Jump to content

Kiddo

Members
  • Posts

    2,454
  • Joined

  • Last visited

Posts posted by Kiddo
 
 
  1. Forsåvidt enig i at The Wolf of Wall Street ikke kommer med noe særlig nytt, og sånn sett kanskje litt skuffende, selv om jeg likte den godt mens den holdt på. Men "ufokusert"? Filmen føles jo som den kokainparanoidsekvensen mot slutten av Goodfellas dratt ut til en hel film. Og at den ikke tar stilling? Den framstår jo som reine slapstick-komedien, en karikatur, som lar denne Belfort framstille sin egen absurditet og umoral i sitt eget språk. Litt som Oppenheimer gjorde med massemorderne i The Act of Killing. Ved å iscenesette og rekonstruere en historisk virkelighet ut i fra sitt eget perspektiv, avslører folka sin egen galskap på en grotesk måte. Jeg så forresten reklameplakaten til Wolf bakpå en buss her om dagen og tenkte: er ikke dette rett og slett Pain & Gain laga av en intelligent mann?

     

    Siste filmen jeg så var 36th Chamber of Shaolin: mesterverk. En slagkraftig og dansende aforisme av en film. Som Dizzee Rascal rapper: Review the situation take part take ova.

  2. Hei folkens. Kjedelig at forumet er så dødt for tida. For min egen del jobber jeg såpass mye med forskjellige filmprosjekt, at jeg får mindre tid til å være aktiv her. På en måte føler jeg litt på at jeg nå bryter min egen taushet bare for å komme med en annonsering. Men så tror jeg dette kan være av betydelig interesse for noen av dere.

     

    Den siste tida har jeg jobba med å få Artavazd Pelechian, den armenske filmskaperen jeg har vært så opptatt av de siste åra, til å komme til Norge. Alt tyder på at at han nå kommer hit, til Trondheim, under Minimalen kortfilmfestival. Vi skal kjøre fullt retrospektiv med alle filmene hans, i tillegg til å inkludere mesteren selv i diskusjon om filmskapinga hans.

     

    Planlagte datoer er fredag 14. og lørdag 15. mars. For meg er dette en stor drøm som går i oppfyllelse. Det er som om Eisenstein eller Tarkovskij skulle kommet mens de levde og hadde lagd alle sine mesterverk (og for meg personlig, enda større enn det). Om noen er interessert, ønsker jeg dere hjertelig velkommen til Trondheim. Jeg kan sikkert låne bort et par sofaer og madrasser, hvis det er det det skal stå på.

     

    (Moderatorer får si ifra om dette blir spamming)

  3. Jepp! Tror kanskje O'er the land vil falle best i smak hos deg Angeleno. Et essayistisk verk om "frihetens land" aka våpenlekeparken, som frammaner en følelse av absurd banalitet og kulturell fremmedhet uten bruk av mange ord. Den kunne like godt vært på lista mi, og er helt enig med Papi om In Order Not To Be Here.

     

    Kings of the Sky (Stratman, 2004)

    Kyrkogårdsö (Joakim Chardonnens, 2012)

    Der Schöne Tag (Arslan, 2001) aka A Fine Day

    Film ist. (1-12) (Deutsch, 2004)

    Margaret (Lonergan, 2011)

    Arirang (Ki-duk, 2011)

    Percorso # 0008-0209 (Igor Imhoff, 2009)

    Killing the Chickens to Scare the Monkeys (Jens Assur, 2011)

    Pulmo Marina (Aurélien Froment, 2010)

    Obicni ljudi (Vladimir Perisic, 2009) Aka Ordinary People

     

    Sang sattawat (Weerasethakul, 2006) Aka Syndromes and a Century

    Universal Soldier: Day of Reckoning (Hyams, 2012)

    Two Lovers (Gray, 2009)

    Trouble Every Day (Denis, 2001)

    Water (Alijan Nasirov, 2012)

    The Act of Killing (Oppenheimer og Cynn, 2012)

    A History of Violence (Cronenberg, 2005)

    Leviathan (Paravel og Castaing-Taylor, 2012)

    Notre Musique (Godard, 2004)

    Import/Export (Seidl, 2007)

     

    Kort kommentar: Jeg synes Philippe Grandrieux er en av de absolutt mest interessante filmskaperne dette tiåret, men jeg matte være ærlig med meg selv, og da fikk ingen av enkeltfilmene hans plass på lista.

  4. Shohei Imamura, le libre penseur (Paulo Rocha, 1995 - i serien Cinema, de notre temps)

    Imamura forteller særlig fire viktige ting: 1) Han sørger over horer som må ha levd et vanskelig liv, men trøster seg med tanken på at alle minst èn gang må ha gledet seg over å være den mest populære, nr. 1 på kundelista. Utleda av dette ser han en dobbelthet i alle, i hvert enkelt menneske. Og nå står han ved horenes massegrav for å påminne seg om dette og fortelle det til kamera. 2) Drama/fiksjonsfilm er dokumentar. Skillelinja er ikke så viktig; det handler om å undersøke, gjøre research, utforske liv (hva er forskjellen på en filmskaper og en forsker?, spør han retorisk). Det handler også om en kritisk innstilling til det bestående. Han går blant graffiti og snakker om at han ikke vet om dette er et effektivt uttrykk, men at han forstår hvor det kommer fra. 3) han liker å være ute i feltet når han gjør research. Pornoinnspilling med gudfar av snuskefilm og yakuza-ungdom var lærdom. F.eks: Hvordan skape kontinuitet med to forskjellige peniser, der både størrelsen og fargen er forskjellig? Et arkiv med ”glade peniser”. 4) han møtte en forfatter en gang, som fortalte ham at han skilte seg fra Kurosawa, at han burde søke vekk fra store temaer, og at Imamura er en optimist. Dette siste punktet, som kan være litt vanskelig å skjønne, får meg til å tenke på et sitat fra filmskapern Silvatore Botti jeg har lest i 501 filmregissører (som jeg for første gang bladde litt i nå nylig), og er egentlig veldig lett å skjønne etter å ha sett noen filmer: ”Han tar det samfunnet kaller grusomt og skaper vakker mening av det."

