordan han lader en handling, en gest (gjerne en armbevegelse) med en hel verden. Fra filmens første møte mellom to mennesker, blir Hawks' perspektiv på tingene tydelig, det blir tydelig hvor Hawks' hovedinteresse ligger: vennskap, samhold, relasjoner; ære, kjærlighet, skam. Innenfor de gamle og takknemlige westernkonvensjonene, jobber han med å gi bilder til relasjoner og forholdet mellom plikt og frihet i et menneskets liv. Det er kanskje først og fremst for seg selv et menneske har ansvar, men dette selvet er alltid i et samfunn, finner sin identitet i dette samfunnet, så personlig ansvar blir også et sosialt ansvar. Her finner du noe av det jeg tror ofte skiller de store westernregissørene fra de middelmådige og dårlige: en gest blir ikke bare et framskritt i filmens narrativ, i seg selv en gitt bevegelse brukt i tankeløs konvensjonalitet, men får en eksistensiell vekt, eller i det minste en sosial betydning. Ikke bare i filmens narrativ, men i filmens kunstneriske uttrykk, i verdensbildet manifestert, blir gesten en produktiv bevegelse.

Kan ikke du opprette en journal, Engangs? Disse skriveriene fortjener å ikke forsvinne i denne trådstrømmen, ikke bli engangs. Fikk veldig lyst å se Min onkel i Amerika etter å ha lest teksten din. Synes du er inne på flere ting når det kommer til Holy Motors (som jeg likte veldig, veldig godt). Jeg ser også Lavants karakter(er) som en ”hellig tufs”, men ikke sikker på om jeg ser det på samme måte som deg. For meg blir han en ”hellig tufs” som skuespiller-mennesket som i sine karakterers dumhet utstiller den grelle dumheten i det beståendes ideal (og stiller spørsmålstegn ved hva menneskekroppen er). En håndveske har vel aldri blitt framvist så overbevisende som et håndjern, som når den ukultiverte gnomen løser den fra skjønnhetsidealet Eva Mendes' hånd? Synes Carax viderefører Cahiers/nybølge-folkas opptatthet av forholdet mellom fiksjon og virkelighet på en interessant måte, og -- merkelig nok -- framviser fiksjonens kraft. Fiksjonen viser noe som noe, og skuespiller-mennesket blir, i all sin overflate, i sitt manglende 'jeg', og i sin egen medtatthet, en positiv kraft nettopp i denne henseende. Han er kanskje hele tida utenfor seg selv, utenfor et selv, men tilbyr konstant et perspektiv utenfra, i sitt varierte 'skuespiller-jeg', som utpeker vrangforestillingene til virkelighetscenens 'selv-er'. Det virtuelles 'hellig tufs'? Tufsete tenkning, men det er en film som får en til å undre.

B U R L E S K edit: Von Ryan’s Express (Mark Robson, '65) Det som begynner som en småinteressant diskusjon av hvordan takle krigsfangenskap, går fort over i en spenningsfilm med komiske innslag -- et konvensjonelt actioneventyr som profitterer på krigens kulissser. Denne har sånn orkestermusikk som dreper ethvert tilløp til liv i bildene. Jeg hater virkelig sånn orkestermusikk som den du finner her. Som en livskvelende kommando til bildene, utstyrer den de med ”lystig”, ”spennende” og ”storslagent” og tyner dem for det lille liv som var der, innramma av 'craft'. Noen filmer må man bare mislike seg gjennom. Stoppa denne hvert femte minutt og satt på Mobb Deep-låter.

