Mifune

http://s3.amazonaws.com/criterion-production/stills/131979-873130a71f42e67c898445455a8d1a6a/Film_482w_2or3Things__original.jpg 1001 # 458 – 2 or 3 Things I Know About Her (1967) Regi: Jean-Luc Godard Med : Marina Vlady En av de filmene hvor jeg forstår hva det går i og hva det handler om sånn litt. Men mistet engasjementet med Godards typiske «la oss bryte reglene for kunsten» (...og før noen begynner med «du tok ikke poenget med filmen argumentet» eller «at dette er en milepæl» osv osv), som er synd fordi jeg har veldig lyst å like filmene hans. Setter selvsagt pris på at han får inn pene damer og bryter det normale. Jeg liker filmer som er utypiske og ute i periferien, men de bør ihvertfall sette meg i engsjement. Jeg tror at dette er en film som var veldig verdsatt på det glade sekstitallet hvor alle ville bli poeter og var sinte på alt som rørte på seg, med mindre de kjørte 100% akustisk musikk. En må ha opplevd den sosial politiske hverdagen og ha den mentaliteten for å virkelig fatte denne...tror jeg. Noenganger, for å forstå en film eller regissør så leser jeg ofte andres meninger og kritikers skriblerier. Mest for å få en annen vinkel eller å finne den «aha»opplevelsen, men jeg ender stort sett opp med å ikke forstå de heller. Noe som setter meg i den Godard-analfabetiske kategorien eller filistinerjævel. Som nevnt over så tar jeg det overbærenede temaet, men duverden som jeg kjedet meg over det hele. Den hviskene narrasjonen, frakobla kvinner som stirrer i kameraet og deres nonstop dialog som bare kjører forbi og ender opp som en veldig forglemmelig tåke. 2/5

http://www.liveforfilms.com/wp-content/uploads/2014/10/in-the-heat-of-the-night.jpg 1001 # 457 – In The Heat Of The Night Regi: Norman Jewison Med: Sidney Poitier, Rod Steiger Det er slutten på sekstitallet og Tibbs en nordlig svart politimann blir ufrivillig fanget opp i en drapssak i byen Sparta, Mississippi. Et sted hvor Jim Crow og rasehat eller frykten kulmineres under en tid hvor Martin Luther King Jr holdt talen om å bryte stillheten. De kaller ham ikke Mr Tibbs for ingenting. Han er artikulert, intelligent og tjener mye mer enn disse sørlige hillbilly politimennene og han tar ikke dritt fra noen. Som om hudfargen ikke var nok for disse innavla så er de avhengig av nettopp disse ferdighetene for å fange morderen. En handling med tvister og hemmeligheter som graves opp fra svært tilfredstillende karakterer som også portretteres godt av karer som Steiger, men også Anthony James (en av de..å han ! skuespillerne) Fremdeles gripende og aktuell i dag... 4/5

1001 # 456 - Au Hasard Balthazar Regi: Robert Bresson Med : Anne Wiazemsky, Francois Lafarge Livet til Marie, en jente og hennes esel, Baltazar. Filmen sporer en årrekke med hendelser i livet deres hvor eselet ofte skifter eiere og blir pint og plaget. Dette opplever også Marie, svært ofte av de samme personene i en liten landsby et sted i Frankrike. Deres parallelle liv følges under lupen etterhvert som en av dem får en definitiv slutt mens den andre en mer diffus ende. Virkelig en vakker film dette, som av en eller annen grunn franskmenn kun kan lage perfekt. Den ligner kanskje mye på Bressons tidligere verk som f.eks Journal D'un Cure De Campagne som er tidligere sett og skrevet om i 1001. Storslått skuespill fra nok en gang uproffesjonale skuespillere. Waizemsky som spiller Marie giftet seg med Godard og med hennes "tomboy"-iske utstråling gjør henne til et uforglemmelig syn. Filmen har også en rekke med uforglemmelige karakterer som sømløst glir inn i landsbybildet, spesielt landsby-psykopaten/rebellen Gerard som spilles av Francois Lafarge. En super film som fortjener flere omganger, spesielt om en er interessert i religiøse overtoner og temaer, men fungerer også utmerket som et nydelig stykke filmkunst alene. 5/5

http://graphics8.nytimes.com/images/2005/02/11/arts/11choi.390.jpg 1001 # 455 - Masculine Feminine Regi: Jean-Luc Godard Med: Jean-Pierre Léaud, Chantal Goya En av de er komplekse av tidlig Godard filmografi, Paul en ung desillusjonert kar suger seg fast på Madeleine som kun vil bli berømt popstjerne. Vi opplever deres rare forhold som aldri burde ha funnet sted. Paul prøver iherdig og insisterer å kjøre den kvasi-intelligente linja med hans overfladiske kunnskap om alt fra filosofi, religion og politikk. Og samtidig prøver å se kul ut der han feiler å flippe røyken opp i munnviken. En film som burde være obligatorisk på skolen, slik at unge gutter ikke blir pretensiøse, krevende og kjipe kjærester. Til tross for at jeg (og sikkert flere her inne) kjenner meg igjen i flere av Pauls "egenskaper" så likte jeg filmen. Ikke med det første selvsagt, dette er en film som må "sitte" litt før aha opplevelsen kommer. Slutten er spesiell, og kommer til gi deg en wtf moment uten tvil. Skarp vérite ! 4/5