  5. Først: jeg har null interesse av å skrive for Natt og dag.

     

    Synes du reiser flere interessante spørsmål, men i første omgang må jeg bare returnere noen spørsmål, om ikke annet enn for å stille min egosentriske nysgjerrighet: kunne du snakka litt mer om hva du legger i ”mangel på rendyrkelse”, hva som er mine ”mange enkle feil”, og hva du legger i en ”konklusjon som ikke holder mål”. Sist - og absolutt mest interessant - hva du mener med at det virker som jeg oppdager at jeg er i ferd med å motsi det jeg har lært?

     

    Det er genuint interessant å få tilbakemelding fra deg, Engangsgrill.

     

    Med vennlig hilsen
    Endre

  6. Godt comback!

     

    De fem første er jo litt av en rekke. Resten har jeg ikke sett, utenom Hellmanns. Hører de skal kjøre Bresson-retrospektiv i Oslo i høst. Synd de ikke viser Four nights of a dreamer, hadde de gjort det hadde jeg nok tatt turen.

     

    Jeg har oppdatert både 60-tallslista og favorittlista, kjører en kronologisk topp 10 jeg óg.

  7. Hehhmm.

     

    Noen halvveisfordøyde tanker som svar:

     

    Sunn skepsis, Frenzy, som jeg i stor grad deler. Nå vet jeg ikke i hvilken grad man skal ta denne Blythes ord* som representative, men han skriver jo f.eks. at en av VAs kvaliteter er en filmisk dandyisme. Fokuset på det fryste bildet og dets konfigurasjon antyder kanskje også et litt overfladisk forhold til estetikk, en vektlegging av kunst som objekt. Men jeg vet ikke om man totalt skal avfeie en sammenkobling mellom ”pur teknikk” og livet her. Igjen: det er vanskelig å vite hvor mye vekt man skal tillegge Blythes ord, men følgende synes iallefall å vise en kime av politisk interesse: ”The vulgarian is or should be deeply concerned with ‘the rhetoric of how things look.’” Men dette skriver han rett etter å ha hylla en ’filmisk dandyisme’, så vet ikke om idéen om ”det synliges retorikk” skal forstås som noe livsinngripende (eksistensielt, politisk; i den forstand Nicole Brenez – en forkjemper for en figural tilnærming til filmkritikk, bare sånn apropos Adrian Martins kritikk, som drar inn det figurale – forstår filmen som en slags intervenerende kraft i en ”diskursiv orden”) eller bare en dandy-nerds tilfredshet over den skiftende elegansen til de nye, marginaliserte Hollywood-gadgets.

     

    Med et positivt blikk, ser det ikke ut til at VA-folka kaster livet helt overbord i hyllinga av en fornøyelig estetisk opplevelse, men ser disse filmskapernes teknikk/former/estetikk som manifestasjoner som skaper reaksjoner – manifestasjoner som ikke alltid er tiltenkt (jamfør Suzuki-intervuet som Blythe linker til; ”jeg ville bare lage underholdning, overraske publikum”) eller ment som noe meningsbærende eller symbolsk, men som skaper en reaksjon, påvirker en stemning, og kan være et puff for tanken eller nervene, bære med seg en kraft, en energi, som presser fram en ny synlighet: bildet som stimulans av et slag. Ett av mange spørsmål blir vel da (og her følger jeg opp noe Fergus Daly skriver i denne teksten jeg linka til for litt siden): henger bildet som stimulans sammen med en utforskning av det å se og forstå, eller blir det en filmerds foretrukne dop?

     

    Uten at disse to mubi-folka er direkte kobla til VA (såvidt jeg vet), tenker jeg på kommentarer som dette som eksempler på hvor fokuset gjerne ligger:

     

    ”I can't get many of its visual rhythms out of my head.” (Ethan om Michael Manns Thief)

    “[the film is] vital in redefining our fears. (able to reflect our world and our surroundings)” (David Grillo om Universal Soldier: Day of Reckoning)

     

    Grillos kommentar vet jeg ikke helt hva jeg synes om. Jeg tror kanskje han er inne på noe, men han må følge opp med noe argumentasjon, og sånn det står nå er det ganske korny og vagt. Det samme tenker jeg om det en fyr ved navn Peter Labuza skriver i denne forsvarsteksten av VA:

     

     


    I found myself transfixed by the motions and symmetries in Anderson’s films, the digital fluidity in Mann’s late work, the abstract editing of Scott, and the heaviness of existence in Hyams. I perhaps saw more in these films—textures relating to network societies, new forms of space and time, digitally modified identities and avatars—than most Vulgar Auteurist critics would even admit. Each film I saw had something worth discussing, unique paradigms that other films of the last 15 years of cinema have only addressed in the most mundane of ways.

     

     

    Det blir litt vagt, og ender kanskje opp med å underbygge din skepsis, Frenzy? ”textures relating to network societies”, ”unique paradigms”? OK, gjerne fortsett?