Det der er noe å skrive hjem om, Papi! The Savage Eye (Ben Maddow, Sidney Meyers, Joseph Strick, '60) Ei dame stiger ut fra et fly og en stemme spør henne hvordan det går. Det er hennes ”samvittighet, engel, spøkelse”, sier denne stemmen. Hun er alene, forteller at hun misliker berøringen av andres hud. En montasje viser oss mennesker som møter sine kjære, i fysisk omfavnelse. Det er starten på et snodig melodrama om en desillusjonert dame som har gått ut av et ekteskap og som nå skal vandre rundt i byen som en ikke-voldelig Travis Bickle med sin pessimisme og spørrende samvittighet. En dobbel fortellestemme (hennes samvittighet og hennes svar) lagt over dokumentariske bilder av mennesker i det offentlige, sosiale rom, utpeker ulykkeligheten i hårsalongen, skjønnhetsoperasjonsbordet, pub-en -- kjølerom i byens butikk. Et brulesk-show fører tankene til The Killing of a Chinese Bookie (og det kan godt hende denne filmen har inspirert Cassavetes. Den minner ihvertfall litt om Rogosins On the Bowery, i hvordan den blander dokumentar og fiksjon -- og den inspirerte jo Cassavetes sterkt). Tankene går også til Repulsion; ting og andre mennesker framtrer kvalmende, skriker som fra hennes håp-løse blikk. Jeg sa melodrama, men dette er ikke et standard melodrama, akkurat som Repulsion ikke er en standard horrorfilm. Det er et melodrama ført inn i en kontrapunktisk montasje med lyden av horror og bilder av dokumentarisk art, og en konsekvent iscenesettelse av det kjente som ukjent i en form som kanskje kan beskrives som en krysning mellom klassisk fortellende, drikkfeldig essay og beskjennelse. Hadde ikke manuset og stemmenene på lydsporet vært så svulstige og bombastiske, snakket som i en trailer eller B-monsterfilm, kunne dette blitt et sterkt bilde. For bildene er sterke. Men sånn det står seg, ender den opp som et intellektuelt brulesk-show, eller som et halvveis godt mareritt. Det som var spira til et mesterverk blåser seg opp til å bli en bombastisk drukkenboltblomst jeg ikke helt klarer å ta seriøst. http://i50.tinypic.com/xn98y0.png Et menneske på et sykkelaparat har aldri sett mer morbid ut. Som et eltende monster tråkkende med ryggen til livet. When My Knife Strikes You (Krsto Papic, '68) Veldig bra film. En kort dokumentar om en rekke knivdrap et sted i Yugoslavia. Familier forteller om drap begått på grunn av tulleting som krangling om musikk. Som en sier: hadde man sagt ”god dag” til hverandre hadde vi ikke hatt disse drapa. Filmen har en enkelhet og stringens som gjør inntrykk. Tankene mine gikk til Lumieres tidlige filmer. Mennesker står gjerne og snakker om et drap i et enkelt halvtotalt utsnitt, som i en reportasje, men Papic har et øye for komposisjon. Det er forstyrrende å høre de forskjellige reaksjonene på det som ses som meningsløse drap. Hvordan skal man straffe en som drikker seg full og vil drepe en hel landsby, for så å gå og drepe en og skade en annen? Svaret til landsbyfolka: la oss henge’n. En som selv kaller seg dikter, som forsøker å se problemet i dybden, som han sier, kommer med et utrolig banalt dikt, som kan oppsummeres med at ”det er noe mørkt i menneske. Dette må slutte”. Og ca. her slutter den. http://i48.tinypic.com/2v1kfaf.png

