Kiddo

Bra å se litt aktivitet her! The Long Raiders (Hill, ’80). Det er noe med Hills filmer som gjør at jeg gang på gang vender tilbake til de, selv om han lager mye kjipt og de beste egentlig har ganske mye teit ved seg (til og med The Driver har sine korny og unødvendige scener). Her er det akkurat som om han haster seg av gårde, vil bli fort ferdig, eller bare komme seg raskt fram til den siste shootouten. Som nesten er en kopi av åpningsshootouten i The Wild Bunch. Bankranere som rir ut av byen, loven som dukker opp fra hustak og fyrer løs i tette bildeutsnitt, kropper som faller i slo-mo og dør, døden fordelt ut over flere klipp... Filmen føles veldig livsfjern, likegyldig, rett-fram på en kjip måte; konstruert uten lidenskap eller ambisjoner. Den prøver bare halvhjerta å etablere tid og sted og forhold mellom folk. Ikkeno nytt: bare karakterer som rir og raner og skyter ut av det blå og damer som venter pent hjemme, blod og slo-mo fra Peckinpahs hode… Jeg håper dette var en oppdragsfilm, selv om jeg tviler. Heaven’s Gate (Cimino, ’80). Mange åpenbare likheter med The Deer Hunter, ja man kan nesten kalle den en Vietnam-Western. Åpner med dans og moro, før en tidsforflytning skjer og vi er i den gjørmete hverdagen til en immigrantfamilie som får besøk av en leiemorder (Walken). Naturen er SVÆR, det utheves i gjentatte totalbilder med varsom innreding av mise-en-scenen som ofte skaper en atmosfærisk dybde. Skutt av samme fyr som fotograferte McCabe, og det er visse tydelig likheter, men denne føles mindre hemmelig. Det kommer selvfølgelig av rytmen også – McCabe flyter som et kontrollert, gåtefullt dikt, denne som en villmann som bare har tatt noe beroligende for anledningen. Men selv om filmen er dramatisk og bildene gjerne er tettpakka med folk (når vi er i den summende byen tidlig i filmen var det som å være i Blade Runners folksomme gater) eller møbler, virker Cimino interessert i det ensomme og rolige. Likevel: hele filmen er veldig mye. Ikke veldig bra. Men ikke dårlig heller. The Shooting (Hellmann, ’67). Ikke mye hygge her. Sola er for sterk, det er for lite vann. Når Hellmann gir oss nærbilder av ansikt – han er rimelig sparsommelig med di – snakker vi intense materialiseringer av svette, jord, slit og uuttalt desperasjon, som ellers ligger og drar seg i mer åpne bilder. Veldig bra film, absurd (fet) slutt! The Naked Spur (Mann, ’53). ”Choosin' a way to die? What's the difference? Choosin' a way to live - that's the hard part.” Minner egentlig ganske mye om The Shooting, bare at folka her prater mye mer. Mer uttalt og synlig desperasjon. Dessuten er det ikke ørken, men skog, vann og fjell her. Det er ikke naturen som er nådeløs, men folka. Atmosfæren er som i en noir (et uklart moralsk kart, isolasjon) og denne er mer klaustrofobisk, svett og sint der Man of the West kjører på med sorgtunge, åpne sletter. I ingen av filmene finnes helter, bare mennesker som dreper andre mennesker av forskjellige grunner. Robert Ryans karakter, en mester i hersketeknikk, oppsummerer filmens atmosfære bra når ”dama” hans, Janet Leigh, er forskrekka over at han akkurat har skutt en fyr, kaldt, som en tur i parken: ”Just another gun I’ll never have to look into, you understand?” http://i53.tinypic.com/vfureu.pnghttp://i51.tinypic.com/w7hjtc.png http://i53.tinypic.com/2vtcuva.pnghttp://i56.tinypic.com/14mfm69.png

Ja. Sensur er ikke bare en saks - det er også noe som vil få deg til å bruke saksa, en oppfordring (hvor enn indirekte) til kompromiss.

Hvis du blir sliten av å krysse fingre, og siden du tilbøy deg å låne bort Tropical Malady-dvd'n, skal du få en billett av meg om du vil. Er du på dragvoll i morra?

Noe Akerman? Det andre bildet der virker veldig Akerman.

Kult å se 7 Men from Now på topp, men det her – det her – er litt kvalmt må jeg innrømme. Kort eller lang begrunnelse?

Jeg vet ikke om det er den beste kvaliteten du kan få filmene i, det må nesten noen andre svar på, men når det gjelder filmenes kvalitet og ikke bildekvaliteten, så vil jeg jo si jepp med stor p. Men det visste du vel allerede.

