Jump to content

Kiddo

Members
  • Posts

    2,454
  • Joined

  • Last visited

About Kiddo
 
 
  • Birthday 08/05/1988
 

Contact Methods

  • Website URL
    http://
  • ICQ
    0

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Location
    Trondheim
Contact Information
 
   

Kiddo's Achievements

Newbie

Newbie (1/14)

0

Reputation

  1. Da er det offisielt: http://www.minimalen.com/sider/no.php?a=pelesjan_no
  2. Forsåvidt enig i at The Wolf of Wall Street ikke kommer med noe særlig nytt, og sånn sett kanskje litt skuffende, selv om jeg likte den godt mens den holdt på. Men "ufokusert"? Filmen føles jo som den kokainparanoidsekvensen mot slutten av Goodfellas dratt ut til en hel film. Og at den ikke tar stilling? Den framstår jo som reine slapstick-komedien, en karikatur, som lar denne Belfort framstille sin egen absurditet og umoral i sitt eget språk. Litt som Oppenheimer gjorde med massemorderne i The Act of Killing. Ved å iscenesette og rekonstruere en historisk virkelighet ut i fra sitt eget perspektiv, avslører folka sin egen galskap på en grotesk måte. Jeg så forresten reklameplakaten til Wolf bakpå en buss her om dagen og tenkte: er ikke dette rett og slett Pain & Gain laga av en intelligent mann? Siste filmen jeg så var 36th Chamber of Shaolin: mesterverk. En slagkraftig og dansende aforisme av en film. Som Dizzee Rascal rapper: Review the situation take part take ova.
  3. Hei folkens. Kjedelig at forumet er så dødt for tida. For min egen del jobber jeg såpass mye med forskjellige filmprosjekt, at jeg får mindre tid til å være aktiv her. På en måte føler jeg litt på at jeg nå bryter min egen taushet bare for å komme med en annonsering. Men så tror jeg dette kan være av betydelig interesse for noen av dere. Den siste tida har jeg jobba med å få Artavazd Pelechian, den armenske filmskaperen jeg har vært så opptatt av de siste åra, til å komme til Norge. Alt tyder på at at han nå kommer hit, til Trondheim, under Minimalen kortfilmfestival. Vi skal kjøre fullt retrospektiv med alle filmene hans, i tillegg til å inkludere mesteren selv i diskusjon om filmskapinga hans. Planlagte datoer er fredag 14. og lørdag 15. mars. For meg er dette en stor drøm som går i oppfyllelse. Det er som om Eisenstein eller Tarkovskij skulle kommet mens de levde og hadde lagd alle sine mesterverk (og for meg personlig, enda større enn det). Om noen er interessert, ønsker jeg dere hjertelig velkommen til Trondheim. Jeg kan sikkert låne bort et par sofaer og madrasser, hvis det er det det skal stå på. (Moderatorer får si ifra om dette blir spamming)
  4. Jepp! Tror kanskje O'er the land vil falle best i smak hos deg Angeleno. Et essayistisk verk om "frihetens land" aka våpenlekeparken, som frammaner en følelse av absurd banalitet og kulturell fremmedhet uten bruk av mange ord. Den kunne like godt vært på lista mi, og er helt enig med Papi om In Order Not To Be Here. Kings of the Sky (Stratman, 2004) Kyrkogårdsö (Joakim Chardonnens, 2012) Der Schöne Tag (Arslan, 2001) aka A Fine Day Film ist. (1-12) (Deutsch, 2004) Margaret (Lonergan, 2011) Arirang (Ki-duk, 2011) Percorso # 0008-0209 (Igor Imhoff, 2009) Killing the Chickens to Scare the Monkeys (Jens Assur, 2011) Pulmo Marina (Aurélien Froment, 2010) Obicni ljudi (Vladimir Perisic, 2009) Aka Ordinary People Sang sattawat (Weerasethakul, 2006) Aka Syndromes and a Century Universal Soldier: Day of Reckoning (Hyams, 2012) Two Lovers (Gray, 2009) Trouble Every Day (Denis, 2001) Water (Alijan Nasirov, 2012) The Act of Killing (Oppenheimer og Cynn, 2012) A History of Violence (Cronenberg, 2005) Leviathan (Paravel og Castaing-Taylor, 2012) Notre Musique (Godard, 2004) Import/Export (Seidl, 2007) Kort kommentar: Jeg synes Philippe Grandrieux er en av de absolutt mest interessante filmskaperne dette tiåret, men jeg matte være ærlig med meg selv, og da fikk ingen av enkeltfilmene hans plass på lista.
