Jump to content

tarantinole

Members
  • Posts

    6
  • Joined

  • Last visited

About tarantinole
 
 
  • Birthday 11/13/1991
 

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Location
    Askøy
  • Interests
    Film, fotball og musikk.
Contact Information
 
   

tarantinole's Achievements

Newbie

Newbie (1/14)

0

Reputation

  1. Hvorfor ble alls kriften skrå? Hmm, ikke kunne jeg gjøre den normal heller....
  2. I Saw the Devil (2010) - Kim Jee-woon Når politisjefens datter, som er spesialetterforsker Soo-hyeon sin forlovede, blir funnet partert i småbiter settes det inn store ressurser på å fakke den skyldige. Med sjefens tillatelse setter Soo-hyeon ut på en blodig hevntokt hvor han systematisk kvester alle de mistenkte helt til han kommer til den rette. Det er den psykotiske seriemorderen Kyung-chul som viser seg å være skyldig, og Soo-hyeon snekrer i sammen en "hevnlek" for å ta hevn på best mulig vis. Men han undervurderer Kyung-chul. Snart kommer spillet ut av kontroll og grensene mellom godt og ondt blir uklare, spesielt når uskyldige liv etterhvert går tapt. Vil Soo-heyon få sin hevn, og vil den noengang bli noe annet enn bittersøt? For en film. Det er andre gang jeg ser den, og jeg var redd at den ville skuffe meg litt ved et gjensyn. Men jaggu meg viser den seg ikke å være bedre enn jeg husket! For meg er dette uten tvil den beste hevnfilmen noensinne laget, kun slått av Oldboy. Det er ingen tvil om at koreanerne kan hevnfilm for å si det slik. Men dette er ingen vanlig hevnfilm. Nei, her blandes action, tempo, grotesk vold samt nyanserte linjer mellom godt og vondt på perfekt vis. Jeg må si det er litt merkelig at den ikke klarte å sanke noe særlig med filmpriser, for her er det snakk om høy kvalitet. Før jeg går inn på hva som gjør filmen så unik innen hevnsjangeren må jeg bare si noen ord om castingen av de to hovedrolleinnhaverne: Lee Byung-hun spiller den smidige og smarte spesialagenten med deilig råskap. Han er ordknapp, viser null medfølelse og sparker rumpe hardere en de eller fleste muskel gutta i Hollywood til sammen. Elsker filmer hvor hovedpersonen er fysisk overlegen i form av at han hopper høyere, løper fortere og slår hardere, og viser null tegn fra å holde igjen. Lee som spilte en lignende rolle The Bad i The Good, The Bad, The Weird og A Bittersweet Life (også disse er Kim Jee-woon filmer) viser at han er den beste actionskuespilleren i verden per dags dato. Men i denne filmen kommer skuespillerferdighetene hans fram i mye større grad. Lee har en veldig spesiell aura. Han er i motsetning til Min-sik Choi en avslappet karakter. Han har mye sinne, men det ligger å ulmer kjølig på insiden. Han er behersket, kynisk, men vet å slippe det ut i små velporsjonerte doser. Min-sik Choi, hovedrolleinnehaveren fra Oldboy spiller rollen som den psykopatiske morderen. Også i denne filmen leverer han en bunnsolid prestasjon (hans beste?), og har lagt på min liste over favorittskuespillere siden. Min-sik Choi tar med seg mye av råskapen, galskapen og fandenivoldskheten som bodde i han når han spilte i Oldboy, og har videreført det til denne nye karakteren. Mange av likhetene er der, bortsett fra at han i denne filmen ikke eier noen som helst form for godhet. Her snakker vi en så kynisk, kald og morderisk jævel at han lett kan sidestilles med jævler som Hitler og Osama Bin Laden. Choi har en energi absolutt ingen annen skuespiller jeg kommer på kan måle seg med. Men hva er det som gjør denne hevnfilmen så unik, bortsett fra de to fantastiske skuespillerne? Jo, det er at filmen tar seg tid til å fortelle en historie, komme med noen meninger, samt utforsker temaet hevn og vold på en helt annen måte enn man har sett i tildigere hevnfilmer. I tillegg til dette går Lees karakter gjennom en forvandling. Han utvikler flere og flere likhetstrekk med sin fiende, og etterhvert som ting spinner ut av kontroll har drømmen om hevn utviklet seg til noe uoppnåelig. Fysisk