http://filmhafizasi.com/wp-content/uploads/eski-yazilar/persona1.jpg 1001 # 454 - Persona Regi: Ingmar Bergman Med: Liv Ullman, Bibi Andersson En ung helsesøster, Alma er satt i ansvar for helsen til Elisabeth Vogler, en skuespillerinne som er tilsynelatende frisk men er blitt stum. Etter hvert som de tilbringer tiden sammen snakker Alma hele tiden til Elisabeth uten å få svar. Noe som eventuelt fører til at Alma avslører hemmeligheter til Elisabeth som virker sympatisk og finner ut at personlighetene blir sammensveiset inn i Elisabeths personlighet. Min største "beef" med denne filmen er hvordan Bergman bruker å bryte den såkalte "muren" med å ta oss ut av filmen. Jeg ble distansert ovenfor karakterene og derfor ble noe uengasjert. Subtilt skuespill pålesset med tung dialog. Vanskelig å fatte noe ved første gangs syn med tanke på psykoanalyse, feministkamp og sveisingen av personalitetene. Å skrive om denne er utrolig vanskelig på grunn av dette og gjør den egentlig bare vanskeligere å fatte. Men det skal være lite tvil over at dette er en essensiell Bergmanfilm 4/5

http://4.bp.blogspot.com/-0p8PzGbtLR4/Tq8-k2NfzwI/AAAAAAAABt4/i8eK81D0qHE/s1600/Who%2527s+Afraid+of+Virginia+Woolf.JPG 1001 # 453 – Who’s Afraid Of Virginia Woolf (1966) Regi: Mike Nichols Med: Richard Burton, Elizabeth Taylor Et bittert aldrende par med mye hjelp av alkohol, bruker et ungt par til å fyre opp under emosjonell smerte og angst mot hverandre. En dialog/karakter basert film basert på et Broadwaystykke som inneholdt på den tiden en rekordmengde banneord og seksuelle hint. Dette skjedde under en tid når Hollywood landskapet endret seg drastisk og produksjonskoden ikke hadde noen reell mening lengre. I dag blir filmen sett som historisk viktig pga bl.a. innholdet som fungerer mer eller mindre som en tidsreise inn i datidens samfunns mentale tilstand. Når det er sagt så bør en selvsagt ikke glemme at Taylor og Burtons prestasjoner er intet annet enn utsøkt. Taylor fikk rollen som den giftige og bitre konen Martha, en rolle tiltenkt favoritten Bette Davis. Taylor la på seg 30 kg for rollen. Men for meg er det Burton som stikker av med mesteparten av rosen, i rollen som Arthur (som var egentllig tiltenkt James Mason), den kyniske manipulerende ektemannen. Tung, klaustrofobisk og dyster bør dekke som nøkkelord for filmen hvor det eldre ekteparet prøver å forføre/irriterere det yngre paret som spilles av George Segal og Sandy Dennis. Den vever et intrikat og komplisert bakhistorie til begge parene og en får innsyn hva som driver dem og definerer dem som de menneskene de er. Ikke vanskelig å se at det ikke blir et nødvendigvis pent bilde. Brilliant dialog og prestasjoner, men reaksjonene på et publikum pr i dag vil være noe tammere sammenlignet med et sjokkert kjevefallitt publikum fra 1966 4/5

http://www.slate.com/content/dam/slate/articles/arts/movies/2013/08/130806_MOV_SecondsStill.jpg.CROP.original-original.jpg 1001 # 452 – Seconds (1966) Regi: John Frankenheimer Med: Rock Hudson En forretningsmann som er noenlunde lei kona og livet ender opp noe motvillig i et hemmelig firma som lager nye identiteter for dem som har godt med penger, dette ved å forfalske dødsattester og plastiske operasjoner. Angrende oppsøker hans sitt gamle liv, men den hemmelige organisasjonen holder et godt øye med sine klienter. Siste film i Frankenheimers uoffisielle paranoiatrilogi som fulgte etter The Manchurian Candidate og Seven Days in May. Seconds kaster forretningsmannen Arthur Hamilton i en situasjon som han prøver å kontrollere. Men etter å fått sitt nye liv og yngre utseende, så er han allikevel i utakt med folkene han omringer seg med. Han er kun en ung mann utenpå men har gamle tradisjoner og verdier fra en eldre generasjon på innsiden. Eneste negative med denne filmen er at den er for kort. En kunne ha bygget mer på spenningen og dradd ut paranoiaen og utnyttet den mye mer. En remake er på trappene og kan forhåpentlig klare dette, en film jeg ikke har noe imot at det lages en nyinnspilling av. Hvem har vel ikke tenkt om hva en kunne ha gjort om en kunne ha begynt om igjen, et nytt liv og en ny sjanse. Mest sannsynlig hadde galskapen banket på døren mer enn en gang. 4/5 neste film : Who’s Afraid Of Virignia Wolf (1966)