  5. Shohei Imamura, le libre penseur (Paulo Rocha, 1995 - i serien Cinema, de notre temps) Imamura forteller særlig fire viktige ting: 1) Han sørger over horer som må ha levd et vanskelig liv, men trøster seg med tanken på at alle minst èn gang må ha gledet seg over å være den mest populære, nr. 1 på kundelista. Utleda av dette ser han en dobbelthet i alle, i hvert enkelt menneske. Og nå står han ved horenes massegrav for å påminne seg om dette og fortelle det til kamera. 2) Drama/fiksjonsfilm er dokumentar. Skillelinja er ikke så viktig; det handler om å undersøke, gjøre research, utforske liv (hva er forskjellen på en filmskaper og en forsker?, spør han retorisk). Det handler også om en kritisk innstilling til det bestående. Han går blant graffiti og snakker om at han ikke vet om dette er et effektivt uttrykk, men at han forstår hvor det kommer fra. 3) han liker å være ute i feltet når han gjør research. Pornoinnspilling med gudfar av snuskefilm og yakuza-ungdom var lærdom. F.eks: Hvordan skape kontinuitet med to forskjellige peniser, der både størrelsen og fargen er forskjellig? Et arkiv med ”glade peniser”. 4) han møtte en forfatter en gang, som fortalte ham at han skilte seg fra Kurosawa, at han burde søke vekk fra store temaer, og at Imamura er en optimist. Dette siste punktet, som kan være litt vanskelig å skjønne, får meg til å tenke på et sitat fra filmskapern Silvatore Botti jeg har lest i 501 filmregissører (som jeg for første gang bladde litt i nå nylig), og er egentlig veldig lett å skjønne etter å ha sett noen filmer: ”Han tar det samfunnet kaller grusomt og skaper vakker mening av det."
  6. Først: jeg har null interesse av å skrive for Natt og dag. Synes du reiser flere interessante spørsmål, men i første omgang må jeg bare returnere noen spørsmål, om ikke annet enn for å stille min egosentriske nysgjerrighet: kunne du snakka litt mer om hva du legger i ”mangel på rendyrkelse”, hva som er mine ”mange enkle feil”, og hva du legger i en ”konklusjon som ikke holder mål”. Sist - og absolutt mest interessant - hva du mener med at det virker som jeg oppdager at jeg er i ferd med å motsi det jeg har lært? Det er genuint interessant å få tilbakemelding fra deg, Engangsgrill. Med vennlig hilsen Endre
  7. Godt comback! De fem første er jo litt av en rekke. Resten har jeg ikke sett, utenom Hellmanns. Hører de skal kjøre Bresson-retrospektiv i Oslo i høst. Synd de ikke viser Four nights of a dreamer, hadde de gjort det hadde jeg nok tatt turen. Jeg har oppdatert både 60-tallslista og favorittlista, kjører en kronologisk topp 10 jeg óg.
  8. Hehhmm. Noen halvveisfordøyde tanker som svar: Sunn skepsis, Frenzy, som jeg i stor grad deler. Nå vet jeg ikke i hvilken grad man skal ta denne Blythes ord* som representative, men han skriver jo f.eks. at en av VAs kvaliteter er en filmisk dandyisme. Fokuset på det fryste bildet og dets konfigurasjon antyder kanskje også et litt overfladisk forhold til estetikk, en vektlegging av kunst som objekt. Men jeg vet ikke om man totalt skal avfeie en sammenkobling mellom ”pur teknikk” og livet her. Igjen: det er vanskelig å vite hvor mye vekt man skal tillegge Blythes ord, men følgende synes iallefall å vise en kime av politisk interesse: ”The vulgarian is or should be deeply concerned with ‘the rhetoric