overlegenhet, og smerte er rett og slett ikke nok, og regissør Kim Jee-woon tar oss med på en spennende reise i den evige søken etter den umulige hevnen. I så altfor mange action-filmer blir en skikkelig historie stilt i skyggen, eller totalt forbisett når regissøren vektlegger hva som er det viktigst med film. Spør du meg er det ingen tvil om hva som må komme først i køen. Uten et skikkelig fundament blir enhver film bare som søppel å regne. Hjernedød popkornunderholdning var aldri helt min greie, og tviler sterkt på at det noengang kommer til å bli det. Ellers må jeg bare si at den stemningen regissør Jee-woon Kim har skapt er minneverdig og jeg trakk straks paralleller mellom denne filmen og David Finchers seriemorderfilmer (Se7en og Zodiac). Stillheten i mange av de lange utover-zoomende klippene, fargebruken og scenografien er alt uhyre likt. Eneste store forskjell - og den er ganske stor - er tempoet. Jee-woon Kim sparer så absolutt ikke på kruttet, og actionsekvensene kommer alle på løpende bånd, alle så deilig voldelige at du føler for å se hver eneste scene om igjen i sakte film. Vakker vold er god vold! Sist men ikke minst har man musikken og lydmiksing. Vi servers alt fra lydløse bilder, akkompagner med myke pianonoter i mange av filmens mest følelsesladde scener, til raske trommer i et legendarisk 1080-graders snurreklipp, hvor blod spruter over alt. Fantastisk regissert scene, hvordan klarte de det!? Oppsummert: Voldelig, dystert, vakkert, gjennomført, balansert, kvikt og smart. En perfekt og unik action-grøsser-thriller. Har aldri sett noe lignende for å være ærlig. Du bør foresten ikke se denne om du har en sart sjel. 18-års-grensen er på ingen måte en spøk. En av få filmer som får meg til å ville lukke øyne av ren frykt/avsky. Hvordan skal noengang Kim Jee-woon, Choi Min-sik og Lee Byung-hun toppe dette? 95 / 100
  3. Se7en (1995) - David Fincher Etterforsker William Somerset (Morgan Freeman) er en utbrent veteran som bare har en uke igjen før han kan nyte pensjonisttilværelsen. Som et siste oppdrag blir han satt til å lære opp den unge og ambisiøse David Mills (Brad Pitt). Sammen tar de opp jakten på en seriemorder som trekker dem med seg dypere og dypere ned i et forvirrende, psykopatisk spill. De er dømt til å følge sporet til en morder som hevner seg på New Yorks syndere. For hver av de syv dødssyndene finnes det en tilhørende måte å dø på, og det tar ikke lang tid før likene duker opp, èn for hver dag... Den mørkeste, jævligste og mest hjemsøkende filmen jeg har sett, uten tvil. En film som river løs invollene og nesten tvinger deg inn i fosterstilling, mens man ser seriemorderen, John Doe sette sitt livsverk ut i spill. Se7en er for meg et selvskrevent mestervek, og en mørk reise inn i en psykopatisk og trist verden. Mange hevder at slutten er det eneste som gjør at filmen har nådd slik høy status i etterkant av sin release, men jeg er uenig. Fincher og manusforfatter Andrew Kevin Walker har skapt en uhyre skarp thriller, som spiller på de psykologiske aspektene på en måte få andre filmen klarer. Måten karakterene Sommersett, Mills og ikke minst John Doe blir presentert på er av aller beste vare, og alle hendelsene som leder opp til Mills siste utbrudd er et eneste kalkulert spill, utført i ren perfeksjon. Har aldri sett en film som gjennomfører en slik genial plan, og samtidig evner å holde på momentet hele filmen gjennom. Jo lenger man ser, jo fortere stiger pulsen, og når man når slutten er den virkelig den beste i sitt slag. Kanskje den aller beste av alle slag for den saks skyld. Fincher er viden kjent for sin visuelle stil. Den rå, ekte, naturtro, dystre og sylskarpe fremstilling av ren ondskap skinner igjen i hvert eneste bilde, hele filmen gjennom. Fra hvert mørklagte rom til hver regnfulle gate gjør Fincher rett og slett New York til sin egen by. Akkurat på samme måte som han transformerte San Fransisco til et seriemorder helvete i Zodiac. Det er få regissører