Jarmusch

I dette tilfellet er den snuskete delen av hukommelsen din svært presis.

Idiocracy?

Fire gjensyn med kanoniserte klassikere, samt en svensk perle: Chinatown: Bunnsolid. Polanskis fullstendige dedikasjon til bruk av subjektivt perspektiv er her, som i mange av hans filmer (særlig «Rosemary’s Baby»), uhyre effektivt; er ikke han den sanne arvtageren til Hitchcock? Under dette gjensynet lot jeg meg også virkelig røre av Dunaway sin skjøre sårbarhet og store streben for å holde den skjult. Nicholson balanserer perfekt mellom å være kynisk pragmatisk, men samtidig ha en genuin integritet, og Huston er utrolig urovekkende som et uhyre fra virkeligheten. Jules and Jim: For en vitalitet! Det kompromissløse tempoet i åpningsscenen er alene et eksempel på filmens vågale natur, og må ha betydd mye for alt fra Scorsese til vår egen Trier. I likhet med andre franske, romanbaserte auteurfilmer fra cirka samme periode – som Diary of a Country Priest og The Fire Within – er de kvikke og hyppige innslagene fra fortellerstemmen full av livsvisdom. Dessuten harmonerer Truffaut her lekenhet i form og dybde i fortelling og karakterer på en måte han ikke alltid mestret gjennom karrieren. Sunset Blvd. & The Apartment: Effektivt og underholdende drevet fremover av Wilder (og med-manusforfatterne!) sin lekne og litterære fortellerstil, er dette innerst inne to gripende fortellinger om ensomhet, selv om dette er mest slående i sistnevnte. Førstnevnte oppnår mye av sin slagkraft gjennom den skarpe og syrlige satiren og de morbide detaljene (rottene i det tomme bassenget, sjimpansens begravelse). Historien om den falmende stjernen som ikke kan eksistere uten andres oppmerksomhet blir ikke akkurat mindre aktuell med årene heller. Den kreative, og etter hvert romantiske kjemien mellom hovedpersonen og den unge, aspirerende manusforfatterinnen blir en varm motpol i en ellers bitende kynisk og kjølig Hollywood-kritikk. Jeg hadde også gleden av å nylig se en annen veldig god film om Hollywoods bakside fra samme år, nemlig In a Lonely Place. The Apartment ender med en optimisme som var mer sjelden for Wilder, men som oppleves både fortjent og rørende. Den har dessuten noen av de beste sekvensene østerrikeren noen gang skrev, og vil nok alltid stå mitt hjerte nærest blant filmene hans. En kärlekshistoria: Andersson sitt nærvær og blikk her er imponerende, med tanke på at han visuelt valgte en radikalt annen retning senere i karrieren, samtidig som han nok nettopp alltid har bevart evnen til å observere et bredt spekter av detaljer og rariteter i den menneskelige tilværelsen. Ungdomslivet og den unge kjærligheten er autentisk og gjenkjennelig, men filmen oppnår virkelig sin styrke når den setter voksenverdens uunngåelige nederlag og tragikomiske eksentrisiteter opp mot den enda enkle og uskyldige unge romansen.

Det er det!

Har enda ikke fått sett den, men er vel The Duellists det der.

Yes!

Vi befinner oss i Østerrike.

Nei. Vi skal til Europa.

Sorcerer?

Riktig! Flott film.