of how things look.’” Men dette skriver han rett etter å ha hylla en ’filmisk dandyisme’, så vet ikke om idéen om ”det synliges retorikk” skal forstås som noe livsinngripende (eksistensielt, politisk; i den forstand Nicole Brenez – en forkjemper for en figural tilnærming til filmkritikk, bare sånn apropos Adrian Martins kritikk, som drar inn det figurale – forstår filmen som en slags intervenerende kraft i en ”diskursiv orden”) eller bare en dandy-nerds tilfredshet over den skiftende elegansen til de nye, marginaliserte Hollywood-gadgets. Med et positivt blikk, ser det ikke ut til at VA-folka kaster livet helt overbord i hyllinga av en fornøyelig estetisk opplevelse, men ser disse filmskapernes teknikk/former/estetikk som manifestasjoner som skaper reaksjoner – manifestasjoner som ikke alltid er tiltenkt (jamfør Suzuki-intervuet som Blythe linker til; ”jeg ville bare lage underholdning, overraske publikum”) eller ment som noe meningsbærende eller symbolsk, men som skaper en reaksjon, påvirker en stemning, og kan være et puff for tanken eller nervene, bære med seg en kraft, en energi, som presser fram en ny synlighet: bildet som stimulans av et slag. Ett av mange spørsmål blir vel da (og her følger jeg opp noe Fergus Daly skriver i denne teksten jeg linka til for litt siden): henger bildet som stimulans sammen med en utforskning av det å se og forstå, eller blir det en filmerds foretrukne dop? Uten at disse to mubi-folka er direkte kobla til VA (såvidt jeg vet), tenker jeg på kommentarer som dette som eksempler på hvor fokuset gjerne ligger: ”I can't get many of its visual rhythms out of my head.” (Ethan om Michael Manns Thief) “[the film is] vital in redefining our fears. (able to reflect our world and our surroundings)” (David Grillo om Universal Soldier: Day of Reckoning) Grillos kommentar vet jeg ikke helt hva jeg synes om. Jeg tror kanskje han er inne på noe, men han må følge opp med noe argumentasjon, og sånn det står nå er det ganske korny og vagt. Det samme tenker jeg om det en fyr ved navn Peter Labuza skriver i denne forsvarsteksten av VA: Det blir litt vagt, og ender kanskje opp med å underbygge din skepsis, Frenzy? ”textures relating to network societies”, ”unique paradigms”? OK, gjerne fortsett? Jarmuch: Så fint at du bidrar. Jeg er også usikker på hva som ligger i dette uttrykket. Men jeg tror ikke man skal se etter ”krav”, og jeg tror ”ironi og overdriving” er begrep som kan forenkle det hele, selv om sistnevnte peker på noe (jamfør deres adopsjon av Andrew Sarris ”expressive esoterica”). Jeg tror også ”modernisme møter nostalgi” kan være en begrensende beskrivelse (for ikke å si vanskelig å forstå) om vi skal prøve å forstå hva disse folka tenker. Uten at jeg egentlig har så peil, og mulig du har et poeng. Filmene og filmskaperne de hyller jobber vel gjerne med sjangerkonvensjoner (i det mange vil kalle en postklassisk tradisjon) og bruker sin craft og skapende evne til å bl.a. og kanskje først og fremst underholde, overraske og påvirke seer'n. Her er det ikke nødvendigvis noe lett skille mellom gledelig bruk av konvensjoner/klisjéer og modernistiske tendenser (kubisme, surrealisme, ekspresjonisme). Nostalgi tror jeg like ofte eller like sjeldent dukker opp her som i en hvilken som helst filmtradisjon. Jeg tror heller ikke ”forsøk på å bringe mer seriøs tematikk inn i klassisk hollywoodthrillere” kjennetegner VAs interessefelt. Snarere virker de interessert i å snakke om og løfte fram visse filmiske manifestasjoner som kanskje ofte blir ignorert eller avfeid som uinteressante, som ikke tematisk interessante. De virker opptatt av å la et tarvelig bilde (tarvelig om man ser det rent intellektuelt, narrativt, tematisk) berøre seg/deg. Finne jus i bildets brus? *Og, ja, problemet til Blythes tekst var vel egentlig ikke de mange referansene og begrepene i seg selv, men den rotete bruken av dem – synes den var et ganske ekstremt tilfelle av en tendens blant flere engelskspråklige skribenter, der så mye komplekst skal sies så raskt som mulig, så raskt at det ender opp (og kanskje var i utgangspunktet) ganske så dunkelt.