De siste dagene har jeg sett noen 60-tallsfilmer av Bruce Baillie: On Sundays ('61), Here I am ('62), To Parisfal ('63), Mass for the Dakota Sioux ('64), Quixote ('65), All My Life ('66), Tung ('66), Castro Street ('66) Baillie var en av nøkkelpersonene i det uavhengige filmmiljøet i USA på 60- og 70-tallet, sammen med folk som Brakhage. Samtlige av disse filmene var ganske interessante, uten å gjøre spesielt inntrykk. Der Karabasz står blant sine likemenn med en Courbetsk tro på å nøkternt skildre det man ser rundt seg, bevitne arbeidernes hverdag og gi dem en slags tilforlaterlig og profan verdighet, ser denne Baillie på menneskene som fra naturens perspektiv, et skritt tilbake fra dem selv; den verdighet han evt. gir dem, er en som utstiller dem som det de ikke er i den sosiokulturelle konteksten de filmes i. Baillie stirrer inn i denne verden som fra en hellighet vi har glemt. Folkemordet på indianerne henger over flere av filmene og hjemsøker det historiske nå. Der Karabasz ikke har noen pretensjoner utover å hevde sin egen nysgjerrighetssans og opptaksapparats verdi, prøver Baillie å innta et perspektiv som fra en annen historie -- fra det lekende mennesket som ikke har blitt temma av den kulturhistoriske gang. Han fornekter enhver kulturell gitthet med et skrål som prøver å være litt musikalsk. Han bruker kamera som et skapende instrument (masse dobbelteksponeringer), ikke først og fremst bevitnende. Han skaper bilder som av og til kan oversettes med: ikke glem maurene, ikke glem skildpadda, ikke glem indianerne. Ikke glem urmennesket. Det gir av og til et streif av gjenklang, men av og til blir det taktløst og selvfornøyd som et slisomt barn. Bildene er fra amerikansk kultur, perspektivet fra universet, og mennesket framstår som et hellig, klokt dyr blant andre hellige, kloke dyr. Man får denne rastløse følelsen av filmene hans, at vi gikk amok et sted. Det var jo så enkelt, men så drepte vi, så temma vi, så latterliggjorde vi. Baillie virker å be oss stirre inn i en amokhet, en kulturell dekadens. Alt dette blir tydeligst i Quixote, den lengste av disse filmene (ca. tre kvarter). Det er vel først og fremst den jeg har snakka om nå. Men nevnte preg eller tendenser er tilstede i samtlige. Ingen listeplass på noen av filmene. Det jeg kommer til å huske best, er nok noen bilder av en av Baillies venner, ei dame som ligner en indianer, som dukker opp i den første (On Sundays) lekende med to hunder på en ås over San Fransiscos utstrakte bylandskap: http://i46.tinypic.com/ddyuz9.png ... og i Tung, der hun framstrer som et lysmønster av kjøtt og blod. Disse Baillie-filmene jeg så hadde veldig lite dialog og nesten aldri tekst, men intressant nok var filmen som gjorde sterkest inntrykk nettopp den med tekst. Teksten lada bildene med noe. http://i46.tinypic.com/dnoaj7.png Seeing / Her bright shadow / I thought / She was someone

Må sjekke ut Brault. Gjerne noen ord. pretender: får alltid dårlig samvittighet etter å ha dissa Dreyer. Godt noen tar til motmæle. En liten ordsalat for å veie opp for inaktivitet: Rok Franka W (Kazimierz Karabasz og Stanislaw Niedbalski, ’68) En ung mann reiser inn til byen og prøver å få jobb i forsvaret. Vil oppleve noe nytt, det urbane liv, sier’n. Han sliter med teknikk og det sosiale livet, opplæring og isolasjon, før han etterhvert klarer seg og finner glede i møter, særlig på søndager, med ei dame i en park eller karusell. Karabasz (jeg trekker bare fram ham, siden Niedbalski som regel er kinematograf og bare er kreditert som regissør på denne og en kortfilm med en annen regissør) er en dokumentarist som verken er journalistisk eller visjonær. Ikke journalistisk -- til det er han for opptatt av ansikt, framtoninger, hvordan mennesker er i verden, mer enn det sagte ord; de språklige avleveringene får alltid bein å gå på i observerende bilder av utspillende liv. Og ja, her er vi inne på hvorfor han ikke er visjonær -- til det er han for opptatt av det spontan-levde liv foran kameralinsa, til det har han for tiltro til en immanent betydning i avbildene av historisk forankrede kropper. Karabasz virker hele tida å vente på et avslørende øyeblikk. Eller insistere på det avslørende i enkle øyeblikk i hverdagen. Jeg så Chris Markers dokumentar om Tarkovskij i går (Une Journèe D’Andrei Arsenevitch, ’99), og der snakker han om hvordan Tarkovskij inntar et perspektiv ovenfra, et slags gudommelig perspektiv som ser menneskene kjempe i jord-livet (alltid koreografert av en visjonær). Karsabasz' perspektiv er resolutt tilstede blant menneskene selv, med beina i jorda, en arbeider blant arbeiderne. Film-arbeidern, som jobber med å konstruere en meddelelse av en moderne erfaring på samme måte som arbeidere lager sko eller tog. Ingen idealisme i dette filmavtrykket, bare loddet man tråkker i. Han søker, er alltid sympatisk søkende, som en spiker etter beste festepunkt. Det har slått meg i andre filmer jeg har sett av ham: dette kameraet har merkbare bein. Tilstede i et spesifikt miljø sett fra en kropps bevegelige men begrensa perspektiv. På samme nivå som menneskene han filmer: et vitne blant vitner uten opptaksutstyr. Bildene han fanger kan ikke fryses, bli et snapshot i VLC, da har de ingen uttrykksfullhet igjen (det samme kan man kanskje også si omTarkovskij og andre store filmskapere, men der finner de vel kanskje en annen uttrykksfullhet i frossethet -- her har de ofte ingen igjen). Uttrykket ligger i vitnes overværelse av menneskenes forløpende væremåte i en konkret historisk virkelighet. I dette enkle vitneperspektivet, hjulpet av dagboknotater fra mannen vi følger, Franka, får Karabasz fram en moderne fremmedhetsfølelse. En dokumentarist som tydelig laga bilder for sin samtid. Denne traff nok sterkere på 60-tallet, og vil nok være en betydelig dagbok å finne for arkeologen om tusen år. Nå sitter jeg og nikker anerkjennende og tenker at han av og til fanger noe fint, men at det ikke er listeplassmateriale, for å si det kort og være lat. Anbefaler heller Na progue aka On the Treshold ('65) om man skal se noe Karabasz -- en glimrende utforsking av noen av dokumentarens begrensninger og muligheter. Men for all del, dette er anbefalesesverdig dette óg.