som vet å skape stemning slik Fincher gjør det. Mye har allerede blitt sagt om Kevin Spaceys, Brad Pitt og Morgan Freemans skuespill i denne, så jeg skal la det være med at de alle gjorde sine kanskje livs beste roller. Og det sier mye med tanke på hvor mye fantastisk de tre har gjort både senere og tidligere i karrierene sine. Spesielt Spaceys rolle, det er nesten som om det han spår om seg selv i filmen kommer til live: "What I've done is going to be puzzled over and studied and followed... forever.". Skal man portrettere en seriemorder på verst mulig vis er det rett og slett bare å studere Spacey. Ingen har gjort det bedre enn han. Ingen. 95 / 100 (gjensyn)
  4. Apocalypse Now (1979) - Francis Ford Coppola Første gang jeg så Apocalypse Now var jeg bittelitt skuffet. Ikke fordi filmen ikke bød på noe, og fordi den ikke var så givende som jeg håpet på, men fordi jeg endte opp med å se den feile versjonen. Nemlig Redux-versjonen, som er alt for lang i tillegg til at endel av scenene ødelegger endel av den fantastiske stemningen som holdes på hele filmen gjennom, samtidig som at endel av karakterene opptrer i utakt med seg selv. På bakgrunn av dette kommer dette til å være en litt annerledes filmanmeldelse, da jeg kommer til å si litt om hvorfor orginalversjonen er den eneste som virkelig fortjener å bli kalt et mesterverk, og hvorfor de nye scenene i Redux var dårlige. Først og fremst. Redux føles altfor oppstykket i forhold til originalversjonen. I likhet med originalversjonen gjør de endel stoppesteder underveis, men i Redux blir det rett og slett for mange av dem, og samtlige er horribelt kuttet, samtidig som det verken tilføyer historien en dritt. Ikke nok med det, noen av scenene ødelegger faktisk endel av karakterene, da de opptrer stikk i stridd med filmens fremstilling av dem senere og tidligere. Her er litt kritikk av de nye scenene: - Willard stjeler et surfebrett til Col. Kilgore og ler. Han spøker og koser seg. For en film som prøver å skildre en nedbrutt mann som under en reise inn i hjertet av Vietnam "mister hodet" forblir denne scenen en bommert i mine øyne. I tillegg er han jo ikke akkurat glad i en eneste scene i resten av filmen så hvorfor de i det hele tatt valgte å tilføye denne scenen er jo en smule idiotisk. De gjorde lurt i å klippe den bort i originalen! - Willard leser i Kurtz brev i solen på dekk. Et klipp senere og vips så har det begynt å regne, og de kommer over en army camp hvor Willard møter playboy bunnyene fra tidligere i filmen og prøver å bytte fra seg to tønner med diesel i bytte mot sex til mennene sine. Igjen, helt upassende. Willard har ikke gitt noe som helst uttrykk for å bry seg noe særlig om mennene sine, og nå skal han plutselig være snill med dem? Og når de drar videre kuttes det, og vips er det sol igjen og han leser i brevet til Kurtz. Hele scenen er rett og slett forferdelig klippet inn i filmen. Det er for åpenbart at dette ikke kan ha skjedd i den rekkefølgen i såfall. I tillegg, når han etterpå skyter den skadde vietnamsiske damen mister jo hele scenen mening da man ikke lenger føler at han har dårlig tid, (som var en av grunnene til at han skjøt henne tidligere). Han hadde jo ikke dårlig tid når han forhandlet om sex tidligere! - Scenen med franskmennene er egentlig bare LANG og veldig unødvendig. Den bidrar med absolutt ingenting annet enn å forlenge filmen. Hva skjer med Kurtz, båten, elven, krigen? Scenen er et eneste langt stoppested og dreper tempoet i filmen. I tillegg bare hyler og skriker de på hverandre? Når man er kommet så langt i filmen, nesten til Kambodsja, er det klart at dette ender opp som en festbrems. - En ekstra scene hvor Brando leser i Time Magazine ødelegger for min del hele karakteren hans. Ikke fordi han sier noe merkelig, men hvordan de var valgt å portrettere han. I originalen ser vi han i mørke skygger, og aldri får vi se han helt skikkelig. Han blir skildret gjennom skyggene og det svake gule diset