Batman

Spectre - Bond er fortsatt tøft. Nok en gang styrket i troen om at Craig er vår beste Bond. Håper han hiver seg inn i en film til, i hvert fall.

Nå er det nesten så jeg synes at denne serien begynner å bli for miserabel.

Hvorfor skal du si sorry for at du synes den ser jævlig ut? Jeg gleder meg til den fordi jeg da endelig for se Batman og Superman opp mot hverandre. Nerden i meg velger da glatt å overse det at det er mye CGI. Det er ikke det som er viktig.

Tror Star Wars blir helt knall. Gleder meg. Gleder meg også til denne.

My Week with Marilyn - Pen å se på. Velspilt. Stort sett kompetent lagd. Likevel så er den bare et stort skuldertrekk. Repetitiv. Uengasjerende. Flat.

Mitt forsøk på gjette. På gøy. Best Picture Boyhood Best Director Richard Linklater - Boyhood Best Actor Eddie Redmayne - The Theory of Everything Best Actress Julianne Moore - Still Alice Best Actor in a Supporting Role J.K. Simmons - Whiplash Best Actress in a Supporting Role Patricia Arquette Best Original Screenplay Birdman Best Adapted Screenplay Whiplash Best Cinematography Birdman Best Film Editing Boyhood Best Sound Editing American Sniper Best Sound Mixing American Sniper Best Visual Effects Interstellar Best Costume Design The Grand Budapest Hotel Best Production Design The Grand Budapest Hotel Best Make Up and Hairstyling The Grand Budapest Hotel Best Original Song "Glory" - Selma Best Original Score The Theory of Everything Best Animated Feature How to Train Your Dragon 2 Best Foreign Film Leviathan Best Documentary Citizenfour Best Short Film, Live Action Parvaneh Best Short Film, Animated The Dam Keeper Best Short Film, Documentary Joanna

Som jeg har sagt, mye som er fint i seg selv, men det hjelper lite når det ikke resulterer i noe særlig. Den scenen er i seg selv fin, men blir virkningsløs når man ikke har blitt engasjert i karakterene i løpet av de 140 minuttene som er før den scenen. Sluttscenen er så cheesy og klein som det går ann å få det. At replikker som "“Yeah, I know, it’s constant, the moments, it’s just, it’s like it’s always right now, you know?" slapp unna en kvalitetssjekk er for meg utrolig, og hvis det skal være en del av oppsummeringa av Boyhoods tematikk, så foretrekker jeg å stille meg uforstående til det. De øyeblikkene du nevner gir meg ikke noe, og jeg føler heller ikke de er med på å utvikle karakteren hans. Fordi han ikke har noen utvikling. Han mangler en karakterark. Han er helt lik i hver scene. At noe er "ekte" gjør det ikke nødvendigvis til bra film hvis man ikke blir følelsesmessig tilknyttet til det. Så vanlig at det var nødvendig at begge stefedrene måtte bære preg av det? Nei, og når filmen ikke gidder å gå noe mer innpå det, så det blir det kun klisjéer. Filmen viser aldri at det er noe som ligger bakom. Dette er rene stereotyper. Det er greit nok at filmen velger å legge hovedfokuset sitt på hovedpersonen, men da må den i hvert fall få frem at dette har preget livet hans på en tydelig måte. Det gjør den ikke nå. Det at han nevner i en bisetning innimellom at de var noen drittsekker holder ikke. Mobbescenen er prikklik som i alle andre filmer, hvor karakteren som mobbes heller ikke gjør noe særlig. Altså, de fleste. Ja, og det med moren er da en klisjé. Ok, mulig talen ikke er det i hvordan den brukes, men da tydeliggjør det uansett bare poenget mitt om at han er fullstendig blottet for karakterutvikling. At han er en "slacker-karakter" er ikke noe som gjør han spennende eller interessant. Hadde han kun vært en bikarakter, så hadde det for så vidt vært greit nok (om enn like kjedelig), men som filmens hovedkarakter så holder det ikke at han kun har det ene trekket gjennom samtlige minutter. For at jeg skal klare å engasjere meg i en karakter (spesielt i en film som dette, og gjennom nesten tre timer), så må han være mer kompleks enn dette.