Bra jobba Paah! Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har sett Hart of London enda. Eller The Devil, probably. Tror jeg skal se litt Bresson i tilknytning 60-tallskåringa. Kult å se My ain folk på 30. plass. Jeg så den igjen i forgårs. Den minner meg igjen om Bresson, og befester mitt inntrykk av at Bill Douglas fortjener å bli et like stort navn.

Bra liste og bilder. Hadde nok tatt med meg den posten der på en øde øy framfor Gertrud. Så nettopp noe i din gate: Datai aka Abort av Masao Adachi og Kôji Wakamatsu, fra '66. Fascinerende. Ridikoløst, på godt norsk. En gynekolog utfører abort med bismak, og prøver å forske seg fram til en måte å skille seksuell nytelse fra reproduserbarhet. Så folk kan ha seg uten at han stadig må drepe de nydelige avkomma. Denne filmen er som en hakkete og skitten kameleon. Den veksler mellom lyrisk barnevaskmontasje, belærende skjenneprekener, sci-fi-horror og farse. Og ting det ikke finnes navn på. Som en Fredrick Wiseman kobla med James Whale? Kanskje ikke listeplass, men ikke langt unna. http://i49.tinypic.com/29bouvb.png Mad scientist-gynekolog: Skitten men godhjerta type. edit: topp 20: Menq (Pelechian) aka We Blind Kind (Keuken) Accattone (Pasolini) Dark of the Sun (Cardiff) aka The Mercenaries Ride in the Whirlwind (Hellman) Kes (Loach) Kommisar (Askoldov) Le révélateur (Garrel) Unseere Afrikareise (Kubelka) Csillagosok, katonák (Jancso) aka The Red and the White Hell in the Pacific (Boorman) Hadaka no shima (Shindô) aka The Naked Island Gaav (Mehrjui) aka The Cow Night of the Living Dead (Romero) Kad te moja cakija ubode (Papic) aka When My Knife Strikes You Shonen (Ôshima) aka Boy Mouchette (Bresson) Faces (Cassavetes) The Dirty Dozen (Aldrich) Kocar do vidne (Kachyna) aka Coach to Vienna