på fantastisk vis. Men i Redux får vi se han i dagslys, helt tydelig! Føler det ødelegger litt av den helt vanvittig mystiske, gudelignende fremstillingen vi får av ham i originalen. Altså, deilig å endelig ha fått sett denne slik den var ment å bli sett. Denne ganen koste jeg meg som bare det. Det beste med filmen for min del er hvordan filmen i seg selv endrer seg jo lenger man kommer. Den blir bare mer og mer psykedelisk, og når man endelig når desitnasjonen slår filmen ut i all sin prakt. En stor, stor avslutning på en film, som slutter akkurat slik den bør slutte. Alle tråder åpne, og med et filosofisk bilde av mennesker som rase. Kanskje litt "space" for enkelte, men fantastisk for oss som kan nyte slik film. Så mye mer enn en krigsfilm. PS. Apocalypse Now er på mange måter lik Stalker. Begge er fra 1979, begge er en reise inn i hjertet av noe mørkt og farlig, og i begge filmene forandres karakterene på denne reisen. En litt morsom kuriositet. Original Cut: 87 / 100 Redux: 60 / 100
  5. En litt mer utfyllende anmeldelse av Stalker: Stalker (1979) - Andrey Tarkovskiy Vi befinner oss i et postapokalyptisk Russland. En guide, en såkalt "Stalker", leder en forfatter og en professor inn i et forbudt område kalt Sonen, som etter ryktene skal kunne oppfylle dine innerste ønsker. Min første Tarkovskiy film og det med braksuksess. Det er ikke mange filmer som tar slik tak i seeren som det Tarkovskiy gjør her, dette ved hjelp av noen helt briljante kameraføringer og lange, forførende filmklipp. Er faktisk kun enkelte av filmene til Kubrick som har klart å skape en slik visuell nytelse som det jeg fikk når jeg så denne. Plottet er "simpelt" nok, men det er hvordan Tarkovskiy ved hjelp av mystikk, undring og en slags mytifisering av denne "Sonen" som gjør at filmen blir så sykt gripende. Vi blir fortalt av Stalker at Sonen lever, og at mange av menneskene som har kommet der til har måttet bøte med livet. Det skapes en forventning og spenning til dette myteompunnede stedet, men stedet virker fredlig og stille. Litt for stille. Og effekten av dette maksimerer Tarkovskiy til det fulle ved hjelp av de lange klippene, eller hvordan vinden i trær og gress er det eneste man hører. Scenen i røret/tunnellen er fantastisk i så måte. Tror aldri jeg har vært så nervøs. Uutholdelig. Men det er ikke bare det vsuelle som er slående bra i Stalker. Den er også en eksistensiell film som undrer, spør og filosoferer. For mens vi følger de tre karakterene inn til sentrum av Sonen, begynner nemlig karakterene å innse at de svarene de håpte på å finne muligens ikke blir å finne likevel. Filmen er med andre ord et snedig karakterdrama, hvor karakterenes samtaler om sine tanker om livet er med på å gi filmen den substansen han er kjent for å gi filmene sine. Gleder meg til å se Solaris! Er den bare halvparten så god som Stalker kommer jeg til å si meg fornøyd. Har alltid synes det er spennende med filmer som tar i bruk lange klipp, relativt lite dialog og mye "sansing". Dermed var Stalker garantert en høy score. PS. Til de som ikke har sett Stalker, og som har planer om det. Som ellers i kunstfilmer er det kunsten som først og fremst står i sentrum, ikke handlingen i seg selv. Filmen har ingen fasit, og mange usammengengende bilder vises for å skape stemning. Man klarer ikke å kose seg med 2001 dersom man heger seg -for- mye opp i hvorfor man får se aper, monolitter, snurrende romskip og hyper-romreiser. 89 / 100
  6. Stalker (1979) - Andrey Tarkovski Wow. En film som virkelig fikk meg til å gruble, i tillegg til at den hadde noe estetisk vakkert over seg. Kameraføringer, bilder valg av farger og utsnitt gjorde at jeg ble helt sugd inn i det som skjedde. Ta scenen i røret for eksempel. Selv om vi ikke har fått sett noe som helst av fare, var jeg likevel livredd for at noe skulle skje. Gleder meg til å se mer av Tarkosky. Har Solaris på dvd, så tror ikke det tar lang tid før den settes på! 89 / 100
×
  • Create New...