1001 # 451 – Come Drink With Me (1966) «Da Xui Ha Regi: King Hu Med: Cheng Pei Pei En generals sønn blir tatt til fange og blir brukt for å løse ut en banditt leder i fengsel. Generalsen andre barn, en pike som heter Golden Swallow blir sent for å redde sønnen. Når bandittene møter Golden Swallow i et vertshus blir forhandlingene opptrappet til blodutgytelse. Til tross for at jeg ikke er noe stor tilhenger av Shaw Brødrenes Wu Xia filmkanon, så var det innbydende å se på filmen som begynte chop-socky voldelig kungfu ekstravaganse slik vi kjenner til i dag. Nå er jeg tilhenger av kamportfilmer generelt, Lee og Chan var store idoler i min barndom, og sistnevnte skal visstnok ha en cameo som en i barnekoret i denne filmen. Vold i film og grasiøse, aggressive kroppsbevegelser er en ting, men kombinert med wire-hopp og over-engasjerte foley-arbeidere «leaves me cold». Plottet har flere lag og er intrikat vevet, full av intriger, politikk og maktspill. Det er så mye mer enn hva øye ser. Og dette klarer filmen uten å bli vanskelig å følge slik mange av filmens etterfølgere og imitasjoner er. Men det er uten tvil kampscenene som er «arven» Come Drink With Me har etterlatt. Chen Pei Pei, ikke en kampsportutøver men en ballettdanser fra Peking Opera viser hvor tett den to kunstformene henger sammen. Vakker og grasiøs, men også farlig og ikke redd for å plukke øyner ut med tvillingsverdene. Filmen har også en rekke fargerike karakterer som den allierte Drunk Cat Fan Tai-pei og skurkene Smiling Tiger med sitt enorme glis og Jade Faced Tiger med et bleket ansikt og har uten tvil hvit som sin farge, og ja det finnes også en ond munk. En god film som ikke helt blåste meg av banen. Men jeg likte den så godt jeg klarer å like en kamsportfilm fra 60 tallet. 3/5 neste film : Seconds (1966)

1001 # 450 – Daisies (1966) «Sedmikrásky“ Regi: Věra Chytilová Med: Jitka Cerhová, Ivana Karbanová Ansett som en milepæl i Novo Vlna, eller Tsjekkisk New Wave. To jenter, Marie I og Marie II som en dag bestemmer seg for å gjøre hva de vil, og vi følger dem under deres rampestreker. Dater eldre menn, spiser masse mat, går på nattklubb og spiser mer mat. Psykedeliske farger og livlig redigering førte selvsagt til at den ble bannlyst, to anarkistiske/nihilistiske jenter som har det for mye gøy og må ha satt den kommunistiske regjeringen virkelig ute av spill. Mistet grepet på plottet eller rettere sagt mangelen av plottet flere ganger. Det føles til tider som en LSD trip hovedsaklig gjennom de hele 70 minuttene. Den er definitivt verdt tiden, men jeg sliter med å fortelle hvorfor, den er et vakkert utført surrealistisk filmatisk arbeid det er det lite tvil om. Nok en film hvor jeg sliter med å sette en karakter, men tsjekk it out! paraply/5 Neste film : Come Drink With Me (1966)

SPOILERS ! 1001 # 449 – The Good, the Bad and the Ugly (1966) Regi: Sergio Leone Med. Clint Eastwood, Eli Wallach, Lee Van Cleef «It’s not joke... it’s a rope, Tuco» To dusørjegersvindlere under en noe urolig allianse med en tredje part på jakt etter en formue av gull gravd ned i en fjerntliggende gravplass. Dette er ikke bare en western, men en eventyr- og antikrigs film lagd i fantastisk detalj av den beste regissøren noensinne. Eneste minus med denne filmen er det samme problemet jeg har med resten av den italienske filmskolen og det er dens infernale behov for å dubbing, men helt ærlig så tilgis/glemmes det så fort Ennio Morricones perfekt balanserte score fyres opp med dramatiske og sentimental musikk som bare han kan lage. Kombiner dette med Eastwood, Wallach,Van Cleef, Leone’s ekspertiser og Collis ekstraordinære kinematografi og vi har støpeformen alle westernfilmer bør tilbe og følge. Ikke mye poeng for meg å fortsette her, dette er THE SHIT! Favorittøyeblikk : Når Angel Eyes innser at duellen er tapt når han vet at både Tuco og Blondie kommer til å fyre opp mot bare ham og døden er uungåelig. Helt rått ! 5/5