Ser ikke ut til at jeg har prioritert 70-tallet de siste åra. Men her er en foreløpig topp 20 fra meg, i rekkefølge: My Ain Folk (Douglas) Sorcerer (Friedkin) L’albero degli zoccoli (Olmi) aka The Tree of Wooden Clogs Apocalypse Now! (Coppola) The Killing of a Chinese Bookie (Cassavetes) Vremeda goda (Pelechian) aka The Seasons Assault on Precinct 13 (Carpenter) Zerkalo (Tarkovskij) McCabe and Mrs Miller (Altman) Il Cittadino si ribella (Castellari) aka Street Law Martin (Romero) Juvenile Liaison (Broomfield og Churchill) Fat City (Huston) Take the 5:10 to Dreamland (Conner) Le genou de Claire (Rohmer) aka Claire’s knee Frenzy (Hitchcock) Jeder für sich und Gott gegen alle (Herzog) aka The Enigma of Kaspar Hauser Race With the Devil (Stackett) Walkabout (Roeg) Mean Streets (Scorsese)

Den 25. Minimalen Kortfilmfestival går av stabelen her i Trondheim 27. februar og varer fram til 3. mars. Katalogen kan blas gjennom allerede, info på nettsida Noen som har tenkt seg? Cordell Barker kommer, det bør vel f.eks. være noe for dere animasjonsfolk? Dessuten vises filmer fra animasjonslinja i Volda og fra det japanske kollektivet CALF. Pål Sletaune stikker innom, alltid mye bra i Verdens beste-programmet, dukker nok også opp noen veldig gode filmer i det nordiske og norske programmet òg. Skamløs promotering: en deilig 5-dagers med mye variert film. Ethvert program, som varer sånn mellom en time og én og en halv, er som regel en miks av fiksjon, dokumentar, animasjon, og mer 'eksperimentelle' saker. Om du skulle ha noen fordommer om kortfilm, blir de alltid brutt her. Hilsen Presseansvarlig, her legger vi ikke skjul på noe. Snakkas over en pils!

Blind Kind av Johan van der Keuken. 1964. Jeg søker opp Keuken her, og det eneste jeg får opp er at morty disser navnet i 2006. Sånn kan vi ikke ha det. Første jeg ser av Keuken, denne Blind kind aka Blind Child, så den i går, for en opplevelse. Keuken har vært to måneder sammen med en gjeng blinde barn, og så lager han denne filmen, som lærer deg å se blindhet. Det er en enkel film, som ber deg se en annen måte å være i verden på, basert på en annen form for hørsel og taktilitet. Filmen, Øyets kunst som vi vel liker å si, vrenger fram en blindhetens verden. En dokumentar -- men som Serge Daney skriver i forbindelse med Pelechian i artikkelen jeg linka til for litt siden: ”What a poor category!” -- uten kommentarspor, bare musikk og åpningsord av de blinde barna som snakker om at de hater når folk sier ”han der er blind” og kan kjenne pekefinger’n, stikkende. En sekvens med blinde som løper fører tankene til Dovzhenko (nå i etterkant selvfølgelig, der og da var det bare det rå uttrykket som traff meg); saktefilm og montasje for å utheve en annen menneskelighet. Jeg har ikke sett hender på samme måte siden Epstein. Sluttbilde: en freeze-frame som går Truffaut en høy gang. Et blindt ansikt fryst i profil, der de omliggende lydene fortsetter som en ny utstrekning grunnlagt av en årvåken blindhet. Keuken, my man. Topp 5.

Fint å se at flere har blitt gjøker! KAH: sorry for at jeg ikke har fått svart. Planen er å komme tilbake med et lengre svar, men foreløpig legger jeg bare fra meg noen korte forslag: i et sånt samfunn du skisserer, blir ikke da kunsten viktigere enn noensinne (om den blir undertrykt, forbudt, vil jo noen fortsatt skape den)? Jeg har også lyst til å forstå hvordan eller om kunst kan ha en politisk rolle, virke for det bedre i menneskets levevilkår, ikke bare være en kulturens dekorasjon eller personlig nytelse. kanskje bedre enn å snakke om en form for gjenoppdagelse, som jeg snakka om tidligere, selv om jeg mener det er noe i det (kunstdritten kan returnere deg til verden du lever i med ny kraft i øynene), kan vi kanskje prøve å snakke om en form for press på det som presser oss inn i måter å være på, forstå på, og kommunisere på (systemer, strukturer, konvensjoner, dogmatisme). Jeg tror ikke kunstdritten kan stå utenfor disse maktstrukturene, men jeg tror den kan plage deres arroganse.