  9. Svar fra Ignatiy Vishnevetsky, en "vulgar auteurist" (VA):
  10. Leste akkurat et heftig angrep fra Adrian Martin (en filmkritiker jeg ofte leser med glede):
  11. Intro: Mulig dette ikke er så interessant, men om ikke annet, er dette ment som en oppveing av et negativ trykk her den siste tida, som ikke handler om film eller den filminteresserte kaféen eller pub-en some er df. Når det er sagt, er jeg interessert i å høre deres tanker om det jeg legger fram. Dette fenomenet ligner kanskje på Engangsgrills drapsforsøk i affekt: god hensikt, men kanskje litt vulgært? (Når det er sagt: jeg håper inderlig Engangsgrill blir her, setter veldig pris på hans tilstedeværelse og synes det er interessant å lese hans tanker). * Det har vært litt diskusjon om ”vulgar auteurism” aka vulgær auteurinteresse i det siste. Jeg har ikke fulgt med, men lest noen artikler, skumma. Jeg skjønner godt de som er kritiske, som mener dette først og fremst framstår som et hipt uttrykk som egentlig ikke kommer med noe nytt, og som truer med å tegne opp en falsk dikotomi mellom de som liker etablerte auteurer (The Master-Anderson) og de som foretrekker mer ukanoniserte auteurer (Resident Evil-Anderson). Samtidig stiller vel forkjemperne for en vulgær auteurinteresse minst ett interessant spørsmål: Har vårt fokus på auteuren – der en person gjerne forbindes med visse temaer, tendenser, grep, fenomener – forblinda oss litt, sperra for vår åpenhet, latt oss se noe i en film før vi virkelig har sett den? Uncas Blythe skriver i denne teksten (som har noen interessante tanker, men samtidig bærer preg av en slitsom mengde referanser og kompliserte begrep, og som risikerer å forsterke inntrykket av denne ”retninga” som en hipp gest): ”Fundamentally, vulgar auteurism, or whatever they shall call it, is about watching and really seeing, and showing care for the movies of people who precisely don't have auteur status. The hopeless, the unheroic.” OK, men var det ikke sånn auteurpratet/politikken starta? Blir ikke vulgær auteurinteresse bare et uttrykk for et ønske om å gå tilbake til start, og samtidig en reaksjon på en viss form for auteurfundamentalisme som har utvikla seg blant enkelte? Blythe skriver i samme avsnitt: ”once a filmmaker has been properly ‘authorized’ then there is no chance of their work being seen in its actual, ugly and hairy phenomenology.” Jeg er ikke helt med på den dogmatiske påstanden, men han har muligens et lite poeng i all sin iver, og om ikke annet tydeliggjør det noe de vulgære virker å etterspørre: at vi oppsøker og ser det som blir ansett som frivolt og kanskje auteur-løst. Men igjen: er vi ikke tilbake til start? Joda, og Blythe antyder det vel ganske greit selv med å refere til André Bazin (som jo var kritisk til individ-dyrkelsen til sine disipler Godard osv). For meg virker de kanskje først og fremst å etterspørre en større åpenhet for å se nye fenomener i det vi kanskje har en tendens til å bare "se", være åpen for nye (nytenkende) manifestasjoner av idéer i det tarvelige. Spørsmålet er vel om denne etterspørselen trengs. Jeg tror ikke det bare er en hipp gimmick fra en gjeng internettcinefile med bankende puls for den siste Van Damme-filmen, og en kime av pretensiøskontrær vellyst, men samtidig tror jeg det ikke er noe revolusjonerende nytt med denne "retninga". I beste fall er det en påminnelse om å ikke bare se de siste auteurverka på filmfestivaler, ikke bli trygge og sløve i auteurinteressen, men også stikke innom videosjappa og se rett-på-video-filmer som ikke har blitt kanonisert. Tja, noen raske tanker. Hva tenker du?