1001 # 448 – Blow-Up (1966) Regi: Michelangelo Antonioni Med: David Hemmings, Vanessa Redgrave Thomas (Hemmings) er en suksessfull fotograf i London, han lever et tilsynelatende bekymringsfritt playboy liv med vakre damer, sex, dop og rockemusikk. En dag i parken hvor han tar bilder av et par som ser ut til å være forelsket. Etter at han blir konfrontert av piken som forlanger bildene tilbake oppdager han etterhvert på bildene som viser seg å være et mulig drap. Så blir vi så kastet inn i et mysterie som kun Antonioni kan lage, ikke helt ulikt fra L’Avventura fra 1960 så er det mysteriet som fenger. Men så får vi servert en mengde andre forstyrrelser som drar oss lenger og lenger vekk fra det. Mysteriet oppløses i intet og det kan diskuteres om det eksisterte i det hele tatt. Foregikk dette bare i hodet hans ? Blow-Up er så langt en av de mer «catchy» filmene hans og tar oss med til en virkelig swingin’ 60’s London. Fokuset på filmen er fotografen og hvordan han reagerer på ting han møter i hverdagen. Hvordan hans mentale helse reagerer på drapet er mer fokuset enn selve drapet. Vi ser filmen gjennom hans øyne og derfor opplever vi hans umiddelbare reaksjon på det som skjer rundt ham. En film som jeg personlig ikke har helt grepet på, heller ikke ulikt L’Avventura. Da fokuset som er hvordan Thomas reagerer og oppfatter ting rundt ham om de er virkelig eller ikke blir for dårlig gjennomført. Antonioni snyter også oss litt med kutte filmen for kort, og bremser hele handlingen til full stopp. Han kunne godt å utforsket mer på Thomas og fått en mer verdig avslutning på det. Et siste alternativ er at jeg rett og slett ikke forstår meg på Antonioni, da jeg ser andre hyller dette som «the shit!» Har hørt og lest en del skriverier om denne og ikke f.... om det hjelper meg å se geniet her. 3/5

1001 # 447b - Sult (1966) Regi: Henning Carlsen Med: Per Oscarsson Pontus, en forfatterspire vandrer gjennom Kristianias gater på slutten av 1800 tallet. Sulten og blakk jobber han med å trykket sine historier i aviser og blader uten hell. Pontus er mildt sagt sykelig stolt og temperamentsfull noe som heller ikke hjelper han i karrieren eller kjærligheten. Nederlag etter nederlag sliter på hans virkeligsoppfattelse og hans humørsvingninger tar av. Men sin stolthet og verdighet står alltid like sterkt til tross for at han støtt og stadig setter kjepper i hjulene til seg selv. Basert på Hamsuns klassiske bok med samme navn hvor dialogen er heltens indre monolog. Men Henning Carlsen tok ansvaret og laget en utrolig fantastisk film som fort kaster tankene til De Sica’s neorealistiske verk Umberto D og Sykkeltyvene. Kristianias gater er spartanske og vakre i sort hvitt, og byen bistår som et abstrakt landskap og forhøyer den desperate hverdagen til Pontus. Per Oscarsson, portretterer perfekt den selvdestruktive Pontus som ved sin stae stolthet er så tragisk og allikevel fremstår sympatisk er ikke noe annet enn utsøkt skuespill. Når en i tillegg legger til Carlsen som nekter å vike fra den stigende elendigheten og Henning Kristiansen nydelig sort/hvit kinematografi ender en opp med en film som burde være målestokk for skandinavisk filmproduksjon. Noe danskene,svenskene, finskene til og med islendingene (geografi-nerder vet seff at skandinavia kun består av Norge og Sverige, men vi er alle en stor familie) klarer, mens vi i Norge er mer eller kjent for hovedsaklig kjedelige filmer med melodramatisk skuespill. Rett og slett en uforglemmelig film med enda mer uforglemmelig Oscarsson i en tragisk karakterstudie hvor det er lite håp å hente i utfallet. 5/5