Det du beskriver er noe som ville vært interessant. Men jeg opplever ikke det i Boyhood. Det skjer ikke noe spennende her. Jeg føler ikke at det er noe som former han. Jeg opplever det ikke sånn at scenene, eller situasjonene betyr noe særlig. Alt er bare fint, liksom. Jeg finner ingen drivkraft. Motivasjon. Og da blir jeg ikke emosjonelt engasjert i dette. Den er jo så si innom alle familiedrama og coming-of-age trekkene som har vært å finne på film. Alkoholisert stefar x2, plutselig voldelig stefar (uten grunn), småmobbinga på guttedoen, grumpy mamma (som selvfølgelig gifter seg med læreren sin), talen til læreren på fotorommet for å nevne det første jeg kom på.

Hehe, de videone var kun ment som gøy. Men jeg er enig med dem i veldig mye av det de sier om Boyhood i den ordentlige samtalen de har om den. Har Boyhood noe særlig til historie da? Dette er jo en film som stort sett består av enkeltøyeblikk, og det lille som er av historie i den er jo veldig tynt. Og det er helt greit det, men da må karakterene fungere. Og de liker jeg heller ikke. Eneste som klarer å få frem noe hos meg er Ethan Hawke. Hovedkarakteren er mumlende, kjedelig og uinteressant. Ellers så oppfatter jeg resten som klisjeer. Hvilket er noe filmen er full av ellers. Men hei, dette regner jeg med å være alene om.

Nå siktet jeg vel for så vidt mer til folkets reaksjon på Boyhood, fremfor nøyaktig hva gimmicken gir til filmen, i den setning jeg skrev om hva den ville vært uten den. Jeg mener at man har latt seg forføre i for stor grad over at Boyhood er blitt laget på en unik måte, og at man da ikke ser at selve filmen er veldig middelmådig fordi man heller velger å hylle konseptet fremfor hva Boyhood gir som film. Og når gimmicken da blir så fremtredende, mener jeg at det er legitimt å kunne se på om reaksjonene ville vært like om Boyhood hadde blitt laget på en konvensjonell måte.

Naaah. Det eneste som er minneverdig med Boyhood er 12 års-gimmicken. Spill inn de samme scenene over en fem måneders periode, og ingen ville brydd seg. Den er litt "slice of life" aktig med en del fine scener, spesielt med Ethan Hawke, det skal den ha, men her er det mye tull. Første halvdelen er full av billig drama. Mor som krangler med faren for some reason. Stefaren som plutselig blir alkoholisert og voldelig for some reason, mens siste halvdelen er filosofisk filmskolefjas. Hvor de snakker om at "words are stupid", men likevel fortsetter i det uendelige. Videre så synes jeg at det er helt utrolig at en film på nesten tre timer, som er filmet over 12 år, ikke klarer å få meg engasjert i hovedkarakteren. Han er kjedelig. Da hjelper det ikke at filmen er så stykket opp som den er. At det plutselig bare har gått lang tid. At det er flere av scenene som ikke leder noe sted. Boyhood er banal, og jeg er nesten villig til å garantere at om fem år så er det ingen som kommer til å huske denne filmen som noe annet enn et litt kult eksperiment. For det er ikke en eneste scene, situasjon, tematikk eller replikk som er minneverdig.

Fifty Shades of Grey. Ikke "3.9 på IMDb-dårlig" hvert fall.

Ja, en skulle i utgangspunktet kunne forvente bedre, fordi det virker som om han kan veldig mye og at han har god forståelse for hva som gjør en film i den sjangeren bra. Likevel viste den det helt motsatte, og det at den er fan-funded gjør det hele litt provoserende i tillegg, når den er så svak.

Sett veldig lite, så nøyer meg med en veldig enkel topp fem. 1. Interstellar 2. Gone Girl 3. The Imitation Game 4. Dawn of the Planet of the Apes 5. Edge of Tomorrow Og da kan jeg slenge på en top fem verste, også. 1. Transcendence 2. Angry Video Game Nerd: The Movie 3. Paranormal Activity: The Marked Ones 4. The Quiet Ones 5. Aux yeux des vivants (Among the Living)

Egentlig mer spent på om de klarer å vekke Harrison Ford. Fyren har sovet i flere år nå.