Small Change

Så underlig å se forumet gjenopplivet. Å vanke i dette digitale universet var en stor del av barndommen min (rett nok kanskje ikke til alle brukernes glede de første årene), og sannsynligvis ganske formativt for min del. Håper det blir litt fres her igjen. Som fersk filmstudent blir det jo en del film på meg nå på mine eldre dager. De siste årene har jeg vært særlig oppslukt av Bergman, Bresson og Haneke, selv om det selvsagt stadig er en myriade av filmskapere som opptar meg. I juletiden har jeg blant annet hatt gleden av å oppleve to solide kunstnerportretter for første gang – «Mishima: A Life in Four Chapters» og Peter Watkins sin «Edvard Munch». Av nyere film etterlot den nye Bond-filmen meg ambivalent, «Verdens verste menneske» var herlig leken og levende, både «The Card Counter» og «The French Dispatch» vitnet om to etablerte filmskapere som våger å dyrke stil og besettelser tross faren for pastisj (selv om sistnevnte ble litt for vanntett for min smak), Sopranos-filmen hadde tross unge Gandolfinis potensiale problemer med å holde fokus. Jeg setter pris på at Vogt og Trier forsøker å gjøre allegorisk skrekkfilm på norsk – nå «De uskyldige» fra førstnevnte – men deres arbeid innenfor dramasjangeren har alltid appellert mer til meg. «Don’t Look Up» manglet den sofistikerte satiren til Strangelove og Starship Troopers (selv om den var inne på mye relevant og interessant, ble den for arrogant og åpenbar). Jeg er ikke så overveldet av Ducournau (Sciamma er en mye mer slående ny fransk regissør), men «Titane» var mer interessant enn den noe tynne «Raw»; likevel føler jeg Cronenberg gjorde det Ducournau prøver på så mye bedre, men hennes nyeste trenger nok et gjensyn. Jeg er for øvrig også på Letterboxd, titulert på provokativt vis.

von Triers nyeste (og siste?): Det som slo meg sterkest er at Lars, til tross for å være tynget av sine notoriske nevroser, likeså er en overraskende leken kunstner; er dette hans morsomste? Må innrømme jeg – pr. nå i alle fall – er mer interessert i en historie som inntar en psykopats perspektiv, enn jeg er i hva Trier føler og tenker rundt sin rolle som kunstner, og sitt kunstneriske prosjekt (i god Persona-ånd; men er ikke de Jungianske ideene i Bergmans film mer spennende enn spørsmålene om kunstens verdi?) Angående førstnevnte lykkes Lars: Først er filmens mest brutale og sadistiske påfunn ubehagelige, men etter hvert utvikler man som seer en viss likegyldighet, som nettopp ligner psykopatens. Så klart også deilig med en gal og kompromissløs danske, som i dagens politisk korrekte klima, ”doubles down” i møte med kritikk. ”Kunsten min kvinnefiendtlig, sier du?”, ”Vel, se på dette da!” (Trier kødder seg selvsagt en del også, kødder både med publikum og seg selv). En annen fin ting er hvor forfriskende og fri han er. Jeg har alltid satt pris på hans visuelle kombinasjon av dogme-dokumentariske realisme – med kornete bilde og ”The Office” innzoominger – og hans høyt estetiserte, maleriske, pompøse slow-mo sekvenser. Tematisk er dette et utsøkt og fyldig måltid, om man er over gjennomsnittet intellektuelt nysgjerrig i alle fall; jeg lot meg forføre av Jack sine refleksjoner rundt sammenhengen mellom kunst og mord, om ingeniørkunst og arkitektur i kirker og katedraler, om menneskets indre rovdyr, også videre, også videre; selv om, vel…kanskje…blir ikke bruken av voice-over litt overforklarende av og til? Leste nylig Truffauts Hitchcock, og det er noe med at man gjerne primært burde la bildene fortelle selv. Filmen er også ganske repeterende (tydelig med vilje dog), og noe seiglivet og saktegående til tider. En del av meg liker dette, fordi god kunst skal være utfordrende å fordøye, og det virker tilsiktet. Men godt mulig Trier manipulerer meg, tvinger meg til å godta hans langtekkelighet for god kunst; han har jo åpenbart et sadistisk forhold til publikumet sitt. Må nok ta et gjensyn med samtlige av danskens verker fremover. Han er en fascinerende luring.