1001 # 447 – Hold Me While I’m Naked (1966) Regi: George Kuchar Med : George Kuchar, Donna Kerness Avante-gard/eksperimentell kortfilm som før internett var sjelden og obskur, umulig å finne med mindre du satt på filmhistorikerbenken eller var en politimann som hadde inndratt samtlige ruller pga uanstendighet. Og ikke ulik Anger, Smith, Warhol og Jacobs filmer er denne veldig rar, samt veldig åpen for tolkning. Plot og tema er noe ubegripelig eller ikke-eksisterende. Men aner noe om en filmmakers harde hverdag i sitt yrke eller så går han gal og tenker på sex i dysjen, et toalett og morens frokost. En sånn umulig film å vurdere da dette ikke er en film som er lett å angripe eller forsvare. Ser folk der ute forsvarer dens foto, komposisjon, dialog og farger. Så her er heller spørsmålet om det faller i smak eller ikke... -/5 Neste film : Sult

http://www.cinergie.be/images/webzine/revue93/Man_die_zijn_haar_kort_liet_knippen.jpg 1001 # 446 - De man die zijn haar kort liet knippen (1965) Regi: André Delvaux Med: Senne Rouffaer, Beata Tyszkiewicz SPOILERS ! Mottatt med en kombinasjon av forvirrelse og direkte hån da den kom ut, André Delvaux’s første film har gjennomgått en kritisk re-evaluering over årene er nå sett på som en av de seminale filmene innen belgisk film. Historien er hentet fra en novelle av den flamske forfatteren Johan Daisne, dette er historien om Govert Miervelds (Rouffaer), en advokat i en liten flamsk landsby som også underviser på en skole for jenter. Han er også sykelig besatt av Fran (Tyszkiewicz), en av hans studenter som han mister «kontakten» med etter eksamen. En stund senere observerer han en obduksjon, og det sjokket han opplever under denne opplevelsen har en kraftig påvirkning av hans mentale helse. Dette var rett og slett en opplevelse jeg ikke har opplevd siden Fight Club, handlingen opplever vi gjennom Goverts øyne, og hva som er «ekte» og ikke er umulig å skille. Det gikk faktisk en dag før det gikk opp for meg hva jeg hadde opplevd via hans øyne, og filmen ble straks da satt på listen over fremtidige gjensyn. Da han møter Fran etter obduksjonen (eller gjorde han det?), går han inn for å fortelle henne følelsene han besitter for henne. Filmen er uten tvil tvetydig om de tragiske etterdønningene som følger, den foreslår muligheten om at det kun foregår i protagonistens forstyrrede sinn. Hans forstyrrede sinn blir ypperlig forklart via hans OCD personlighet og ikke minst hans indre monolog, spesielt under scenen da han klipper håret ( noe han egentlig ikke trenger da han er tilnærmet skallet), vi får heller ikke se så mye til hans familie. Noe som får en til å mistenke deres eksistens også. 5/5

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/db/Faster_pussycat_kill_kill_poster_%281%29.jpg 1001 # 444 – Faster, Pussycat! Kill! Kill! (1965) Regi: Russ Meyer Med: Tura Satana, Haji, Lori Williams Tre stripperske/go go dansere ute etter trøbbel møter et ungt par ute i ørkenen. Etter å ha drept kjæresten, kidnapper de jenta for så å planlegge et kupp mot en krøpling som skal sitte på en haug penger. De blir husgjester hos den gamle mannen og hans to sønner, og i et forsøk på å finne pengene forfører de sønnene, uten å oppdage at den gamle mannen har planer selv. Pupper, lår, vold og raske biler er nøkkelordene her, Meyer er vel ikke akkurat kjent for så mye mer enn akkurat førstnevnte. Men denne filmen byr på litt mer enn bare så. Den er først og fremst en pioner innen kvinnelige protagonister. Varla som spilles av halvt indianske/halvt japanske Turla Satana er en ganske mektig «baddie» som fint troner øverst på listen over filmskurker. Det gjør henne og hennes venninner heller ingen ulempe med å strutte i trange klær så brystene ser ut som sprekkferdige ballonger. Til tross for dette er det ingen nakenhet i filmen, men de erotiske kurvene har aldri vært så påtagende på film før dette. Filmen er også kjent for andre ting, overlesset skuespill og «campy» dialog. Så det er lite annet å hente her enn feminismens tidlige ikoner som har satt sin innflytelse på Tarantino (Kill Bill) og Roger Corman. Men alt i alt er det negative egentlig styrkende for filmen, det gjør det rett og slett mer underholdende. Uvisst for meg er om det var påtenkt. Jazz-musikken skriker mens Varla «karate-chopper» seg gjennom mannfolka, mens en tidlig ute lesbisk undertone vibrerer fra den tunge italienske aksenten til Rosie, og Billy rister på puppene og lårene til alles glede. 4/5