  12. Merkelig, siden optimismen er så naiv. Her må jeg forresten komme med en bitteliten korrigering, som reperarer litt naivitet: "snarere enn å påtvinge en mening eler ideologi til livet" var ment som "snarere enn å ville påtvinge en mening eller ideologi til livet". Apropos optimisme: Imamura er en artig skrue. Så Balladen om Narayama for en god stund siden, og den er ikke mye optimistisk. Men i alt det vonde, i det harde og kyniske, ligger en groteskhet som av og til utløser latter. Jeg kommer aldri til å glemme et bilde og min reaksjon tilknytta bildet. En død baby ligger i gjørme (der samfunnet høster maten sin), likblek og full av stivna blod. Og bildet er så alminnelig, og har i seg en stillhet, som om motivet var en likeglad fugl stående der i gjørma. Bildet etterfølges av en dialogsekvens der en kynsisk kommentar ang. babydrap utløste latter hos meg. En grufull film på mange måter, som stadig utløste latter. Her er ikke naturen som hos Shindo: en garantist for livets flyt. Naturens hardhet får menneskelighet til å skygge banen. Og det er trist men også morsomt. Har veldig lyst se Profound.
  13. Hadde et gjensyn med The Red and the White for litt siden, har vel sett den 3-4 ganger nå, og den føles alltid like fersk, setter meg i en tilstand som for første gang. Pacific Rim. Et velsmørt maskineri, får’n si. Men dette er maskineriet i det digitale, fysikaliteten er til å se og såvidt føle på. 3D-dybden og tyngden man ser på skjermen er nettopp det: noe man ser. Aldri noe man kjenner. Bildene er overraskende ”lette”, glir som kniver i mykt smør, og de digitale kjøringene kommer som store og raske dønninger, har sin innvirkning reint optisk men ikke kroppslig, truer aldri med å sette kinosetet i ubalanse. Ikkeno pusterom for klisjéene eller et tenkende øye, bare braket fra intensivert kontinuitet og metallyder som blandes med dinosauraktige hyl idet mennesketeknologiens knyttneveslag får sine fulltreffere. Noen har antyda at dette er satire i Starship Troopers’ gate. Jeg ser ikke helt den. Jeg tenker heller på noe jeg tenkte under kampscenen i undergrunnen i The Dark Knight Rises, der Batman og Bane denger løs på hverandre med sine tunge, umenneskelige kropper, så de detter og vannet spruter inn i ”linsa”/publikum: en wrestlingkamp iscenesatt av Hollywoods pyroteknikk. ”Se her, hva vi kan gjøre...” Kanskje overser jeg noe, gjerne argumenter for satire, mine kjære df-ere, men enn så lenge synes jeg dette ligner mer en tilfreds-dekadent oppvisning i teknologitestosteron. Resultatet vil jeg si er et sterkt tillfelle av terningkast 3,5.