For en gullgruve dette forumet er! Helt dødt, eller noen gamle som lusker rundt i ny og ne? Jeg har blitt eldre i alle fall, men fortsatt like glad i film. Pløyde gjennom alle de beste film nominerte før årets Oscar. At Phantom Thread ikke fikk manusnominasjon vitner om akademiets uoppmerksomhet. Dynamikken mellom Daniel og Vicky var fantastisk. Karakterene så menneskelige. Tempoet så deilig. Lenge siden jeg har sett noe av Anderson, men han er mindre flashy og mer opptatt av å dyrke karakterdrama her. Call Me By Your Name var enormt behagelig, både i stemning og regi. Likte at den vridde seg (for det meste) unna "forbudt kjærlighet" fortelling, og heller gav rom til ren kjærlighet. Dunkirk åpenbart enormt gjennomført; for en pulserende rytme! Lady Bird fint innblikk i den mindre velstående amerikanske middelklassen. Det mest interessante med The Post var hvordan en så Oscar-skreddersydd periodefilm med dagsaktuell politisk tematikk ble såpass oversett av akademiet. Det er noe litt for propagandistisk i filmens klimaks, men Spielberg er i alle fall teknisk dyktig som alltid; måten siste scene med Watergate-innbruddet var skutt på digget jeg. Three Billboards syntes jeg blandet humor og alvor godt, der særlig "Sam Rockwell kaster reklamemann ut et vindu" markerte seg som både mørkt humoristisk og ubehagelig (tenk politivold i USA) på samme tid. Særlig Rockwells karakter var godt skrevet; han har forbedret seg bittelitt på slutten. Get Out var effektiv i at den gav meg forståelsen av diskriminering som fysisk følelse på kroppen. Den er også en interessant lek med skrekksjangeren, selv om kanskje ikke fullt så originalt som folk vil ha det til - det er vel "Stepford Wives" om igjen? (har dog ikke sett den, så ikke ta min lille innvending for seriøst). Darkest Hour føltes litt manipulativ, i alle fall i måten den maler Churchill som en større underdog enn det han strengt tatt var. Å beskrive det enorme ansvaret på Winstons skuldre, og også litt depresjonen hans, lykkes den bedre med. Åpenbart publikumsvennlig, folk i salen lo av all humoren rundt den eksentriske statsministeren (og jeg måtte le litt jeg også). Den store vinneren Shape of Water er jeg litt usikker på. Oser av filmkjærlighet og romantisme, visuelt vakker, så klart. Det var noe back-to-basic historiefortelling, Skjønnheten og Udyret-mytologisk aktig ved den jeg likte, selv om den åpenbart også ønsker å være politisk relevant samtidig. Jeg har lite til overs for dagens identitetspolitikk, selv om det er noe fint med en hyllest av det som er annerledes også.

Jeg leser On the Road og Jack er helt vill på å beskrive stemninger. Liker hvor ærlig og naturlig han er, bare lar alle følelsene og minnene renne ut av seg uten filter. Jeg så filmen og der var karakteren hans litt kul og poetisert, men i boken er han så...mennneskelig.

Wow så rart å stikke innom her igjen. Noe liv? Jeg så Revenant på kino for en stund tilbake. Likte den. Kamera flyter så bra, fanger situasjonen med sånn realisme og det er noe moderne ved det, noe jeg tror vi vil se mer av i fremtiden. Når man skaper øyeblikk på den måten, skaper sekvenser med følelsen av ekte tid blir alt så mye mer spennende. Også sett den nye Terminator filmen, den var ufattelig slapp. Jesus alstå...skuespill, regi, historie, dialog; ingenting hadde noen form for glød eller energi. Dødt. Poengløst. Ja også Fury Road da, den var jo kul. Å få en egentlig eneste lang actionsekvens til å ha så bra driv imponerte meg. Og Miller har sin egne, kule, intense stil og det er...kult!

Ja jøss, plutselig ble jeg 18.