1001 # 443 – Pierrot Le Fou (1965) Regi: Jean Luc Godard Med: Jean-Paul Belmondo, Anna Karina Pierrot havner på rømmen med Marianne, en vakker pike med leiemordere på nakken. Sammen flykter de fra Paris til middelhavet. Alltid jaget, alltid i bevegelse aldri trygg… Et premiss som appellerer til de fleste vil jeg tro, og en uten tvil ha gjort inntrykk på godgutten Malick da han laget Badlands. Men de fleste vil nok ane at Godards film vil nok innebære referanser, dialog og narrativ som er meget høytsvevende og og utilgjengelig for de som ikke er spesielt innvidde eller har de rette emosjonelle filmatiske spektrene. Riktig nok har film flotte visuelle komposisjoner og atmosfærisk godt score. Og Belmondo sammen med Karina er et flott filmpar , samt skuespillere. Men når det brytes ut i musikalske stykker blir for mye «nonsense», noe det er flust av i utgangspunktet. Jeg har ikke peiling på Godard, og en kan sikkert være et geni på filmer med underliggende temaer som innebærer at en kan film 100 %. Men det kommer til et visst punkt hvor en har lyst at tullet skal slutte. Tiden tok slutt og jeg satt igjen med ingenting. Mulig jeg er for tradisjonell men samtlige elementer i filmen virker for fjernt for meg, enten det er musikken, redigeringen eller karakterene. Jeg hadde ingen følelsesmessig investering, handlingene eller filmens foreløp var uviktig eller konsekvensløs. Godard er mer slitsom, og jeg sitter med inntrykket at hans genierklærte kunnskaper i film har gått til hodet på ham (noe han deler med mange andre regissører fra hans tid). Og da nytter det ikke å komme å si at han river ned den tradisjonelle grunnmuren til film, fordi jeg liker ikke hva han setter inn. 2/5

1001 # 442 – Giulietta Degli Spiriti (1965) Regi: Federico Fellini Med: Giulietta Masina, Sandra Milo, Mario Pisu Fellinis debut innen fargefilm er en historie om individuell frihet og kampen om å finne styrke til å bryte løs fra en fengslet tilværelse. Giulietta (Masina), en middelaldrende kvinne lever et bekymringsløst liv, men som også preges av kjedelige lange dager. Men når mistanken om at ektemannen muligens er utro mot henne begynner den bekymringsfrie sfæren å ta hull. Hun treffer så nabodama Suzy (Milo), og begynner å se syner og ånder som hjelper henne å finne styrken til å bryte ekteskapet og starte for seg selv. Syn, minner og mystisisme er Fellinis virkemidler her, visuelle sprakende farger og «rare» karakterer gir oss en svært spennende film. Den har tendenser til å vippe over til det pretensiøse og kjedsomme, muligens en «aquired taste» type film som en bør like Fellini for å kunne nyte. Bisarr og forvirrende er også to ord som kan brukes til å beskrive denne filmen som igjen er veldig skiftende når det kommer til å engasjere seg. En vippepinne film som tilslutt ender opp på : 4/5 Neste film Pierre Le Fou (1965)

1001 # 441 – Repulsion (1965) Regi: Roman Polanski Med: Catherine Deneuve, Ian Henry I denne psykologiske thrilleren møter vi vakre, men noe ustødige Carol (Deneuve) som blir igjen alene i leiligheten etter at søsteren Helen og kjæresten Michael (Henry) reiser på ferie. Hennes mentale tilstand tilsier en noe kjip oppvekst, og mens hun er alene kommer hennes demoner å besøker henne. Første film ut i Polanski’s «leilighets»trilogi, tar oss med på en troverdig tur inn i det schizofrene sinn, og var rimelig tidlig ute rent filmatisk med å bruke en kvinnelig morder. Den utforsker Carols frastøtelse av menn som er interessert i henne og hvordan hun opplever seksualiteten. Romanski er en kar som fort havner i samme bås som Woody Allen, en respekterer filmmakeren, men deres utskeielser er «far out there». Her sammen med fotograf Gil Taylor heves marerittet med intense drømmesekvenser, og under Carols tid alene i leiligheten opplever plutselig at veggene blir mindre, og slår sprekker. Røffe mandige hender griper tak i henne gjennom veggene, og obskure demoner lurer overalt og voldtar henne. En røff sort hvitt film som virkelig satte psykologiske thrillere på kartet, og fungerer utmerket den dag i dag. Mer moderne innflytelser som Arronowsky’s Pi og Black Swan bruker mye av de samme effektene og lyssetting for å oppnå lignende atmosfære. En detaljert forstyrrende portrett om mentalt frafall til psykose, som Polanski bare et par år senere skulle få oppleve ganske nært på kroppen. 5/5 Neste film : Giulietta degli spiriti