Du er enig i at det er noe ganske Fulci over den HEFTIGE zombier-opp-fra-grava-scenen? The Incredible Shrinking Man og It Came From Outer Space av Jack Arnold. Rimelig fascinerende saker: i breie, åpne bilder er landskapet matt og interiøret sparsommelig. Begge deler øde... I førstnevnte blir kjente omgivelser fremmedgjort; i sistnevnte blir ørkenen en fin påminnelse om det ubebodde. Universet er mer enn vi tror, og Mennesket mindre – det er visse slående iscenesettelser her, som uthever karakterenes sårbarhet og ”det store” utafor deres kontroll. Det blir sjeldent hinta om et større omgivende samfunn i disse filmene: få karakterer er rimelig alene, kjempende i vidstrakte, mystiske omgivelser. Premissa er jævlig enkle og Arnold dveler ved plottets enkelhet, virker å utnytte det: filmene blir nærmest – etter hvert – rituelle og banale iscenesettelser av det ukjente i det kjente; repeterende, uironiske bilder på menneskets begrensning. På en måte halvdævt, på en annen veldig friskt, og tidvis komposisjonelt morsomt og spennende i all sin balanserte fordreidhet (tror ikke det er ett skjevt bilde, og det rare får ofte utspille seg i lange, rolige tagninger).

Skal ikke se bort i fra det. Jeg synes iallefall den første har en helt annen presisjon i etableringen av atmosfære. Liker 2'ern og, men den er mer daff, den har ikke et like godt øye for presise komposisjoner og spennende vinkler. "The Crate"-segmentet i Romeros film er deilig cheesy og atmosfærisk og tragikomisk, med lyssetting som har sniffa i seg noe kraftig saker (og må vel være nærmere de EC-tegneseriene?). Sammenligning: http://i51.tinypic.com/2db8nso.png http://i52.tinypic.com/foiy34.jpg

Dette forstår jeg ikke. Den er jo ekkel.

BadSmile: i hvilken grad bærer du et hat mot smilies, eller smil generelt?

To ting som bør inn i historiebøkene: denne filmen og pretenders "Fy faen!". Middagen som renner av tallerkenen er (for meg, til nå) et av filmhistoriens største øyeblikk. Egentlig hele den sekvensen. Hele filmen, egentlig. Gleder meg noe enormt til å se den med det elektroniske soundtracket.

Nå blir det veldig mange tips her, så nøyer meg med ett: Race With the Devil ('75) Ellers synes jeg A Bay of Blood er noe av det svakere Bava har gjort (selv om åpningsscenen er fantastisk). Jeg synes kanskje Black Sabbath eller Kill, baby... Kill! (som jeg så igjen her om da'n) er de som virkelig viser hva fyren er lagd av. Der går han med ballettsko og bruker det filmatiske som en pensel med zoom. Edru men gæærn. I A Bay of Blood er han mer uvør'n, tatt seg noen for mye.

Bra å høre! Yellow Sky og Man of the West er must for deg akkurat nå - filmer som plasserer stolte, egenrådige mennesker i et følelsesløst, nakent landskap og blir glødende bilder på Kitses anitomier som bevarer mystikk og ambivalens i verdener som er i bevegelse.

Hvor mange teskjeer brunt har du røyka nå? Jeg har så lite lyst til å ødelegge vitsen eller det semimystiske ved påstanden, men her må jeg dessverre spørre om forklaring.

Ser veldig bra ut, awf. Takk for tipset. Pap: Skal prøve å få skaffa versjonen, virker som en restaurert sak med bedre musikk. Her er hele filmen, med den musikken jeg så den med. Jeg så forresten denne etter å ha studert lista til awf.

Ok. Lagde en runde med samurai-klipp skjønneru, og åpna med den feteste scenen i den filmen.

Var du på quizen i går? Fikk med meg In the City of Sylvia fra billighylla her om dagen. På tide å få sett den.