     

    Jarmuch: Så fint at du bidrar. Jeg er også usikker på hva som ligger i dette uttrykket. Men jeg tror ikke man skal se etter ”krav”, og jeg tror ”ironi og overdriving” er begrep som kan forenkle det hele, selv om sistnevnte peker på noe (jamfør deres adopsjon av Andrew Sarris ”expressive esoterica”). Jeg tror også ”modernisme møter nostalgi” kan være en begrensende beskrivelse (for ikke å si vanskelig å forstå) om vi skal prøve å forstå hva disse folka tenker. Uten at jeg egentlig har så peil, og mulig du har et poeng. Filmene og filmskaperne de hyller jobber vel gjerne med sjangerkonvensjoner (i det mange vil kalle en postklassisk tradisjon) og bruker sin craft og skapende evne til å bl.a. og kanskje først og fremst underholde, overraske og påvirke seer'n. Her er det ikke nødvendigvis noe lett skille mellom gledelig bruk av konvensjoner/klisjéer og modernistiske tendenser (kubisme, surrealisme, ekspresjonisme). Nostalgi tror jeg like ofte eller like sjeldent dukker opp her som i en hvilken som helst filmtradisjon. Jeg tror heller ikke ”forsøk på å bringe mer seriøs tematikk inn i klassisk hollywoodthrillere” kjennetegner VAs interessefelt. Snarere virker de interessert i å snakke om og løfte fram visse filmiske manifestasjoner som kanskje ofte blir ignorert eller avfeid som uinteressante, som ikke tematisk interessante. De virker opptatt av å la et tarvelig bilde (tarvelig om man ser det rent intellektuelt, narrativt, tematisk) berøre seg/deg. Finne jus i bildets brus?

     

     

    *Og, ja, problemet til Blythes tekst var vel egentlig ikke de mange referansene og begrepene i seg selv, men den rotete bruken av dem – synes den var et ganske ekstremt tilfelle av en tendens blant flere engelskspråklige skribenter, der så mye komplekst skal sies så raskt som mulig, så raskt at det ender opp (og kanskje var i utgangspunktet) ganske så dunkelt.

  8. Svar fra Ignatiy Vishnevetsky, en "vulgar auteurist" (VA):

     

     

    With apologies to Adrian, I think he is making a straw man argument; the Vulgar Auteurism he describes simply doesn’t exist.

     

    [...]

     

    The name itself is misleading. VA isn’t a separate critical framework. It isn’t a counter-canon.

    In reality, VA is a loosely affiliated group of young cinephiles and critics. In Sarrisite terms, it’s more concerned with Expressive Esoterica than the Pantheon; nearly every thinkpiece about VA has focused on Tony Scott and, for some reason, Michael Bay (who isn’t actually that big with the VA crowd), but the bulk of VA activity actually focuses on directors like Paul W.S. Anderson, Jon M. Chu, John Hyams, Nimrod Antal, Isaac Florentine, Roel Reine, the Farrelly brothers, Neveldine & Taylor, and Russell Mulcahy.

  9. Leste akkurat et heftig angrep fra Adrian Martin (en filmkritiker jeg ofte leser med glede):

     

     

    Vulgar Auteurism = Nerd Heaven. Some things about it are very obvious: it's mostly male (although I am glad to learn of Vulva Auteurism), mostly American, mostly action genres - with the implicit 'theory' that ESSENTIAL cinema is speed, action, violence, gunfights & explosions. What a retrograde, conservative idea. It's also mostly contemporary, mostly mainstream cinema (of the very expensive, blockbuster variety), and hardly based on even a cursory reading of the history of film magazines: it's pure Internet-eternal-present stuff. Seen from a symptomatic angle, VA is not merely the 'nerd uprising' of mainstream taste; it is very clearly (consciously or unconsciously) a revolt against the 'World Cinema' movement. No need to bother chasing the latest Apichatpong when you can run home to John McTiernan!! VA has nothing to do, really, with cinephilia, film festivals, or serious critical research. But its obverse acclaim of 'the popular' is just a cover for the easiest, most available, slickest and most mainstream pleasure.
    Of course, from a more generous angle, you can rightly say that VA has been around a long time, at least 60 years - the discovery of unsung directors is what Luc Moullet was doing when he championed Gerd Oswald, what Ado Kyrou did when he unearthed dozens of filmmakers we still don't know well today; what good critics like Filipe or Christoph Huber are doing today - but their reference-points are wide, vast and knowledgeable. Every VA exponent needs to read and memorise Filipe's 2002 FILM JOURNAL text "The New Auterism: Auteurism in the Marketplace Age" (http://www.thefilmjournal.com/issue8/auteur.html): he was already on to McG 11 years ago, but he was evoking him 'in the same breath' as Kiarostami !! All these critics were never fixed on invoking 'the popular' (always a giveaway word!) or 'the mainstream': they were attune to topics like 'aesthetics of the B Movie', which is the movement that reclaimed Ulmer, Fuller, Joseph Lewis ... In VA, it's the Auteurism, the critical method that is vulgar, not the the auteurs and their culture (don't call Michael Mann vulgar ot his face, he's aiming for Immortal Art!!) - it's auteurism reduced down to the simplest 'vision + signature style' equation, and it betrays itself with old-fashioned pronouncements about 'visual style' and 'film as a visual art' (news flash: sound arrived over 80 years ago at the movies!). And the invocation of 'the vulgar' - like 'trash' - runs the big risk of merely enforcing the same old taste categories: I am all for expanding the definitions of taste (and of Art), but the exclusive worship of 'kinetic action' is not going to win any Revolution. And how silly, finally, that we have names like Spielberg on VA lists, but no Mojica Marins (VAists like their 60 million dollar movies better than the 60 dollar ones) or dozens of other visionary filmmakers worldwide.