1001 # 440 Chimes at Midnight (1965) Regi: Orson Welles Med: Orson Welles, Keith Baxter, John Gielgud Under kongens misnøye, leker Prins Hal livet bort på en taverne sammen med bestevennen og farsfiguren Falstaff. Men når prinsens autoritære makt stiger blir vennskapet brutt. Welles' Shakespeariske tungvekter er uten tvil et gedigent prosjekt, manuset og tekst er hentet fra ikke mindre enn fem skuespill fra gamle far sjøl. Falstaff er en karakter som dukker opp i flere av Shakespears stykker. Welles spiller filmens største rolle, bokstavelig talt. Ridder Falstaff er en kjempe av en fyr med bohemsk livstil, hvor han sammen med Prins Hal vanker sammen på en kro med horer, drikke og andre spekulative gjerninger. Her er det ingen mangel på vitalitet fra Orson Welles. Noe pappen, Henry IV ikke er særlig begeistret for da han i tillegg må kjempe mot rebeller misfornøyd med kongen. Henry IV spilles av ingen ringere enn legenden sir John Gielgud, som har Shakespear i blodet mer enn noen andre (Olivier er kanskje argumentet) er perfekt som motstykke til kjempen Falstaff. Men når kongens helse svikter, tar prins Hal tronen og navnet Henry V. Vennskapet mellom de to får en brå vending. Filmen er langt fra perfekt Du trenger undertekster som igjen oversetter den shakespeariske dialogen som blir kastet i full tempo, ute av synk pga dårlig dubbing og svært ofte overlesset og sprakete. Filmen har nok vært gjennom ei kvern flere ganger produksjonsmessig og det kornete bildet og lyden beviser nok dette. Filmen er faktisk enda ikke utgitt av noe selskap, og skal være vanskelig å se uten å måtte trø til ulovlige midler. Derimot har filmen en av de råeste slagscenene noen gang satt på film, og sammen med tilstedeværelsen til Welles magnetiske tiltrekningskraft, og Gielguds fantastiske prestasjon får vi noe som ikke er langt fra et mesterverk. Et «vanskelig» mesterverk kanskje, som trenger noen repriser, og kanskje et behov for å spole tilbakemen et mesterverk alikevel. 4/5 Neste film : Repulsion

1001 # 439 – Alphaville (1965) Regi: Jean Luc Godard Med: Eddie Constantine, Anna Karina Handlingen foregår en gang i fremtiden, i Alphaville et dystopisk metropol hvor dets folk er undertrykt og tyrannisert av en datamaskin, Alpha 60. Inn kommer detektiven Lemmy Caution, hvor hans oppdrag er å frigjøre folket fra dets teknokratiske diktator. Som forventet er ikke Godards scifi noir atypisk noen som helst sjanger egentlig, gresk mytologi ispedd Cocteau, Kafka og andre høytsvevende referanser er kanskje ikke for folk flest, men det er snadder å finne i Constantines bogarklone av en detektiv og handlingen rømmer aldri langt vekk fra detektivromaners mer typiske handlingsforeløp. Hvis en naivt trør inn i dette landskapet vil en kanskje forvente avanserte setts med kvasi-fremtidige visjoner ala 1965, men Godard bruker her veldig enkelt kontemperære Paris, som blir gitt en sjelløs følelse av en fjern dystopia av kinematogra Raoul Coutard, inspirert av å bruke gufne, modernistiske arkitektur og nattlys. Godard er ganske slu hvor han forutser datamaskinenes allvitenhet og avhumansering i et nesten robotisk samfunn gjennom Orwelliske innflytelser som å undertrykke kunst, kjærlighet, tanke og individualitet. En visuell gjenfortelling av gresk mytologi satt i fremtiden er allikevel slitsom til tider, og kanskje ikke helt min kopp te. Ikke vanskelig å se innflytelsene filmen har stått for etter sin tid, men ser heller regissørkompisen Truffauts Fahrenheit 451 en gang til… 3/5….som gjør det til en anbefaling. Neste film : Chimes at Midnight

1001 # 438 – The Saragossa Manuscript (1965) Regi: Wojchiech Has Med: Zbigniew Cybulski To offiserer på hver sin side under Napoleonskrigen, glemmer krigen da de finner en svær bok som forteller om den spanske offiserens bestefar som vandret rundtomkring de samme spanske heiene for flere år siden. Han møter en rekke folk, bl.a. En kabalist, en sultan og en enstøing som er prest... Personene han møter forteller så rekke fortellinger som introduserer nye karakterer som igjen forteller fortellinger inne i fortellingene og personene krysser i handling. Fortellingene handler stort sett om kjærlighet. Komplekst og fantasifullt stykke film her med andre ord. Men med nesten 3 timer lang spilletid ble tålmodigheten min satt på prøve og måtte derfor stykke opp filmen i tre akter. Noe jeg innser ikke er særlig lurt. Av og til mystisk spøkelsesaktig og andre ganger morsom. Filmen er veldig varierende og mangler ikke på kreativitet. Ikke en film for folk flest, en bør innesitte høy toleranse for kjedsomhet da en blir belønnet med en ganske artig film. 4/5 Neste film : Alphaville