Moderators fakta er infisert av dårlig smak (men bra humor). Ca. topp 15: Mer dare (Our Century; Peleshian, ‘83): et klokt menneske skrev en gang om denne filmen: ”Jeg trodde jeg etter hvert hadde begynt å få grep om hva jeg liker med film, men i møtet med denne ble jeg stilt overfor noe nytt, jeg var et barn, men ikke det heller, jeg opplevde den på en barnlig måte, men opplevelsens styrke var likevel helt betinget av erfaringer jeg har gjort meg.” Coeur fidele (The Faithful Heart; Epstein, ‘23): fikk meg til å se menneskeansiktet på nytt. Pluss for ubeskrivelige dobbeleksponeringer som uttrykk for, eller lengsel etter, det betingelsesløse. By the Law (Po zakonu; Kuleshov, ‘26): et langt, ustoppelig skrik; montasje som desperasjon. Act of Violence (Zinnemann, ‘48): haltende Robert Ryan i noiroscuro! Angst (Kargl, ’83): synth og kran, behandla med dedikert, presis uvarsomhet! Syndromes and a Century (Weerasethakul, ‘06): Får meg til å føle tiden på nytt. Der schöne Tag (A Nice Day; Arslan, ’01): Byen er ikke bare stressende. Blikk på t-banen. Mènilmontant (Kirsanoff, ‘26): les det jeg skriver om By the Law fra samme år. Ordinary People (Perisic, ‘09): når ord og mennesket blir små. A Page of Madness (kurutta ippêji; Kinugasa, ‘26): en (filmatisk) side av galskap. Day of the Dead (Romero, '85): hyggelig synth i verdens beste horrormelodrama nedi en gruve. Kill, baby… Kill! (Operazione paura; Bava, ‘66): Bava hadde først tenkt å bli maler, glad han ikke ble det. Apocalypse Now! Redux (Coppola, '79): når Coppola lager film ut av kaffekoppen til Godard i 2 or 3 Things I Know About Her (som jeg ennå ikke har sett ferdig, dette skrev jeg bare fordi jeg ikke hadde noe bedre å si). The Bravados (King, '58): Et klipp føles som et slags dobbelt linjeskifte på en måte, kan man si. Only Angels Have Wings (Hawks, ‘39): Denne sier alt uten å si et ord.

Begynner ikke denne konstante aldersvitsinga med Jarmusch å bli kjip allerede? Har fått sett denne nå, synes den var helt ræva. Et av de få lyspunkta var de tre sauene på brua. Og til og med der var egentlig ideen mer morsom enn utførelsen. Hvorfor synes du denne bør diskuteres som en av de få, virkelig gode norske filmene?

Hathaway og Coens True Grit. I motsetning til Peru, synes jeg sistnevnte er langt mer interessant visuelt. Lyssettinga er for eksempel mye mer var. Fargene og lyset fyller filmen – som på mange måter er rimelig arkaisk og konvensjonell – med mye følelse. Ja, selv om filmen er patosfylt og konvensjonell (musikken, handlingsforløpet, dramatiske høydepunkt), blir forholdet mellom karakterene og tonen i filmen mer ambivalent og trist, der det i Hathaways film er mer fokus på det komiske. Den filmen er mer lettsindig og definerer karakterene og deres forhold mer klart, uproblematisk og lettvint (Coens film har også mye humor, men den ligger ofte sammen med alvoret, det dystre – den er mer tragikomisk, i det stille). Ja, og dens kinematografi er mer opptatt av det store bildet, og å tydeliggjøre patosen, der Coen/Deakins er mer interessert i de små detaljene; hvordan lyset legger seg over et ansikt, synet og lyden av ansikt rundt et bål... Bare se på lyssettinga i utedasscenen tidlig i filmen! Dialogen er stort sett den samme i begge filmene, og den er vel ofte henta rimelig direkte fra boka, som allerede har blitt nevnt. Likevel: betydninga blir ofte en ganske annen. Tonefallet, det rølpete kroppsspråket og framtoninga til Bridges er for eksempel en helt annen enn Waynes, og den allerede nevnte – intense, men samtidig mer underspilte – tekstur’n gir orda en annen mening eller ny radiasjon. Robert Warshaw skriver mye rart, noe litt gammelmodig, men også mye interessant i teksten ”The Westerner”, som jeg leste for litt siden. Bl.a at westernfilmen ”presenterer seg selv som mysterieløs”, ”its whole universe comprehended in what we see on the screen”. Selv om Coens film legger seg inntil det arkaiske, har den også, som nevnt, en ambivalens som unndrar seg Warshaws beskrivelse (som – det bør nevnes – er tiltenkt den klassiske westernfilmen). Hathawas film ligger kanskje også utenfor den klassiske perioden (hovedsakelig pga ung kvinne i sentrum? Neeei, det er vel noe mer... Yellow Sky er jo dessuten tidligere ute på det punktet, og det er sikkert ikke det tidligste eksempelet), men dens "verden" føles mer lukka og mysterieløs. [i dette lille avsnittet avslører jeg sluttens form og mitt inntrykk av dens tone] Vi var en gjeng som satt og diskuterte filmene over noen pils etter kinobesøket, og det var litt uenighet om hvor sentral dama blir i de to filmene, og hvor interessant hun er i den ene og den andre. Coens dame synes jeg viser større usikkerhet; bestemt som faen, ja, men øyeblikk vitner om at hun klarer, så vidt, å innse motgang. Eller kanskje mer riktig: godta andres besluttsomhet. Jeg tenker særlig på scenen med hu og LaBoeuf sammen i nattmørket. Valget av å åpne filmen med en (elegant, ulmende) kjøring der en fortellerstemme forteller det Hathaways film bruker det første kvarteret (ellernosånt) på, samt epilogen – som føles som en slags spiker i kista, en virkelig tungsindig slutt – gjør også noe helt fundamental annerledes med karakteren: hun virker, på en måte, mer sta. Mer sta, og samtidig mer usikker. Har dere andre noen tanker? Uansett: synes ’69-filmen var helt OK. 2010-filmen likte jeg veldig godt, uten at jeg vil sette den spesielt høyt i en Coen-filmografisammenheng, eller har spesielt lyst å sammenligne den med deres andre filmer.