Dette begynner kanskje å bli litt off-topic, men Pelechian lagde jo en av 70-tallets beste og viktigste filmer, så har ikke alt for dårlig samvittighet: her er et intervju med Pelechian der han snakker litt om arbeidsprosessen osv. Serge Daney har også en veldig interessant tekst, In Search of Arthur Pelechian. Måtte trekke litt på smilebåndet da jeg leste dette igjen: "Pelechian speaks like a scientific researcher, and when I tell him that, on certain points, there are similarities between him and Bresson, he seems neither surprised nor flattered: “It is normal, he notes, that researchers cross paths ‘somewhere’.” Edit: jeg liker når du skriver om filmer du ser, awf. Veldig verdifullt for forumet.

God lesning. Nå kjenner jeg ikke de spesifikke arbeidsforholda under Seasons (som jo, som du er inne på, markerer en litt ny måte å jobbe på), men sånn jeg har forstått det bruker Pelechian som regel ganske lang tid på få sekunder (type fire år på 10 min). Han har selv sagt at han er en langsom arbeider. Samtidig ligger det visstnok mye intuisjon i arbeidet. Han har forklart at teoretiseringa først kommer etter produksjonsfasen, det er i etterkant han prøver å forstå hva han gjorde. Men han har nok også et ganske våkent blikk mens han jobber med bildene, lydene, rytmen og intervallene, ingenting er overlatt til 'tilfeldighetene', som han sier. Ethvert bilde er en del av filmens 'genetiske kode'. For eksempel jobber han med å framkalle tidligere bilder bare ved hjelp av lyder. Klart vi snakker litt teori i intuisjonen -- men igjen, hva er intuisjon//improvisasjon hvis ikke et utfall av den erfaringa man har gjort seg? (de filmteoretiske/-historiske røttene sitter vel i marg og bein, jeg vedder på at hjertet hans delvis banker i takt med montasjehistorien). Mens vi snakker om perlekjeder: Pelechian bruker stadig litt pussige, uventa metaforer når han snakker om film (det er noen som har påpekt at han ofte høres mer ut som en arkeolog eller lege enn en filmskaper) og i et intervju sammenligner han en filmskaper med en smykker: man må være nøye, bruke hele filmbildet, ingenting i bildet skal være overflødig. Dette er jo noe av det jeg liker så godt med filmene, og som skaper denne kraftfullheten du nevner: det fortetta uttrykket. Må få sett Sibiriada, fint å få en rapport fra den. Hadde et gjensyn med en annen av de virkelig store russerne (eller filmskaperne generelt) her om dagen. Speil. Samfundet filmklubb skulle vise den på 35mm. Uheldigvis var kopien for slitt, så det ble dvd. Uansett et mektig verk, som jeg huska som mye mer begripelig. Nå er jeg tilbake til der jeg var ved mitt første møte, selv om avslutninga, med første del av Bachs Johannes pasjon, alltid lurer meg, og inntrykker en gripende fornemmelse av Totalitet, og at alt gir mening. Man er som et barn i denne filmen. Jeg planlegger forresten å se filmer av Imamura og Pasolini framover. Blir kanskje mer fra 60-tallet når det kommer til Pasolini, men den kåringa er jo rundt svingen (Imamura strekker seg jo fra 50-tallet til 00, og jeg har tenkt å gå litt kronologisk til verks).

Gleder meg ikke noe mindre til Tabu nå. Visste ikke at A Separation kanskje er SÅ bra. Bedre enn Cassavetes du liksom. Drøyt. Håper ikke du lurer meg.