  10. Intro: Mulig dette ikke er så interessant, men om ikke annet, er dette ment som en oppveing av et negativ trykk her den siste tida, som ikke handler om film eller den filminteresserte kaféen eller pub-en some er df. Når det er sagt, er jeg interessert i å høre deres tanker om det jeg legger fram. Dette fenomenet ligner kanskje på Engangsgrills drapsforsøk i affekt: god hensikt, men kanskje litt vulgært? (Når det er sagt: jeg håper inderlig Engangsgrill blir her, setter veldig pris på hans tilstedeværelse og synes det er interessant å lese hans tanker).

     

    *

     

    Det har vært litt diskusjon om ”vulgar auteurism” aka vulgær auteurinteresse i det siste. Jeg har ikke fulgt med, men lest noen artikler, skumma. Jeg skjønner godt de som er kritiske, som mener dette først og fremst framstår som et hipt uttrykk som egentlig ikke kommer med noe nytt, og som truer med å tegne opp en falsk dikotomi mellom de som liker etablerte auteurer (The Master-Anderson) og de som foretrekker mer ukanoniserte auteurer (Resident Evil-Anderson). Samtidig stiller vel forkjemperne for en vulgær auteurinteresse minst ett interessant spørsmål:

     

    Har vårt fokus på auteuren – der en person gjerne forbindes med visse temaer, tendenser, grep, fenomener – forblinda oss litt, sperra for vår åpenhet, latt oss se noe i en film før vi virkelig har sett den?

     

    Uncas Blythe skriver i denne teksten (som har noen interessante tanker, men samtidig bærer preg av en slitsom mengde referanser og kompliserte begrep, og som risikerer å forsterke inntrykket av denne ”retninga” som en hipp gest): ”Fundamentally, vulgar auteurism, or whatever they shall call it, is about watching and really seeing, and showing care for the movies of people who precisely don't have auteur status. The hopeless, the unheroic.”

     

    OK, men var det ikke sånn auteurpratet/politikken starta? Blir ikke vulgær auteurinteresse bare et uttrykk for et ønske om å gå tilbake til start, og samtidig en reaksjon på en viss form for auteurfundamentalisme som har utvikla seg blant enkelte?

     

    Blythe skriver i samme avsnitt: ”once a filmmaker has been properly ‘authorized’ then there is no chance of their work being seen in its actual, ugly and hairy phenomenology.”

     

    Jeg er ikke helt med på den dogmatiske påstanden, men han har muligens et lite poeng i all sin iver, og om ikke annet tydeliggjør det noe de vulgære virker å etterspørre: at vi oppsøker og ser det som blir ansett som frivolt og kanskje auteur-løst. Men igjen: er vi ikke tilbake til start? Joda, og Blythe antyder det vel ganske greit selv med å refere til André Bazin (som jo var kritisk til individ-dyrkelsen til sine disipler Godard osv). For meg virker de kanskje først og fremst å etterspørre en større åpenhet for å se nye fenomener i det vi kanskje har en tendens til å bare "se", være åpen for nye (nytenkende) manifestasjoner av idéer i det tarvelige. Spørsmålet er vel om denne etterspørselen trengs.

     

    Jeg tror ikke det bare er en hipp gimmick fra en gjeng internettcinefile med bankende puls for den siste Van Damme-filmen, og en kime av pretensiøskontrær vellyst, men samtidig tror jeg det ikke er noe revolusjonerende nytt med denne "retninga". I beste fall er det en påminnelse om å ikke bare se de siste auteurverka på filmfestivaler, ikke bli trygge og sløve i auteurinteressen, men også stikke innom videosjappa og se rett-på-video-filmer som ikke har blitt kanonisert.

     

    Tja, noen raske tanker. Hva tenker du?

  11. Kiddos optimisme drepte visst den aktiviteten. :o

     

    Merkelig, siden optimismen er så naiv. Her må jeg forresten komme med en bitteliten korrigering, som reperarer litt naivitet: "snarere enn å påtvinge en mening eler ideologi til livet" var ment som "snarere enn å ville påtvinge en mening eller ideologi til livet".

     

    Apropos optimisme: Imamura er en artig skrue. Så Balladen om Narayama for en god stund siden, og den er ikke mye optimistisk. Men i alt det vonde, i det harde og kyniske, ligger en groteskhet som av og til utløser latter. Jeg kommer aldri til å glemme et bilde og min reaksjon tilknytta bildet. En død baby ligger i gjørme (der samfunnet høster maten sin), likblek og full av stivna blod. Og bildet er så alminnelig, og har i seg en stillhet, som om motivet var en likeglad fugl stående der i gjørma. Bildet etterfølges av en dialogsekvens der en kynsisk kommentar ang. babydrap utløste latter hos meg. En grufull film på mange måter, som stadig utløste latter. Her er ikke naturen som hos Shindo: en garantist for livets flyt. Naturens hardhet får menneskelighet til å skygge banen. Og det er trist men også morsomt.

     

    Har veldig lyst se Profound.

  12. Hadde et gjensyn med The Red and the White for litt siden, har vel sett den 3-4 ganger nå, og den føles alltid like fersk, setter meg i en tilstand som for første gang.