Er særlig spent på flere ord om The Gorgon og The Curse of the Werewolf... Stemmer for en stor Fisher-post med masse bilder. Og gjerne nevn "blytungt kamera" om igjen, det er godt for mine øyne. Tok et gjensyn med Apocalypse Now! Redux, for et innsmigrende mareritt. Kanskje i sterkere grad enn før, la jeg merke til den gradvise nedstigningen til eller intensifiseringen av desorientasjon, og hvordan den føles i hele filmen. Og det er en rar presisjon i "utskeielsene" her... Detaljene, uthevelsene, og dvelingene ved middagsbordet tidlig i filmen og hvordan "blikket" til Sheen her oppleves svett, uuthvilt, letende... Den trykkende og urolige stemninga. Takvifte, helikopter, det-går-rundt-for'n. Noe av det mest fantastiske som finnes. Tvang meg gjennom Tancred Ibsens Fant ('37), måtte fordele den utover søndagen og mandagen. For noe drit. Vel, kanskje utenom et point-of-view-shot med skitne tanker, et øyeblikk som nærma seg noe.

Kaffe og aviser: den norske zen.

Kom igjen 'a, Montag... 40-tallet. Filmen er noe av det bedre. Den har en visuell eleganse som er uttafor denne verden! Edit: Forøvrig, kan jeg nevne - mens vi venter på at Montag avslører riktig svar, om ikke Jens eller, gud forby!, elisabeth kommer ham i forveien - at regissøren er veldig kjent, og at det andre bildet er barmhjertig, særlig i lys av det første.

Tusen takk for tilbudet, men tror jeg går for Second Run-dvd’n (ofrer dårligere bildekvalitet for rett rytme). Kan sikkert stemme det med Herzog og Fata Morgana. Jeg har bare ikke lest noe om filmen, eller sett den. Har ganske lenge hatt lyst til å se Wavelength. Ikke sett noe av fyren. Veldig med på Snow-prosjekt! Angående Joe og Lynch: Ja, jeg og Outze snakka såvidt om det her på vei inn på bussen i dag. Av det lille jeg har sett, føler jeg Joe heller prøver å balsamere tiden, for å parafrasere Bazin, og hente ut noe ”åndelig” av objekter (eller i alle fall se på de på en ny måte), der Lynch og surrealismen er mer intenst og voldsomt introverte og tydelig blottlegger av underbevisstheten, drømmer, galskap. Joe kan nesten virke å la disse tingene – sakte, sakte, i en slags morsom og alvorstynga, meditativ rus – komme til overflaten og vise seg, eller i alle fall ligge latent, i den fysiske, sansbare verden. Gjør han kanskje akkurat det motsatte av surrealistene? Synliggjør, antyder eller vekker det uangripelige i det angripelige, ved å visualisere (eller gi sin form til, som jeg liker å si) det angripelige på sin egne syke måte - i motsetning (men i èn forstand ikke i motsetning i det hele tatt) til å visualisere det uangripelige? Og mer enn å bryte opp tid - er ikke det surrealistene spesialitet? - kan Joe virke å "samle" den, kondensere den. "Skulpturere i tid". Der Lynch knuser skulpturen som er "tid", "virkelighet" slik vi som regel ser den. Nei, vetta faen. JÆJÆ, som uru ville sagt: Å se en Lynch-film er iallefall som å bli kasta inn i en ny dimensjon; å se en av Joe er som å bli ført, rimelig fredelig, inn i en.

Kult, pretendtobekul! Skal iallefall få bestilt Blissfully Yours en av dagene - den må sees på stor skjerm med god lyd. "Rommene som åpner seg" fra den, ja, høres bra ut. Objects er i svart/hvitt, det visste jeg ikke. Blir morsomt å se hva han finner på uten farger. Jeg er ikke bekymra. Litt enig i at Joe ikke virker å "dømme". Tror jeg har vært inne på det før, men jeg føler kameraet hans er som en alien som har studert mennesket og jorda i lang tid. Der har du en teori du kan bygge videre på. Jeg synes det der var en fin post, BadSmile. Dette er forresten første og siste gang jeg skriver pretendtobekul. Føler forresten det er veldig pretenderstruktur i denne posten. Prøveråværekul.