Jeg havnet også på den nye Impossible filmen, men er ikke med på at den fortjener så tøff dom. Det jeg er enig i er at stuntene ødlegges litt av regien, selv om det er gjort forsøk på å holde tagningene litt kunne McQuarrie holdt lengre. Men det kanskje mest interessante med filmen er karakteren til svenske Ferguson og hvordan hun spiller en viktig rolle for å drive det hele. Cruise forsvinner litt i bakgrunnen, selvsagt stjeler han showet med stunt og ablegøyer, men spionien Ilsa (vink vink til en viss klassiker) gir Rogue Nation en ekstra dimensjon den sårt trenger. En kritiker trakk frem at vi ikke får vite noe personlig om karakterene våre her (om fortiden deres, følelsene deres, relasjonene osv.), som dermed gjør det vanskeligere å engasjere publikum følelsemessig. Dermed er denne nevnte karakteren så viktig. I klassisk Mission Impossible-ånd skifter hun stadig side og sliter mer og mer med å akseptere oppdragene hun blir gitt. I tillegg er hun en sterk kvinnelig karakter (etterlengtet i Hollywood for tiden), overraskende nok aldri gjort til eye-candy (sett bortifra markedsføringen til filmen; som jeg kan forstå fordi sex fremdeles selger, men hvor riktig det er i forhold til hvor vi vil verden skal gå er en annen sak, Simon Pegg var i alle fall ikke fornøyd).

The Wachowskis er tilbake med et eventyr i verdensrommet, nemlig Jupiter Ascending. Noen må gjerne forklare meg hva som er greien. Denne traff dog langt dårligere enn Cloud Atlas, men jeg forsto aldri hva folk så i den heller. For det første lider Jupiter av samme problem som mange av dagens storfilmer. Nemlig pregløshet. Eller, for å presisere: Dårlig bruk av digitale effekter. Ja, det er en klisjé å klage på det, men det gjør det ikke mindre sant. Jeg ser en kritiker kalle filmen ”Guardians of the Galaxy uten alt som er gøy”, men sannheten er at filmen lider av samme syndrom som Guardians. Alle actionscenene mangler preg, stil, personlighet. De føles som en repetisjon av forrige Blockbuster, og er dessuten kjedelige. Jeg faller ut. For det andre må vi snakke om dette med klisjéer. Vi kommer ikke utenom. For å dømme dagens film enda litt mer noterer jeg meg at også dette er en aktuell problemstilling. Vi så det i Oblivion med Cruise, og vi ser det igjen i denne filmen. Eller skal det liksom forestille referanser? Jeg biter ikke på den kroken, da må de være mer presise og med ekte kjærlighet i bunn (Tarantino er et åpenbart eksempel). Alt for mange av scenene her ligner alt for mye på ting vi har sett i noen av tidenes mest innflytelsesrike fantasifilmer, nemlig Star Wars og Harry Potter. Men det er ikke slik influens skal fungere. Det skal inspirere til nyskaping, ikke uoriginalitet. Skjer dere, Wachowskis! Men til noe bedre, nemlig Paul Thomas sin ferskeste. Dere skjønner hva jeg snakker om, det er selvsagt godeste Inherent Vice. Vanskelig å si noe fornuftig her, men det betyr vel at Anderson har gjort noe riktig. Laget en skikkelig hasj rus-film, i god gammeldags Big Lebowski stil. Vi opplever historien som fortelles som hovedpersonen selv; i total forvirring. Noe jeg likte i denne filmen var uforutsigbarheten. Den fanger den uforutsigbare rytmen til livet, gjennom lange tagninger med stedicam i bevegelse. Ikke akkurat noe nytt, siden regissøren har gjort det lenge, men det funker jo alltid bra da. Jeg digger også situasjonene, De har en egen, snål og absurd humor. Scenen når hovedperson sitter i bilen og ser på fyren ved siden av seg spise is er mildt sagt kostelig. Det er gøy å se, at Anderson har det gøy med noir-sjangeren. Den bevisste fortellerstemmen, de overdrevne karakteren (som etter hvert viser seg å være mer menneskelige) osv. Og på slutten er filmen til og med litt fin.