     

    Pacific Rim. Et velsmørt maskineri, får’n si. Men dette er maskineriet i det digitale, fysikaliteten er til å se og såvidt føle på. 3D-dybden og tyngden man ser på skjermen er nettopp det: noe man ser. Aldri noe man kjenner. Bildene er overraskende ”lette”, glir som kniver i mykt smør, og de digitale kjøringene kommer som store og raske dønninger, har sin innvirkning reint optisk men ikke kroppslig, truer aldri med å sette kinosetet i ubalanse. Ikkeno pusterom for klisjéene eller et tenkende øye, bare braket fra intensivert kontinuitet og metallyder som blandes med dinosauraktige hyl idet mennesketeknologiens knyttneveslag får sine fulltreffere. Noen har antyda at dette er satire i Starship Troopers’ gate. Jeg ser ikke helt den. Jeg tenker heller på noe jeg tenkte under kampscenen i undergrunnen i The Dark Knight Rises, der Batman og Bane denger løs på hverandre med sine tunge, umenneskelige kropper, så de detter og vannet spruter inn i ”linsa”/publikum: en wrestlingkamp iscenesatt av Hollywoods pyroteknikk. ”Se her, hva vi kan gjøre...” Kanskje overser jeg noe, gjerne argumenter for satire, mine kjære df-ere, men enn så lenge synes jeg dette ligner mer en tilfreds-dekadent oppvisning i teknologitestosteron. Resultatet vil jeg si er et sterkt tillfelle av terningkast 3,5.

  13. Ser litt lite film for tida, men har sett et par filmer av Kaneto Shindo siden sist. The Naked Island ('60) og Mother ('63). Virkelig en stor filmskaper, som snarere enn å påtvinge en mening eler ideologi til livet, lar det (hverdagslige liv) framtre i en form, rytme, organisert helhet – en helhet som har plass til løsrivde fragmenter, innfall av impresjonistisk karakter, som ikke nødvendigvis ”passer” inn i en helhet (Shindo er en modernist, som f.eks. bryter opp en klassisk dialogsekvens med impresjonistiske øyeblikksbilder, der den ene i samtalen ser noe som er hele dennes oppmerksomhet). Det minner meg om Imamuras og Pasolinis filmer og holdning, for å ta to andre viktige filmerskapere på 60-tallet jeg har vært borti den siste tida. Man gjør ikke verden til en fiksjonsfilm, men bruker fiksjonsfilmen til å presse verden til å uttrykke seg; en filmskaping som ikke egentlig er interessert i å fiksjonalisere livet, men å la noe i det framtre i en filmatisk form. Handler det ikke om å støpe en rytme ut i fra noe man har sett, gi en empatiens form til det formløse og vise naturens framspring i lyset fra en menneskelig vilje? – en vilje som ikke oppsøker makt over dens framspring, bare over den bevisste iakttakelse; den bevisste utvelgelse, uthentingen av det som ligger der og venter. Kan vi si: en komposisjon av det som faller seg?

     

    Mother så jeg i går, og apropos Bergman: den minner om Tystnaden i hvordan den framhever en affektiv og seksuell spenning i sekvenser og øyeblikk der mennesker observerer hverandre i stillhet (og noen svette ansikt fører tankene til Woman in the Dunes). Men som The Naked Island, er Mother fri for den psykologiseringen man kan finne i Bergman, og konfrontasjonene mellom mennesker skjer sånn de skjer i hverdagens møter som de skjer; her er ikke de Avgjørende konfrontasjoner og spørsmål, men de som oppstår i lekeparken eller over tekoppen. Bergman lager vel ofte egne rom, filmatiske rom for refleksjon. Shindo stirrer inn i verdens rom og framhever og følger visse bevegelser. Det som blant annet slår meg i møtet med disse filmene til Shindo, er hvordan visse livsvilkår vises usentimentalt, men med trykket fra et blikk som ser og sier: livet er da godt, tross alt. Sola står opp og gir det harde slitet ditt glans og en grunn til å smile. Sønnen og dattra di husker og ler selv om de skal dø. Plutselige innfall og tilfeller letter en uendelig byrde (at din sønn skal dø, f.eks). Det er som om ethvert tilløp til tungsinn presses vekk av naturens egen bevegelse. I disse to filmene av Shindo lades den minste hverdagslige, vanemessige handling med et eksistensielt smil over strevet og gleden over det minste og det hele. Svetten er plagsom, men den lar deg også kjenne at du lever, bevitner en jævel av en ustoppelig sol som stråler over det døde. Det er ikke sånn at man smiler hele tida. Men til slutt må man smile. Til slutt må man le av tåfisen (jamfør Accattone).

     

    Sorry om dette ble krøklete. Sitter her i sola og drikker kaffe og er varm! Men uansett: nok et forslag til en å sjekke ut, Jarmusch. Forresten bra å se litt aktivitet her for tida. Man ser så fort at litt aktivitet skaper mer aktivitet.

  14. Univsersal Soldier: Day of Reckoning har like lite med inverted snobbery å gjøre som hyllinga av Drive. Den litt sleivete kommentar’n fra The Paris Review kommer sikkert av at man ikke helt stoler på sitt eget blikk, evt. at man peker på kildematerialet filmen jobber ut i fra. Jeg skjønner forsåvidt skepsisen – Universal Soldier liksom, plutselig et mesterverk – men Caravaggio hadde vel ikke blitt så mye dårligere om det kom fram at han baserte maleriene sine på noen kjerneideer fra kiosklitteratur? Det å ta visse ideer fra og jobbe videre med visse premisser, historier, linjer, spørsmål, ikoner og motiver fra antatt dårlige verk (”antatt” da jeg ikke har sett de første Universal Soldier-filmene) – altså de elementene som aldri i seg selv gjorde et verk bra eller dårlig, som kanskje heller la spiren eller ga stafettpinnen til en bedre kunstner – har jo blitt gjort lenge, og vitner mer om eklektisisme enn inverted snobbery.