Dette var vel ikke narsissisme (men gi meg KAH-narsissisme når som helst), du går rett til en kjerne av eksistens. I går sov jeg lenge og endte rett ut på dansegulvet, sorry for kaffefraværet. Noen prøvende tanker: Det er vel noe mer grunnleggende enn spørsmål som driver et mennesket til å leve, noe dette språkspillet, der rosa elefanter på Pluto er lettere å se for seg enn fri vilje (det første er ord som lever av et klart bilde, det andre står med utheva anførselstegn), ikke griper. Jeg tror en av kunstens oppgaver kan være å flerre opp en verden, en livsverden materialisert, ukjent for ”begrepene som vi tror betyr noe”. En kunstner sa en gang, tvinga til å forklare sin kunst, at han tenkte på det som dritt. Metaforen eller allegorien er egentlig ikke så dum: mennesket tar inn verden, og driter den ut i kunsten. Kanskje kunst i grunnen er dritt, og vi liker å se andres dritt. For den er konkret, som jorda under føttene, neseborene skjønner den, ikke bare den tvilende tanken. Jeg så forresten det jeg synes var et jævlig interessant intervju med Kjell Askildsen for en stund siden. Hva handler kunst om, var vel spørsmålet. Han svarer vel noe sånt som: ”hvordan i helvete skal vi leve sammen?” La oss koble dritten med dette, en prøvende tanke som høres alt for mye ut som et språkspill. Verden strømmer gjennom et menneske uten grunn, og noen inntrykk blir driti ut av dette mennesket. Kan denne dritten hjelpe oss å konkret-se et annet menneskets livsverden (som den språklige tanken famlende forsøker å gripe), og implisitt hjelpe et samfunn av mennesker, eller hjelper det bare dette mennesket i å bli kvitt noe av sitt inntrykkslodd og leve i bevegelse? Et samfunn som stadig forstår seg selv med begreper og symboler, begreper som kan bli store på seg selv og universelle (Å, la oss snakke om Menneskelighet som om det er noe sikkert her i livet!), snarere enn historiske konstruksjoner skapt i andre krefters sammenhenger, trenger kanskje litt fersk dritt å stirre inn i. Litt fersk dritt, du ser den for deg der den ligger i kulda og gir fra seg røyk, den kommer fra dens grunnløse varme.

Sov godt, kompis. Må sove på dette. Disse orda treffer hardt. Snakkas til kaffen i morra!

Hehe. Jeg prøver meg mens jeg venter på verdistigning i ovnen. Gode og vanskelige spørsmål. Jeg prøvde meg vel bare på ett av mange svar. Men ja, hvilken verdi har denne gjenoppdagelsen (om vi skal kalle det det)? Spørsmål om begrunnelse ender fort i nye spørsmål, som du sier. Man kan alltid grave videre i virvaret. Hvilken verdi, det vet jeg ikke, kanskje ethvert menneske vil finne en spesiell verdi i ethvert møte (evt. mangel på det), men mest av alt tror jeg kanskje gjenoppdagelsen må begrunne seg selv -- idet man opplever kunsten. Dette blir jo bare svada. Mer konkret. Det siste året har en av de største filmoppdagelsene for meg vært Deborah Stratman, og jeg ble veldig glad da jeg leste dette etter å ha sett Kings of the sky, et slags dokumentarisk 'portrett' av en gjeng linedansere som søker politisk og religiøs autonomi etter å oppleve undertrykkelse (det er Stratman selv som snakker her): (hele intervjuet) Problemet her er at vi faller inn under din første kategori. Om det er et problem. Kanskje kan kunst være en intervensjon i konflikten om "hva som er bra og dårlig for kulturen" (jeg har ikke greie på det, men Jacques Rancière snakker vel om kunst i lys av det han kaller "fordelingen av det sanselige"). -- Jeg henter forresten idéen/ordet 'gjenoppdage' fra Maurice Merlau-Ponty. Leste nylig essayet "Cezannes tvil". Han bruker vel ikke ordet der, men der finner du en beslekta diskusjon av hva kunst kan være, 'kunstens verdi' om du vil. Den teksten anbefales, om du ikke har lest den? Men faen, nå klarer jeg ikke å tenke på annet enn mat. Dette ble bare rør.

(om jeg skal fortsette, må jeg ha meg tre ostesmørbrød. straks tilbake)