1001 # 437 – Sound Of Music (1965) Regi: Robert Wise Med: Julie Andrews, Christopher Plummer Musikalfilm hvor handlingen er basert på Maria Von Trapps erindringer i biografien Die Trapp Familie. Sangene er hentet fra broadwaymusikalen med samme navn, forfattet av Rodgers & Hammerstein. Klosterutdannede, foreldreløse Maria Rainer, som blir guvernante for enkemannen kaptein Georg von Trapp sine syv barn. Kjærlighet og nazisme florerer.... Kanskje en av de musikalene som har høyest antall spenstige låter som faktisk fenger. Titler som Sound of Music, Edelweiss, Climb Ev'ry Mountain, 16 Going on 17, My Favourite Things etc etc bør være velkjente for de fleste. Handlingen og dialogen er selvsagt fint lite å hente, nazister i familievennlige filmer er kanskje en minoritet. Av skuespillerene er Plummer min favoritt, tror en skal lete lenge etter noen som ikke smelter ørlite av hans prestasjon når hans kyniske grinchehjerte smelter av de syngende barna. For hva hadde tv-skjermene vært uten slike filmer, spesielt i julestrida ? Idag snart 50 år etter samler denne filmen fremdeles familien foran skjermen. «De lager dem ikke slik lengre» frasen passer nok alt for godt inn her, denne filmen er uten tvil en av de aller største musikalene noensinne... 5/5 Neste film : The Saragossa Manuscript (1965)

La Battaglia Di Algeri (1965) Regi : Gillo Pontecorvo Med : Brahim Hadjadj, Jean Martin Den blodigste revolusjonen i moderne tid er her filmet uventet nøkternt og nøytralt av italieneren Pontecorvo. Den franske kolonien Algerie er under ild da revolusjonere FLN gjemmer seg blant sivilie i kasbahen og går usynlig blant folk med bomber og skytevåpen. Her får vi servert en historie fra begge sider, hvor ingen egentlig har rent mel i posen og skillet mellom de gode og onde eksisterer ikke. Trange gater og labyrintiske smaug er FLN's fordel, mens de franske myndighetene separerer og murer folk inne i ghettoer, torturerer og myrder uskyldige i tillegg til revolusjonære innbyggere. Skuespillet er overraskende bra, og fra det jeg vet er det hovedsaklig ukjente ansikter. Og regissert av en kar som uten tvil har stø hånd og kontroll over materialet. Foto kan være noe grumsete og shaky til tider uten at det direkte ødelegger stemningen i filmen, men heller bygger på den klaustrofobiske og spente atmosfæren ettehvert som befolkningens frihet reduseres hver time og drapstallet stiger. 4/5 Neste film : The Sound Of Music (1965)

1001 # 435 – Tokyo Orimpikku (1965) Regi: Kon Ichikawa OL 1964, var særdeles viktig for Japans regjering. Mye av deres infrastruktur hadde blitt bombet sønder under annen verdenskrig og de olympiske lekene ble sett på som en mulighet å presentere et nytt Japan for verdenssamfunnet og vise frem de moderniserte veiene, industri og den voksende industrien. Finansiert av den japanske regjeringen ble filmens førstevalgte regissør, Akira Kurosawa plukket ut. Men da hans krav om stålkontroll over filmens produksjon ble for mye for han dumpet og jobben gikk til Ichikawa. Filmen ble allikevel kontroversiell og vekket harme hos regjeringen da filmen på hele 170 minutter til tross for filmatisk og kunstnerisk integritet måtte kuttes og redigeres til pengeinnkreverne ble fornøyd. Filmen tilfredsstiller uten tvil på foto og fremførelse av regi. Den gir oss et mer menneskelig bilde av atletene istedenfor å fokusere på resultater og vinnere. Men den havner litt i skyggen av andre sportfilmer da spesielt Reni Riefenstahls Olympia som viser lekene med en leken og ivrig Adolf på tribunen. Det hele føles veldig som en nisjefilm laget for spesielt interesserte, og slike som meg som ikke er opptatt av sport generelt havner jeg fort på gjespe-maraton. 3/5 Neste film : La Battaglia Di Algeri (1965)

1001 # 434 – The War Game (1965) Regi : Peter Watkins Med: Peter Graham, Micael Aspel En kort film filmet som en nyhetsreportasje hvor øst og vest har brutt ut i atomkrig. Diverse intervjuer med «tilfeldig» forbigående blir spurt ut om deres viten om atombomben og dens egenskaper. Så treffer bomben og vi får servert en rekke bilder av nedslaget og de konsekvensene. En bakgrunnstemme forteller om alle stegene ved et atomnedslag og de etterkommende effektene. Filmen var så skremmende at britiske myndigheter nektet å vise filmen i sin helhet før midten av 80 tallet. Dens grusomme budskap fortalt i kornete sorthvitt falt i smak hos USA hvor den vant oscar for beste dokumentar i '66. Egentlig litt rart siden dette er tydelig arrangert riktignok med amatørskuespillere. Filmen er nok mest husket for den furoren den laget på den tiden av de som var tilstede og husker den. Men for en på sidelinja født 20 år etter den kom ut er den like imponerende som marsinvasjonen over radioen noen tiår før det igjen. Litt kult, men ikke helt «mindblowing» 3/5 Neste film : Tokyo Olympiad ( Tokyo Orimpikku) (1965)