     

     

     

     

  15. Enig i at det overspente skuespillet er irriterende, verre enn en Argento-film såvidt jeg husker! Hos hans nattvisjoner funker det jo greit, men blant Kurosawas jordiske blod og svette blir det litt korny.

     

    Freaks – denne slår meg alltid som en spesiell film, en film med en voldsom kraft midt i sin enkelhet. Nå, tredje gang jeg ser den, andre gang på stort lerret, på glorious 35mm, ser jeg kanskje noe av grunnen. Dens enkelhet, sånn jeg ser det, ligger i dens nesten amatøraktige skiftninger mellom scener. En mangel på kraft og energi i selve skiftningene gir en konsentrasjon til de konkrete scenene, møtene, relasjonene. Som regel er det en funksjonell skiftning til neste episode (som sjelden er rent narrativ, men en utvidning og ny ansiktskonkretisering av det menneskelige terrenget). Det er blant annet en bruk av fade-in og fade-out som ikke handler om rytme eller å tenke med klipp, men om å gi en slags selvstendig vekt til enkeltscenen, enkeltøyeblikket, enkeltmøtet, sånn at et scene – organisert i få, enkle bilder, gjerne i normalhøyde, frontale – får en integritet, pregnans, som direkte uttrykker en human synsmåte mer enn et blikk. De to ”normale” folka som er filmens duster, materialistiske og egosentriske, oppfører seg ikke bare teit, de blir hele tia filma blant ting, objekter, kultivert av diamantens kultus, sårløse – der freaksa, som er filmens ålreite folk, gjerne blir framstilt som solide (men sårbare) mennesker, ikke isolert fra tinga, men foran tinga – ikke dominert av dem – med kropper med potensial. Det minner meg faktisk om hvordan Pasolini filmer sine pimps. Jeg vil ikke trekke en link til religiøse ikonmalere, men det er denne tilforlatelige verdigheten gitt marginale, en slags enkel skulpturell estetikk som handler om å antyde en potensialitet der fordommer så begrensinger og skavanker. Jeg leser jo stadig om denne som en skrekkfilm, men det slår meg alltid at den overhode ikke er det. Slutten slekter selvfølgelig på horrorestetikk, men til og med her – i natta, gjørma, lynlysets knivblad – framstår freaksa som solide kropper med viljer og følelser, ikke skikkelser i mørket.

  16. Universal Soldier: Day of Reckoning (John Hyams, 2012). Hadde hørt at denne skulle være ganske bra og ikke-generisk, men at det skulle være noe nært et mesterverk hadde jeg ikke trodd. Som Drive, føles dette som et slags oppgradert, sofistikert neo-noiraktig stykke med røtter til trash- og b-film. En sånn ”vel, la oss gjøre dette ordentlig”-film, som veldig selvbevisst løfter pulp til skulptur (en flick solidifisert av en skulptør). Jeg opplever den som en slags Apocalypse nå i tidsaldern til kroppsbygning, MMA, wrestling, steroider, genteknologi, videospill og smertestillende m.m. Leste et intervju med regissør John Hyams (som er sønn til Peter Hyams), der Apocalypse nå-linken blir bekrefta. Han snakker også om at det er en slags versjon av Frankenstein-myta. Det gir mening. Tenk deg Whales’ The Bride of Frankenstein i MMA-ringens atmosfære, der øks og maskingevær er lov og man kjemper om sin egen identitet, med et kamera og lys verdig en Storaro lett på fot. SteadycamStoraro. Denne kan fort komme til å bli stående.

     

     

  17. Har noen av dere Coetzee-kjennere lest denne teksten om ham? Griper artikkelforfatter'n fatt i noe? Har jævlig sansen for denne Alexander Carnera. Har brukt litt tid på hans essaysamling Som vidne er mennesket til den siste tida. I en av de mest interessante tekstene, "Krisens mulighed: At samle sårets kraft imod alle ar", tar han utgangspunkt i Coetzees Vanære og diskuterer krisen som potensial, en slags produktiv erosjon.

     

    Det fikk meg til å tenke grunding på hvordan jeg er lært til å tenke om "krise", og på Ferraras Bad Lieutenant.

     

    Mulig jeg skal sjekke ut Coetzee i sommer.

  18. Takk for et bra Kosmorama-år, folkens. Fikk hilst på og sitti i kinoseter, sofaer, kafé- og symposiumstol ved siden av selveste Zelmo Swift. Også fikk jeg sett andre df-folk som jeg ikke ser så ofte ellers. Må også være fornøyd med årets bra/dårlig-skala når det kommer til filmene. Foreløpig bare en liste fra best til verst, skal etterhvert prøve å få skrevet noen ord om enkelte.

     

    Vanvittig bra:

    Leviathan (Lucien Castaing-Taylor, Véréna Paravel, 2012)

    The Silence (Makhmalbaf, 1998)


    Veldig bra:

    Drug War (Johhnie To, 2012)

    Ekspeditionen til verdens ende (Daniel Dencik, 2012)

    Salaam Cinema (Makhmalbaf, 1995)

    A Moment of Innocence (Makhmalbaf, 1996)

    Two Years at Sea (Ben Rivers, 2011)

    Laurence Anyways (Xavier Dolan)

    This Is Not a Film (Panahi, Mojataba Mirtahmasb, 2011)

    Three Sisters (Wang Bing, 2012)

    Like Someone in Love (Kiarostami, 2012)

     

    Bra:

    Aelita (Yakov Protazanov, 1924) – stumfilmkonsert med ugress

    It’s All So Quiet (Nanouk Leopold, 2013)

    The Final Member (Jonah Bekhor og Zach Math, 2012)

    Fly With the Crane (Li Ruijun, 2012)

    The Cutoff Man (Idan Hubel, 2012)

     

    OK mot bra:

    Rhino Season (Bahman Ghobadi, 2012)

     

    OK mot dårlig:

    Alla är äldre än jag (Martin Widerberg, 2012)

     

    Rævmøkk:

    Trance (Boyle, 2013)

    Outrage beyond (Kitano, 2012)

    The Gardener (Makhmalbaf, 2012)

  19. Kjenner meg igjen i det du skriver om Kurosawa, har tenkt på det selv i det siste, og leste faktisk akkurat om High and Low i en noir-bok og fikk lyst å se den. Trakk fram noe av det samme som du gjør. Skal prøve å få sjekka den ut i løpet av kåringa.