  14. Ser litt lite film for tida, men har sett et par filmer av Kaneto Shindo siden sist. The Naked Island ('60) og Mother ('63). Virkelig en stor filmskaper, som snarere enn å påtvinge en mening eler ideologi til livet, lar det (hverdagslige liv) framtre i en form, rytme, organisert helhet – en helhet som har plass til løsrivde fragmenter, innfall av impresjonistisk karakter, som ikke nødvendigvis ”passer” inn i en helhet (Shindo er en modernist, som f.eks. bryter opp en klassisk dialogsekvens med impresjonistiske øyeblikksbilder, der den ene i samtalen ser noe som er hele dennes oppmerksomhet). Det minner meg om Imamuras og Pasolinis filmer og holdning, for å ta to andre viktige filmerskapere på 60-tallet jeg har vært borti den siste tida. Man gjør ikke verden til en fiksjonsfilm, men bruker fiksjonsfilmen til å presse verden til å uttrykke seg; en filmskaping som ikke egentlig er interessert i å fiksjonalisere livet, men å la noe i det framtre i en filmatisk form. Handler det ikke om å støpe en rytme ut i fra noe man har sett, gi en empatiens form til det formløse og vise naturens framspring i lyset fra en menneskelig vilje? – en vilje som ikke oppsøker makt over dens framspring, bare over den bevisste iakttakelse; den bevisste utvelgelse, uthentingen av det som ligger der og venter. Kan vi si: en komposisjon av det som faller seg? Mother så jeg i går, og apropos Bergman: den minner om Tystnaden i hvordan den framhever en affektiv og seksuell spenning i sekvenser og øyeblikk der mennesker observerer hverandre i stillhet (og noen svette ansikt fører tankene til Woman in the Dunes). Men som The Naked Island, er Mother fri for den psykologiseringen man kan finne i Bergman, og konfrontasjonene mellom mennesker skjer sånn de skjer i hverdagens møter som de skjer; her er ikke de Avgjørende konfrontasjoner og spørsmål, men de som oppstår i lekeparken eller over tekoppen. Bergman lager vel ofte egne rom, filmatiske rom for refleksjon. Shindo stirrer inn i verdens rom og framhever og følger visse bevegelser. Det som blant annet slår meg i møtet med disse filmene til Shindo, er hvordan visse livsvilkår vises usentimentalt, men med trykket fra et blikk som ser og sier: livet er da godt, tross alt. Sola står opp og gir det harde slitet ditt glans og en grunn til å smile. Sønnen og dattra di husker og ler selv om de skal dø. Plutselige innfall og tilfeller letter en uendelig byrde (at din sønn skal dø, f.eks). Det er som om ethvert tilløp til tungsinn presses vekk av naturens egen bevegelse. I disse to filmene av Shindo lades den minste hverdagslige, vanemessige handling med et eksistensielt smil over strevet og gleden over det minste og det hele. Svetten er plagsom, men den lar deg også kjenne at du lever, bevitner en jævel av en ustoppelig sol som stråler over det døde. Det er ikke sånn at man smiler hele tida. Men til slutt må man smile. Til slutt må man le av tåfisen (jamfør Accattone). Sorry om dette ble krøklete. Sitter her i sola og drikker kaffe og er varm! Men uansett: nok et forslag til en å sjekke ut, Jarmusch. Forresten bra å se litt aktivitet her for tida. Man ser så fort at litt aktivitet skaper mer aktivitet.
  15. Univsersal Soldier: Day of Reckoning har like lite med inverted snobbery å gjøre som hyllinga av Drive. Den litt sleivete kommentar’n fra The Paris Review kommer sikkert av at man ikke helt stoler på sitt eget blikk, evt. at man peker på kildematerialet filmen jobber ut i fra. Jeg skjønner forsåvidt skepsisen – Universal Soldier liksom, plutselig et mesterverk – men Caravaggio hadde vel ikke blitt så mye dårligere om det kom fram at han baserte maleriene sine på noen kjerneideer fra kiosklitteratur? Det å ta visse ideer fra og jobbe videre med visse premisser, historier, linjer, spørsmål, ikoner og motiver fra antatt dårlige verk (”antatt” da jeg ikke har sett de første Universal Soldier-filmene) – altså de elementene som aldri i seg selv gjorde et verk bra eller dårlig, som kanskje heller la spiren eller ga stafettpinnen til en bedre kunstner – har jo blitt gjort lenge, og vitner mer om eklektisisme enn inverted snobbery.
×
  • Create New...