     

    Har faktisk også store forhåpninger til Profound Desire of the Gods, og har tenkt å utforske Imamura. Så Black Rain for litt siden, den var enormt bra.

     

    Siste sett:

     

    The Stalking Moon (Robert Mulligan, ’68)

     

    Vet dere hva jeg synes er verre enn filma teater?

     

    Filma ubrukelighet.

     

    Å, ved bruk av film, gjøre det levende dødt.

     

    Der Monte Hellmann lagde modernistiske westernfilmer fri for enhver klisjé på denne tida, viste jorda under neglene, lager denne Mulligan en klisjéfest uten sidestykke, tappa for alt som heter originalitet eller liv. Man trenger ikke å vise skitten under neglene, det er jo ikke engang alltid skitt der. Men du kan iallefall vise neglene, ikke nøye deg med plastikknegler som krummer seg i skam.

     

    Dette er som å få hamra inn en i utgangspunktet dårlig ettminuttsfilm med en to timer-lang rusten klisjespiker i øyet.

     

    Mulligan ser ut til å være totalt forelska i widescreenbildene sine. Så forelska at han ikke vet åssen han skal utnytte de. Som en forvirra unge som nettopp har fått en kjærlighet på pinne av tannlegen, og er helt fra seg, så fra seg at han glemmer hva den skal brukes til og stapper den opp i ræva. Av og til husker han hva den skal brukes til, men da er det for seint, da har han fått dritt på kjærligheten han nå stikker i munnen. I tillegg har han i mellomtida slengt dritt til folka rundt seg.

     

    Stillhet kan være uttrykksfullt, og Mulligan prøver å bruke stillheten til å uttrykke shitloads. Men i disse sekvensene av Følelsesfull stillhet -- som det er mange av -- blir stillheten en klisjefull uttrykksfigur, og dermed forsvinner hele potensialet. Igjen ligger... noe verre enn meningsløshet.

     

    Når det ikke er denne pinefulle stillheten, er det pinefull sentimental, melodramatisk eller Skremmende musikk, som smører sin bad taste i trynet ditt.

     

    Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn klisjéer?

     

    Rasisme. Om ikke intensjonelt rasistisk, så framstilles iallefall indianerne uten noen som helst menneskelighet. De er et tomt blikk, et dyr som okkuperer rommet, som ikke skjønner en dritt eller evt. er drittsekker eller vil noen vondt.

     

    Deres eneste intelligens er å bruke en kortstokk. Da en snill indianer (som framstilles som en drittsekk) dør, overeleverer cowboyhelten hans kortstokk til en liten indianergutt (eller en såkalt half-breed). Det er godt kulturarven opprettholdes. Det er godt en menneskelighet kan leve videre gjennom en kortstokk.

     

    Til Mulligans forsvar skal det sies at også cowboyene og den hvite dama nesten er like lite mennesker. Deres ansikt har bare et sekund mer kvasiliv.

     

    Sikkert ikke med overlegg, men det tar seg dårlig ut Mr. Mulligan. Og du som hadde gjort To Kill a Mockingbird og greier (som jeg ikke har sett; åssen er den?).

     

    Måtte ta meg en pils for å komme meg gjennom. Måtte også høre på 12 forskjellige band, i korte pauser. Bare for å hente inn livet. For så å igjen tvinge meg selv til dyst, møte livløsheten ansikt til ansikt, sånn at jeg kunne rapportere til dere.

     

    Apropos tegning (jeg er også for mer tegning på forumet), la meg presentere denne inspirert av filmen og kalt drittopplevelse:

     

    http://i47.tinypic.com/10r2u4w.jpg

  20. Grattis med da'n!

     

    Muerte al invasor (Tomás Gutiérrez Alea, Santiago Alvares, 62)

    Now! (Alvares, '65)

    79 Primaveras (Alvarez, '69)

     

    Filmer som virkelige problematiserer skillet mellom propganda og kunst, eller mellom politisk aktivisme og kunsterisk uttrykk. Disse påminner om det hårfine skille, eller får en til å huske at skillet er en konstruksjon i forsøket på å forstå, distribuere, kontekstualisere, holde noe i sjakk osv. Det er særlig de to siste her som opererer i et spennende felt, der et moralsk sinne fyrer opp montasjer som fører historiske bilder inn i en filmmusikalsk rytme og retorikk som skriker om amerikansk rasisme og imperialisme. Now! minner om Godards Je vous salue, Sarajevo i hvordan den bryter opp, zoomer inn og ut av stillfotografier, intensivert av musikk (musikk som var forbudt, men som artisten ga til Alvarez). Det er noen tekstplakatopprop i 79 Primaveras (Der De Toths Man on a String av og til spytta inn anti-kommunistisk propaganda i klartekst, har denne noen tydelig pro-kommunistiske meldinger), men fraværet av fortellerstemme og den ofte kontrapunktiske montasjen holder tankene i bevegelse like mye som å forsøke å overbevise dem om et argument. Lydsporet vil aldri at du skal hvile, og samme med bildene skapes rift for øynene, ørene, tankene. Sterke bilder, som viser slag og nedskyting, blir dratt ut i tid og kjørt baklengs, som for å filleriste det vanlige blikket. Siste del av filmen er en turbohakkete strøm av kropper, gevær og filmrull i voldelig bevegelse. Der mange filmer kommer fra maleriet, litteraturen, eller teateret, kommer disse fra maskingeværilden i et politisk menneskes hjerte. Her brenner bildene opp i sitt virkelighetssyn:

     

    http://i48.tinypic.com/33wxttg.png

    http://i49.tinypic.com/10r1mck.png

    http://i48.tinypic.com/2eqc4tl.png

  21. Kiddo: Selvfølgelig helt gangbart med ting nevnt allerede på forumet. Vanskelig å vite hva folk har sett og ikke sett, men noterer meg en mangel på japansk nybølge på listen din. Hva med Oshima? Diary of a Shinjuku Thief må jo være midt i blinken, tipper jeg.

     

    Hadde faktisk Oshimas Shonen (aka Boy) på lista før jeg redigerte inn Accattone. Shonen ligger nå på andre del av topp 20. Men har ikke sett mye Oshima eller japansk nybølge, så fint å få et dytt i den retninga (papi kan ikke dra hele lasset).

     

    Får lyst til å foreslå Arthur Lipsett... sett noe av han? Kortfilmskaper. Foreslår A Trip Down Memory Lane, og evt. 21-87 om du får lyst på en til (de er korte).

     

     

    Motivasjonen kan gå opp og ned, jarmusch. Selv er jeg i en veldig god periode nå. Etter å ha sett to nye favoritter de siste dagene (Accattone og The Mercenaries), så jeg akkurat én film som også er noe av det største jeg har sett: Germano anno zero av Rossellini. Vet ikke hva som skjer med meg om dagen, eller om det bare er filmene som skjer meg.

     

    Fubarino: synes slutten var helt ok, jeg, men Rossellinis er bedre. Sterkere.

     

    Moro å se at denne tråden tar seg opp... Sett mer, jeg:

     

    Man on a String (André de Toth, '60)

    Totalt uforglemmelig åpningstagning, der kamera henger på et tog. Følesen av maskinell fart er merkelig virkningsfull. Men den oppleves som ganske løsrevet fra resten av filmen, som dessverre er totalt forglemmelig og rimelig stiv i dressen. En ganske konvensjonell thriller-gone-informasjonsfilm/propaganda, men ikke så rett-fram og manipulativ som man kunne tro. Det skapes noe rom for interessant karakterdynamikk, og det er noen dokumentariske bilder fra bl.a. Moskva, av det ordinære hverdagsliv, som er av viss interesse. Men de blir kvelt av en korny og belærende fortellerstemme, og holdt i sjakk av konvensjonelle grep. På slutten sitter man bare og venter på at det skal bli ferdig.

     

    The Eve of Ivan Kupalo (Yuri Llyenko, '68)

    Ukrainsk/sovjetisk film basert på et verk av den Ukrainsk-fødte forfatteren Nikolai Gogol. Merkelig nok oppleves den både esoterisk og eksoterisk i sin hyper-fragmentariske form, som fører en i utgangspunktet enkel historie (ut i fra det jeg forstår) inn i et drømmeaktig, teatralsk rom stadig destabilisert av elliptisk montasje (altså en redigering som ”hopper” i tid) og vitalisert av lek med lys og farger (flammer i mørket, fargerike veggmalerier, negativ film), lyder, landskap og arkitektur. En jeg så den med fikk assossiasjoner til dukkehus, og jeg kan vel skjønne hva som menes med det. Av og til foreslår noen at film er en syntese av andre kunstarter, og dette er ikke det største motargumentet jeg har sett. Det er en syntese av kulturuttrykk og kunstarter, der man blir ført inn i et slags dansende mareritt man kan le av. I den grad det er en fremmed film (ting går over hode på meg), er den en fremmed som ler og danser, og nettopp derfor funker den på sin måte, i sin utfordrende, vimsete væremåte. Om du ble forvirra av denne omtalen, er du forberedt til filmen.

     

    http://i49.tinypic.com/2i2ap1j.png

  22. http://i46.tinypic.com/2dhxiyd.png

     

    http://i50.tinypic.com/4re1ea.png

     

    http://i50.tinypic.com/30w8t90.png

     

    http://i46.tinypic.com/r2m5mv.png

     

    The Mercenaries (Jack Cardiff, '68, aka Dark of the Sun)

    Noe av det beste jeg har sett. Hvor skal jeg begynne... exploitation-estetikkens Guernica?? Her må man ty til disse klønete, men godvillige klisjéene og si: jeg kan ikke få sagt hvor bra dette er. En grovkomisk karikatur-flamme av en narrativ actionfilmsymfoni med kubistiske tendenser. Flammer, røyk, svette, metall, kuleregn, viljer, fordommer, makt, grådighet, følelser, landskapets fuktige tykkhet: alt blir forsterka, gitt forhøya lyd, omgjort til et skrik, nærværet av alt når galskapens høyder. Et frådende, grotesk bilde av kapitalistisk krigføring. Som en Hawks propellert og moralisert av en Pudovkin, med Peckinpahs brutalitet og Fullers raseri? Nå skal jeg holde kjeft, og legge meg med varmt hjerte.

     

    edit: dette er en ekstremt god tekst om filmen. Anbefaler denne forresten særlig til paah, awf, morty, jizz...

 
×
  • Create New...